Nord-Amerika

Diplomatisk våpenhvile, økonomisk feber

Det er fortsatt diplomatisk stillstand mellom Taiwan og Kina etter at den kinavennlige presidenten Ma Ying-jeou ble gjenvalgt 14. januar. Men den økonomiske integrasjonen øker. Nesten 20 prosent av Taiwans yrkesaktive jobber nå i Kina. Høytutdannede krysser Taiwan-stredet for å få bedre jobber og en høyere lønn. Le Monde diplomatique har besøkt den historisk prøvede øya.

Posted on

Hsin-Huang Michael Hsiao er stresset. Selv om han har bånd til Det demokratiske framskrittspartiet (DPP, høyreliberalt uavhengighetsparti) er han ikke fullstendig oppslukt av valgkampen når vi møter ham i november 2011. Hsiao er forsker og spesialist på sosiale klasser, og forsøker å sette Taiwan på kartet internasjonalt, i vitenskapsmiljøer og diplomatiske kretser. Han mottar oss mellom to forelesninger, til lunsj i en heller fasjonabel restaurant på Academia sinica. På det nasjonale forskningssenteret er det vidunderlig stille, langt fra bilene og motorsyklene som har invadert hovedstadens gater. Gode arbeidsbetingelser, i tillegg til at «vi er politisk og økonomisk uavhengige», forsikrer sosiologen som er kjent for sine komparative studier av de asiatiske middelklassene.

På denne lille øya på 36 000 kvadratkilometer har middelklassen vokst, som overalt ellers. «Men vi skiller fortsatt mellom to generasjoner,» forklarer Hsiao. Den gamle middelklassen, bestående av småbedriftseiere og håndverkere, vokste kraftig på 1970- og 1980-tallet. Den raske veksten gjorde øya til en «asiatisk drage», sammen med Sør-Korea, Hongkong og Singapore. Den nye middelklassen, som tok form på 90-tallet, består av ingeniører, offentlige og private ledere, frie yrker. Denne er blitt tre ganger større enn den gamle middelklassen, men «i motsetning til det man skulle tro har den ikke jaget bort den gamle som den stammer fra». Sønnene og døtrene av småbedriftseiere og velstående håndverkere har studert, enkelte i Europa eller USA, og blitt liberale, men flere av dem har også vendt blikket mot Kina og investert penger på den andre siden av Taiwan-stredet.

«Vanligvis plasserer middelklassen seg i sentrum politisk. Her smir den sin overbevisning på to akser: De globale og de lokale spørsmålene, for familien er fortsatt et avgjørende fundament. Tidligere stemte middelklassen på DPP, fordi den ønsket reformer. Men etter krisen forsøker den nå å verne om sine interesser, og er blitt langt mer konservativ,» forteller Hsiao, som fikk denne tesen bekreftet på valgdagen to måneder senere.

14. januar satset middelklassen på kontinuitet og stemte på den sittende presidenten, Ma Ying-jeou fra Kuomintang (Kinas nasjonale folkeparti, KMT). Taiwans forretningsfolk gjorde det samme. Enkelte av dem oppfordret direkte til å stemme på Ma, slik som sjefen for det mektige konsernet Far Eastern, Douglas Hsu, og Terry Gou, grunnleggeren av Foxconn, Apple-leverandøren i Kina. Enkelte gikk så langt som å kjøpe helsider i avisene for å si at alt kom til å gå bra dersom de lot presidenten sitte. Opponenten Tsai Ing-wen fikk på ingen måte samme støtte. Det ville være en kraftig overdrivelse å snakke om en balansert dekning i mediene, som hovedsakelig eies av staten og de store industri- og finanskonsernene.

Ma fikk 51,6 prosent av stemmene og partiet hans mer enn halvparten av setene i parlamentet. Selv om han gikk tilbake nesten seks prosentpoeng fra valget i 2008 er oppslutningen solid. Enkelte lavlønte og bønder stemte også på ham. Og faktisk møttes de globale spørsmålene (forholdet til fastlands-Kina og resten av verden) og de lokale sakene (lønn, sysselsetting, arbeidsvilkår), til fordel for Ma. DPPs påstand om at Ma hadde «solgt Taiwan til China» gikk ikke hjem. Ikke mer enn frykten for å slukes av kontinentet. Fastlands-Kina sto likevel sentralt i valgkampen.


Ladde kanoner

For å forstå relasjonene mellom de to landene, må vi gå tilbake i historien. «Min farfar hadde et japansk navn, jeg har et kinesisk,» forteller funksjonæren Wu Qimao i Kaohsiung, Taiwans nest største by, som ennå bærer preg av den japanske okkupasjonen. Verken farfaren eller barnebarnet har gjort seg opp en mening. Mange av de taiwanske familiene har slike underlige identitetsforviklinger.

Da Japan inntok øya i 1895 etter en konflikt med Kina, moderniserte de øya som hadde blitt nedprioritert på kontinentet. Men japanerne innstiftet også et brutalt styre. Formosanerne, som de den gang ble kalt, «ble behandlet som annenrangs borgere av koloniadministrasjonen,» forteller Ming-min Peng, Taiwans toneangivende intellektuelle skikkelse og demokratiaktivist.2 Da kineserne kom i 1945, «fraktet med amerikanske fly og båter for å overta øya» fra japanerne som hadde tapt krigen, «ønsket formosanerne dem velkommen, i troen om at en ny og vidunderlig tid ventet dem».

Denne troen ble raskt revet i stykker. 28. februar 1947 slo «den hvite terror» ned i Kaohsiung, Taipei og resten av øya: Soldater fra Kuomintang, nasjonalistpartiet som da satt med makten i Kina, massakrerte flere tusen innbyggere. «Min far sa etter det at han skammet seg over sitt kinesiske blod og at han ønsket at barna hans giftet seg med utlendinger helt til etterkommerne ikke lenger kunne føle seg kinesiske,» skriver Peng. Etter at nasjonalistpartiet ble beseiret av Mao Zedong og kommunistene i 1949 søkte lederen Kai-shek Chiang tilflukt i Taiwan. Her innførte han en unntakstilstand som varte helt til 1986. Opposisjonelle ble fengslet eller tvunget i eksil. Etter den japanske militariseringen fulgte en totalitær kinesifisering: Øyas kulturelle røtter ble fortrengt, det lokale språket knust, (klassisk) mandarin ble påbudt og historien omskrevet. Det er lett å forstå at den gamle befolkningen fortsatt den dag i dag føler et visst nag. Særlig fordi kampen for demokratisering ofte sammenblandes med den som ble ført mot de kinesiske nasjonalistene i Kuomingtang.

Da nasjonalistene kom til øya var det med håp om å gjenerobre fastlands-Kina. De ble støttet av amerikanerne, som i 1950 plasserte sin 7. flåte i stredet og opprettet militærbaser på øya, samtidig som de i stor utstrekning finansierte diktaturet. Kuomingtang ble styrket i troen av at FN og dermed resten av verden i 24 år betraktet Taiwan som det «sanne Kina».

Helt siden fastlands-Kina fikk plass i FNs sikkerhetsråd i oktober 1971, har øyas skjebne vært uavklart. Flesteparten av verdens land har anerkjent at «det bare finnes ett Kina».3 Taiwan har forsvunnet fra den internasjonale radaren, bortsett fra når det snakkes om uavhengighet. Da viser den kinesiske dragen sine klør: Etter det første taiwanske demokratiske presidentvalget i 1996 skjøt Kina opp en ballistisk missil (uten sprengladning). Mens øya var styrt av uavhengighetstilhengeren Shui-bian Chen i 2000–2008, ble missilbatteriene siktet inn på Taiwan forsterket.


Diplomatisk våpenhvile

Denne tiden ser nå ut til å være over. På begge sider av stredet har en ny generasjon ledere dukket opp. Kommunistene som drømte om å ta denne gjenstridige holmen med makt, så vel som nasjonalistene som ble slått av «usurpatorene» i Beijing, vet at prosjektet deres aldri vil se dagslys. Og ikke nok med det, gårsdagens antikommunister er blitt det kinesiske kommunistpartiets nærmeste allierte, og får fortsatt støtte av dem. En underlig historisk vending.

Riktignok viker ikke Beijing på prinsippene om Folkerepublikken Kinas territoriale enhet – verken hæren eller befolkningen ville gått med på det. «Vi søker ikke en umiddelbar gjenforening,» betrodde en diplomat vi traff i den kinesiske hovedstaden i 2010, «men vi kan ikke akseptere en umiddelbar uavhengighet.»4 I Taipei minner ledende politikere om hovedmålet: «Forhandle fram en fredsavtale». Mellom to stater? For øyeblikket passer status quo for alle. Beijing snakker som alltid om «et Kina, to systemer» og Taipei om «et Kina, forskjellige fortolkninger» (ut ifra hvilken side av stredet man befinner seg på). Begge holder masken og alle klemmer hverandre.

Den tredje aktøren i dette store strategiske spillet må også tas med, nemlig USA, som ikke ønsker å vike en tomme for Kina. Under valgkampen brukte kommentatorene mye tid på å finne antydninger til kinesisk press. Til ingen nytte. De snakket derimot ikke lite om Washingtons støtte til den sittende presidenten. I september 2011 annonserte Obama-administrasjonen en modernisering av Taiwans F16-jagerfly, som i lang tid hadde blitt etterspurt. I desember ble det slutt på at taiwanere måtte søke visa for å dra til USA. Dette beroliget Kuomingtangs ledere og minnet alle om at USA er alliert nummer én. Ma kunne dermed satse på begge bordene, det amerikanske og det kinesiske.

I 2010 inngikk han en Rammeavtale for økonomisk samarbeid (ECFA) med kineserne, en slags frihandelsavtale som innebærer fjerning av tollavgifter på begge sider. Faktisk har ikke Taiwan status som land i Beijings øyne, men de krever likevel toll som fra hvilket som helst land. Taiwan er ikke anerkjent av FN, men er medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO) som «det atskilte tollområdet Taiwan, Penghu, Kinmen og Matsu». Politikk, nei, handel, ja.

Kao Charng, viseminister i organet med ansvar for relasjonene til fastlands-Kina (Mainland Affairs Council, MAC) forteller oss mer om dette prinsippet når han mottar oss i et av MACs lokaler. Denne respekterte mannen representerer en ny generasjon. Han har studert i USA, snakker perfekt engelsk, og legger ingenting i mellom: «Metoden vår? Sette politikken til side og bringe økonomien i sentrum. Prinsippet vårt er velkjent: de tre nei – nei til forening (bu tong) , nei til uavhengighet (bu du), nei til maktbruk (bu wu). De politiske spørsmålene er vanskeligst å løse. Vi har derfor bestemt oss for en diplomatisk våpenhvile.»


Vanskelig for høytutdannede

De økonomiske beslutningstakerne i Taiwan ventet ikke på grønt lys for å kaste seg over kontinentet etter de første reformene på 80-tallet. Deres direkteinvesteringer i Kina er anslått til 100 milliarder amerikanske dollar, og 200 milliarder hvis vi tar med de som går via Hongkong. Industriproduksjon flyttes ut og mer enn to millioner taiwanesere arbeider i Kina (av en yrkesaktiv befolkning på elleve millioner).

I elektronikkselskapene eller selskaper som driver med bedriftstjenester (regnskap, programvare, informatikk) finnes det nesten ikke en eneste leder eller mellomleder som ikke har oppholdt seg på fastlandet i en periode, alt fra et par dager til flere år. «Vi har ikke noe valg,» betror en av dem, som jobber i et kjent elektronikkselskap, til oss. «Du må dra, forlate kone og barn, av og til i flere måneder.» Han hater ikke bare dette, men også forholdet til sine kolleger på fastlandet: «Vi reiser dit med klare instrukser: ikke bli fortrolige med de kinesiske ingeniørene eller lederne. Vi behandler dem med skepsis, selv om mange av dem er svært kompetente. De lever ofte under vanskelige forhold. Arbeiderne er stuet sammen i sovesaler. Vi burde skamme oss over å behandle dem slik.»

Det mest kjente eksempelet er Foxconn i Shenzhen. Selskapets metoder er så harde at selvmordsratene har økt, så mye at det har utløst streiker. Dette har blitt kjent verden over og får kanskje taiwanerne til å rynke på nesa, men oftest ser de på fastlandskineserne med de rikes nedlatende blikk på de fattige. BNP per innbygger er faktisk to ganger høyere i Taiwan (19 500 dollar mot 7680).

Den økonomiske integrasjonen er i gang. Kina tar allerede i dag imot 40 prosent av Taiwans eksport. «7 av de 15 største ’kinesiske’ eksportbedriftene er datterselskaper av taiwanske selskaper,» presiserer økonomene Stephane Cieniewski og Pierre Moussy.5 På øya viser tiltrekningen mot den andre siden av stredet seg i en massiv avindustrialisering.

Kaohsiung er et godt eksempel. Her er det industrielle ødelandet fortsatt synlig på tross av byggefeberen i havnebyen, og på tross av den enorme innsatsen til Chu Chen, DPP-aktivisten som selv har erfart Kuomingtangs fengsler og som har styrt Kaohsiung siden 1996. Hun forklarer prosessen hun satte i gang for flere år siden: «Vi har tungindustri (kjemisk, smelteverk) og foredling (mekanikk, tekstil, leker) der lønnsomheten er avhengig av lave lønninger. Når arbeiderne krever lønnsøkninger, bedre arbeidsvilkår, overtidsbetaling, kort fortalt, når de krever sosial rettferdighet, flytter bedriftene til fastlands-Kina, eller Sørøst-Asia og særlig Vietnam.» Hun fordømmer ikke Beijing så mye som «finansfolkene som har valgt å flagge ut. Det er ikke verdt å sørge over det. Uansett så vil vi ikke ha slike ekstremt forurensende virksomheter.» Byen forsøker å skape et mangfoldig næringsliv. På tross av moderniseringen har havna i Kaoshiung, som på begynnelsen av 2000-tallet var verdens største konteinerhavn, sunket ned til en niendeplass.

I Taipei benekter ikke Charng denne realiteten. Men ifølge ham er dette et nullsumspill, og de økonomiske forholdene vil utjevne seg etter hvert. Ta for eksempel elektronikkproduksjonen: «Vår produksjon har fordoblet seg fordi vi lager nøkkelkomponentene til produktene som settes sammen på den andre siden av stredet». Han trekker fram mange suksesshistorier, innen landbruk, havprodukter og turisme. Tallene virker sannsynlige, samtidig blir det stadig flere arbeidsledige.

Hovedkonsekvensen av flukten til Kina er framfor alt at den styrker en økonomisk modell bygd på lave lønninger, mener opposisjonen. Et system som er fullstendig fokusert på eksport, særlig av informasjonsteknologi, som støttes med skattefordeler for å tiltrekke seg kapital (selskapsskatten ble senket til 17 prosent i 2010), og som er sterkt avhengig av ordre fra utlandet, særlig fra Japan og USA.

De første ofrene er høytutdannede unge, som den franske forskeren Tanguy Le Pesant har gjort en større undersøkelse blant. Etter endt utdannelse finner de nokså lett arbeid – i løpet av en uke eller en måned. Men de får i snitt 22 000–25 000 taiwanske dollar (ca. 4600–5000 kroner) i måneden – den offisielle minstelønnen er 3600 kroner. Framtidsutsiktene deres er å arbeide på den andre siden av stredet, der de kan få lederstillinger og tjene litt mer.


Komfortabel konformisme

I det lille hovedkvarteret til den taiwanske fagsammenslutningen, forteller leder Shih Chao-hsien og generalsekretær Hsieh Tsuan-chih om de lave lønningene for høytutdannede: «Vi har gått ti år tilbake.» Verken slips eller dress, eller store ord: De to mennene beskriver problemene de står overfor i et land der organisasjonsfriheten nettopp har blitt anerkjent og 78 prosent av arbeiderne arbeider i små og mellomstore bedrifter. «Ifølge loven er arbeidsuka 40 timer, i virkeligheten er den 45–48 timer, som i fastlands-Kina. Overtidstimene lønnes ikke.» Og hva med ferier? Sju dager det første året, ti dager etter tre år, fjorten etter fem år. Men også her er det vanskelig å få bekreftet realitetene.

Vi får imidlertid en bekreftelse noen dager senere når vi hos noen venner treffer industridesigneren Ping-fan, en elegant trettiåring ansatt i en minibedrift med tre ansatte. Når vi spør henne om arbeidstiden, svarer hun først «åtte timer». Kanskje fordi hun betales for åtte timer. Etter at hun har fortalt om jobben sin, korrigerer hun seg selv: Hun arbeider «minst ti-elleve timer» om dagen, regelen er at «oppgaven skal fullføres». Sjefen hennes kan ringe henne på en lørdag eller søndag og be henne jobbe til langt på kvelden. Man må respektere bedriftsritualene, underkaste seg hierarkiet, ikke gjøre seg bemerket. En «japansk» pyramidal organisasjon, som man også finner i de store konsernene. For dataingeniørene er underkastelsen resultatet av press fra kollegene, snarere enn fra sjefen selv.

Fagsammenslutningen viser bilder fra demonstrasjoner for lønnsøkning eller mot stillingskutt, men dette er marginale aksjoner. I noen dager okkuperte noen «indignerte» plassen utenfor Taipei 101, verdens nest høyeste bygg, i forretningsområdet, men uten noen konsekvenser. Ifølge Pesant, som kjenner godt til de unges situasjon, «kan man fortsatt kjenne vekten av diktaturet i sivilsamfunnet, hvor kritikk fra venstresiden – som tidligere ble slått hardt ned under dekke av kamp mot kommunismen – hovedsakelig er begrenset til akademiske miljøer og en liten gruppe aktivister. Utdanningssystemet og de konfusianske verdiene det fortsatt formidler oppfordrer ikke til å kritisere den etablerte orden.»

Regjeringene baserer seg på denne konformismen. I det minste håper den at dette vil forhindre at den sosiale uroen som for tiden ryster Kina når øya. Det vil i så fall bli en ny vending i relasjonene mellom de to fiendebrødrene.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1
Hsin-huang Michael Hsiao, «East Asian middle class in comparative perspective», Institute of Ethnology, Academia Sinica, Taipei, Taiwai (Republikken Kina).

2 Ming-min Peng, Le Goût de la liberté [Smaken av frihet], Editions René Viénet, Belaye, 2011.

3 Taiwan (Republikken Kina) er bare anerkjent av 23 land.

4 Martine Bulard, Chine-Inde. La course du dragon et de l’éléphant, Fayard, Paris, 2008.

5 «Bulletin économique Chine», no. 42, desember 2011, økonomisk rapport fra den franske ambassaden i Beijing.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver