Revolusjonen fortsetter i Suez

«Selv om jeg er mot en islamsk stat, foretrekker jeg demokratisk valgte muslimbrødre framfor militærregimet», forteller Ghehareb Saqr, som vi møter på en kafé like ved kanalmunningen i Suez. Ikke langt derfra, bak en klippe ved Suezgolfen, blinker lysene fra de petrokjemiske fabrikkene. Saqr er militant kommunist. Han har ansvaret for luftingen i tekstilfabrikken Misr Iran, der arbeiderne nettopp fikk ti prosent lønnsøkning etter å ha streiket i tre uker.

Ahmed Mahmoud, listetopp for Det muslimske brorskap i Suez, er kledd i en italiensk dress og omgitt av ungdommer. Han har nettopp sluppet ut etter tre år i fengsel. Som et ekko sier han: «Jeg foretrekker demokratisk valgte kommunister framfor militærregimet. Hæren må være trofast mot regjeringen, og ikke ha spesielle privilegier.» Når han blir spurt om mobiliseringen i Suez og på Tahrir-plassen i Kairo, som ble gjenopptatt 19. november 2011, distanserer 60-åringen seg fra den nasjonalistiske linjen til partiet sitt, Frihet- og rettferdighetspartiet (FJP), brorskapets partiorganisasjon: «Jeg støtter demonstrantenes krav og fordømmer menneskerettighetsbruddene, selv om jeg ikke oppfordrer til en ny okkupasjon av plassen. Presset mot militærregimet må opprettholdes.»

Streikene stiller muslimbroren seg mer tvetydig til: «Det er ikke det beste tidspunktet, landets økonomi har tapt 40 milliarder dollar. Men arbeidernes krav er legitime.» Aktivistene rundt ham repliserer: «De som har luselønner kan ikke vente.» Og den framtidige grunnloven? «Den må inkludere alle egyptere,» insisterer Mahmoud. «Vi vil sette sammen en storkoalisjon, med kristne også, for å sikre landets interesser.» En vilje til å samles, til ikke å kutte båndene til den revolusjonære ungdommen, eller opportunisme? Uansett hva som er tilfellet, virker det som om alle er enige om at Det øverste militærrådet (SCAF) må gi fra seg makten og at demokratiske spilleregler respekteres.


PERSONER FRAMFOR PARTIER


Hovedgata i Suez forbinder det tidligere koloniområdet Port Tawfik med Arbaeenplassen, Suez’ Tahrir. Vi er i begynnelsen av desember, og valgkampen pågår for fullt. Bannere henger mellom gatelykter, palmer og strømstolper. Kandidatene holder folkemøter. Salafister og felouler henger opp fargebilder av kandidatene sine – bortsett fra den eneste kvinnen som etter lovpålegg figurerer på salafistenes liste, som de har erstattet med bildet av en blomst.

109 uavhengige kandidater sloss om to seter, og tolv partier om fire andre. De tre islamistpartiene fikk til slutt 78 prosent av stemmene, de fire liberale 14 prosent, fire felouler 7 prosent, og Nasser-partiet mindre enn 0,1 prosent. De førstnevnte kan med andre ord håpe på å kapre fire eller fem av de seks plassene. Alle viftet med sine symboler: muslimbrødrene med vekten, salafistpartiet Nour (Lysets parti) med ramadan-lykten, andre med en mobiltelefon, et hus eller en vannflaske. Bortsett fra islamistene var det ingen av de nye partiene etter revolusjonen som klarte å hevde seg, mens de gamle organisasjonene spilte seg ut på sidelinjen. Venstresiden klarte ikke å ta opp konkurransen, ettersom programmet deres var nærmet identisk med høyresidens.

«Folk fokuserer på personer, ikke partier», bekrefter Nahed Marzouq. Selv om han er tilsluttet venstrepartiet Sosialistisk folkeallianse foretrekker han, som en av fire, å kalle seg uavhengig. Valgets nøkkel var respekt. For å overbevise en befolkning som på én og samme tid er revolusjonær og konservativ, arbeiderklasse og religiøs, kampvillig og tradisjonsbundet, lønner det seg å være fra stedet og tilhøre en kjent familie. Valgkampen setter opp mot hverandre folk som kjenner hverandre, har demonstrert sammen, og først og fremst ønsker å få målt sin sosiale innflytelse. Få kvinner og unge revolusjonære stiller til valg. Likevel røper en gammel drosjesjåfør: «Jeg vil stemme på de unge, bare de kan forhindre en tilbakevending til det gamle systemet!»


POPULÆRE SALAFISTER


To skillelinjer dominerer. Den første går mellom feloulene og revolusjonstilhengerne – også de som ikke ser for seg å gå ut i gatene. En ung kandidat for Nasser-partiet sier det slik: «Feloulene og Muslimbrødrene står for den samme politikken. De er konservative og for kapitalismen.» Den andre skiller islamistene fra de andre. Selv om ingen trekker i tvil grunnlovens andre paragraf, som sier at sharia er lovgivningens viktigste kilde, «er det bare salafistene som setter statsborgerskap opp mot islam, en islamsk stat opp mot en sivil stat. Debatten dreier seg om hvordan vi skal leve sammen: islam eller statsborgerskap?» forteller Clément Steuer, forsker ved Senter for økonomiske, juridiske og sosiale studier og dokumentasjon (Cedej).

Den største overraskelsen i Suez er suksessen til de lokale salafistene. Med 51 prosent av stemmene, overgår de «brødrene». Ellers i landet fikk de maksimalt 25 prosent. Salafistene har i lang tid holdt til i byen, og de drar nytte av prestisjen til sjeik Hafez Salama. Den 80 år gamle predikanten ledet motstanden mot israelerne i 1967 og gikk i spissen for jihad mot staten Israel på 80-tallet.2 Her i Suez fikk de unge salafistene fart på revolusjonen, og var i stor grad til stede i de siste demonstrasjonene, der de også sørget for lov og orden.

Reda er lagerarbeider på havna i Sokhna, 45 kilometer sør for Suez. Om han er aldri så velstelt og glattraket, ser han ut som om han er flådd levende. Av gode grunner: Før han var ferdig med skolen, måtte han forsørge familien etter at faren døde. Han deltok i revolusjonen. En kulesplint traff nesten det høyre øyet hans. Havnearbeidernes streik førte ikke fram: «Det var så vidt vi fikk to tomme konteinere på kaia – en til sport, den andre til bønn.» En ingeniør ydmyker ham med tunge og tåpelige arbeidsoppgaver. Makthierarkiet lever videre. En salafistkollega har gjort ham til svigersønn, lar ham bo hos seg, og lopper ham for penger. At han er revolusjonær hindrer ham ikke i å stemme på en annen salafistsjeik, Mohamed Abdel Khaled: «I min del av byen er han godt likt av alle.» Suez er paradoksal: Salafistene seirer i den mest revolusjonære byen uten at de opprinnelig deltok i den sosiale og antiautoritære revolusjonen.


MUSLIMBRØDRENES «SALAFISERING»


Kjemikeren Khaled, direktør for et oljeselskap og predikant, topper listen til Nour-partiet. Fra det komfortable baksetet i luksusbilen legger forretningsmannen ut om sin konservative politikk: «Jeg vil innføre sharia i sin helhet, og undervise i alle islamske regler. Politikk og religion er ett og det samme.» Hva med turismen? «Vi foretrekker at den er religiøst fundert, og handler om vitenskap eller helse.» Hva med den falleferdige økonomien og den massive arbeidsledigheten? «Vi vil satse på arbeidsutvandring og små investeringsprosjekter i tjenesteytende næringer – og ikke i forbruksvarer. Dessuten er det aktuelt med større investeringer i infrastruktur, som for eksempel en metro fra Sokhna til Arbaeen og kjøpesentre.» Hvor skal finansieringen komme fra? Han blir uklar og unnvikende. Hva med streikene? «De er ofte resultat av manglende dialog mellom partene. Her vil forkynnelse være til stor hjelp. Uttrykksfriheten er akseptabel, men det er det ikke å ødelegge for økonomien. Friheten har sine grenser.» Og kopterne? «De vil dømmes i overensstemmelse med religionen sin», det vil si av et koptisk rettsvesen.

I virkeligheten lever dette kristne samfunnet (ca 6000 personer) en fullstendig avsondret tilværelse, med en følelse av å være forsømt av alle: «Hver dag fornærmes vi av salafistene, men kirkene våre blir ikke angrepet, det er ingen vold. Vi er ikke redde, vi blir værende», slår fader Serafin fra Jomfru Maria-kirken fast med mørk mine.

Salafistenes valgkampanje begynte i moskeene – der Muslimbrødrene har et langt dårligere fotfeste enn dem. «Vi har vært undertrykt i årtier. Derfor må vi stemme på dem som beskytter religionen vår, arbeidet vårt, familiene våre og levemåten vår», hører man under fredagsbønnen. Penger, som kommer fra Saudi-Arabia, skorter det ikke på. Salafistene fortsatte propagandaen helt fram til dørene på valglokalene 14. desember, om det var aldri så forbudt, med mat og løfter om støtte. Oppslutningen kommer særlig fra de fattige, fra underprivilegerte områder og landsbygda, og skyldes en retorikk om fellesskap grunnet på islam. Denne retorikken finner man mindre av hos muslimbrødrene. Imidlertid er det ifølge forskeren Alaa Al-Din Arafat likevel slik at «om de ikke har den samme politiske praksisen, så eksisterer det en slags gjensidig påvirkning mellom de to gruppene. Mange av de mest betydningsfulle muslimbrødrene har studert ved salafistskoler, og de hadde felles prekener i de samme moskeene på 80-tallet. Det er årsaken til Muslimbrødrenes ’salafisering’.»


TILFELDIGE ARRESTASJONER


Det nye parlamentet skal, om militærrådet ikke motsetter seg det, utnevne en kommisjon med ansvar for å utarbeide den nye grunnloven, som skal legges ut for folkeavstemming. Omfanget av kommisjonens lovgivende makt, i likhet med måten regjeringen skal utnevnes på, er derimot svært uklart. Alt avhenger fremdeles av militærrådet, som et voksende antall egyptere forbinder med det tidligere regimet. Det gamle fortsetter bak en ny maske. Det gjør det desto mer sannsynlig at revolusjonen er avsluttet, som mange av kandidatene mener. Å stanse landet kan ikke lenger rettferdiggjøres. Hva om den lange valgperioden – helt fram til senatsvalget 11. mars 2012 – rett og slett har som mål å lukke revolusjonskapitlet?

Over halvparten av de 600 000 innbyggerne i Suez bor i den fattigste bydelen: Arbaeen. Det var der revolusjonen begynte, det er der den har slått rot og finner sine krigere. Grusveier, fillete handelsboder i smale bakgater, helsefarlige hus, uferdige eller i ruiner. Søppel hoper seg opp. Stopp i vannforsyningene – som ikke kan drikkes – skjer ofte. Den raske befolkningsøkningen presser husleiene i været. Fraværet av offentlige tjenester gjør livet vanskelig. I denne bydelen er trolig nesten en tredjedel av befolkningen uten arbeid. Kanalselskapene ser på menneskene her som upålitelige og foretrekker arbeidere sørfra, fra Nildeltaet eller fra utlandet, som utgjør bortimot 40 prosent av befolkningen i Suez.

Amad Ernest som har laget dokumentarfilmer om kanalbyene,3 kommer med følgende anklage: «Vannproblemet oppsummerer alle de vanskene befolkningen i Suez har å stri med. Det avslører hvordan vennene til Mubaraks sønn [Gamal] fordrev folk for å opprette ny industri. Befolkningen i utkantene oversvømmes av brukt vann fra den velstående badebyen Ain Sokhna. Fiskerne er ofre for havnedriften og den økende forurensningen i Rødehavet. Vanningskanalene til bøndene i de omkringliggende områdene tørker ut.» Det tidligere eneste tillatte partiet straffet på den måten de opprørske folkene som aldri stemte på det.

Korrupsjonen florerer: Den gjør det mulig å skaffe seg førerkort, et vitnemål, et arbeid. Men det som utløste opprøret, var først og fremst at folk ble plaget av politiet. Ali, en 20-åring som studerer tekniske fag, har vært i fengsel seks ganger på fire år: «Jeg har aldri fått vite hvorfor. Jeg var for redd til å drive politisk arbeid. Men purken arresterte meg på veien, i en kafeteria, hvor som helst! Jeg hadde alltid identitetskortet på meg. Jeg tror politiet ble betalt etter hvor mange de arresterte.»


PATRIOTISKE STREIKERE


Suezgolfen er et av de viktigste industriområdene i Egypt, med 79 prosent av oljeproduksjonen, den petrokjemiske industrien og tungindustrien, samt skipsfart og havnedrift og sement- og tekstilfabrikker fordelt på 75 kilometer mellom Rødehavet og ørkenen. Kanalen er landets tredje største kilde til valutainntekter, etter turisme og penger fra egyptere i utlandet. Disse stadig økende inntektene satte ny rekord i 2011, med 4,5 milliarder dollar. Men hvem nyter godt av dem?

I 2011 ble Egypt rystet av flere streiker enn noen gang siden 1946. Men alt begynte for sju år siden i tekstilindustrien, i Mahalla el-Kubra.4 Ikke overraskende har privatisering, liberalisering av arbeidsmarkedet og usikre korttidsansettelser ført til et drastisk fall i arbeidernes makt i en tid med økende inflasjon.5

Da smelteverksmagnaten Ahmed Ezz i slutten av 2010 bestemte seg for å sparke 4000 egyptere for å ansette billigere arbeidskraft fra Asia, gjorde Suez opprør. (Ezz, Hosni Mubaraks nære venn var forøvrig en av de første som ble arrestert etter regimets fall.) 8. februar brøt streiken løs i havna. Den ble styrt av arbeidere fra Kanalkompaniet. 19. februar forfattet nye, uavhengige fagforeninger en felles erklæring.6

Saod Omar, funksjonær i kanalkompaniet og uavhengig kandidat i valget, koordinerte denne streikebevegelsen med den nye fagbevegelsen i Kairo: «Lønningene varierte fra 800 til 30 000 kroner i måneden (gjennomsnittslønnen i Suez er under 800 kroner), og tilleggene fra 1 krone til 77 000 kroner,» forteller han. Men kravene gjaldt også streikeretten, arbeidsulykker, nasjonalisering, minimums- og maksimumslønn. Februar, april, juli: «Hver gang lovte administrasjonen lønnsøkning og bedre arbeidsforhold, men ingen ting skjedde. Og arbeiderne mobiliserte igjen. Det var omtrent som talene til Mubarak på slutten: «Jeg har forstått dere, men jeg blir sittende!».» Arbeidsnedleggelse, sit-ins, rullerende streikevakter: aksjonsformene varierte. I motsetning til undertrykkingen.

Regjeringen vedtok to lover: én i mars som truet med fengsling av alle streikende arbeidere og én i juni som aksepterte streik men «uten at arbeidet opphører». I Suez var bevegelsen sterk nok til at ingen ble arrestert eller oppsagt. I slutten av juli oppnådde arbeiderne, med støtte fra de revolusjonære, endringer i lønnssystemet, 40 prosent lønnsøkning og bedre tillegg.7

Bevegelsen har spredt seg som ild i tørt gress til andre sektorer. Seirene bunner i et det har blitt dannet en uavhengig fagforening lokalt og nasjonalt, og at streikene har rammet bedrifter som er uunnværlige for den strategiske kanalvirksomheten. Likevel har arbeiderne aldri forsøkt å blokkere kanalen. Er det av frykt for hæren som beskytter den? Wahid El-Sirgani, som fører skipene fra Suez til Port Said, understreker at kanalen er «vårt hjertebarn». Arbeiderne ser på seg som garantister for landets interesser.


LEGITIMITET FRA REVOLUSJONEN


Andre, mindre kvantifiserbare resultater av revolusjonen er gjenvunnet ytrings,- organisasjons- og bevegelsesfrihet. Men også retten til å drive handel uten kompliserte løyver for omreisende selgere. Politiet har forsvunnet, og ingen ser ut til å bekymre seg for å bli arrestert lenger, selv om sikkerhetstjenesten overvåker dem. «De kan komme tilbake», mener den liberale kandidaten Talaat Khalil, dagen etter arrestasjonen av 70 islamister.

Ellers er problemene stadig til stede: høye priser, økende arbeidsledighet og manglende jobbmuligheter for de unge. Mohamed på 20 som studerer handelsfag, er lei: «Revolusjonen er over. Nå vil jeg gjerne ha en jobb, et hus, mulighet til å gifte meg, bli behandlet med verdighet, og ikke være nødt til å vaske i butikker for å overleve.»

Mandag 28. november kom tv-programlederen Medhat Eissa som en virvelvind til Suez. Han er kandidat for sentrumspartiet Adl (Rettferdighetspartiet), og tilknyttet Mohamed El-Baradei. Eissa er rasende: Kanalansatte har oppdaget en last med amerikansk tåregass, den samme som tok livet av flere demonstranter på Tahrir-plassen i november. Arbeiderne har blitt arrestert. Nyheten får demonstranter til å strømme til havna. Eissa kommenterer: «I februar sa hæren til oss: ’Løft hodet, du er egypter!’ I dag er det: ’Senk hodet, så vi kan skyte det!’ Vi har ikke oppnådd mer enn ti prosent av det vi krevde. Denne revolusjonen er en prosess som vil ta fem år, kanskje ti! Det er ikke snakk om å stanse så lenge regimet fortsatt sitter med makten.»

I sentrum for mobiliseringen står spørsmålet om straff for offiserene som er ansvarlige for at så mange unge døde. «Ingen av de drapstiltalte offiserene er dømt», sier Amin Dashour, talsperson for de sørgende familiene. «Og ikke nok med det, de fleste av dem er visstnok tilbake i stillingene sine. Ifølge rettsvesenet hadde de rett til å forsvare seg. Revolusjonen opphever ikke loven. Og lover kan under ingen omstendigheter gis tilbakevirkende kraft.» Men alle familiene har avslått tilbud om erstatninger. Raseriet koker. Enkelte kunne tenke seg å ta retten i egne hender om ingenting skjer.

«Revolusjonen holdes oppe av martyrene som mobiliserer folket,» sier en advokat tilknyttet Muslimbrødrene. Var det ikke løslatelsen 20. juni 2011 av politimennene som var anklaget for å ha drept demonstranter i Suez, som utløste den andre revolusjonsbølgen? Og i juli sammenfalt kampen for anerkjennelse av martyrene med reokkupasjonen av Tahrir-plassen og fagforeningskampene.

Om de revolusjonære virker stadig bedre samordnet, fra Kairo til Suez via Alexandria, er de likevel ikke i flertall. «Revolusjonene har alltid blitt gjennomført av et mindretall», repliserer Mohamed Mahmoud, 33 år fra Adl-partiet. «Tjue millioner egyptere gikk ut i gatene, men 70 millioner holdt seg hjemme.» Hva med militærrådet? «Når ting roer seg, bryter de sammen. Vi holdt ut mot Mubarak, og vant. Vi holdt ut mot statsministeren, og vant. Hver gang vi konfronterer militærrådet, gir de etter. En dag kaster vi dem.» Vil ikke et parlament med islamsk flertall ha større demokratisk legitimitet etter valget enn gata? «Muslimbrødrene ville ikke kunnet stille til valg uten Tahrir. Legitimiteten har de fra revolusjonen. Og de er splittet mellom de unge aktivistene og partiapparatet, brorskapet og partiet. Folket går ut på plassen igjen om de føler seg forrådt.» Her frykter aktivistene ingen ting. Optimismen og den taktiske sansen deres er ikke til å spøke med. I Suez fortsetter revolusjonen.

Oversatt av L.H.T.




Fotnoter:
1 Betegnelse som brukes om kontrarevolusjonære tilhengere av militærmakten. De kommer ofte fra partiet til Hosni Mubarak.

2 Gilles Kepel, «Les groupes islamistes en Egypte. Flux et reflux, 1981-1986» [Islamistgrupper i Egypt. Flo og fjære, 1981–1986], Politique étrangère, nr. 2, 1986, s. 429-446.

3 Karassi Geld («Skinnstoler»), film av Emad Ernest, 2011.

4 Marie Dubosc, «La contestation sociale en Egypte depuis 2004. Précarisation et mobilisation locale des ouvriers de l’industrie textile» [Sosial opposisjon i Egypt siden 2004: Prekarisering og lokal mobilisering av arbeidere i tekstilindustrien], Revue Tiers-Monde, Paris, april 2011.

5 Françoise Clément, «Le nouveau marché du travail, les conflits sociaux et la pauvreté» [Det nye arbeidsmarkedet, sosiale konflikter og fattigdom], i Vincent Battesti og François Ireton (red.), L’Egypte au présent, Sindbad – Actes Sud, Arles, 2011.

6 «#Jan25 Egyptian independent trade unionists’ declaration», www.arabawy.org, 21. februar 2011.

7 Joël Beinin, «What have workers gained from Egypt’s revolution?», Foreign Policy, Washington, 20. juli 2011.