Nord-Amerika

Nederlagsdømte sanksjoner

Enkelte parter mener de kan verne seg mot de kortsiktige virkningene. Men på lengre sikt vil de politiske, økonomiske og strategiske kostnadene bli store for hele verden.

Posted on

Få er uenig i at et Iran uten atomvåpen er å foretrekke framfor et Iran med. Selv Iran er enig i dette. Landet er fortsatt medlem av Ikke-spredningsavtalen, og aksepterer inspeksjoner fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) på sine atomanlegg. Lederne erklærer også regelmessig at oppbevaring, tilvirkning eller bruk av atomvåpen er imot islam. Siden Sjahens dager har Iran gått inn for atomfri sone i Midtøsten. Direktøren for USA etterretningstjenester kan bekrefte at Iran ikke har besluttet å bygge en bombe, og at det ikke finnes noen grunn til å tro at en slik beslutning ikke ville bli oppdaget relativt raskt. 1

Men Irans atomhistorie har sorte hull og selvmotsigelser som ikke innbyr til tillit. Og den krigerske retorikken til Irans revolusjonære islamistleder øker mistanken. Spørsmålet er: Hva gjør vi?


Sanksjoner blir krig

Det finnes en utbredt holdning som insisterer på at bare tvang kan få Iran til å endre kurs. Tvang har i dette tilfellet antatt formen av økende bilaterale og internasjonale sanksjoner. Denne strategien ble innledet på midten av 90-tallet med Bill Clinton og har blitt ivrig fulgt opp av George W. Bush og Barack Obama. Til å begynne med var Europa motvillig, men de siste årene har både Storbritannia og Frankrike blitt verdensledende i å gå inn for strenge sanksjoner.

Da de første sanksjonene trådde i kraft hadde Iran bare et svært enkelt atomprogram, uten en eneste sentrifuge i drift. Etter 16 år med stadig strengere sanksjoner kan IAEA i dag rapportere at Iran har et betydelig atomprogram med 8000 sentrifuger i drift på to større anlegg, og et lager på rundt fem tonn anriket uran. Dette er selve definisjonen på en mislykket strategi.

Svaret har vært å øke sanksjonene inntil Iran ikke lenger kan selge oljeprodukter, og dermed frata landet mer enn halvparten av dets inntekter. Dette er det samme som en militærblokade av iranske oljehavner, en krigshandling. Så sanksjonene, som skulle være alternativet til krig, har gradvis økt til et punkt der de forvandles til en regelrett økonomisk krigføring.

Øyeblikket da presset blir til en uerklært krig vil nås innen midten av inneværende år, når USAs og EUs så å si totale boikott av iranske banker og iransk olje vil tre i kraft. Ingen vet hvordan Iran vil svare på dette angrepet, men det er vanskelig å tro at de vil svare med å ydmykt overgi seg eller sette seg på hendene og ikke gjøre noe som helst.


Hva kan Iran gjøre?

Tvangsstrategien mot Iran er basert på en uuttalt overbevisning om at Iran ikke kan skade de som rasler med sanksjonene. Den samme overbevisningen finnes tilsynelatende også hos de ukjente partene som driver en hemmelig krig mot Iran i form av mord på iranske forskere, og datakrig med virus som Stuxnet som skulle forstyrre Irans atomsentrifuger. USA har nå også bekreftet at de flyr ubemannede fly over Iran, minst to har blitt skutt ned og et tredje ble fanget mer eller mindre intakt. Det finnes også sannsynlige anklager om utenlandsk støtte til separatistbevegelsene i Baluchistan, Khuzestan, Kurdistan og Aserbajdsjan. Israel har visstnok, utgitt som amerikanske CIA-offiserer, rekruttert agenter i Baluchistan.

Alt dette tas vel imot i Israel, USA og enkelte europeiske land. På tross av de gjentatte erklæringene om at Iran utgjør en trussel mot internasjonal fred og stabilitet, er den vestlige strategien basert på den uutalte antakelsen at Iran ikke kan slå tilbake mot økonomiske og hemmelige trusler mot landets sikkerhet. Ingen av partene involvert i tvangsstrategien ville tolerert slike handlinger på eget territorium. Så har Iran et svar?
Iran er ingen stor militær trussel, selv ikke for sine nærmeste naboer. Irans militærbudsjett er ubetydelig ikke bare i forhold til USAs og Natos, men også sammenlignet med de samlede militærutgiftene i Golfrådet (CCASG), de seks arabiske naboene i Persiabukta. 2
Iran er omringet av USA og Nato, inkludert et halsbånd av baser og sjøstyrker. Iran er svært godt klar over landets svakhet, og har unngått direkte militære konfrontasjoner.
I stedet har Iran investert stort i en robust men relativt billig forsvarsstruktur som vil gjøre det ekstremt kostbart for en potensiell invasjonshær. Landet har også i mange år utviklet og perfeksjonert asymmetrisk krigsteknikk, som geriljakrig på land og svermer av raske båter til sjøs for å forvirre og kanskje overmanne langt større skip. Iran har utviklet et system med krysserraketter, relativt enkle våpen som kan være svært effektive hvis de brukes en masse mot et stort mål.


Digital konkurranse

Digital krigføring er et annet område Iran har ekspertise på. I motsetning til større militærsystemer er styrkeforholdene på internett relativt jevne, og Iran har allerede bevist at det behersker dette feltet. Regimets undertrykkelse av det iranske folket etter det omstridte valget i 2009 var kjennetegnet av dets evne til digital kontroll. I motsetning til de arabiske statene som har opplevd protester det siste året, var Iran i stand til selektivt å skru av deler av internett for å forstyrre bruken av Facebook, Twitter og SMS uten å gjøre særlig skade på landets økonomi. Regimet klarte også å trenge inn i de sosiale mediene og bruke de til å identifisere potensielle opposisjonsledere og bruke deres ord og handlinger mot dem.
Iran har et overskudd av unge, sofistikerte dataingeniører som har blitt vervet av regimet til en halvhemmelig datahær. Til dags dato har denne styrken hovedsakelig blitt brukt til å undertrykke folket. Men den kan lett forvandles til et våpen mot Irans ytre fiender. Nylig ble en israelsk bank angrepet av en hacker som hevdet han var fra Saudi-Arabia: Flere tusen israelske kredittkortkontoer ble offentliggjort. Senere ble den israelske børsen og El Al Airlines angrepet. Var hackeren OxOmar virkelig saudisk? Kan Iran gjøre det samme? Kan vi virkelig være sikre på hvem som angriper oss på internett, og hvorfor?

Sikkerhetseksperter er smertelig klar over at så å si alle moderne systemer, alt fra demninger og fabrikker til søppelgjenvinning og strømnett, avhenger av datastyring, og denne styringen er ofte dårlig beskyttet fra internett. Ondsinnet kode kan introduseres utenfra, slik Stuxnet-ormen ble brukt mot Iran. Dessuten er det ofte umulig, som i tilfellet med Stuxnet, å si hvem som faktisk utførte angrepet. Internett er ikke bare tilgjengelig for enhver intelligent og besluttsom motstander, det etterlater også få fingeravtrykk.


Irans masseødeleggelsesvåpen

Iran viktigste våpen er imidlertid verken speedbåter eller datahacking, og heller ikke ikke-eksisterende atomvåpen. Irans masseødeleggelsesvåpen er økonomiske, og da særlig oljeprisen, og for å bruke dette våpenet trenger de ikke stenge av Hormuz-stredet.
Hvis alle de internasjonale sanksjonene lykkes, vil rundt to millioner fat olje daglig forsvinne fra markedet i sommer. Saudi-Arabia har sagt at de vil øke produksjonen for å kompensere for noe av tapet, og USA og andre kan åpne sine strategiske lagre hvis nødvendig. Dessuten er den libyske pro-duksjonen startet opp igjen. Mange land har strategiske lagre, som kan åpnes for å tette hullet.
Men Europa alene vil måtte erstatte 600 000 fat/dag, hvorav mye av dette gjelder de tre mest sårbare økonomiene: Hellas, Spania og Italia. Deres import fra Iran baserer seg i dag på bytteavtaler og relativt billige langtidskontrakter, som det vil bli vanskelig å erstatte til samme pris og kvalitet. Nye kontakter må framforhandles, alternative leverandører må hentes fram, og raffinerier må omstilles.
Vil denne endringen fungere smertefritt, uten noen større økning i oljeprisen? Tidlig i januar, da Iran og USA utvekslet trusler i Hormuz-stredet, økte oljeprisen med mer enn seks prosent og har siden holdt seg på et høyt nivå. Dette skjedde uten at det var løsnet et skudd eller at nye sanksjoner var innført. Økning i oljeprisen sprer seg som kjent til andre deler av verdensøkonomien og rammer ikke bare den politisk sensitive gassprisen men så å si alle tilvirkede og transportert varer.

La oss gå fire måneder fram i tid: Mens verden jobber for å erstatte iransk olje, og Iran finner det stadig vanskeligere å opprettholde nasjonale inntekter på mer enn en brøkdel av deres normale størrelse, er oljemarkedet på kanten av stupet og prisen stiger stadig. Akkurat i det øyeblikket, inntreffer det uforklarlige eksplosjoner på oljeledningene sør i Irak, noe som fjerner en million fat/dagen fra markedet. Samtidig rammes flere saudiarabiske og kuwaitiske raffinerier av mystiske sammenbrudd, og utskipningshavner i De forente arabiske emirater stopper opp på grunn av uventede tekniske vanskeligheter med datastyringen. I alt fjernes flere millioner fat midlertidig fra markedet.


Nytte-kostnadsanalyse

Meningen med denne tankeøvelsen er å framheve at «lammende» sanksjoner ikke bare rammer Iran, men også kan få alvorlige konsekvenser for resten av verden. En slik risiko er verdt det for å nå et veldefinert og realiserbart mål. Men er dette tilfellet med Iran?
Hvis målet er å få Iran til å kapitulere og fjerne atomanrikingsprogrammet, vet alle som har litt kunnskap om Iran at dette er en luftspeiling. Det vil ikke skje uansett hvem som sitter med makten i Teheran. Hvis målet er å få Iran tilbake til forhandlingsbordet, har Iran signalisert i mer enn et år at de er villige til å forhandle uten betingelser
, det vil si uten å bestemme på forhånd at det eneste akseptable utfallet er umiddelbar stans i atomprogrammet. Det er dette Sikkerhetsrådets resolusjoner krever, og det er ordlyden som er bygd inn i det siste brevet til Iran fra EUs høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikk, Catherine Ashton. 3
Dette har vært den store feilen i Vestens strategi og er grunnen til at vi befinner oss i denne farlige situasjonen.

Hvis formålet med de nye sanksjonene simpelthen er å straffe Iran i håp om kanskje å framprovosere en krig, da kan dette fort bli utfallet. Men det vil ikke løse den potensielle iranske atomtrusselen. Snarere tvert imot er det sannsynlig at det vil forverre den og styrke Irans ekstremistregjering i sin mistro og avvisning av det internasjonale samfunnet.

Realiteten er at den økonomiske krigføringen igangsettes, med uante men potensielt alvorlige konsekvenser, fordi Iran kan beslutte en gang i framtiden å bruke sin dyrkjøpte atomkunnskap til å bygge et atomvåpen. Det som sjelden vedgås er at både direkte og indirekte krigføring med Iran sannsynligvis vil øke de iranske ledernes vilje til å fortsette å bygge ut atomprogrammet og muligens utvide det til et våpenprogram.
Alle de involverte i dette blindsporet av en strategi burde stoppe opp, puste ut og reflektere over konsekvensen. Hva vil skje dagen etter disse ultrasanksjonene driver Iran mot kanten av stupet?


Oversatt av R.N.

1 Meredith Buel, «US: Iran keeping open option to develop nuclear weapons», Voice of America, 2. februar 2010.

2 Saudi-Arabias militærbudsjett er 45 milliarder dollar, Kuwaits er 4,6 og Irans er anslått til 9 milliarder.

3 Peter Jenkins, «The latest offer to Iran of nuclear talks: Don’t hold your breath», 30. januar 2012, www.lobelog.com.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver