Den siste nyfilosofen

Den selverklærte anarkisten Michel Onfray gjør som de unge nyfilosofene på 70-tallet. I sin nye bok om Albert Camus resirkulerer han konservative klisjeer og tror at han er subversiv.

For den som ønsker å bli kjent med Albert Camus’ tenkning, holder det å lese forfatterskapet hans. Tenkningen hans er ikke alltid like dypsinding, men den er klar. Slik sett er ikke den franske filosofen Michel Onfrays nye bok om Camus, L’ordre libertaire (Frihetlig orden), særlig nyttig.1 Er man derimot interessert i suksessfilosofen Onfrays syn på verden og seg selv er boka uunnværlig.

I Onfrays øyne er ikke Camus annet enn et speil han kan beundre seg selv i. «En fri og kunnskapsrik leser, upåvirket av universitetets forming», «venstrenietzscheaner», «positiv anarkist», «hedonistisk, hedensk og pragmatisk filosof», «sønn av fattigfolk og tro mot sine». For alle som har lest Onfray, bærer dette fordelaktige portrettet alle kjennetegnene til et selvportrett. Bortsett fra den siste egenskapen: «Han hadde alt som skulle til for å mislikes av parisiske ryktemakere.» Leser man hyllesten av boka i magasiner som Marianne og Le Nouvel Observateur, eller lovprisningen i Le Point, ser vi at «pariserne», det vil si journalistene, ikke bare liker Onfray, det virker som om de er hodestups forelsket.
Ikke uten grunn.

Syndebukken Sartre

I denne suppa som foregir å trekke ut kjernen i Camus’ tenkning, krydret med forfatterens livsvisdom for å vise det tette «samsvaret mellom liv og verk», ser vi det samme sammensuriet som skapte furore på Mitterrands tid, da den kritiske sansens kollaps gikk hånd i hanske med svekkelsen av progressiv tenkning. Vi kan begynne med sidestillingen av fascister og «marxister», her kalt stalinister. Onfray bruker romanen Pesten som påskudd for å si at farsotten «i går kunne være brun eller rød». Slik strømmer klisjeene nedover sidene, med like gode kår som for tre tiår siden med Bernhard-Henri Lévy og kompani. Camus, langer forfatteren ut, «trodde ikke på det nye mennesket som både Marx og Lenin, Mussolini og Hitler ønsket. Han trodde ikke på det totale mennesket’ til marxistene eller det ariske riket til nazistene». Er Onfray den siste «nyfilosofen»? Det er lenge siden 70-tallet, da unge tenkere etter noen år med tidsriktig maoistisk engasjement, kunne framstå som subversive fordi de resirkulerte noen konservative klisjeer. Det er dermed først med å erklære seg som anarkist at Onfray kan følge sine ærerike forgjengere og presentere seg som antikonformistisk forsanger for den «frihetlige orden» Camus forestilte seg.

Å framstille sistnevnte som Rettferdighetens eksemplariske figur på den gylne middelvei, innebærer en enestående nylesning av historien. La oss begynne med opplistingen av ugjerninger, der Onfray holder regnskap og lar kolonialistens undertrykkelse i Algerie og uavhengighetsforkjempernes ugjerninger veie like tungt. I mangelen på argumentasjon har Onfray sett det på sin plass å ta med en rekke dystre bilder for å berøre leseren, snarere enn å anspore til refleksjon. Hulter til bulter ser vi grusomheter «av den ene og den andre parten»: bilder fra GULag og konsentrasjonsleire, av giljotinen nedarvet fra den franske revolusjonens «robespierre’ske terror» og kadavre skamfert av «FNL-terrorister», sivile russere hengt av Wehrmacht-soldater og en kollaboratør henrettet av franske motstandskjempere, barn utsatt for stråling i Hiroshima og en jentunge halshugd av algeriske «opprørere».

Onfray har gjort høyresidens sedvanlige tirader mot «de venstreradikale» til sine med en egen filosofisk vri. Med begeistring ser han for seg en «dionysisk venstreside» som «sier ’ja’ og vender fullstendig ryggen til den negative venstresidas ressentiment.» Førstnevnte er, som seg hør og bør, drevet av en «livsdrift» og sistnevnte av en «dødsdrift», selvfølgelig. Dikotomien er plassert under banneret til en «middelhavsgramscisme» – den italienske kommunisten Antonio Gramsci har, av uante grunner, mirakuløst unnsluppet den «frihetlige» filosofens dom. Som filosofi har vi å gjøre med en kjapp psykoanalyse og et dualistisk verdensbilde som ikke står tilbake for det Onfray tillegger alle antikapitalister.

Blant sistnevnte er Karl Marx hovedmålet. Vi får vite at han var «foraktfull» overfor pariserne som i mars 1871 reiste seg mot Adolphe Thiers’ regjering, og «heller [sic] på Versailles side» på grunn av sitt hat mot de proudhonske anarkistene og av «opportunistiske strategiske og taktiske grunner». Onfray støtter seg her på et brev adressert til Den første internasjonale hvor «Marx anbefaler folket i Paris å ikke gjøre opprør men forberede seg på (den kommende marxistiske) revolusjonen». De fleste historikere vet at dette dokumentet er en grov forfalskning.2 Robespierre og Lenin vies også en framtredende plass, ikke bare for å ha vært revolusjonære tenkere, men også for å ha begått kardinalsynden å ha vært aktører i første rekke. Men i denne boka er det framfor alt Jean-Paul Sartre som er den store syndebukken. Han skal være skyldig i majestetsforbrytelse, fordi han skal ha forsøkt å «drepe Camus», i det minste symbolsk, med «slag under beltestedet», «feilinformasjon», «bakvaskelse», «baksnakking», «insinuasjoner», og med det også indirekte angrep mot Onfray selv, som Camus’ presumptive og formastelige arvtaker.

Simpel orden

Etter at Sigmund Freud («postmoderne trollmann», vellysting og medskyldig til fascismen) og Jean-Paul Marat («ressentimentsmennesket») har fått gjennomgå i tidligere bøker,3 tar Onfray denne gang oppgjør med ideene bak den foraktelige skikkelsen Sartre, og angriper det revolusjonære idealet og eliteskolen Ecole normale supérieures formidling av filosofi. Som bokas undertittel antyder er det ikke de teoretiske refleksjonene som gjør Camus til filosof, men det livet han levde. Til forskjell fra de lærde isolert i Platons hule, lokalisert i rue d’Ulm der Ecole normale supérieure holder til, avskåret fra den konkrete verden, skal Camus ha filosofert med «livskunst» gjennom hele sin tilværelse, med fortellinger, teaterstykker, essays og kronikker. Hvor? I Tipaza, blant annet, «hovedsetet for den camusianske lykken», for «den dionysiske filosofien» og «den nietzscheanske glade vitenskapen», der Onfray drar på pilegrimsferd, i Camus’ fotspor, ledsaget av den beundrende redaktøren for Le Point, Franz-Olivier Giesbert, og en fotograf.

Å identifisere ondskap er en av Onfrays besettelser: «Den parisiske hengemyren som er som en mafia», «etterkrigstidens kommunistimpregnerte miljø» som skal ha «bestemt seg for å gjøre livet til Camus umulig». Som om han aldri var en del av Paris’ litterære miljø! Eller at nobelprisvinneren alltid har blitt uglesett. Han levde tross alt en stor del av sitt forfatterliv som anerkjent forfatter. Og man kunne her si at han døde slik han levde: Sportsbilen Facel-Vega, smadret mot et tre hvor kroppen hans ble funnet i januar 1960, ble kjørt av hans venn Michel Gallimard, sønn av den kjente forleggeren. Camus ble aldri sendt i indre eksil, ikke mer enn Onfray selv, som menger seg med kremen av hovedstadens medieintellektuelle.
Vi har forstått det: For denne kronede anarkisten som ikke er redd for å gå i «dialog» med innenriksministeren om Guds eksistens og forskjellen mellom godt og ondt,4 eller å sende presidenten «et åpent brev» der han ber ham flytte Camus’ aske til Pantheon fordi han «med en slik handling» vil se «opprinnelsen til en autentisk revolusjon som fritar oss fra å ønske en annen», eller å ta til orde for en «frihetlig styring av kapitalismen» fordi denne samfunnsordningen «er like gammel som verden og vil vare like lenge som den»,5 er dette perverterte begrepet, frihetlig, ikke annet enn et språklig ornament. Det er simpelthen orden Onfray er blitt forkjemper for. «Ingen grandios kveld, ingen gudesendt revolusjon,» erklærer han som en slags konklusjon, og karikerer med det de som fortsatt ønsker å ende kapitalismen, som et ekko av det han tror han hører fra graven til Camus: «Ja til livet. Nei til det som hemmer det.» Et vanvittig overmot.

Oversatt av R.N.