Gaza først

Eskaleringen i Gaza i mars viser problemene med status quo, og hvor feilslått den israelske strategien er.

Gazastripen som autonom enhet oppsto etter krigen i 1948–1949, da et stort antall forviste palestinere flyktet dit. Israels statsminister David Ben–Gurion, visjonær som alltid, forsto umiddelbart risikoen ved en så sterk konsentrasjon av flyktninger nordvest for Negev-ørkenen. Sinai-ørkenen gjorde at flyktningene i Gaza ikke spredte seg utover et større område – som i nabolandene, med framveksten av flyktningleirer rundt Amman, Beirut og Damaskus. Gazastripen ble dermed en gigantisk flyktningleir, i det minste for to tredeler av befolkningen. Ben–Gurion forsøkte å absorbere problemet med tilbud om å annektere Gaza, men dette ble skrinlagt på Lausanne-konferansen i 1949. Landstripen ble en verkebyll på middelhavsfronten, et forsøksområde for skremselsraid og vilkårlig bombing.

Den israelske invasjonen under Suez-krisen i 1956 ble etterfulgt av blodig undertrykking, men Israel måtte trekke seg ut av Gaza etter internasjonalt press. Ben Gurion valgte da å sette sin lit til Egypts president Gamal Abdel Nasser, som effektivt sørget for ro i området fram til 1967. Israel okkuperte Gaza da seksdagerskrigen brøt ut samme år. Det handlet da i første rekke om å slå ned opprør fra en palestinsk gerilja med varierende grad av utholdenhet. Etter å ha slått brutalt ned på opprørerne valgte general Moshe Dayan å oppløse Gaza med en politikk med «åpne dører» (bevegelsesfrihet) til Israel og Vestbredden. Denne politikken bar frukter i to tiår. I 1993 bestemte statsminister Yitzhak Rabin seg både for å systematisere «sperringen» av området og å åpne for dialog med Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO).

Å kvitte seg med Gaza ble en besettelse for israelske makthavere, som ønsket å overføre ansvaret for ro og orden til palestinske politistyrker, samtidig som de ville forbeholde seg retten til når som helst å kunne gripe inn ved trusler. Det er en tydelig strategisk kontinuitet mellom Israels delvise tilbaketrekning i 1994 og den unilaterale uttrekningen fra Gaza i 2005. Men der Rabin samtidig satte i gang en fredsprosess, stilte statsminister Ariel Sharon Gaza overfor et fait accompli.

Israels ensidige sikkerhetsfokus siden 2005 har ført landet ut i et uføre, der okkupasjonsmaktens brutalitet har ført til internasjonal mobilisering i takt med krisene. De internasjonale «sivile operasjonene», med utgangspunkt i en humanitær krise, har nådd sin begrensning og gir ikke Gazas befolkning nytt framtidshåp. Deres framtid er satt på vent i striden mellom Fatah og Hamas, som tok makten i juni 2007. Slik forsterker det israelske sikkerhetspolitiske uføret det humanitære uføret, som ytterligere forverres av det politiske uføret som fremdeles råder blant palestinerne. Gazas halvannen million innbyggere, som allerede lider under en usedvanlig streng fysisk isolasjon, er fanget i et trippelt uføre.

 

2000 dager

Israels uttrekning og avvikling av bosettingene på Gazastripen sensommeren 2005 ble en måned senere etterfulgt av en offensiv med det forutseende navnet «Evig begynnelse». Storminger og bomberaid fra israelsk side skulle det bli mange av i årene som fulgte, det siste så langt i mars 2012. Da den israelske korporalen Gilad Shalit ble tatt til fange 25. juni 2006, eskalerte situasjonen ytterligere. Bruddet på våpenhvilen mellom Hamas og Israel i desember 2008 endte med den svært brutale operasjonen «Støpt bly», der én israeler per hundre palestinere ble drept, uten at rakettangrepene mot Israel fra Gazastripen ble stanset av den grunn. I løpet av første halvår i 2010 drepte okkupasjonsmakten 34 palestinere på Gazastripen, deriblant elleve sivile, mens alle de tre israelerne som mistet livet, var militære.1 Høsten 2010 endte med totalt 37 drepte palestinere (blant dem tolv sivile) og ingen israelske ofre.2 Israel mente å ha funnet en måte å håndtere sin middelhavsgrense på – til en uhyre høy pris for Gazas innbyggere, men helt akseptabel for den israelske opinionen.

Da den egyptiske revolusjonen brøt ut 25. januar 2011 og tvang Hosni Mubarak til å trekke seg etter 18 dager, forduftet denne strategiske illusjonen fort. Rollene ble byttet om, det ble Gazastripen, med sine underjordiske tunneler, som forsynte den egyptiske byen Rafah, som var avskåret fra verden – det vil si Kairo – på grunn av opptøyene ved Suez-kanalen. Israel, som i fredsavtalen fra 1979 hadde insistert på at Egypt skulle forby all utstasjonering av militære styrker i Sinai, godkjente en historisk stor tilstedeværelse av egyptiske styrker øst for Suez, i håp om at det ville dempe den revolusjonære uroen. Etter megling fra Kairo og tysk etterretning (BND) ble Hamas og Israel 11. oktober 2011 enige om en fangeutveksling. Gilad Shalit ble sluppet fri en uke senere, mot at 1027 palestinske fanger skulle løslates: 477 av dem på en liste som Hamas og Israel var blitt enige om, de resterende 550 skulle Israel selv plukke ut og løslate i løpet av to måneder. Hamas fikk ikke løslatt sentrale lederskikkelser som Marwan Barghouti fra Fatah og Ahmed Saadat fra Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP), men sørget for å få løslatt en rekke aktivister fra Fatah, fra Komiteene for folkelig motstand og fra Islamsk Jihad. Framfor alt sørget de for at egne ledere og historiske medlemmer slapp ut, noen av dem dømt til flere livstidsdommer for attentater mot Israel.

Israel trengte nesten 2000 dager på å akseptere kravene Hamas la fram etter at Shalit ble tatt til fange. I fem og et halvt år forsøkte den israelske hæren seg med militæroffensiver som skulle knuse Hamas, eller i alle fall tvinge dem i kne. Regjeringen til Benyamin Netanyahu trekker likevel ingen lærdommer av at denne strengt militære framgangsmåten har slått feil, ettersom den aldri har greid å true Hamas’ kontroll på Gazastripen. Det er tvert imot den islamistiske bevegelsen som holder konflikten på et lavest mulig nivå, samtidig som de omgår blokaden med tunneler, så mange som seks hundre, ifølge FN.

 

Dobbelt, tungrodd byråkrati

Vinteren 2011 så man en helt ny mobiliseringsiver i Gaza, inspirert av opprørene i Tunis og Kairo. En demonstrasjon til støtte for den egyptiske revolusjonen ble forbudt 31. januar 2011, men Mubaraks avgang 11. februar ga de palestinske aktivistene ny kraft. Slagordet «Folket vil styrte regimet» ble tilpasset Gaza og endret til «Folket vil ha slutt på splittelsen» – der de verken ga Hamas eller Fatah rett, men pekte på det palestinske folkets overordnede interesser. 14. mars 2011 gikk tusenvis av unge Gaza-beboere i gatene bak dette slagordet. Dagen etter var de ti ganger så mange, mens demonstrasjonene på Vestbredden var mye mindre. Demonstrasjonene minsket etter hvert, fordi aktivister fra Hamas ville tvinge deltakerne til å bruke deres partiemblem, mens bevegelsen bare tillot palestinske flagg.

På tross av disse hendelsene har disse mobiliseringene beredt grunnen for en forsoning mellom Hamas og Fatah, i det minste formelt. Fallet til Mubarak-regimet, som var mer opptatt av å tøyle den islamistiske bevegelsen enn å megle mellom partene, har også bidratt. Svekkelsen av Bashar al-Assads regime i Syria medfører på sin side at den eksilerte Hamas-ledelsen blir nødt til å ta kravene fra Gaza mer alvorlig. 4. mai 2011 møttes de to lederne, Khaled Mechaal og Mahmoud Abbas, i Kairo for å undertegne en avtale. De hadde ikke snakket sammen siden den kortvarige «nasjonale forsoningen» ble inngått i Mekka fire år tidligere. En rammeavtale for samarbeid mellom sikkerhetstjenestene i Ramallah og i Gaza ble godkjent. Prinsippet om at PLO skulle fortsette forhandlinger med Israel, ble stadfestet av Hamas, som ikke betrakter seg som bundet av disse samtalene, men sa seg innstilt på å akseptere resultatet.

Etter så store blodsutgytelser og så mange forspilte sjanser tør Gazas innbyggere ikke å tro at tiden da palestinere slåss innbyrdes, virkelig er over. En reell forsoning er og blir en nødvendig forutsetning for at dette landområdet skal komme seg ut av limbus-situasjonen det har vært henvist til siden juni 2007. Den endelige beslutningen om en slik vending er opp til Abbas i Ramallah og Mechaag i Qatar (hvor han oppholder seg etter at han måtte forlate Damaskus), langt fra Gazas innbyggere og deres bekymringer. Hevnaksjoner mellom rivaliserende militser og et dobbelt, tungrodd byråkrati er en enorm hindring for all varig tilnærming.3 Men hvordan skal man se for seg en verdig framtid og en felles skjebne for befolkningen i Gaza så lenge de to største palestinske bevegelsene fortsetter å motarbeide hverandre?

Tre generasjoner har vokst opp på denne jordstripa skapt av historiske begivenheter. Sorgens generasjon (1947–1967) ble etterfulgt av nederlagenes generasjon (1967–1987), deretter kom intifadagenerasjonen (1987–2007). I Gaza, som ellers i Palestina, er veien ut av dette kollektive marerittet enkel og velkjent. Den er tredelt: slutt på blokaden, utvikling og avmilitarisering. Dette vil være det motsatte av veien som har blitt fulgt uavbrutt de siste tjue årene. De unge i Gaza har allerede vist, under demonstrasjonene i mars 2011, at de vil ha en slutt på den fastlåste situasjonen. For å velge en annen skjebne må man gå tilbake til en av de mest lovende forutsetningene i Oslo-avtalen: «Gaza først».

Oversatt av G.E.