Deklasserte fra London til Santiago

Dagens unge fra middelklassen ser sitt håp om en bedre framtid knuses av arbeidsledighet og en sosial mobilitet som bare går nedover. Sinnet i okkuperingsbevegelsene verden over gjenspeiler et ubehag over en politisk orden som unndrar seg borgernes kontroll og et oligarki som stikker av med samfunnets verdier.

«Teltet mitt er der borte et sted, ved siden av teltet for tekniske tjenester, hvor vi jobber med internett, holder kontakt med de andre okkupasjonene, oppdaterer Facebook,» forteller Amir Imran som viser oss rundt. «Her er kjøkkenet, som serverer frokost, lunsj og middag. Og her er teltet for ’te og medfølelse’, med et piano og gratis kaffe og te!» Foran St. Paul-katedralen i hjertet av Londons City har det stått et titalls telt siden 15. oktober 2011.

Imran som har sovet her fra begynnelsen av, forlater leiren bare to ganger i uka for å gå på forelesninger. 24-åringen kom til den britiske hovedstaden noen måneder i forveien for å fullføre journalistutdanningen sin. Han kommer fra Malaysia, hvor «det finnes en drakonisk lov som gjør at alle som mistenkes for å forstyrre harmonien og den offentlige orden kan arresteres. Jeg deltok der i demonstrasjoner for friheten til å demonstrere. Vi måtte ha tillatelse til å demonstrere. Her er det enklere.» Det var naturlig for ham å slå seg sammen med aktivistene i «Occupy the London Stock Exchange».

Occupy-bevegelsen som startet i New York 17. september 2011, er en videreføring av de spanske indignados som i sin tur var et ekko av den arabiske våren. Situasjonene er forskjellige og kravene mange og diffuse fra London til New York, Madrid til Tel-Aviv, men vi gjenfinner det samme ubehaget over en politisk orden som unndrar seg borgernes kontroll, over et oligarki som stikker av med samfunnets verdier. Og ikke minst følelsen av å tilhøre noe verdensomspennende. Men er det virkelig mulig, utover demonstrantenes ønsker, å plassere alle disse protestbevegelsene i en og samme bås? Er vi vitne til et globalt folk som maner til kamp, fra Kairo til Athen, fra Santiago de Chile til San Francisco?

Glede over offentlig diskusjon

Dette spørsmålet stiller to chilenske studenter som siden mai 2011 har deltatt i bevegelsen for gratis offentlig utdanning et i land der Pinochet-diktaturet privatiserte universitetene i 1981. I 2011 opplevde Chile de største demonstrasjonene siden demokratiet ble gjeninnført. I kjølvannet av studentdemonstrasjonene har familier og skoleelever engasjert seg. De krever mindre sosial ulikhet og skattereform, men stiller også spørsmål om hvor representativt det politiske systemet er. De nevner verken indignados eller den arabiske våren, kravene deres gjenspeiler situasjonen i landet, men samtidig sier de at deres sinne strekker seg utover landegrensene.

«Dette er et globalt fenomen mot måten det økonomiske systemet skaper profitt og ødelegger samfunnet på,» sier Andrés Mu–oz Cáramo. «I Chile er det utdanningssystemet, andre steder er det andre ting.» Kameraten hans, Vicente Saiz, er nøye med å understreke forskjellene mellom protestbevegelsene, men mener likevel at det finnes en «felles grunn» i måten «folk slåss for å få ta beslutningene selv». Og det er sant at man overalt finner denne viljen til å ta tilbake en konfiskert makt, ønsket om å virkelig delta i offentligheten og i måten samfunnet styres på – noe som ofte uttrykkes med det enkle ordet ’demokrati’.

I Madrid ble Carlos Paredes overrasket av det store sinnet som fylte Puerta del Sol 15. mai 2011 og ga opphav til 15M-bevegelsen. Bevegelsen «¡Democracia real YA!» (Reelt demokrati nå!), som han er en av talspersonene for, ble skapt noen måneder i forveien rundt åtte krav – alt fra fjerning av politikernes privilegier til reell håndheving av retten til bolig og endring av valgloven.

Men for denne 32 år gamle bedriftseieren er motivasjonen for å ta til gata både mer grunnleggende og mindre spesifikk enn disse kravene. I Spania, mener han, finnes det «et glasstak» som begrenser befolkningens personlige og yrkesmessige utvikling. «De som er øverst forblir øverst, og de som er nederst synker enda lenger ned. Umuligheten av å få det økonomisk og sosialt bedre ledet meg til å se etter andre løsninger. Så fant jeg ¡Democracia real YA!» Han tilhører ikke noe parti eller fagforening, henviser ikke til noen politisk ideologi. Men utover det økonomiske systemet, kritiserer han et demokrati som ikke lenger representerer noen, verken i Spania eller EU. Han kritiserer de «økonomiske statskuppene» som har gitt tre personer fra finansverdenen sentrale posisjoner: Mario Draghi som leder for Den europeiske sentralbanken, Lucas Papademos som gresk statsminister og Mario Monti som italiensk statsminister.

Denne representasjonskrisen forklarer det spontane forsøket på å skape prosesser for konsensus-beslutninger. Fordi de følte seg ekskludert fra politikken utarbeidet los indignados så inkluderende beslutningsteknikker som mulig. Allerede på kvelden 15. mai foreslo enkelte å bli værende på Puerta del Sol. Okkupasjon skulle vare i mer enn en måned, med generalforsamlinger, diskusjoner og arbeidsgrupper. Alle vi møter i Madrid – men også i de andre okkuperingsbevegelsene – forteller oss følelsesladd om disse generalforsamlingene med flere tusen personer. Filosofen José Luis Moreno Pesta–a snakker om en «glede over den offentlige diskusjonen».2

Hullene i det spanske demokratiet

31 år gamle Ivan Ayala skriver på en avhandling om den nyklassiske økonomiens metodegrunnlag ved Universidad Complutense i Madrid. «Jeg deltok fulltid i bevegelsen,» forteller han. «Det var imponerende i begynnelsen. Arbeidsgrupper med 500 medlemmer! Det var rørende å komme til Sol og se 4000 personer samlet til generalforsamlinger som diskuterte som i en gresk agora i antikken.» 15M avviser partisystemet og nekter derfor også å kalle seg en venstrebevegelse. Kritikken av bankfolkene, politikerne, nyliberalistene og spekulantene, er likevel venstreorientert, mener Ayala. Men bevegelsens suksess skyldes «at den er deltakende, folkelig og massiv»: «I alle bydeler og landsbyer dannes det nå generalforsamlinger.»

Slik har 15M klart å videreføre seg da bevegelsen besluttet å avslutte leiren og den permanente okkupasjonen av Puerta del Sol. Det samme kjennetegnet finnes også i de andre bevegelsene: Når los indignados beslutter å avslutte leiren kan de vokse og nå et større, mer folkelig publikum og få større lokal forankring. Da okkupasjonen av Puerta del Sol ble avsluttet 12. juni 2011 vek de mange individuelle plakatene plassen for et stort banner: Nos vemos en los barrios – Vi ses i bydelene.

Den geografiske spredningen viser seg i utvidelsen av aksjonsformene. For eksempel har en plattform blitt skapt for å hjelpe leietakere som trues med utkasting: Når familier tar kontakt med los indignados kommer de fulltallige på utkastelsesdagen og klarer tidvis å forhindre eller utsette den i flere måneder. De okkuperer også tomme leiegårder for å gi bolig til trengende familier.

15M har på denne måten klart å mobilisere og rette oppmerksomhet mot spørsmål som inntil nylig var langt mindre synlig. Advokaten Liliana Pineda er med i kampen om vannforvaltningen. Kommunen Madrid ønsker å privatisere det offentlige selskapet Canal del Isabel 2. «Denne kampanjen er et eksempel på samarbeid mellom bevegelsen og enkelte politiske partier, gjennom en felles plattform,» forteller hun. «15. mai var mye allerede organisert. Men takket være los indignados deltok mange flere på demonstrasjonen 8. oktober, for plattformen var allerede til stede i de mange folkeforsamlingene. Og venstrepartiene Izquierda Unidad og EQUO deltok.» Hendelsen er viktig, fordi inntil da virket det som om 15M avviste enhver kontakt med politiske partier, selv de som står nærmest bevegelsens standpunkt.

Spørsmålet om forholdet til politikken var svært vanskelig forut for parlamentsvalget 20. november 2011, der det konservative Partido Popular vant. Hvilket standpunkt skulle en sosial ikke-partipolitisk bevegelse innta til et så stort valgnederlag? Danne et parti for å «gjøre slutt på topartisystemet», slik enkelte foreslo i juni 2011? Ideen ble raskt gravlagt. Boikotte valget? «Vi har aldri oppfordret til boikott,» insisterer Paredes. «Vi har oppfordret til å stemme på småpartier, fordi vi er mot topartisystemet med Partido Popular og Sosialistpartiet (PSOE).» Målet besto utelukkende i å identifisere – med kalkyler – hvilke småpartier som i hver valgkrets hadde størst sjanse til å slå kandidatene fra de to store partiene. Det forhindret ikke høyresiden i å vinne, men det avdekket hullene i det spanske demokratiet. For å endre systemet jobber Paredes og hans følgesvenner med et prosjekt kalt «Demokrati 4.0» der borgerne via nettet kan stemme på lovforslagene som legges fram for parlamentet.

Men utover denne permanente kreativiteten er bevegelsens virkelige suksess tyngden den har fått i den politiske debatten. Som i USA og Storbritannia, ser los indignados nå at deres krav er på den politiske dagsordenen. Særlig har de lykkes i å internasjonalisere bevegelsen, understreker Paredes: «Occupy Wall Street og de israelske bevegelsene stammer i en viss forstand fra 15M.»

En konkret virkeliggjøring

Hvordan klarte en liten protestleir sør på Manhattan å bli til et «globalt opprør»,3 i et land hvor folkebevegelser tilsynelatende tilhører historien? Advokaten Alexander C. Penley forteller om de viktige forløperne som gjorde Occupy Wall Street (OWS) mulig, som fagbevegelsens protest vinteren 2011 i delstaten Wisconsin. Den arabiske våren var også et forbilde, sier Penley. «Hvis noe slikt, slike demonstrasjoner, hadde skjedd i Frankrike, ville amerikanerne sagt at det var normalt. Men i Midtøsten … Disse landene var kjent som så lukkede, blokkerte. Hvis det fungerer der, kan også noe skje her.»

Dette er kanskje grunnen til at kanadiske Adbusters oppfordring om å okkupere Wall Street ble så omfattende. 17. september kom et par hundre for å demonstrere i finansområdet i New York. De havnet til slutt, nærmest tilfeldig, i Zuccotti Park, en plass klemt inn mellom skyskraperne, et steinkast fra Wall Street og Ground Zero. «Noen kom med ideen om å holde en generalforsamling, som i Hellas og Spania,» forteller Yale-antropologen og anarkisten David Graeber, som var med på å planlegge okkupasjonen. Denne dagen begynte folk å snakke om politikk på gata, i offentlige rom, noe som er svært sjeldent i New York. Snart dukket det opp mer eller mindre seriøse og absurde kampsaker. Under den første generalforsamlingen diskuterte de annulering av høyesterettsdommen «Citizens United», som øker næringslivets makt over politikken, og gjeninnføring av Glass-Steagall-loven som Bill Clinton opphevet og med det fjernet mye av reguleringen av finanssektoren. Enkelte mente, muligens litt mindre realistisk, at den symbolske oksestatuen på Broadway måtte fjernes.

I de påfølgende dagene kom det stadig flere demonstranter, telt ble reist. De fortsetter med generalforsamlinger, organiserer arbeidsgrupper og vedtar «Declaration of the Occupation of New York City». Plassen tar imot de mest forskjellige folk. Foruten unge utdannede hvite, kommer også hjemløse, minoriteter og andre «marginaliserte stemmer», som det er en – uløst – utfordring å inkludere. Enkelte kaller seg kommunister og sosialister og mener kapitalismen er årsaken til problemene. Andre vil derimot bevare systemet og markedsøkonomien og vil kun ha bedre regulering.

Mange er skuffet over Obama: «Jeg stemte på ham, han har ikke gjort noe, nå okkuperer jeg.» Som den unge advokaten William P. York vi møter i teltleiren til Occupy Nashville (Tennessee): «I 2008 var jeg involvert i valgkampen hans i Cleveland, Ohio,» forteller han. «Det var en viktig delstat. Jeg ble svært aktiv politisk, jeg jobbet mye for kampanjen. Men jeg innså fort etter at han kom til makten at han skilte seg lite fra de andre kandidatene. De to partiene er grunnleggende sett det samme partiet. De er begge kuppet av selskaper som kan gi så mye penger de vil til kandidatene. I praksis er de kjøpt av selskapene, av de store multinasjonale selskapene.» Kritikken av de store selskapenes makt er en fellesnevner for Occupy-bevegelsen.

Okkupasjonen av offentlige rom har vært en måte å få fram denne kritikken på. For enkelte legitimerer okkupasjonen seg selv som en konkret virkeliggjøring av det samfunnet de ønsker å leve i. Men som Shane Patrick, «organisator med OWS», forteller oss: «Ingen vil bo i et egalitært samfunn midt i New York i januar».

Mange mener New York-politiets voldelige utkasting av okkupantene fra Zuccotti Park natten 15. november hadde en positiv virkning. Tidligere frilansjournalist for Newsweek og Los Angeles Times, nå redaktør for Occupied Wall Street Journal, Michael Levin, er enig: «Vi trengte ikke Zuccotti Park lenger. Det var det beste øyeblikket å slutte på. Måten ordføreren kastet oss ut på var perfekt: voldelig, folk ble slått, arrestert, bøker ble kastet, journalister ble nektet adgang.» Som for 15M i Madrid og Barcelona, ga politivolden OWS sympati i opinionen, og utkastingen tvang okkupantene til å skape nye aksjonsformer og ta bevegelsen inn i en ny fase.

Naturlige utvidelser

Bånd ble derfor knyttet mellom OWS og organisasjoner i fattige bydeler i New York og andre steder. 6. desember arrangerer plattformen Occupy Our Homes en aksjon i hele USA for å ta over tomme boliger, som bankene har beslaglagt. Den fattige bydelen East New York er dagens mål. Når aksjonen starter i sentrum av Brooklyn er deltakerne hovedsakelig hvite og utdannede. Men underveis, på t-banestasjonene og i vognene, deler demonstrantene ut flygeblader, informerer passasjerene om antallet utkastelser i East New York, det høyeste i New York og omegn. Enkelte slutter seg til marsjen og gjentar «OWS-slagordet Vi er de 99 prosentene» (mot den rikeste 1 prosenten).

Til slutt marsjerer rundt to tusen personer inn i bydelen, blant dem kjente minoritetsforkjempere som Charles Barron, tidligere Black Panther-medlem og i dag kommunalrådgiver i New York. En annen kommunalrådgiver, Ydanis Rodriguez, forteller folkemengden hvor viktig denne dagen er, fordi den viser at OWS blir stadig «mer fargerik». Les: flere svarte, latinamerikanere og andre minoriteter.

I Vermont Street 702 inntas et tomt hus, som i førti andre amerikanske byer. Familien til Alfredo Carrasquillo flytter inn. Når vi drar tilbake noen dager etter, finner vi et dusin okkupanter her for å forsvare familien fra utkastelse. Max Berger har sagt opp jobben sin i en ikke-statlig organisasjon for å delta i bevegelsen. «Vi okkuperer dette huset for en familie. Jeg har alltid ønsket å engasjere meg i aksjoner som endrer maktforholdene og kjempe for marginaliserte i samfunnet. Boligspørsmålet er perfekt, det er den naturlige utvidelsen av OWS. Folk føler seg direkte berørt. Dusinvis av familier tar kontakt med oss og ber om hjelp til å finne et hus eller forhindre en utkasting.» Han legger til: «OWS har muligheten til å skape en svært stor massebevegelse som vil endre politikken i landet.»

Faktisk begrenser bevegelsen seg ikke til New York og andre storbyer. I Nashville, i hjertet av det kristenkonservative USA, etablerte en teltleir seg foran delstatskongressen. Da vi var der i desember 2011 fantes det fortsatt et dusin telt, som delstatsdomstolen ga rett til å bli der noen måneder til. Leiren ble til slutt tømt av ordensstyrkene i mars 2012, noe som gjør Nashville, ifølge deltakerne, til en av de lengste okkupasjonene i USA. Her hadde ideen om å erobre et offentlig sted enda dypere mening enn i New York. Med et salig virvar av motorveier, skyskrapere, gigantkirker og bilforhandlere, er det offentlige rommet i byen fullstendig overlatt til kjøretøyer. Her er ’gå’ et meningsløst ord, for ikke snakke om ’å telte’. Teltleiren gjenopprettet bånd som denne inhumane byutformingen hadde ødelagt, forteller okkupantene.

Nashville befinner seg i hjertet av bibelbeltet, den delen av sørstatene som er overlesset med religiøse bygg som ligner mest på kjøpesentre. Pastor Jim Palmer ledet tidligere en av disse, men forlot kirken for å praktisere en mer åndelig kristendom. «Snarere enn å bry seg om de ti prosent fattigste, er kirkene fanget i en dynamikk som driver dem til å bygge stadig større bygninger og ha stadig større program for å slå konkurrentene,» forklarer han. «Siden midten av 70-tallet har pastorene blitt påtvunget en bedriftsmodell. Kirkene styres som bedrifter. Pastoren er som en administrerende direktør med et styre. Sognebarna har lite de skulle ha sagt.» Etter hvert som denne modellen har spredt seg har også kritikken bredt om seg, med lokal tilpasning. Palmer, som har tatt initiativ til den flerreligiøse Occupy Religion, minner oss om at «Jesus var en av de 99 prosentene.»

Bevegelsenes bevegelse

Noen måneder etter OWS startet, framstår bevegelsen som mangfoldig og heterogen. Den samler rundt seg de mest uensartede initiativ, starter demonstrasjoner og aksjoner for alle mulige kampsaker – bolig, de multinasjonales makt, våpenindustrien som «eksporterer død i forsvarets navn», studentgjeld og kampen for gratis utdanning. Andre ønsker å okkupere bondegårder. OWS har på kort tid lykkes i å sette vesentlige spørsmål – sosial ulikhet, det politiske systemets representasjonskrise – på den politiske dagsorden og er i ferd med å gjøre seg til en «bevegelsenes bevegelse».4 – en bevegelse som er i stand til å rette oppmerksomhet mot initiativ som ikke ville hatt samme tyngde uten dens støtte.

De chilenske studentene som fokuserer på universitetet og krever gratis utdannelse, har skapt en mer klassisk bevegelse. Også de kjemper mot virkningen av nyliberal politikk – Pinochet forandret det chilenske universitetet og gjorde utdannelse til en dyr forbruksvare – men de er mer organiserte, med valg på representative ledere.

På tross av disse vesensforskjellene finnes det bånd til OWS. De har begynt å bruke det samme språket. «I løpet av vår kampanje har vi brukt slagordet ’Vi er de 99 prosentene’,» forteller Gabriel Boric, som nylig ble valgt til leder for studentunionen ved Universitetet i Chile (FECH), med bevegelsen Creando Izquierda (Skape venstresiden). Jusstudenten, som henviser til Antonio Gramsci, Toni Negri og Slavoj Zizek, er tydelig politisk: «Vi står til venstre, men vi sier at venstresiden feilet i det 20. århundret. Den verdenen den forestilte seg kom ikke. Vi må trekke lærdom av disse feilene.» I desember 2011, etter et år med demonstrasjoner og sommerferien på vei, insisterer han: «Studentbevegelsen er ikke over. Vi har ikke vunnet, men vi har heller ikke blitt slått.» Studentene brukte faktisk den chilenske sommeren til å lage en ny strategi: De gjør seg nå klare til å foreslå nasjonalisering av naturressursene og skattereform for å finansiere universitetene.

Oversatt av R.N.

Del to av denne reportasjen kommer i neste nummer.

Fotnoter:
1 Teltleiren ble tømt av politiet 28. februar 2012.

2 José Luis Moreno Pesta–a, «Le mouvement du 15-M : social et «libéral», générationnel et «assembléiste» – Un témoignage»[15M-bevegelsen: Sosial og «liberal», generasjonsbasert og «forsamlingsbasert»), Savoir/Agir, Bellecombe-en-Bauges, nr. 17, september 2011.

3 Keith Gessen, Astra Taylor, Eli Schmitt, Nikil Saval, Sarah Resnick, Sarah Leonard, Mark Greif og Carla Blumenkranz (red.), Occupy ! Scenes from Occupied America, Verso, New York, 2011.

4 Prachi Patankar og Ahilan Kadirgamar, «Wither Wall Street: The Challenge of the Occupy Movement», 2 janvier 2012, www.criticallegalthinking.com.