Frigjørende trygdeavgift

Er en det en utopi å sosialisere samfunnets rikdom? Allerede i dag kollektiviserer vi en betydelig del av lønningene gjennom sosiale avgifter.

Hvem kontrollerer produksjonsmidlene? Hva produseres og hvem bestemmer dets verdi? Dette er sentrale spørsmål som er så å si fullstendig fraværende i den offentlige debatten. I en tid der lønnsmottakerne tynges ned av innstramninger, føles det nesten som en luksus å stille disse spørsmålene. Lønn dreier seg ikke desto mindre om langt mer enn lønnsslippen. Den er et middel for sosial endring og frigjøring, men mulighetene tildekkes av to misoppfatninger.

Den første er at lønningen er til for å dekke arbeidernes behov, slik uttrykket «prisen på arbeidskraften» antyder. Den andre er at lønningen er motstykket til arbeidernes produktivitet, og dermed prisen på det de produserer. Slik blir lønn, alternerende eller samtidig, definert som prisen på arbeid og «arbeiderens inntekt». Kort fortalt et levebrød og/eller lønn for strevet. Disse to misoppfatningene leder til at man ser på lønnen som en «kjøpekraft». Dette er åpenbart i førstnevnte oppfatning: Lønnen gir mulighet til å kjøpe hva det skulle være for å fortsette å arbeide. Dette er også sant for den andre oppfatningen: Lønnen er betaling for det som er produsert. Arbeiderne har ikke andre rettigheter til sitt arbeid enn å hente ut en inntekt. Lønnen gir dermed en kjøpekraft tilsvarende arbeidet som er utført.

I dag forsøker kapitalismen å definere produsentene ut fra ressursene de henter ut av sin «humankapital», og ikke ut fra deres evne til å bestemme hva som har økonomisk verdi, og dermed hva som skal produseres, av hvem og hvordan. I dagens system måles verdi i arbeidstid – dette er «arbeidets verdi». For å kvitte oss med denne oppfatningen, har vi allerede en mektig institusjon til rådighet, skapt gjennom sosiale kamper, nemlig trygdeavgiften, som er en av lønnens to frigjørende dimensjoner.


Erobre makt over økonomien

La oss presisere at vi her refererer til totallønnen, som ikke må sammenblandes med nettolønnen – den som står nederst på lønnsslippen – eller bruttolønnen, som bare utgjør en del av totallønnen. Termen bruttolønn inkluderer faktisk ikke arbeidsgiveravgiften. Når politikere snakker om trygdeavgift som en «inntektsskatt» eller når arbeidsgiverorganisasjoner kritiserer de «sosiale avgiftene» som øker «arbeidskostnadene», angriper de faktisk en del av lønnen. Å fryse eller senke de sosiale avgiftene, som reformister til høyre og venstre ønsker, er det samme som å kutte i lønnens framtidige og frigjørende dimensjon.

For de sosiale avgiftene åpner for en antikapitalistisk definisjon av verdi. Å betale disse avgiftene innebærer faktisk å gi en økonomisk verdi til «ikke-varer» som helseytelser, utdanning og pleie for de gamle. Finansieringen av «livslønn» for pensjonister, gradert lønn til pleiende, sykelønn og arbeidsledighetstrygd og foreldres ikke-målbare arbeid, undergraver arbeidsmarkedet og målingen av goder via arbeidstid.

Hvor kommer disse sosiale avgiftene fra? Til å begynne med var de for det meste initiativer fra arbeidsgiverne som ønsket å unngå direkte lønnsøkninger, som for eksempel familieytelsene som fram til 1950-tallet utgjorde kjernen i mange vesteuropeiske trygdesystemer. Men dette instrumentet visste seg å være frigjørende fordi det etter andre verdenskrig bidro til å konsolidere lønnsinstitusjonene etter press fra arbeiderbevegelsen.

Som en avgift på rikdommen, betalt snarere enn produsert, går de sosiale avgiftene ikke via akkumulasjon og skaper ingen profitt. Fram til den ble oppfunnet måtte arbeidere og familiene sikre sitt økonomiske sikkerhetsnett gjennom å låne og sørge for inntekter til forsikringsselskapenes aksjonærer. Ved å ta avgift på merverdien for å finansiere helsedekning eller alderdom, har trygdeavgiften bevist hvor ubrukelig kreditt og lukrativ eiendom er. I motsetning til inntektsskatt, bedriftsskatt eller private forsikringer, er trygdeavgiften en sosialisert lønn. Denne avgjørende forskjellen gjør at de sosiale avgiftene åpner opp for store sosiale framskritt: De åpner for at lønnsmottakerne kan erobre makten over økonomien.

For å forstå hvordan er det nok å forestille seg at systemet utvides til også å finansiere investeringer og direkte lønninger. Hvordan? Gjennom å skape en «økonomisk avgift» betalt til en investeringskasse, så vel som en «lønnsavgift» betalt til en lønnskasse, på bakgrunn av modellen med sosiale avgifter

I Frankrike sosialiseres allerede mer enn 40 prosent av totallønnen i form av sosiale avgifter. Dermed er det ikke så vanskelig å forestille seg en overgang til en full sosialisering av hele lønnen, inkludert den direkte delen, gjennom en avgift som erstatter arbeidsgiverens betaling og som garanterer lønnssikkerhet for livet. Denne nye avgiften vil dekke alt det som i dag dekkes av direktelønnen til privat og offentlig ansatte, søkelønn, fødselspermisjon, arbeidsledighetstrygd, uføretrygd, pensjoner og ytelser til sosialhjelp. Det hele utgjør omkring halvparten av BNP. På sikt må man derfor innføre en avgift på dette nivået.

Fra da av vil det ikke lenger være arbeidsgiverne som betaler «deres» ansatte, men bedriftene som betaler en avgift og rekrutterer ansatte som de ikke trenger å betale. Det er ikke en overdrivelse å si at styrkeforholdet mellom partene vil bli brutalt rejustert. På samme måte som de sosiale avgiftene ikke ble skapt på en dag, og på samme måte som nivået steg i flere tiår, må denne nye formelen innføres trinnvis. Slik kunne bedriftene teste ut å betale avgift snarere enn lønn og kassene kunne skaffe seg erfaring før ordningen utvides til hele befolkningen, uønskede eller ønskede virkninger kunne vurderes og korrigeres.


Den økonomiske avgiften

På begynnelsen av 2000-tallet ble 20 prosent av Frankrikes BNP brukt på investeringer, noe som langt fra er nok. Hvis vi for eksempel ønsker å øke dette til 30 prosent kan vi se for oss at bedriftene beholdt 15 prosent av deres merverdi til selvfinansiering og at en progressiv avgift opptil 15 prosent gikk til investeringskassene. En slik avgift for å finansiere investeringer, uten avdrag eller renter, åpner for å lære seg en ny mekanisme både for aksjonærene (administratorer valgt av lønnsmottakerne, fordi det dreier seg om en del av den sosialiserte lønnen) og de som mottar investeringene: bedriftslederne vil stå fritt til å sammenligne, fordi de praktiserer begge, både en prosentavgift på merverdi og rentene på et tilbakebetalbart lån.

De 20 resterende prosentene av BNP vil tjene til å finansiere gjennom en sosial avgift på den delen av gratisforbruket som ikke kommer fra lønn eller investeringer – skole eller sykehus må for eksempel anta driftsutgifter som strøm, materiell, osv. Utvidelsen av gratisområdet til bolig, transport, kultur, osv øker andelen BNP som går til den sosialiserte delen av lønnen. Dette er dessuten grunnen til at en direktelønn på 1500–6000 euro utbetalt av lønnskassen vil være tilstrekkelig.

Med en slik ordning vil inntektsskatten forsvinne. Ulempen er at den omfordeler, på en legitim måte, inntektene på eiendom og lønn knyttet til arbeidsmarkedet som er skattens grunnlag. Den er en uunnværlig mekanisme for omfordeling i et system der en del av verdiene i selve produksjonsøyeblikket kanaliseres til profitt på bekostning av lønn, men den er mindre nyttig hvis hoveddelen av BNP-en er sosialisert.

Dersom man på sikt knytter all verdien produsert til disse avgiftene, og dermed den sosialiserte lønnen, vil dette være en grunnleggende politisk handling: definisjonen av verdi og dens produksjon, bruksrett og formål vil tilfalle lønnsmottakerne, det vil nå si et suverent folk. Lønnen er dermed i seg selv en mulighet til å forlate kapitalismen. Ikke bare dytte nålen for omfordeling av merverdi i lønnens retning på bekostning av kapitalen, men kvitte seg med tvangstrøyeverdien til arbeidstiden, klare seg uten kapitalister og arbeidsmarked, la hele merverdien gå til lønn, inkludert andelen som må gå til investeringer. For i bunn og grunn er det verken behov for arbeidsgivere, kreditorer eller aksjonærer for å arbeide.

Oversatt av R.N.


(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0