Clintons mobildiplomati

I timene etter jordskjelvet i Haiti 12. januar 2009 bidro ulike initiativ til å kartlegge behov, nødmeldinger og kontakt med pårørende. Spesialisten på krisekartlegging Patrick Meier slo seg sammen med den kenyanske programmereren David Kobia. Kobia laget i 2007 systemet Ushahidi for at innbyggere skulle kunne rapportere sammenstøt etter valg. Helt uventet åpnet dette systemet for en løsning for nødinformasjon i Haiti da Meier og Kobia satte opp et system med geolokaliserte advarsler overført via mobiltelefon. Teleoperatøren Digical hjalp dem med et felles nødnummer, 4636. Flere hundre liv ble reddet.

Ved hjelp av SMS og geolokalisering åpnet Ushahidi for å handle raskt med små ressurser. Fra hele landet strømmet det inn meldinger: savnede, barnehjem som manglet mat eller vann, overlevende. Meldingene ble oversatt til fransk, engelsk og kreolsk av de to ikke-statlige organisasjonene Samasource og Crowdflower. De ble lokalisert, verifisert og kategorisert før de ble publisert på et kart av frivillige ved Fletcher School of Law and Diplomacy i Massachusetts, der Meier underviser. Takket være en SMS-løsning fra InSTEDD, en nystartet amerikansk bedrift som spesialiserer seg på digital krisehåndtering, fikk Røde Kors – og amerikanske marinesoldater – melding om farlige situasjoner.

Dette nyskapende møtet mellom kenyanske programmerere og det amerikanske militæret har spilt en avgjørende rolle for Hillary Clintons omdefinering av USAs utenrikspolitiske metoder. USA har lenge brukt kommunikasjonsteknologi for å spre the voice of America, men de siste årene har smart power blitt satt i sentrum. Denne varianten av det Joseph Nye kaller soft power (strukturell, kulturell eller ideologisk påvirkning snarere enn tvang og trusler) tilbyr en rekke situasjonstilpassede midler – diplomatiske, økonomiske, militære, juridiske og kulturelle. Det dreier seg også om å favorisere amerikanske høyteknologiselskaper i et nytt samarbeid mellom staten, markedet og ikke-statlige organisasjoner og stiftelser. Slik fremmer det amerikanske diplomatiet nå en ny økonomisk modell, en hybrid mellom markedet og non-profittsektoren.


Propaganda og økonomisk utvikling

Mobil- og datanettverkene er hovedverktøyene. «Det tekniske miljøet har skapt teknologien med interaktive kart som hjelper oss å identifisere behov og målrette ressursene,» sa Clinton da hun lanserte denne doktrinen 15. februar 2011. «Denne mandagen hentet et amerikansk redningsteam ut en jente på 7 år og to kvinner fra ruinene av et kollapset supermarked [på Haiti], etter at de sendte en SMS om hjelp.» Allerede i 2010 trakk Clinton fram behovet for å gi folket tilgang til datateknologi, for å fremme demokrati og menneskerettigheter. Og hun lanserte et «partnerskap mellom industrien, akademia og ikke-statlige organisasjoner for å etablere en permanent innsats for å utnytte tilkoblingsteknologienes kraft og bruke dem i våre diplomatiske mål.»

Et typisk slikt prosjekt er Commotion, som finansieres med rundt to millioner dollar. Det dreier seg om et selvstendig cellebasert nettverk som fungerer etter samme prinsipper som internett og får plass i en koffert. Det skal la aktivister omgå nettsensur – vi husker hvordan Mubarak like før han falt kuttet internett i januar 2011. Bak dette prosjektet står åpen kildekode-forkjemperen Sascha Meinrath, som vil koble sammen bærbare datamaskiner og mobiltelefoner for å lage en trådløs, sikker og anonym høyhastighetslinje.2 Paradoksalt nok publiserte WikiLeaks informasjon lekket fra det amerikanske utenriksdepartementet i samme øyeblikk som sistnevnte anerkjente hacktivistenes problemstillinger med smart diplomacy.

Afghanistan var et av de første testområdene for dette teknodiplomatiet. Allerede i 2009 hadde mer enn 15 millioner av landets 30 millioner innbyggere mobilabonnement. 65 prosent av dem sendte tekstmeldinger og mer enn halvparten brukte telefonen til å høre på radio. Den amerikanske hæren merket seg også at Taliban var mer aktive i områder med dårlig mobildekning. De så en årsakssammenheng og investerte 113 millioner dollar i utvikling av sivil kommunikasjon for både propaganda og økonomisk utvikling. Dessuten hadde det afghanske politiet begynte å utbetale lønn til sine ansatte gjennom mobilsystemet M-Paisa for å forhindre korrupsjon.3


Undervåkning

Ulike aktører har lansert en rekke teknisk-politiske prosjekter. Vi kan her nevne Internet Silk Road lansert av Internet Bar Organization. 85 prosent av afghanerne lever av jorda, og etter tiår med krig finnes det store konflikter om grunneierskap. Internet Silk Road bruker GPS, foto og tekstmeldinger for å sende sikret informasjon til en database. Dette har lagt grunnlaget for et digitalt eiendomsregister, og juridisk bistand tilbys for å løse konflikter.

Det hender også at smart power konkretiseres i valgovervåkning. Dette er tilfellet i Afrika sør for Sahara. USAs ambassade i Guinea støttet valgkommisjonens innføring av programmet «I vote, I see, I send» i valget 27. juni 2010, det første siden 1958. Programmet lot innbyggerne sende tekstmeldinger til et nettsted der de kunne analyseres av observatører og velgere.4 Den offisielle overvåkningen utfylles av «undervåkning» fra borgere (som Ushahidi i Kenya) og tidvis brukes de samme løsningene.

I 2010 og 2011 ble sudanernes valgovervåkning støttet av folk fra det amerikanske utenriksdepartementet, mens Ushahidi-inspirerte systemer ble brukt i Etiopia, Egypt, Tanzania, Elfenbenskysten og Liberia.5 De innsendte meldingene påpekte fusk (umulig å stemme, manglende stemmesedler), uregelmessigheter i valgkampen (trakassering, ulovlige aksjoner, rasistiske provokasjoner) og avdekket vold i etterkant av valgene.

Med tekstmeldingens fart – en telefon er lettere tilgjengelig i observatørsituasjoner enn en datamaskin – merkes de kriminelle handlingene på et kart. Metoden bygger på ideen om accountability – ansvarliggjøring av regjeringer, samt respekt for fakta, gjennomsiktighet og ansvarlighet.6


«The Revolution will not be founded»

I Silicon Valley i 2010 kom Clinton med en oppmaning til verdens teknologigründere: «Vi henvender oss til folkene bak disse verktøyene, innovatørene og gründerne. Vi vet at mange bedriftsledere ønsker å vie deler av sine bedrifters ekspertise til å løse problemer rundt omkring i verden, men at de ofte ikke vet hvordan de skal gjøre det. Hvor er inngangen? Hvilken idé vil ha mest innvirkning?»7 Talen endte i en oppfordring til samarbeid mellom diplomater, gründere og non-profittorganisasjoner for å støtte opp om det feltet for mobilinnovasjon som Afrika utgjør.

Ren godvilje? Ikke bare. Afrika er det nest største markedet etter Asia, det vokser raskest i verden med 649 millioner oppkoblinger ved utgangen av 2011 og 735 millioner abonnenter estimert for 2012, ifølge rapporten «African Mobile Observatory 2011» fra bransjeorganisasjonen GSMA. Google, som er tilstede i Sør-Afrika og Kenya, har sammen med Grameen Foundation8 og teleselskapet MTN, etablert en løsning for utvikling av mobilapplikasjoner, AppLab, hvor flere ulike mobiltjenester har blitt skapt: SMS Tips, som gir svar på spørsmål om helse eller landbruk per SMS, eller Google Trader, som kobler småbedrifter med kjøpere i sanntid.

Gjennom konkurranser som Apps4Democracy, basert på gratis offentlig data som den amerikanske regjeringen legger ut på data.gov, rekrutterer aktørene nye partnere. Med utgangspunkt i denne modellen lanserte Judith McHale fra det amerikanske utenriksdepartementet en konkurranse kalt Apps4Africa i Nairobi i juli 2010. Hun fikk et tjuetalls bidrag fra Kenya, Rwanda, Uganda og Tanzania. Appen som vant, Mamabika, lar gravide kvinner i Nairobis slum spare penger i ni måneder på en konto knyttet til telefonen deres, slik at de kan føde på klinikk.9 Andre konkurranser og programmer med utgangspunkt i Clintons «feministiske» og teknologiske smart power er mWomen BOP Apps Challenge (også kalt TechWomen), der målet er å lage app-er for kvinner i fattige land. Forbildet er HarassMap, et kartleggingssystem for å rapportere seksuell trakassering og vold i nære relasjoner i Egypt.

Et stort antall amerikanske stiftelser har engasjert seg i slike prosjekter. The Revolution will not be founded,10 sier enkelte lokale aktører (som en parafrasering av Gil Scott-Herons kjente strofe) og spør seg hvilken rolle disse stiftelsene spiller. eBay-grunnlegger Pierre Omidyars stiftelse Omidyar Network11 har lansert et fond på to milliarder euro for å støtte teknologiske initiativer sør for Sahara «som gir borgerne verktøy» til å tvinge regjeringene til å høre på dem. Nederlandske HIVOS administrerer fondet med hovedkontor i Nairobi. På toppmøtet for Clinton Global Initiative (grunnlagt i 2005 av Bill Clinton) i september 2010 annonserte Omidyar Network at stiftelsen ville gi 55 millioner dollar til nettverket Tech for Transparency, hvorav nærmere halvparten skulle gå til innovasjon på mobilfeltet. Stiftelsen støtter også FrontlineSMS, en SMS-løsning for kommunikasjon mellom frivillige organisasjoner, som ofte knyttes til Ushahidi-plattformen.


Filantrokapitalisme

Ifølge Microsoft-grunnlegger og teknofilantrop Bill Gates er det ineffektivt å selge datamaskiner i fattige land, men det er desto viktigere å bruke livreddende mobiltelefoner.12 Han har derfor engasjert seg på feltet mHealth (bruk av mobil til helse) og arrangerer programvarekonkurranser i kampen mot blant annet HIV/Aids, malaria og tuberkulose. Her fremmer han, selvfølgelig, Microsofts operativsystem Windows Mobile.

The Bill and Melinda Gates Foundation (opprettet i 1994) har en kapital på 66 milliarder dollar. For å få skattefritak som veldedig stiftelse må minst 5 prosent av kapitalen gis bort. De resterende 95 prosentene investeres i lukrative og lite filantropiske aktiviteter.13 I 2009 ga stiftelsen bort mer enn 3 milliarder dollar og brukte 409 millioner dollar på drift, hovedsakelig til prosjekter for å bedre livene til de fattige i utviklingsland. Ingen fondsinvestorer innenfor offentlig helse har like stor innflytelse, med unntak av den amerikanske regjeringen.14 Etter en gave på 30 milliarder dollar fra Warren Buffett har stiftelsen doblet kapitalen sin og blitt verdens største veldedighetsorganisasjon.

Etter avtalen mellom Gates og Buffett kalte Matthew Bishop fra The Economist denne sammensmeltningen mellom noble saker og gode forretninger «filantrokapitalisme».15 Og Buffett og Gates har faktisk innstiftet en ny type partnerskap mellom veldedighetsorganisasjoner og statsapparat. Det dreier seg her om å vise at næringslivet er «den største godhetskraften i verden» i en tid hvor statsapparatene kutter i sosialbudsjettene, tar mindre risiko og ikke lenger har råd til å støtte nye filantropiske organisasjoner.

«Å gi» kan dermed bli det største middelet for endring i verden, ifølge Gates og Buffett. Men det gis strategisk og i tråd med næringslivets modeller. Disse nye filantropene må forstås som sosiale investorer i ordets rette forstand. De skiller seg fra veldedigheten til industriherrene som skapte de første amerikanske stiftelsene, slik som Andrew Carnegie eller John D. Rockefeller.

Teknologien lar også disse nye aktørene se hva de får igjen for investeringene. Mobiltelefonen er for filantrokapitalismen det stoppeklokka var for taylorismen. En rekke funksjoner – SMS, kamera, telefonsvarer, GPS – gjør mobilen til et nyttige verktøy for rapportering og gjennomsiktighet. Prosjektene disse stiftelsene finansierer kan dermed presenteres i detalj for giverne. Alle kan se hvordan pengene brukes og hvor nyttig prosjektet er. Humanitærhjelpen teknifiseres, filantropien rasjonaliseres, veldedighet blir investering.

De nyrike i Silicon Valley, ofte pensjonerte datamilliardærer, virker fast bestemt på å erobre dette gryende markedet. Mobiltelefonen er, med sin effektivitet og konkrete tjenester, deres utvalgte verktøy.Oversatt av R.N.




Fotnoter:
1 «Remarks on Internet Freedom», 21 januar 2010.

2 Yves Eudes, «Commotion, le projet d’un Internet hors de tout contrôle» [Commotion, prosjektet til et internett utenfor all kontroll], Le Monde, 30. august 2011.

3 Monty Mumford, «M-Paisa: Ending Afghan Corruption, one Text at a Time», Techcrunch, 17. oktober 2010.

4 Charles W. Corey, «SMS Texting Program Allows Guinean Voters to Protect Their Votes», www.america.gov (arkiv), 21. juni 2010.

5 For mer om alle de nevnte prosjektene, se http://blog.ushahidi.com/index.php/category/elections/.

6 Se Harold Garfinkel, Studies in Ethnomethodology, Prentice-Hall, New Jersey, 1967.

7 «Clinton to Tech Innovators and Entrepreneurs: ’We Want You’», 15. oktober 2010, Fastcompany.com.

8 spesialisert på mikrofinans, som siden 1997 har hjulpet ugandiske kvinner med å utvikle småbedrifter knyttet til mobiltelefoni.

9 Laurence Allard, «Monnaie mobile: des services innovants portés par les usagers» [Mobil mynt: innovative tjenester bært av brukerne], 24. november 2010, www.mobactu.fr.

10 Hakima Abbas, «The role of donors in the movement for social justice in Africa», Pambazuka News, Nairobi, 17. november 2010.

11 Pierre Omidyar, «How I Did It: EBay’s Founder on Innovating the Business Model of Social Change», Harvard Business Review, Boston, september 2011.

12 Brian Dolan, «Bill Gates: Mobiles not PCs for global health», 27. april 2010, www.mobilhealthnews.com.

13 Se Charles Piller, Edmund Sanders og Robin Dixon, «Les investissements bien peu philanthropiques de la Fondation Gates» [Gates-stiftelsens lite filantropiske investeringer], Problèmes économiques, Paris, oktober 2008.

14 http://keionline.org/microsoft-timeline.

15 Matthew Bishop og Michael Green, Philanthrocapitalism: How the Rich Can Save the World, Bloomsbury Press, London, 2008, www.philanthrocapitalism.net.