Etter Tobin

For femten år siden var det få som snakket om subprimelån og enda færre som forestilte seg en statlig gjeldskrise i Europa. Flesteparten av de europeiske sosialistene var forhekset av Tony Blair og sverget til «finansinnovasjonen». I USA forberedte president Bill Clinton seg på å oppfordre sparebankene til å spekulere med kundenes penger. I Frankrike var Nicolas Sarkozy fra seg av beundring for den amerikanske modellen, som overlot den økonomiske politikken (svanger med kommende katastrofer) til sentralbanken.²

Med andre ord ble ikke Tobin-skatten godt mottatt i 1997, for alt gikk jo så bra! Daværende finansminister i Frankrike Dominique Strauss-Kahn mente den var urealistisk. Og Sarkozy skar gjennom: «Hele saken med Tobin-skatten er absurd […]. Hver gang vi straffer verdiskapning på vårt territorium, favoriserer vi verdiskapning andre steder.»³ Så snart han var blitt president ga Sarkozy sin finansminister, nåværende IMF-sjef Christine Lagarde, i oppgave å fjerne børsskatten. Lagarde begrunnet det med at «dette er et tiltak som vil bidra til å styrke Paris’ attraktivitet.» Hvis ikke skatten ble fjernet, fortalte hun, «ville det ikke kommer flere ordre fra utenlandske steder, som forlengst hadde avskaffet tilsvarende skatter.»⁴

Siden den gang har finanskrisen vist ignoransen til de regjerende politikerne som håpet å tjene på «finansinnovasjonen» via skattedumping. Statene har reddet bankene uten å kreve annet i gjengjeld enn enda feitere fortjenester. Men ingen beslutninger har blitt tatt mot finanssektoren, noe som avslører tomheten i de hardnakkete uttalelsene mot pengenes makt. Men selv de ultrakonservative republikanske kandidatene i USA angriper for øyeblikket «gribbene» på Wall Street som «stjeler alle pengene fra bedriften din, gjør deg konkurs og stikker av med millioner».

Det er dermed ikke overraskende at Sarkozy, fire måneder før perioden hans løper ut, later som om han «lar finanssektoren bidra til å reparere skadene den har gjort». Glemt er det hvor «absurd» det er å skattlegge finanstransaksjoner, og forduftet er faren for at spekulasjonens gullegg skal klekkes utenlands.

Vi kunne fortsette å glede oss over å «kaste sand i finansmaskineriet», som økonomen James Tobin formulerte det. Men fordi det er åpenbart at økonomien er et vitalt offentlig gode som aksjonærene kan bruke til å ta hele fellesskapet som gisler, må vi ta et steg videre.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Ibrahim Warde, «Le projet de taxe Tobin, bête noire des spéculateurs» og Ignacio Ramonet, «Désarmer les marchés», franske Le Monde diplomatique, henholdsvis i februar og desember 1997.

2 «Hvis jeg skulle velge et forbilde, så ville det være Alan Greenspan,» sa Sarkozy til avisen Les Echos 23. juni 2004. «Han handler alltid med pragmatisme og ydmykhet.»

3 France2, 7. juni 1999.

4 Debatt i Det franske senatet, 23. november 2007.

(…)