Manifestet som skulle forandre USA

For femti år siden lanserte en gruppe studenter i den amerikanske midtvesten et dokument med den heller pompøse tittelen «The Port Huron Statement». Dette ble grunnlagsdokumentet for Students for a Democratic Society (SDS). Uansett hvilken historie du leser om urolighetene i USA på 60-tallet som er skrevet de siste tre tiårene, så vil du møte på hyllest av SDS som en radikal avantgardeorganisasjon. Den var i forkant i kampen mot rasediskriminering, særlig i sørstatene, i protestene mot Vietnam-krigen, og på et større plan i forsøket på å få de unge på 60-tallet til å bryte kald-krigskonsensusen som hadde paralysert enhver fritenkning og spredd frykt for McCarthy-aktige utrenskninger i det som gjensto av den organiserte venstresiden, og i fagbevegelsen, kirkene og universitetene.

SDS ble grunnlagt i 1960. Sommeren 1962 holdt gruppen sitt første møte utenfor Purt Huron i Michigan ved den kanadiske grensen, en times kjøretur nord for Detroit. På dette møtet ble det lagt fram et utkast til et manifest skrevet av Tom Hayden, en tidligere student ved Universitetet i Michigan. Det ble gjennomgått av en komité og til slutt presentert for verden som «Port Huron Statement».

Malcolm X på Berkeley

Når man leser manifestets apokalyptiske setninger i dag (se utdrag) blir man slått av tanken om at 1962 var et nokså seint stadium i den kalde krigen til komme med disse ukomfortable observasjonene. Det var 14 år siden president Harry S. Truman hadde igangsatt etterkrigstidens militarisering av den amerikanske økonomien. Innen 1950 var amerikanske militærrådgivere til stede i Indokina, innen midten av 50-tallet hadde USAs imperialistiske militærstøvel knust reformer i Guatemala og Iran. I 1961, et år før Port Huron, avsluttet Eisenhower sin presidentperiode med den berømte advarselen om at «vi må vokte oss mot det militærindustrielle kompleksets tilegnelse av uberettiget innflytelse, tilstrebet eller tilfeldig. Potensialet for en katastrofal økning i malplassert makt eksisterer og vil vedvare. […] Vi må også være på vakt for […] faren for at offentlig politikk selv kan bli tatt til fange av en vitenskapelig, teknologisk elite.» ¹

På slutten av 50-tallet var den kalde krigens istid begynt å smelte, i det minste på universitetsområder. På Berkeley hadde organisering mot obligatorisk militæropplæring begynt i 1956 med en sultestreik. I 1962 endte kampen i full seier i en avstemning hos universitetsledelsen. Joe Paff, som studerte statsvitenskap på Berkeley, husker hvor demotiverende Berkeley var da han først kom dit: «Middelklasse-Amerika dukket opp med khaki-bukser, åpen skjorte og oxfordskjerf. Dette var så å si en uniform. Den obligatoriske militæropplæringen krevde at alle de mannlige studentene skulle drilles i uniform en gang i uken. Folk fra studentforeningene påtvang konformitet ved inngangen til universitetsområdet. Professorer som hadde motsatt lojalitetseden hadde blitt utrensket. I dette klimaet av konformisme og konservatisme hadde universitetsledelsen besluttet at studentene ikke skulle snakke om «saker som ikke gjaldt universitetet» og at de skulle vernes mot «agitatorer fra utsiden».
I 1961 inviterte Paff Malcolm X til å snakke på universitetsområdet i Berkeley, «men universitetets overkommando avviste ham, fordi han var prest og kunne konvertere folk til islam. Vi fant et sted i siste øyeblikk, uten tid til å annonsere det og med bare plass til 160 personer. Det var elektrisk, den mest utrolige taleren jeg noensinne har hørt. Han forandret alles liv. Du spurte ham et spørsmål, han så deg dypt inn i øynene og gjentok spørsmålet, så gikk han virkelig inn i det. Folk ble raskt redde for å stille dumme spørsmål. Alle de svarte satt sammen og ikke en eneste av dem så på deg da de forlot salen. Innen en måned kunne halvparten av dem Malcolms tale utenat.»

«Alternativer til hjelpeløshet»

60-tallet skjøt fart. Studenter begynte å dra sørover for å bidra i Student Non-Violent Coordinating Committee (SNCC). Port Huron-erklæringen kom altså ikke i et vakuum, innholdet var heller ikke fullstendig nytt. Men ingen andre radikale dokumenter fra den tiden fanger så levende angsten så mange unge folk følte da de forsøkte å kjempe seg fri fra 50-tallets drepende konformisme. Professorer ble terrorisert av frykten for å bli utpekt som kommunister. På statsvitenskap ble originalverkene til utfordrende tenkere sterilisert i nøye redigerte antologier.
Port Huron-erklæringen uttrykker frykt for ensomhet og fremmedgjøring. Bakenfor manifestets progressive og sosialistiske ideer dreier det seg om selvrealisering, ønsket om å nå sitt potensial – et tema som etter alt å dømme er hentet fra Paul Goodman, en av grunnleggerne av gestalt-terapien og forfatteren bak den anarkistiske Growing Up Absurd, en umåtelig populær tekst blant unge radikalere på begge sider av Atlanteren.
Kapittelet «The Society Beyond» beskriver de nylig bevisstgjorte studentene som omringet av et hav av «apati» der hele samfunnet er et fremmedgjort rike av falsk bevissthet. Studentene gir seg i oppgave å beskrive den virkelige fortvilelsen som ligger under de høytbetalte arbeiderklassejobbene, tomheten i de store biler og feriehusene. Selv fagbevegelsen holder på å drukne i den store apatien: Lederne har ikke lest Marx’
Økonomisk-filosofiske manuskripter
og er ikke i stand til å forstå fremmedgjøringens ulike ansikter (et arbeid SDS tilbyr seg å gjøre).
Et svært kort kapittel på et par avsnitt om «økonomien» begynner med: «Mange av oss venter komfortabelt på pensjonen». Det beskriver et Amerika bestående av velstående borgere som forstyrres av at det finnes fattige i deres midte. I dag kan det høres ut som en utopi. Den grunnleggende optimismen avdekker et viktig punkt, nemlig at forfatterne på tross av noen innledende bemerkninger om slutten på «velstandens gullalder» faktisk hadde liten innsikt i kapitalismens skjørhet – en brist som gjaldt de fleste store økonomene på den tiden. Det skulle gå bare sju år før den amerikanske arbeiderklassen (i den minste den øverste hovedsakelig hvite delen) nådde toppen i form av lønn og tilbehør som store komfortable biler med barokk utsmykning, en nummer to-bil for kona som ennå ikke hadde gått ut i arbeid, arbeidssparende dingser i hjemmet, pensjoner, helseforsikring og (etter 1965) Medicare – sosialisert helseforsikring for de over 65. Fra 70-tallet og framover har det bare vært nedoverbakke.
Kapittelet «Alternativer til hjelpeløshet» trekker fram engasjerte studenter, strategisk plassert over hele landet, som er omringet av selvtilfreds materialisme. Hvordan skape endring? «Fra skolene og universitetene over hele landet, kan en aktiv venstreside vekke sine allierte [hvem de ’allierte’ er, spesifiseres ikke]. Den må gi form til følelsen av hjelpeløshet og likegyldighet, slik at folk kan se de politiske, sosiale og økonomiske årsakene til deres private problemer […]. Veien til politisk makt vil bli bygd gjennom genuint samarbeid lokalt, nasjonalt og internasjonalt mellom en ny venstreside av unge folk og et fellesskap av allierte som er i ferd med å våkne.»

Lysglimt i en ensom motstand

Sentralt i erklæringen står troen på at deltakende demokrati – et begrep hentet fra den radikale sosiologen C. Wright Mills – var løsningen på alt. Femti år senere kan vi smile av erklæringens optimisme om hvor lett vi kunne «temme atomet» og bygge tusenvis av reaktorer overalt, bekjempe militarisme og skape billig og lett tilgjengelig kraft. Erklæringen uttrykker energisk at den frykter et forent Tyskland, i troen på at Berlinmuren og den kalde krigen vil vare evig. «Industrialiseringen av verden» ses på som et spørsmål om «ære». USA burde gavmildt dele sin teknologi.
På tross av de naive utsagnene må vi anerkjenne innvirkningen erklæringens avvisning av den kalde krigen hadde på gamle venstreradikalere. «New York-intellektuelle» ²
som Michael Harrington og Irving Howe kritiserte erklæringen for en barnslig undervurdering av Sovjetunionens aggressive potensial og brøt sine forbindelser med SDS. Her ligger et reelt skille mellom to epoker, da en ny generasjon dukket opp som på slutten av 60-tallet kritiserte det amerikanske imperiet for å være minst like ondt som Sovjetunionen.

SDS ble i 1969 splittet opp i ulike smågrupper. Gruppas tidligere ledere har sørget for at minnet om gruppa har overlevd i form av en historieskriving som til en viss grad overdriver dens faktiske bragder sammenlignet med for eksempel Black Panthers, der mange av lederne ikke fikk anledning til å skrive historiene fra et akademisk synspunkt siden de ble drept av politiet. Hva med han som skrev utkastet til erklæringen? I 1964 jobbet Tom Hayden med å organisere i fattige strøk i Newark (New Jersey), noen år senere dro han til Hanoi med kona Jane Fonda. Senere har han blitt valgt inn i delstatskongressen i California.

Det siste året har vi vært vitne til bevegelsen Occupy Wall Street, med teltleirer i byer landet over, fra New York til Oakland. Det slående er mangelen på intellektuell og organisatorisk kontinuitet. SDS kunne spore et idéslektskap fra den tidlige Marx og samtidige som Frantz Fanon, Paolo Freire og Gunnar Myrdal. Men det er vanskelig å se noen kontinuitet mellom SDS og OWS – kanskje på grunn av den amerikanske kapitalismens utvikling og den organiserte venstresidens kollaps. Forfatterne bak Port Huron-erklæringen så på seg selv som lysglimt i en ensom motstand i et stort, påtrengende mørke av amerikanske selvtilfredshet. OWS ser på seg selv som representanter for 99 prosent av amerikanerne mot 1 prosent.

Oversatt av R.N.

1 John F. Kennedy tok ikke Eisenhowers advarsel til etterretning. «Det militærindustrielle komplekset» vokste seg sterkt under Kennedy da han oppfylte sitt valgløfte om å fjerne (det fullstendig imaginære) «missilgapet» – Sovjetunionen hadde bare 4 langdistanseraketter i 1960 – med å bygge 1000 interkontinentale missiler.

2 En gruppe på midten av forrige århundre som forente marxisme med skarp kritikk av Sovjetunionen (…)