Maoistenes lange ferd mot demokrati

Nepals maoister vant tilbake makten i august i fjor. De har nå satt i gang fredsprosessen på ny. Men i den nye føderale republikken er de nødt til å bli enige med de øvrige politiske kreftene om en grunnlov før utgangen av mai. Og de må vise at de er i stand til å reformere et gjennomkorrupt samfunn.

Rupak smetter mellom biler og lastebiler på den vesle indiske motorsykkelen sin. Trafikken lar ham ikke dvele ved månen som stiger opp over de snødekte toppene i Langtang på en renvasket monsunhimmel. På den smale ringveien i Katmandu må han være på vakt for å unngå kjøretøy som kommer i motsatt retning, hull i veien, fotgjengere, syklister og kyr. Rupak drar til kompisen Ajay for å drikke te og røyke sigaretter. Mellom to mobilsamtaler røper de to militante ungmaoistene hva de drømmer om. De er 20 år. De vil leve i det 21. århundret. Og de mener at kommunismen kan redde verden.

«Borgerkrigen var nødvendig», sier Ajay. «Vi vant. Men vi mangler fremdeles uavhengighet og tillit. Kommunismen har ikke mislyktes, men den er blitt pervertert. Vi vil verken ha det sovjetiske systemet eller det kinesiske. Vi lever i vårt eget århundre, med Facebook og internett. Vi er nødt til å bruke det parlamentariske systemet for å endre samfunnet. Vi vil ha gradvis endring. Før vi kan nå sosialismen, må vi komme oss ut av føydalismen med en progressiv kapitalisme og forsvare alles rettigheter, særlig rettighetene til de innfødte, som oss, Tamangfolket.»

Parlamentarisk spill

I løpet av 30 år er folketallet i Nepal doblet, og nærmer seg i dag 27 millioner innbyggere. Hovedstaden Katmandu har vokst med 60 prosent de siste ti årene. På tross av skattene som ble innført av den første maoistledede regjeringen i 2008, har veksten i bilparken holdt følge. Den beste måten å få ned ulykkestallene på, er uten tvil å la være å reparere veiene. Selv med iherdig bruk av hornet skal det mye til for å komme over 30 km/t mellom omreisende selgere, sykkeldrosjer og scooterdrosjene. Med fredsslutningen nådde den urbane folklore, som er i ferd med å forsvinne fra de asiatiske storbyene, sitt absolutte toppunkt her i Nepal.

Å komme seg inn til sentrum av Katmandu med buss koster bare én krone. I det som ville vært en niseter i Europa er det seter til femten, og passasjertallet er ofte det dobbelte. Turistene, som føler seg rike her, foretrekker vanligvis de små, japanske drosjebilene som er tjue ganger dyrere. De nepalerne som gjør det godt i forretninger og turisme, kjører dyre, blankpolerte SUV’er som med skatter og avgifter koster tre og en halv ganger mer enn i Vesten.

Gata er ett av de sjeldne stedene hvor nepalere fra alle samfunnslag ferdes side om side, men de raskeste tar på ingen måte hensyn til de langsomme. En kjentmann, Henri Sigayret, har nøkkelen: «Nepalerne kjører på samme måte som de oppfører seg ellers.» Ingeniøren fra Grenoble klarte i 1979 å bestige sin første «8000-meter på ski» i Annapurna, og ble forelsket i fjellene og folket her. Etter å ha bodd tjue år i Nepal, er han gradvis blitt en maobadi, maoist-tilhenger. Han sammenligner dem med den franske revolusjonens sans-culotter: «Det fattigste folket i Asia gjorde opprør og kjempet mot et monarki, et kaste-aristokrati, et føydalt byråkrati!» 1

Den 76 år gamle Sigayret blir opprørt over de mange klatrerne, vandrerne og vanlige turister som hevder å ha Nepal i sine hjerter, men som ikke interesserer seg en døyt for landets sosiale og politiske virkelighet. Tibet er de derimot raske til å støtte.

«Vi vant krigen, men ikke fullstendig. Vi vant valgene, men ikke fullstendig, de heller,» understreker Hit Bahatur, tidligere minister og medlem av sentralkomiteen i det maoistiske Nepals forente kommunistparti (UCPN-M). Da fredsavtalen ble undertegnet i november 2006, kontrollerte maoistene tre fjerdedeler av landet. De virket sterke nok til å fjerne kongen, fjerne statshinduismen og få valgt en grunnlovsgivende forsamling. Men opprørsstyrkene klarte ikke å ta de store byene og overta makten, stilt overfor en hær støttet av USA, Storbritannia, India og selv Kina. 28. april 2008 gjorde maoistene alle spådommer til skamme, da de vant valget overlegent, med 238 plasser av 601 (30 prosent av stemmene). De slo Kongresspartiet (119 plasser), De forente marxist-leninistiske kommunistene (UML) (109) og Madhesifronten (83). Men selv om republikken var etablert, forutsatte resten av prosessen en konsensus det var vanskeligere å oppnå. Den framtidige grunnloven må godkjennes av to tredjedeler av representantene. Det parlamentariske spillet tok til igjen, med blokkeringer, trusler, gatedemonstrasjoner og veksling mellom brudd og enighet.

Maoister i gatene

En vestlig observatør kan være fristet til å umiddelbart plassere alle de representative, nepalske partiene til venstre, om man tar utgangspunkt i deres historie og uttrykk. Det nepalske Kongresspartiet, som lenge var dominerende, presenterer seg alltid som sosialistisk. For å kjempe for demokratiet la de militante medlemmene ned våpnene på 1950-tallet. Men i måten partiet har brukt makten på, framstår det snarere som konservativt. Det har tjent de rikeste og forsvart privatiseringer. Som en reaksjon har kommunismen vunnet fram. Over tjue partier har erklært seg som kommunistiske. Det første partiet som spilte en viktig rolle etter den første demokratiske revolusjonen i 1990, UML, har i praksis vist seg å være et sentrumsparti. Tross rivalisering med Kongresspartiet, har de stått nær hverandre i nøkkelspørsmål. Da WikiLeaks nylig offentliggjorde telegrammer fra den amerikanske ambassadøren i Katmandu, viste det seg at han hadde tette bånd til lederne i begge partiene, og at enkelte partimedlemmer var informanter for USA. 2 De kommunistene som kaller seg maoister, lar bannere og visittkort prydes med portretter av Marx, Engels og Lenin, alltid komplettert med Stalin og Mao. Men den konkrete politikken deres skiller seg ikke særlig fra den man finner hos europeiske sosialdemokrater. Ingen snakker om nasjonalisering eller planøkonomi, og ikke særlig om regulering i det hele tatt, men heller om «OPS» – «Offentlig Privat Samarbeid».

I alle disse partiene er det strømninger og fraksjoner knyttet til enkeltpersoner. Maoistene er delt. På den ene siden finner vi de som holder med Baburam Bhattarai, tidligere partiideolog og nå en svært pragmatisk statsminister. Denne gruppen er alliert med de som støtter den historiske lederen Pushpa «Prachanda» Kamal Dahal. På den andre siden finner vi vennene til partiets visepresident, Mohan «Kiran» Baidya. De er snare til å fordømme de førstnevntes «opportunisme», eller til og med «sviket» i den siste avtalen. De to fraksjonene står likevel samlet i diskusjoner og avstemninger i grunnlovsforsamlingen.

Mannen som var politisk kommissær i Nuwakot-distriktet under krigen, Hit Bahadur, satt fengslet i India i 13 måneder i 2004–2005. Han har vært politisk engasjert siden 14-årsalderen, og vet at veien fram stadig er lang for «det nye demokratiet». «Den verdslige republikken var en stor seier», sier han. «Men for folk flest er fattigdommen den samme i dag som før. Problemene er de samme. For å løse dem må vi først fullføre fredsprosessen gjennom å integrere geriljakjemperne og få på plass en demokratisk grunnlov. Vanskelighetene skyldes at det ikke finnes noen erklærte motstandere. De virker i det skjulte.»

Den lavintensive borgerkrigen medførte 13 500 drepte på ti år, hvorav to tredjedeler er regjeringsstyrkenes ansvar. I 2006 sendte FN 19 500 soldater fra «folkets frigjøringshær» til ulike distrikter i landet. Siden den gang har spørsmålet om innlemming av disse i den ordinære hæren blokkert politikken i Nepal. I august 2009 førte det til at statsminister Prachanda gikk av etter mye bråk. Lederen for maoistene ville fjerne sjefen for generalstaben, Rookmangud Katawal, som satte seg imot innlemmingen, trass i at den var bifalt av FN. Presidenten gikk ikke med på det, og gikk dermed utover sine fullmakter, men med støtte fra de andre partiene. Maoistene mobiliserte til store gatedemonstrasjoner høsten 2009, men de førte ikke fram.

Ny inndeling av landet

«Det finnes ikke noe alternativ til fredsprosessen. En gravid kvinne må føde før hun kan begynne å tenke på ny befruktning», sier Dhruba Raj Adhikari, tidligere leder for en opprørstropp på tre hundre mann. Han bor i første etasje i et lite hus bak Pepsi Cola-fabrikken, en av de få i Nepal. Kona hans, Sunita Regmi, er også tidligere opprører. I kampene mistet hun venstre fot såvel som sin første mann, kommandant Basanta: «Jeg angrer ikke på at jeg tok del i kampene, selv om jeg personlig led store tap. Våre ofre ga noe til landet.» Adhikari legger til: «Dersom vi glemmer de som kjempet, vil ikke endringene fortsette.»

Avtalen som ble underskrevet av de fire største partiene 1. november 2011, forutsetter innlemming av 6500 geriljakjempere i en spesialavdeling av hæren. 4

Den skal ha 35 prosent maoister, og skal gripe inn etter behov for å beskytte infrastruktur, skogområder og hjelpeoperasjoner. Av de 16 508 geriljakjemperne som ble telt opp i desember, ønsker over 9000 å innlemmes. Svært få har gått med på utdanning, men 7365 har frivillig valgt en sluttpakke med et vederlag på 38 000–60 000 kroner (minstelønnen er 466 kroner i måneden). En ordning med skadeerstatning til ofrene er planlagt. Det samme er opprettelse av en sannhets- og forsoningskommisjon og en granskningskommisjon for forsvinninger. Blant de mer ømtålige punktene som det ennå ikke er blitt noe av, er oppløsning av paramilitære grupper av ungmaoister (Den kommunistiske ungdomsliga) og tilbakeføring av konfiskerte landområder. Kongresspartiet forsvarer eierne, og har satt opp en liste over 6000 berørte familier. I januar 2012 begrenset regjeringen omfanget av tilbakeleveringen, da den foreslo å godkjenne alle eiendomstransaksjoner iverksatt av maoistene i områdene de kontrollerer. Ved å akseptere en «siste» seks måneders forlenging av mandatet til grunnlovsforsamlingen, har Høyesterett satt i gang nedtelling til godkjenningen av grunnloven til slutten av mai. Utsettelsen har gjort det mulig for de store partiene å bli enige om flere punkter. Men den føderale oppdelingen debatteres fremdeles, i likhet med måten regjeringen skal utnevnes på. På vei ut fra et tv-studio diskuterer Arjun Narsingha (Kongresspartiet) og maoistenes ny undervisningsminister, Dinanath Sharma, oppdelingen. Selv om de to partiene har kjempet hardt mot hverandre de seneste årene, overøser de hverandre med vennlige ord. Da de blir avbrutt av et strømbrudd (i den tørre årstiden kan slike brudd vare 16 timer per dag), krydres samtalen av spøkefulle og vennskapelige bemerkninger. «Vi vil ikke ha et presidentsystem, og heller ikke en føderal inndeling basert på etnisitet», sier Narsingha. «For å få slutt på parlamentarisk ubesluttsomhet og skape stabilitet, vil vi at presidenten velges av folket», svarer Sharma. «Det er også på tide å gi de mange folkene i Nepal anledning til å styre selv. Vi må få midler til å fjerne fattigdommen og korrupsjonen, og gi større rettigheter til kvinnene og lavkastene.»

Det vil være mulig å finne et kompromiss om et blandet styre, med direktevalg på president eller statsminister og med en makt som begrenses av parlamentariske spilleregler. Spørsmålet om føderalisme – som maoistene krever, og i prinsippet er akseptert av alle – innebærer risikoer. «Vi vil ha vår egen sherpastat, med respekt for minoritetene», understreker Kripa Sur, avtroppende leder for sherpa-organisasjonen i Nepal. Dette folket fra høyfjellsdalene, kjent for tjenestene de tilbyr vestlige fjellklatrere, utgjør bare 0,5 prosent av befolkningen. Dersom hvert folk krever sin egen stat vil det oppløse landet, som har 92 språk og mindre enn halvparten av befolkningen godtar nepalsk som sitt morsmål. Til gjengjeld vil en viss overføring av makt til lokale landsbysamfunn kunne gi bedre styring av offentlige ressurser. En desentralisering ville også gjøre det mulig å knuse høykastenes dominans. Det gjenstår å finne en balanse mellom tilstrekkelig enhetlige regioner, mens brorparten av rikdommen kommer fra hovedstaden og de fruktbare slettene i Terai, der halvparten av nepalerne bor. Flertallet i Kommisjonen for statlig omstrukturering foreslo i slutten av januar en oppdeling i elleve regioner, med aksept for én dominerende etnisk gruppe i hver av dem. Tre av medlemmene gikk imidlertid inn for bare seks regioner, på et rent geografisk grunnlag. Det blir opp til grunnlovsforsamlingen å skjære igjennom.

Åpne for kompromisser

Nepal er det fattigste landet i Asia med en inntekt per innbygger lavere enn i Bangladesh og Afghanistan. 5
I FNs indeks over menneskelig utvikling (HDI) plasseres Nepal sammen med de svakeste afrikanske landene, som nummer 157 av 193. Selv om fattigdommen er mindre sjokkerende enn for et tiår siden, er den beskjedne velstanden svært skjevt fordelt. I 2010 levde en fjerdedel av befolkningen under fattigdomsgrensen på 1350 kroner i året. Mangelen på tilgang til drikkevann, toaletter, kvalifiserte lærere og leger er fremdeles skrikende.

Hvert år emigrerer 250 000 unge. Minst 3 millioner arbeider i India eller Midtøsten, hvor de ofte behandles dårlig, slik det nylig ble avslørt om vakt-mesteren til Israels statsminister, Benjamin Netanyahu. De siste årene har penger fra utvandrede nepalere stått for 20 prosent av BNP, ifølge offisiell statistikk. 8

Sannsynligvis er det reelle tallet mye høyere. Dette er landets viktigste inntektskilde, langt foran de 500 000 turistene landet tiltrekker seg hvert år. Fjellene med topper på mer enn 8000 meter er den viktigste naturressursen. Men det enorme vannkraftpotensialet er så å si uutnyttet.

Mangelen på investeringer i en så lønnsom sektor avdekker noen av landets store svakheter: pengeflukt, underslag og stor juridisk utrygghet for investorer og givere. De senere års uroligheter har gjort nepalerne vant til vold, som foregår så å si ustraffet. «Ingen har ennå blitt tiltalt av en sivil domstol for krenking av menneskerettigheter under eller etter konflikten», opplyser FN. 9

Det verste er likevel myndighetenes tradisjonelle maktesløshet, som International Crisis Group påpeker: «Staten har overlevd konflikten forbløffende upåvirket og uten reformer. Det skyldes delvis at dens eksistensberettigelse i mindre grad er å tjene innbyggerne enn å tjene nettverkene og stimulere korrupsjonen.» 10

Hver flik av makt og myndighet gjør det framfor alt mulig å berike seg selv, å sørge for sin familie og sine smigrere. Ifølge den siste rapporten fra Transparence International er Nepal det mest korrupte landet i Asia etter Afghanistan.

Fraværet av en rettsstat forklarer den vedvarende dominansen til høykastene Bahun (bramaner) og Chetiri, til tross for flere likestillingstiltak. «Foruten elitens lukkede og monopolistiske trekk, er kulturen og atferden til disse høykastene uforenlig med demokrati. Men de er heller ikke uten innflytelse på det nepalske samfunnet og mulighetene for utvikling», påpeker Michelle Kergoat, forsker ved Universitetet i Rennes. 11
Passiviteten til de tradisjonelle partiene forklarer populariteten til maoistene, utover tilhengerne de har på den fattige landsbygda. At maoistene framstår med integritet, styrker denne tilliten. Den håper de å kunne omdanne til et klart flertall når den nye grunnloven er på plass, selv om de konkrete sosiale framskrittene er beskjedne (minstelønn, støtte til basisvarer). «Friheten får mange til å blomstre. Jeg er full av håp for framtiden», erklærer Jyoti Adhikari, sjef for Hotel Annapurna og turarrangøren Eco. At en ung entreprenør som han, avtroppende leder for Organisasjonen av turarrangører, satser på de «revolusjonære» for å få fart på samfunnet, vitner om at en lang vei er tilbakelagt.

Hittil har maoistene gjort klisjeene som har heftet ved dem, til skamme. Selv om USA offisielt ser på dem som en terrororganisasjon, er de fjernt fra Røde Khmer som enkelte ynder å kalle dem. De kompromissvillige maoistene må nå bevise at de kan gå andre veier enn det som har vært vanlig for nepalske makthavere.

Oversatt av L.H.T.

 

1 Henri Sigayret, Népal, 10 ans de guerre civile, pourquoi? [Hvorfor ti år med borgerkrig?], Vajra publications, Gainesville (USA), 2011.

2 Se særlig telegrammene fra 3. februar 2003, 19. mai 2008 og 20. november 2009.

3 Ifølge den nepalske NGO-en INSEC ble 8377 personer drept av regjeringsstyrkene og 4970 av i 1996–2006.

4 Avtale i sju punkt underskrevet 1. november 2011 av lederne for UPCN-M, UML, Kongresspartiet og Madhesifronten.

5 «Report on Human Development 2011», FNs program for utvikling (UNDP), New York.

6 «Poverty in Nepal», Nepal Living Standard Survey 2010-2011.

7 «Former caregiver in Netanyahu’s home: ’I was forced to work 24 hours a day’», Haaretz, Tel Aviv, 1. september 2011.

8 «Economic Survey», skatteåret 2010/11, Det nepalske finansdepartementet, juni 2011.

9 «Peace-Building Strategy for Nepal 2011–12», FN, juni 2011.

10 Asia Report, nr. 194, Brussel, 29. september 2010.

11 Michelle Kergoat, Histoire politique du Népal [Nepals politiske historie], Karthala, Paris 2007.