Svart hvitt

Flere har kommentert det ironiske i at diktet «Til ungdommen», som spilte så stor rolle i det norske sorgarbeidet etter terroraksjonene på Utøya 22. juli 2011, er skrevet av Nordahl Grieg. For før han døde i 1943, var Grieg en hårdnakket forsvarer av Stalins terror. Det norske folk hadde åpenbart ingen problemer med å se bort fra Griegs personlige politiske ståsted og la sangen leve sitt eget liv. Enkelte vil kanskje reagere på en slik sidestilling av 22. juli og Stalins terror mot sitt lands befolkning: Selv om begge kan kalles «terror», har vel disse ugjerningene lite med hverandre å gjøre? Likevel kan det være lærerikt å tenke på sammenhengene mellom en enkeltpersons terrorisme og statlig sanksjonert terror. Slik kan man stille spørsmål om ulike voldelige ugjerningers forhold til statsmakten, uavhengig om vi har å gjøre med presumptiv «venstreterror» eller «høyreterror». Disse spørsmålene aktualiseres av tre nye bøker.

Ideologisk sjokk

NRK-medarbeideren Morten Jentoft har gitt ut en bok som tar for seg de nordmennene som arbeidet for «Radio Moskva», en radiokanal i den russiske hovedstaden som under ulike navn sendte sendinger vestover, slik at norske lyttere kunne høre norskspråklig radio fra det lukkede regimet i øst. Jentofts bok er utpreget journalistisk, og fletter sammen små historier om dem som dro fra Norge for å jobbe for den sovjetiske staten. Man kan savne en mer generell ideologisk diskusjon av hva dette arbeidet innebar, men det er ikke den boka Jentoft har villet skrive. Han konsentrerer seg i stedet om de individuelle skjebnene til nordmennene som arbeidet bak jernteppet. Hans bidrag er uansett nyttig for den som interesserer seg for forholdet mellom Norge og Sovjetunionen. Boka tar både for seg tiden før andre verdenskrig, krigsårene og tidsrommet da den kalde krigen utviklet seg, fram til Sovjetunionen fra omkring 1960 ikke lenger anså det for vesentlig å vinne sympati hos norske radiolyttere, og i stedet prioriterte kampen om sinnene i den tredje verden.

Den offisielle oppstarten for de internasjonale sendingene fra Moskva var i 1929, da radiomediet var i ferd med å bli et mektig propagandaredskap, noe både nazi-Tyskland og Sovjetunionen visste å utnytte. Nordahl Grieg bodde i Sovjetunionen i store deler av 1933 og 1934, noe som preger hans roman Ung må verden ennu være. Jentoft skriver imidlertid at «[d]et internasjonale miljøet Nordahl Grieg skildrer i første del av sin bok […], var i praksis dødt da boken kom ut i 1938». I løpet av 30-tallet ble Stalins stat gradvis mer totalitær, og i dag vet vi at de såkalte Moskva-prosessene, fra den første offentlige rettssaken i august 1936 og fram til 1938, var del av en større utrenskning av over 700 000 angivelige fiender av staten.

Jentoft skriver relativt lite om hvordan Stalins skueprosesser ble forstått i Norge, men han forteller at Nordahl Grieg var en av de få i Norge som forsvarte dem. Dette kan virke underlig i lys av det den amerikanske Yale-historikeren Timothy Snyder skriver i Dødsmarkene, om at det var mange i Vest-Europa som kviet seg for å være kritisk til Sovjetunionen på 30-tallet: «Den offentlige opinionen i Europa var i 1936 så polarisert at det faktisk var vanskelig å kritisere det sovjetiske regimet uten at det virket som om man bifalt fascisme og Hitler.»2

Sannheten er vel at den offisielle informasjonen fra Sovjetunionen ble tatt med stadig større klyper salt både i Norge og i Vest-Europa for øvrig, men at mange ikke anså det som presserende å kritisere Sovjetunionen offentlig mens borgerkrigen raste i Spania. Men polariseringen Snyder peker på, gjør det forståelig at det skapte enorm forvirring da nazi-Tyskland og Sovjetunionen plutselig framsto som allierte, med undertegnelsen av Molotov–Ribbentrop-pakten 23. august 1939. Året før hadde den tyske utenriksministeren Ribbentrop blitt tatt imot i Moskva, der «hakekorsene prydet flyplassen til hovedstaden i sosialismens hjemland», som Snyder skriver. For forfatteren Arthur Koestler, som senere skulle bli en av stalinismens mest berømte kritikere, var det faktum at det ble flagget med nazi-flagg i Sovjetunionen et ideologisk sjokk som bidro til endelig å skille ham fra alt som het kommunisme. Timothy Snyder trekker på sin side følgende interessante konklusjon av denne episoden: Det «var egentlig et tegn på at Sovjetunionen ikke lenger var en ideologisk stat.»3

Den tyske høsten

For enkelte i Vest-Europa beholdt imidlertid Sovjetunionen sin ideologiske aura også i etterkrigstiden. For eksempel anså tydeligvis terroristene i vesttyske Baader–Meinhof det for politisk korrekt å ta navn etter den sovjetiske hæren, da de ga sin «bygerilja» navnet Røde Armé Fraksjon (RAF). I sin svært leseverdige bok om gruppen tar den tyske journalisten Stefan Aust hovedsakelig for seg RAFs aktiviteter i 1967–77.4 Austs bok ble første gang utgitt på tysk i 1985, deretter utvidet og oppdatert i 1997 og 2008. Den norske utgaven baserer seg på forfatterens egen forkortede versjon av 2008-utgaven. I et opplysende forord fra 2008 spør Aust hvordan RAF overhodet var mulig, omtaler den «kvasireligiøse karakteren» til gruppens «korstog», og gir et forsvar for den vesttyske Forbundsrepublikken i den aktuelle perioden. Boka er ellers en grundig og velskrevet kronologisk fortelling, med blant annet en lengre seksjon som går detaljert inn på den store rettssaken mot grunnleggerne av RAF i 1975–77.

2. juni 1967 ble det avholdt en demonstrasjon mot sjahen av Irans visitt til Berlin. Under demonstrasjonene ble den 26 år gamle studenten og pasifisten Benno Ohnesorg skutt og drept av politiet. Dette var et stort sjokk for mange, og en viktig bakgrunn for å forstå den radikaliseringen som skulle føre til dannelsen av RAF. Grunnleggelsesdatoen for RAF regnes for å være 14. mai 1970, da gruppen i en væpnet aksjon klarte å få Andreas Baader befridd fra fengselet der han satt.

RAFs virksomhet fortsatte ut over 70-tallet. Den venstreekstreme terrororganisasjonen ble kjent for ran, bombinger og regelrette henrettelser. Aktiviteten toppet seg i 1977, i det som har blitt kjent som «den tyske høsten». Året før hadde Ulrike Meinhof tatt selvmord i fengselscellen sin, mens Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe fortsatt satt i høysikkerhetsfengselet i bydelen Stammheim i Stuttgart. I et forsøk på å presse tyske myndigheter til å løslate disse grunnleggerne, kidnappet terrororganisasjonens såkalte andre generasjon lederen i den vesttyske arbeidsgiverforeningen, Hanns Martin Schleyer, som senere ble drept. Da denne aksjonen ikke førte fram, ble det i besluttet å kapre et passasjerfly. Kapringen ble gjennomført av Folkefronten for frigjøring av Palestina (PFLP), som hadde dannet en allianse med RAF. Souhaila Andrawes, som ble gjenstand for stor medieoppmerksomhet da hun ble pågrepet i Norge i 1994 og utlevert til Tyskland i 1995, var den eneste overlevende av kaprerne, etter at flyet ble stormet utenfra og passasjerene reddet.

Da ingen av disse utpressingsaksjonene nådde fram, tok Baader, Ensslin og Raspe livene sine i fengselet, natt til 18. oktober 1977. De mest sentrale blant de gjenværende medlemmene i RAF var klar over at de tre hadde tatt selvmord, men gjorde sitt ytterste for å etablere en myte om at de hadde blitt drept i fengselet. Myten ble da også seiglivet, her i Norge blant annet promovert gjennom Odd Nerdrums kontroversielle «Mordet på Andreas Baader», malt kort tid etter Baaders død.

Apolitisk ekstremisme?

Hvordan kunne det ha seg at velutdannede ungdommer i et relativt velstående etterkrigssamfunn valgte en voldelig linje for å endre samfunnet? Det er avgjørende å minne om Vietnamkrigen når vi skal forstå bakgrunnen. At vi tar avstand fra metodene RAF valgte, bør ikke prege vårt syn på den legitime motstanden mot Vietnamkrigen. Noe av det Ulrike Meinhof skrev som journalist, altså før hun ble med i RAF, er verdt å lese. For eksempel hennes kommentar til arrestasjonen av en gruppe som hadde planlagt å kaste pudding på den amerikanske visepresidenten Hubert Humprhey, da han kom på besøk til Berlin i 1967:



Å slippe napalmbomber på kvinner, barn og gamle er altså ikke kriminelt, men det er ulovlig å protestere mot det. Å ødelegge livsviktig grøde, noe som betyr hungersnød og død for millioner, er ikke kriminelt, men det er ulovlig å protestere mot det. Det regnes som ufint å kaste pudding mot politikere, men det er ikke ufint å ønske velkommen politikere som lar landsbyer bli utradert og byer bli bombet … Napalm ja, pudding nei.5



Ikke alt Ulrike Meinhof skrev var like balansert som dette: Når hun eksempelvis, så tidlig som i 1967, sammenlikner datidens «polititerror» i Berlin med terroren fra SA i 1930-årene, var det unektelig ute av proporsjon. Og dette skulle bli et gjennomgangstema for RAF: Vest-Tyskland var i realiteten en fascistisk politistat, og kunne slik sammenliknes med Det tredje riket.

Ved lesning av Timothy Snyders bok om det han kaller «dødsmarkene», vil de fleste føle seg et godt stykke unna Vest-Tyskland i etterkrigstiden. Snyders begrep om dødsmarkene dekker det som i dag er St. Petersburg og den vestlige utkanten av Russland, det meste av Polen, samt de baltiske stater, Hviterussland og Ukraina. Der gjennomførte Hitler og Stalin det Snyder kaller forsettlig drap på til sammen omkring 14 millioner sivile i perioden 1933–45. Snyders bok er svært veldokumentert, og gir en kronologisk historisk framstilling av det angjeldende områdets mange tragedier, fra perioden 1933–38, da det var Sovjetunionen som sto for de fleste massedrapene, til perioden med den tysk-sovjetiske alliansen fra 1939–41, da drapene var fordelt mellom maktene, og deretter tidsrommet 1941–45, da det var tyskerne som var ansvarlige for nesten alle mord. Snyders bok blir likevel ikke bare en oppramsing av antall døde, men forteller flere steder om unike menneskeskjebner – det er tydelig at forfatteren ikke vil redusere ofrene til tall i en statistikk, men la enkelte av de individuelle ofrene komme til syne. Snyder har likevel møtt kritikk, ikke minst fordi han har valgt å skrive en samlet historie om nazi-Tysklands og Sovjetunionens ugjerninger: Er ikke dette å tildekke hvor unikt nazi-Tyskland og holocaust var? Snyder mener øyensynlig ikke det. Et sentralt mål med hans bok er å unngå å isolere holocaust som det ene store folkemordet, grunnleggende ulikt alle andre.

For Ulrike Meinhof var og ble det Vietnamkrigen som var den store terroren, og det er da også mulig å forstå – på dette tidspunktet var de verste herjingene på dødsmarkene i Europa for lengst over, men USA terroriserte befolkningen i Vietnam med sine vesteuropeiske alliertes velsignelse. Dette kan det være sunt å ha i bakhodet idet man leser Timothy Snyders oppsummerende kapittel «Menneskelighet», der han forsøker å trekke noen lærdommer fra sitt historiske studium. Her advarer Snyder mot å identifisere seg for sterkt med ofrene når man leser historie: Det kan føre til at man tror at man er etisk hevet over gjerningsmennene.

Kanskje var Ulrike Meinhofs problem at hun identifiserte seg for sterkt med de vietnamesiske ofrene? Gjorde den identifikasjonen henne så blind at hun ikke så at hun selv var i ferd med å bli terrorist? Eller sto Baader–Meinhof snarere for en apolitisk ekstremisme? Kunne terroristene like gjerne utført sin terror på vegne av ytre høyre? Slike spørsmål er det verdt å stille. Og i forlengelsen av dem: Har tankegangen bak RAFs aksjonsformer noen sammenheng med de norske kommunistene som fra 1930-tallet av valgte å tjene Stalins sak?

Vinne selvinnsikt

Det er det lite som tyder på i Jentofts bok om Sovjet-sympatisørene som jobbet for Radio Moskva. Han gir slett ingen kritikk av deres naivitet eller medløperi. Også når Jentoft skriver om hvordan mange av medarbeiderne i det nye radiohuset på Pusjkin-plassen i Moskva hadde fått føle Stalins terror på kroppen, omtaler han de norske medarbeiderne der med sympati. Til tross for at undertittelen på Jentofts bok er «nordmenn i Sovjet-propagandaens tjeneste», blir boka snarere en beretning om nordmenn som av idealistiske grunner havnet i et totalitært regime. Jentoft skriver om hvordan man med små ressurser klarte å gjennomføre stadige radiosendinger fra Moskva, sendinger som under krigen skulle bli «en viktig del av motstandskampen» i Norge.6 Jentoft later aldri til å tvile på at nordmennene som arbeidet i Sovjet-propagandaens tjeneste hadde idealistiske motiver. Tilsynelatende ser han dette som et fullgodt forsvar for det arbeidet de gjorde.

Men det holder ikke alltid med gode intensjoner. Hensikten helliger ikke midlet. Vi aksepterer ikke sinnelagsetikk som forsvar for terror. Så var det da i realiteten også i høyeste grad konsekvensetikk forsvaret forsøkte seg på, i rettsaken mot de sentrale grunnleggerne av RAF i 1975–77. Forsvaret hevdet blant annet at den vesttyske Forbundsrepublikkens territorium var blitt benyttet til militære installasjoner som uførte krigsforbrytelser i Indokina, og at Forbundsrepublikken dermed selv var involvert i aggresjonshandlinger som stred mot folkeretten. Vitnene som skulle argumentere for at Vietnamkrigen var et folkemord, ble imidlertid nektet å vitne. Forsvarernes strategi er likevel verdt å minne om, men denne strategien var ikke RAF-medlemmenes egen. Selv hadde de ingen tro på argumentasjon av denne typen – handling var alt.

I Mattis Øybøs roman Alle ting skinner beskrives en terroraksjon inspirert av RAF. En av romanens sentrale personer, Otto, har diskutert RAF i sin undervisning på universitetet. Han oppsummerer den formen for «anti-diskurs» gruppen sto for:



«Begriffe sind Aktionen, Aktionen Begriffe», sa Otto etter fem sekunder, og siterte den forhenværende retorikkstudent Gudrun Ensslin. I denne setningen lå nøkkelen til RAFs virksomhet og verdensforståelse. Begreper er aksjoner og aksjoner begreper. Handling er analyse.7



I Ottos diskusjoner blir terrorisme satt opp mot utdannelse. Ideen om at utdannelse skal kunne bidra til en bedre verden, blir problematisert. Men følelsen av at utdannelse er en håpløs eller meningsløs aktivitet, er en av de farligste følelsene vi kan få. Skjønnlitteratur som Mattis Øybøs Alle ting skinner kan stå som en advarsel – et skrekkeksempel – på hva som kan skje hvis enkelte aksjonsvillige personer mister all tro på de herskende språkformene som fagmiljøer og politiske miljøer bruker.

Selvfølgelighetene og flosklene som preger den språkbruken vi kunne håpe at ville være med å hjelpe oss å få grep om virkeligheten, skaper grobunn for terrorisme. Ingenting er viktigere for å unngå rekruttering til terror og samfunnsnedbrytende aksjoner enn å bestrebe seg på å gjøre samfunnsutviklingen meningsfull og forståelig for borgerne. Det er en politisk oppgave. En av litteraturens oppgaver er å kritisere den offentlig godkjente språkbruken når den blir upresis, triviell eller irrelevant. I visse tilfeller kan forfattere og intellektuelle ta i bruk gjeldende sjargonger, vise dem fram og kritisere dem konstruktivt. I andre tilfeller vil de måtte markere fullstendig avstand til premissene og kodene i gjeldende maktspråk – og i visse tilfeller må de fungere som djevelens advokat. Det var det siste Johan Galtung gjorde, da han etter 22. juli manet til selvinnsikt: Nå hadde det norske folk fått oppleve hvordan det er å bli angrepet, akkurat slik det afghanske folket har opplevd det – da med Norge som angriper. Galtungs poeng var selvsagt ikke noe forsøk på å bagatellisere terroren på norsk jord, langt mindre forsvare den. Det var simpelthen et forsøk på å antyde at alle – selv et offer – kan vinne selvinnsikt ved selv de mest gruoppvekkende forbrytelser.

Hensynsløs kritikk

Hva får unge mennesker til å vende seg med vold mot staten de bor i? I den kristne tradisjonen har staten gjerne blitt ansett for å være beåndet av godhet, som var den et trinn på en jakobsstige, et redskap for menneskene til å skape en guddommelig tilstand på jorden, og i siste instans et redskap til menneskets frelse. Men i hvert fall fra Spartacus’ slaveopprør på 70-tallet før vår tidsregning finnes det en tradisjon for voldelig kamp mot staten, der staten blir forstått som noe som må bekjempes for enhver pris. Denne ideen lever ofte med i senere revolusjonære bevegelser, vi ser eksempelvis spor av den hos de protososialistiske, religiøse opprørerne i England på 1600-tallet. Men skal man etablere «venstresidens syn på staten», er det ikke åpenbart om det er det kristne, positive, eller det spartakistiske, negative, synet som dominerer. På en avgjørende måte er det begge.

Enkelte anarkosyndikalister og andre venstreanarkister er konsekvente statsskeptikere. Man kan gjøre enkle poenger av at slike grupper aldri har hatt makten noe sted over lengre tid, og at de slik har mindre skitne hender enn andre på venstresiden. Men dette er en diskusjon på irrelevante premisser, for hvordan skulle anarkister «ha makten» i betydningen statsmakten? De vil jo nettopp motarbeide enhver slik makt. Nei, vi må stille spørsmålet om staten på en annen måte. Derigjennom vil vi kunne se at RAF og norske stalinister faktisk hadde noe felles, i alle sine motsetninger: De hadde et altfor svart/hvitt syn på staten. RAF-medlemmene så det vesttyske demokratiet som en kamuflert politistat, og satte den i samme bås som Det tredje riket – det er å male den moderne staten for svart. De norske kommunistene som dro til Sovjetunionen for å leve under den «reelt eksisterende sosialismen», så den sovjetiske staten i et idealisert lys som minner om en sekularisert variant av den kristne tradisjonens syn på staten, nemlig som et middel til frelse på jorden – det er å male en moderne statsmakt for hvit. Det er all grunn til å merke seg dette sammenfallet av svart/hvitt-tenkning, for det er ikke så søkt som man kanskje skulle tro: Faktisk valgte flere avhoppere fra RAF å etablere seg og leve i DDR, uten å bedrive terrorisme, for slik å få delta i den «reelt eksisterende sosialismen». Gruppen som hadde kalt Vest-Tyskland en politistat rekrutterte altså villige støttespillere til politistaten DDR. Som en konsekvens av troen på at staten var enten svart eller hvit, kunne Vest-Tykland svartmales og Øst-Tyskland hylles.

Vi bør ha lært at så svart/hvitt er det aldri. Så mye har det aldri gjort med en stat at den har sverget troskap til en politisk ideologi. Med dette mener jeg ikke å forsvare Vest-Tyskland i etterkrigstiden. Det er all grunn til å være kritisk også til denne staten i denne perioden. Ikke fordi den overvåket RAF-fangenes celler, og etter alt å dømme også overvåket fangenes samtaler med sine advokater. Men fordi den vesttyske staten ikke var mer demokratisk enn at den innførte yrkesforbud for politiske filmskapere fra 1945, forbød kommunistpartiet i 1956, og innførte yrkesforbud i offentlig tjeneste for «forfatningsfiendtlige» fra både venstre- og høyresiden i 1972, gjennom den såkalte radikalerforordningen. Ikke minst bør man være kritisk til etterkrigstidens Vest-Tyskland fordi staten, med sosialdemokratenes velsignelse, begynte opprustning kort tid etter andre verdenskrig, og – slik Ulrike Meinhof helt riktig satte søkelys på – var en trygg havn for amerikanske militære som begikk masseslakt i Vietnam og Kambodsja.

Vi må ikke glemme at selv om noen stater kanskje er verre, betyr det ikke at de hjemlige er gode. Selv om de vestlige liberale demokratiene ikke er fascistiske politistater, er de heller ikke bra nok. All gjeldende frustrasjon over forsinket imperialisme, økonomiske nedskjæringer og demokratisk underskudd i Vesten bør ikke lede oss til voldelig aksjon, men til en grunnleggende kritikk av staten slik den per i dag fungerer – ikke fordi vi har en realisert utopi å peke på der ute i verden, men fordi vi ikke finner oss i at demokratiseringsprosessen som har preget de siste 150 årene av Vestens historie brått skal ta slutt, eller endog reverseres. Sannheten er at denne prosessen så vidt har begynt, og at antivoldelig, men grunnleggende kritikk har vært den viktigste drivkraften bak denne demokratiseringen. Terror vil aldri skape mer demokrati. Hensynsløs kritikk av det bestående er demokratisering i praksis.

© norske LMD


Fotnoter:
1 Morten Jentoft, Radio Moskva. Nordmenn i Sovjet-propagandaens tjeneste, Gyldendal Norsk Forlag, 2012.

2 Timothy Snyder, Dødsmarkene. Europa mellom Hitler og Stalin, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 2012, s. 93.

3 Snyder 2012, s. 134.

4 Stefan Aust, Baader–Meinhof. Historien om Røde Arme Fraksjon, Schibsted Forlag, Oslo, 2012.

5 Ulrike Meinhof sitert i Aust 2012, s. 58.

6 Jentoft 2012, s. 61.

7 Mattis Øybø, Alle ting skinner, Tiden Norsk Forlag, Oslo, 2003, s. 258.