Det onde, onde barnet

Vi må snakke om Kevin er en sterk og noe tendensiøs historie som underbygges med alle fagets knep. Regissør Lynne Ramsay er en visuell virtuos, men blir overdrevent didaktisk i fortellingen om et sterkt fortegnet bøllefrø som oser av uforholdsmessig forakt, umotivert fiendtlighet og demonstrativt lite empati.

Lynne Ramsays siste film, Vi må snakke om Kevin, er basert på en roman av Lionel Shriver. Som tilfellet er med adaptasjoner, må det utelatelser til. En kan bare håpe for Shrivers del at romanen er rikere på nyanser og utdypning av en historie som framstår noe forenklet på film, samtidig som den gaper over litt mye.

Filmen tar prisverdig nok for seg et tabu i vår del av verden: At mor ikke er så fryktelig glad i barnet sitt. Når samme film også handler om at barnet blir massemorder, kan det bli én agenda for mye for et par snaue timer film. Da blir det et spørsmål om måten det gjøres på.

Helaftens nidportrett
At Lynne Ramsay har grep på ting, eller rettere sagt, blikk for ting, for fenomener og sensasjoner, store og små, det vet alle som har sett hennes imponerende debut fra 1999, Rottefangeren, eller den vel så besnærende og morbide Morvern Callar fra 2002 – begge med en død kropp som bakteppe.
Morvern Callar 
skildrer en ung kvinne som lar liket av kjæresten ligge etter at han har tatt livet sitt, og sender inn romanen hans til forlaget i sitt eget navn. Deretter følger vi henne omkring mens hun bruker den avdødes penger. Enkelte mener filmen driver like formålsløst av sted som hovedpersonen selv. Vi andre setter pris på en både medfølende og uforutsigbar skildring av en kvinne som kanskje er i sjokktilstand. Felles for disse filmene og premiereklare Vi må snakke om Kevin er at Ramsay gladelig setter handlingen i bakgrunnen til fordel for ærgjerrige, kontemplative bilder og scener fulle av mild hverdagslig forundring. Til de grader, faktisk, at man iblant tar seg i å protestere: Fullt så sanselig er da denne verdenen vitterlig ikke.

Vi må snakke om Kevin åpner med moren (Tilda Swinton) som ung, på ferie i Buñol, den spanske byen som er mest kjent for sin årlige tomatkrig. I glidende bilder ser vi henne ligge utstrakt (eller korsfestet om du vil) i tomatblodbadet mens vi i det fjerne hører lydeffekter vi de siste tiår har lært oss å assosiere med Columbine og tilsvarende skoletraumer. Det var formodentlig her de møtte hverandre, de som senere skulle bli tittelrollens foreldre, i en setting som har veldig lyst til å bli filmens rammefortelling, men som ikke slipper til annet enn som spredte erindringer gjennom resten av filmen. Ferieturen er utgangspunkt for det som skal bli filmens visuelle gjennomgangstema: dryppende, rennende og hermetisert rødt. Den blir også en illustrasjon av alt den reiseglade, halvhjertet vordende mor deretter skal føle seg avskåret fra.

Filmens nåtid er etter tragedien, når Tilda Swinton prøver å leve videre som best hun kan, mens filmen ellers struktureres med tilbakeblikk på utviklingen fra svangerskapet og Kevins oppvekst. Disse tilbakeblikk kan nok virke i overkant illevarslende, ikke minst når man kjenner utgangen på historien.

Lynne Ramsay er en visuell virtuos (godt hjulpet av filmfotografen Alwin Kuchler) og serverer både smidige montasjer og enkeltscener som alle tjener som underordnede fasetter av et reservasjonsløst helaftens nidportrett: Kevin, det onde, onde barnet. Må huset de bor i se til de grader ut som en kirke? Eller et krematorium? For ikke å snakke om den spartanske innredningen. Om ikke utriveligheten skulle være eksplisitt nok, tyr Ramsay til et tradisjonelt «morderfokus» i en dagligdags scene der vi nærmer oss en intetanende lillesøster med ryggen til på kjøkkenet. Scenen mangler bare morsk luskebass på lydsporet, eller enda bedre: de gretne cellostøtene fra Haisommer.

Hvorvidt scenen er falsk alarm eller ei er ikke hovedpoenget her. Om man definerer naturalisme som skildring av et menneskes liv som produkt av dets (naturlige, materielle, kulturelle) omgivelser, så skulle denne filmen være et greit eksemplar av arten, selv om det så visst ikke står på ornamenteringen av hovedrollens skjebne i dette tilfellet. Her er nemlig fortellerguden uavlatelig til stede i det narrative maskineriet. Både hovedrollens utvikling og konsekvente uttrykk, så vel som presentasjonen av herligheten – alt peker samme vei.

Alminnelig pubertetsnihilisme

Ramsay meisler ut tragedien med hele arsenalet av virkemidler, og selv om det kan bli mye av det gode, så er det unektelig en nytelse å se hvordan hun opererer enkelte sekvenser. Se for eksempel møtet med vannspeilet der moren legger hodet nedi vannflaten og vips: klippejuks på høyde med ansiktsmontasjen i Bergmans Persona. Eller det enkelte bilde: Påskriften «home visitor» på skiltet i gymsalen der man vanligvis oppfører scoringslista til hjemme- og bortelag, får i denne sammenheng en dyster bibetydning, og blir med det enda et bidrag til en vel didaktisk affære.
Med disse grepene balanserer Ramsay stadig mellom det suggererende og det rent enerverende. En pussig kontraproduktiv effekt av denne forteller-dynamiske huskestua er at det faktisk oppleves litt statisk. Enkeltbildenes og -scenenes og den øvrige dramaturgiens enhet er et tveegget sverd: Det gir en forbilledlig konsistens, samtidig som det blir temmelig entydig. Hva som er problemet? Vi bør nok snakke om Kevin.
Hans historie utspiller seg i vår tid, la gå: vår nære fortid. Den sammenfaller dermed med en epoke som i vår del av verden er tillagt noen diagnoser og utviklingstrekk som skriker av aktualitet. Øverst på lista finner vi den «krise» som «mannsrollen» angivelig befinner seg i, i de mest ekstreme polariserte tolkninger nevnte rolle er blitt gjenstand for blant yngre menn: enten bruddet de feminine guttene representerer eller de (halvt parodiske) bekreftelsene kroppsbyggerne utgjør. Hjelp, vi oppløses … At seksuell legning knapt skjules lenger i vestlige by(del)er er vel alt annet enn en negativ utvikling, og at enkelte tar steroider kan jo ses som et marginalt utslag av at vi er blitt mer helse- og treningsbevisste. De blir uansett svake definisjoner av en krise som forklares bedre med fenomener som arbeidsmarked, kompetanse- og sektordreininger osv. Til tross for at slike aspekter gjerne trekkes fram i diskusjoner om skolemassakrene de senere år, så er de bare så vidt antydet i denne historien. Hvordan Kevin forholder seg til den slags er vi ikke noe klokere på etter forestillingen. Rampungen ses konsekvent utenfra, gjennom morens øyne.

En mer kuriøs vinkling finner vi i den forterpede «opprørsmytologien», som så vidt signaliseres her med morens t-skjorte, med påskriften «Led Zep-pelin». Altså: Rock’n’roll-generasjonen er blitt voksne, og, for å følge tankegangen, når ungdomsopprøret selv er blitt foreldre, hvordan skal så av-kommet markere revir, når pøbelrepertoaret er oppbrukt av de gamle? Som eksistensiell krise påkaller den våre tørreste tårer, men la oss likevel se an noen av de resterende strategier. De er da henvist til den passivt-aggressive drop-out-rollen (med bismak av foreldrenes ungdomstid), eller likeledes (i og for seg hipness-kvalifiserte) velge dølle klær og briller heller enn å delta i «racet». Eller man gir faen og holder på med sitt, som de fleste heldigvis gjør. Eller man skjønner ikke problemstillingen i utgangspunktet, som de tradisjonelle nerdene (og signe dem for det). De få som likevel går det tradisjonelt destruktive ærend, må rimeligvis ta i så det monner. Ruteknusing og puslete demonstrasjoner var jo sånt som blomsterbarna holdt på med. Resten har vi sett. Det ligger altså en sosiokulturell generasjonstematikk i vannskorpa her, men der blir den. Det blir med trøya. Selv om diskusjoner med utgangspunkt i generasjoner gjerne har samme virkning på debattantene som en annen Rorschach-test, eller kulminerer i godt sludder, så er det likevel et lite savn at tematikken ikke følges opp. Kevin blir lite mer enn alminnelig pubertetsnihilisme. Mer generasjonsfikserte kulturvitere vil muligens finne føde i følgende lille glimt av hovedrollens livsanskuelse: «Det er ikke noe poeng. Det er det som er poenget». For øvrig er generasjonsaspektet begrenset til foreldre-barn-dynamikken. Da hviler mye på tittelrollen.

For flink for sitt eget beste

Ramsay hadde sine betenkninger i valget av Ezra Miller som Kevin: Han var kanskje for smukk for rollen. Mon det. Millers framtoning kommer snublende nær «over-casting» etter mitt syn. Det ser ut som om han drømmer om å bli en orm i sitt neste liv, og når han spiller deretter, legger det selvsagt en demper på sjokket. La nå overraskelsen fare, men en elementær innvending gjenstår: Om Kevin hadde vært litt sjarmerende iblant, om han ikke hadde hatt trollunge som konstant uttrykk, så ville det neppe blitt en mindre spennende film av den grunn.

Her får vi et sterkt fortegnet bøllefrø med et lite islett av patetisk dramatante, der han oser av uforholdsmessig forakt, umotivert fiendtlighet og de-monstrativt lite empati. Kevin framstår som nok en eksponent for munnhellet om at Djevelen har de beste replikkene. Han er en velartikulert liten satan, selv som guttebarn utgyter han sarkasmer av den helt basale sorten. I en minneverdig scene geiper han og hermer moren når hun skal dikke og dulle med ham: Dette tror han ikke noe på. Scener som denne gjør filmen besøket verdt. Kevins krav på tragisk verdighet ligger i det at han altså ikke er en så høyt elsket sønn som han synes han burde være. Det hele mens han forbereder den helt store oppsetningen, sin grande finale.
Hadde dette vært en dokumentarfilm, så ville det vært imponerende. I en fiksjonsfilm er det derimot kjekt med rom for meddiktning. Noen konvensjoner kommer man ikke utenom. Alle stilistiske ekskursjoner sirkler inn ugjerningen og den påfølgende elendigheten, og det er kompetent gjort, men alt tatt i betraktning, så hadde det gjort seg med noen nyanser til å spe ut miseren. Lynne Ramsay er sånn sett kanskje litt for flink for sitt eget beste.
© norske LMD

Vi må snakke om Kevin, Lynne Ramsay, Storbritannia/USA 2011, på kino fra 23. mars.