Gaza først

Eskaleringen i Gaza i mars viser problemene med status quo, og hvor feilslått den israelske strategien er.

Gazastripen som autonom enhet oppsto etter krigen i 1948–1949, da et stort antall forviste palestinere flyktet dit. Israels statsminister David Ben–Gurion, visjonær som alltid, forsto umiddelbart risikoen ved en så sterk konsentrasjon av flyktninger nordvest for Negev-ørkenen. Sinai-ørkenen gjorde at flyktningene i Gaza ikke spredte seg utover et større område – som i nabolandene, med framveksten av flyktningleirer rundt Amman, Beirut og Damaskus. Gazastripen ble dermed en gigantisk flyktningleir, i det minste for to tredeler av befolkningen. Ben–Gurion forsøkte å absorbere problemet med tilbud om å annektere Gaza, men dette ble skrinlagt på Lausanne-konferansen i 1949. Landstripen ble en verkebyll på middelhavsfronten, et forsøksområde for skremselsraid og vilkårlig bombing.

Den israelske invasjonen under Suez-krisen i 1956 ble etterfulgt av blodig undertrykking, men Israel måtte trekke seg ut av Gaza etter internasjonalt press. Ben Gurion valgte da å sette sin lit til Egypts president Gamal Abdel Nasser, som effektivt sørget for ro i området fram til 1967. Israel okkuperte Gaza da seksdagerskrigen brøt ut samme år. Det handlet da i første rekke om å slå ned opprør fra en palestinsk gerilja med varierende grad av utholdenhet. Etter å ha slått brutalt ned på opprørerne valgte general Moshe Dayan å oppløse Gaza med en politikk med «åpne dører» (bevegelsesfrihet) til Israel og Vestbredden. Denne politikken bar frukter i to tiår. I 1993 bestemte statsminister Yitzhak Rabin seg både for å systematisere «sperringen» av området og å åpne for dialog med Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO). (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0