Skoleeksempelet Portugal

Portugal har ifølge Det internasjonale pengefondet en fordel Hellas ikke har, nemlig «politisk og sosial enighet». Men denne «harmonien» er mindre en beskrivelse av folkets holdning til sparetiltakene landet er påtvunget enn en konstatering av at landets elite er utdannet på samme handelshøyskole.

«Jeg trenger bare å løfte telefonrøret for å få et møte med en minister, statsministeren eller presidenten,» skryter Ferreira Machado, rektor ved Universidade Nova de Lisboa, Portugals viktigste handelshøyskole. Den engasjerte, bebrillede mannen gir inntrykk av at han er i vinden. Professor Machado undervurderer åpenbart ikke sin institusjons innflytelse. I september 2011 ga en artikkel i Financial Times tyngde til påstandene hans: «Da Portugals gjeldskrise var på sitt høyeste, forsvant delegasjonen fra EU og Det internasjonale pengefondet (IMF) som hadde reist til Lisboa for å forhandle fram en redningspakke til 78 milliarder euro, fra offentligheten. Tv- og radiojournalistene som hadde fulgt hvert deres skritt gjennom byen i flere dager […] innrømmet at de hadde mistet sporet og spekulerte om et mulig hemmelig møte.» Midt i valgkampen for det nært forestående parlamentsvalget ønsket portugiserne å finne ut hva den såkalte troikaen – EU, Det internasjonale pengefondet (IMF), Den europeiske sentralbanken (ESB) – ville kreve av dem. «Faktisk hadde to tyskere og en danske forlatt hotellene sine tidlig på morgenen for en diskré frokost med framtredende medlemmer av økonomifakultetet ved Universidade Nova.»1 «De ønsket å høre hva vi hadde å si,» forteller professor Machado.

«Uavhengige synspunkter»
Med lange, skjeve korridorer og bare vegger, ligner Nova på et sterilt, nedlagt sykehus. Grupper av studenter med pensumbøker under armene svirrer rundt, som på et hvilket som helst annet universitet. Denne statsfinansierte institusjonen krever 900 euro i året for laveregradsstudenter, et ikke ubetydelig beløp i et land der minstelønna er knappe 485 euro i måneden. Studentmassen er da heller ikke utelukkende portugisisk: Studentene kommer fra 30 forskjellige land, tiltrukket av skolens internasjonale rangering. Londonbaserte Financial Times har plassert skolens masterprogram i finans blant verdens 30 beste. De som fullfører en europeisk MBA kan se fram til en lønn femten ganger høyere enn minstelønna.2

Nova-professor og finansminister i den forrige sosialistledede regjeringen, Luís Campos e Cunha, ble ikke invitert til troikamøtet. Han hever på skuldrene: «Jeg trenger ikke frokost for å få fram mitt syn». Før han legger til at det var han som «lobbet for å senke antall feriedager og øke arbeidsdagen med en halvtime». Og «det var denne løsningen som ble valgt.» Hvordan? «Jeg skrev noen kronikker i avisene og ga intervjuer.»

«Nova er en intellektuell snarere enn en sosial elite,» mener professor Machado. Men nyansene er ikke alltid så tydelige innenfor makteliten. Nova har vist seg å være et springbrett for noen av landets mest innflytelsesrike politikere og forretningsfolk. Finansministeren som skal gjennomføre spareplanen, Vitor Gaspar, er tidligere student. Landets styrer er fulle av tidligere studenter. Vodafones tidligere direktør, António Carraspatoso, er også tidligere student (så vel som en alliert av statsminister Pedro Passos Coelho). Lista er lang.

Det er lett å se hvordan en tettvevd elite med en egeninteresse i markedsliberalismen er fruktbar grunn for skolens ideer. Men skolens innflytelse skyldes like mye mangelen på andre sivile institusjoner som tilbyr politisk rådgivning. «Det finnes svært få, om noen, uavhengige tenketanker i Portugal,» sier Campos e Cunha. «Dermed fyller universitetene i stor grad den rollen.» I fraværet av USA-aktige tenketanker som Heritage Foundation og Center for American Progress, ber politikere fra både opposisjonspartiet Sosialistene (venstre-sentrum) og regjeringspartiet Sosialdemokratene (sentrum-høyre) jevnlig Nova-professorer om råd.

Novas prominente skikkelser hevder at mye av innflytelsen skyldes objektiviteten i skolens forskning, at den hever seg over maktkampen i det portugisiske samfunnet. Universitetet tilbyr «uavhengige synspunkter» som ikke er «følelsesmessig motiverte», hevder professor Machado: «Et velinformert, men uavhengig synspunkt, som ikke avhenger av noen lobby.»

Demokratiet i parentes
På tross av disse påstandene om uavhengighet legger ikke skolen skjul på den ideologiske konsensusen. Professor Machado har tidligere snakket om «felles interesser mellom folk med samme verdenssyn»: «På idéplanet er det en enighet om at vi må øke produktiviteten, frigjøre markedet, reformere arbeidsmarkedet, sørge for mer konkurransekraft og om statens rolle. Det vi er mer uenige om er hva som må gjøres på kort sikt. Men vi har samme retningssans.» Når vi spør om det finnes noen keynesianere på Nova, ler professor Campos e Cunha.

Nova-økonomene er enige om at de har gitt viktige bidrag til landets redningspakke: fleksibilisering av arbeidsmarkedet, kutt i offentlige tjenester og økt moms. I all hovedsak den samme resepten som i Hellas, Irland, Spania og Italia, og som nå er på vei til Frankrike. Kan Novas innflytelse på troikaen ha vært en god del mindre enn skolens rolle i å gi lokal legitimitet til sparetiltak som allerede var besluttet i Brussel og Frankfurt?

Uansett om den ble unnfanget på Nova eller ikke, er ikke resepten særlig overbevisende for portugiserne. Da de to største fagsammenslutningene innkalte til Portugals andre generalstreik noensinne 24. november 2011, sang arbeiderne utenfor nasjonalforsamlingen: «25. april for all tid, frigjøring fra fascisme for all tid!» Datoen er en henvisning til dagen i 1974 da venstreorienterte offiserer styrtet den autoritære «nye staten» (Estado Novo) til høyrediktatoren Antonio Salazar og innledet nellikrevolusjonen.

Betyr dette at Novas anbefalinger er på kollisjonskurs med demokratiet?

«Absolutt. Ja, så absolutt. Det er nettopp poenget mitt,» svarer professor José Neves Adelino, som leder Novas MBA-program og sitter i en rekke bedriftsstyrer. Fram til nå har «politikken vært utformet for å få folk valgt,» sier han og nevner helsevesenet som eksempel. Men i hans øyne er ikke et gratis universelt system bærekraftig. «Vi insisterer på at vi må tilby helsetjenester gratis til alle, vi samler opp en gjeld på 20 prosent av BNP, og vi når et punkt der vi ikke lenger kan gi helsetjenester til folket.» Ifølge professor Machado har «demokratier en sterk helning mot status quo. Hvorfor? Jo, fordi du vet hvem som taper på reformer, veldefinerte grupper, pressgrupper, mens hvem som vil tjene på det er langt mer diffust: våre framtidige generasjoner og samfunnet i sin helhet.»

«En av opposisjonslederne ble sterkt kritisert fordi hun sa: ’Hva om vi bare kunne oppheve demokratiet i seks måneder!’ Selvfølgelig mente hun det ikke, hun uttrykte faktisk kollisjonskursen mellom reform og demokrati. Hun sa det ville vært mye lettere å gjøre de nødvendige reformene hvis vi kunne sette demokratiet i parentes.»

Nadim Habib, leder for en ledelsesskole ved Nova, bevarer håpet: «For å være ærlig kommer mye av min tro på økonomien og gjeninnhentingen fra å se på våre 18- og 19-åringer, fordi det er i stor grad den generasjonen som vil endre landet. Hvis vi ikke klarer å påvirke dagens ledere, må vi endre den neste.» Rektor er enig. «I stedet for å påvirke regjeringen, vil jeg ha oppmerksomheten til neste generasjon beslutningstakere.» Vil de bli valgt? Hvem vet. Vil de komme fra Nova? Det er han ikke i tvil om.

Oversatt av R.N.