Finanskapitalens ansikter

Europeiske sosialister snakker ofte krast om «finansen» som en ubestridt hersker som må temmes. Men hva og hvem snakker de om? Det kroppsløse «markedet» skygger over de som tjener på krisen og den brutale sparepolitikken. Finanskapitalen har et ansikt.

Den tidligere sosialisten og bankmannen Jean Peyrelevade forklarte i 2005 at «det er ikke lenger mulig å gripe kapitalisten direkte»: «Hvem skal man bryte med hvis man vil bryte med kapitalismen? Hvilke institusjoner skal man angripe for å gjøre slutt på diktaturet til det flytende, globale og anonyme markedet?» Han konkluderte med at «Marx er maktesløs i mangel av en identifiserbar fiende».

Det er ikke overraskende at en representant for storfinansen (direktør for Banca Leonardo France og styremedlem i Bouygues-konsernet) benekter at det finnes et oligarki. Mer underlig er det at de dominerende mediene videreformidler dette bildet av en kroppsløs, avpolitisert pengemakt. Pressedekningen av Mario Montis utnevnelse til italiensk statsminister er et godt eksempel: De snakker om «teknokrater» og «eksperter» når det i virkeligheten dreier seg om en regjering bestående av bankfolk. På enkelte nettaviser kan vi også lese at «kjente skikkelser fra sivilsamfunnet» tar kommandoen.2

Et overklasseprosjekt

Siden det også finnes universitetsprofessorer i Montis team, er det allerede klart for kommentatorene at politikken hans er strengt vitenskapelig. Men hvis vi ser nærmere har flesteparten av ministrene sittet i styrene til Italias største finansfirmaer. Minister for økonomisk utvikling, Corrado Passera, er administrerende direktør for Intesa Sanpaolo. Arbeidsminister og økonomiprofessor ved universitetet i Torino, Elsa Fornero, er visedirektør for Intesa Sanpaolo. Utdanningsminister og rektor ved det polytekniske universitet i Torino, Francesco Profumo, sitter i styret til UniCredit Private Bank og Telecom Italia – eid av Intesa Sanpaolo, Generali og Mediobanca. Turist- og sportsminister Piero Gnudi sitter i styret til UniCredit Group. Piero Giardi, som har ansvar for regjeringens forbindelser til parlamentet, er professor i offentlig økonomi ved universitetet La Cattolica i Milano, visedirektør for Banco Popolare og sitter i styret til Pirelli. Og Mario Monti selv har vært rådgiver for Coca-Cola og Goldman Sachs og sittet i styret til Fiat og Generali.

Sosialistlederne finner ikke harde nok ord for å fordømme finansmarkedenes allmektighet, men de indigneres lite av at tidligere sosialliberale kolleger konverterer. Nederlands tidligere statsminister, Wim Kok, har inntatt plassen i styrene til Internationale Nederlanden Group (ING), Shell og KLM. Hans tidligere tyske kollega, Gerhard Schr…der, har gått over til det private og blitt direktør for Nord Stream AG (joint-venture mellom Gazprom, E.ON, BASF, GDF Suez og Gasunie), styremedlem i oljekonsernet TNK-BP og EU-rådgiver for Rothschild Investment Bank. Hans tilsynelatende vinglete karriere er på ingen måte et unntak. Flere av hans tidligere regjeringsmedlemmer fra Sosialdemokratene (SPD) har tatt på seg forretningsdressen: Tidligere innenriksminister Otto Schilly er nå rådgiver for finansselskapet Investcorp (Bahrain), der han er kollega med den tidligere konservative østerrikske kansleren Wolfgang Schüssel, visepresidenten for Europakonvensjonen, Giuliano Amato, og tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan. Den tidligere tyske økonomi- og arbeidsministeren Wolfgang Clement er tilknyttet firmaet RiverRock Capital og styremedlem i Citigroup Deutschland. Hans kollega, Caio Koch-Weser, statssekretær for finans i 1999–2005, er visedirektør for Deutsche Bank. For ikke å nevne at Angela Merkels første finansminister, SPDs Peer Steinbrück, er styremedlem i ThyssenKrupp. Tidligere Labour-ledere, Margaret Thatchers «verdige arvtakere»,3 har også sverget troskap til finansen: Tidligere utenriksminister David Miliband er rådgiver for VantagePoint Capital Partners (USA) og Indus Bains Holdings Ltd (Pakistan). Tidligere EU-kommissær for handel, Peter Mandelson, arbeider for forretningsbanken Lazard. Og Toni Blair har hatt en rekke rådgiverstillinger for Zurich Financial Services, vært leder investeringsfondet Landsdowne Partners og JPMorgan Chases internasjonale rådgivningskomité sammen med nevnte Annan og Henry Kissinger.

Vi må dessverre påtvinge leseren denne opplistingen fordi de andre mediene standhaftig unnlater å oppgi offentlige personers private interesser. Foruten denne utglidningen mellom to verdener som selv kaller seg atskilte, om ikke direkte motsetninger, er det nødvendig å identifisere dobbeltagentene for å forstå hvordan finansmarkedene fungerer.

For i motsetning til en svært utbredt oppfatning, har finansen et ansikt, eller rettere, flere ansikter. Nei, det dreier seg ikke om pensjonisten i Florida eller de europeiske småaksjonærene pressen snakker så fint om. Det dreier seg snarere om et oligarki av kapitaleiere og -forvaltere. Peyrelevade sa i 2005 at 0,2 prosent av verdensbefolkningen kontrollerte halvparten av planetens børsnoterte selskaper.4 Disse porteføljene forvaltes av banker (Goldman Sachs, Santander, BNP Paribas, Société Générale), forsikringsselskaper (AIG, Axa, Scor), pensjons- eller investeringsfond (Berkshire Hathaway, Blue Ridge Capital, Soros Fund Management). I tillegg investerer disse institusjonene sin egen kapital.

Denne minoriteten spekulerer på aksjekurser, statsgjeld og råvarer takket være et nærmest ubegrenset utbud av finansderivater skapt av finansingeniørenes uuttømmelige kreativitet. «Markedet» er på ingen måte det naturlige endepunktet for modne økonomiers evolusjon, snarere er det spydspissen i et prosjekt som økonomene Gérard Duménil og Dominique Lévy viser at ble «skapt for å øke overklassens inntekter».5 Prosjektet har utvilsomt vært vellykket: Det finnes i dag 63 000 «hundremillionærer» (eier minst 100 millioner dollar), deres samlede formue er på 400 000 milliarder dollar (tilsvarer et års BNP for hele planeten).

I maktens korridorer

Denne inkarnasjonen av markedet kan vise seg å være plagsom, for tidvis er det mer beleilig å slåss mot vindmøller. «I denne gryende striden skal jeg si dere hvem som er min virkelige motstander,» tordnet den franske sosialistkandidaten François Hollande i en valgtale 22. januar. «Han har verken navn, ansikt, parti, han stiller aldri til valg og velges derfor heller aldri. Denne motstanderen er finansverdenen.» Å angripe de reelle aktørene i storfinansen og storindustrien kunne fått ham til å navngi sjefene for investeringsfondene som bevisst spekulerer på gjelden til de søreuropeiske landene. Eller å rette pekefingeren mot de mange hattene til disse rådgiverne, for ikke å glemme hans sosialistiske (eks-)kolleger i Europa som har gått fra Sosialistinternasjonalen til den internasjonale finansen.

Da Hollande valgte Pierre Moscovici, leder for den franske industrilobbyen Cercle de l’industrie, til kampanjeleder, signaliserte han til «finansmarkedene» at et sosialistisk maktskifte i Frankrike ikke vil innebære noen revolusjon. Moscovici mener at vi «ikke trenger å være redd for innstramninger» og at hvis Hollande vinner vil de offentlige underskuddene «reduseres til under tre prosent innen 2013 […] uansett hva det vil koste», noe som innebærer «å ta de nødvendige grepene.»6

Den retoriske fordømmelsen av finansmarkedene er like aggressiv som harmløs. Fram til nå har det ikke vært annet enn tomme ord. I likhet med Obama, som ga sin nåde til amerikanerne som forårsaket krisen, gikk det ikke lang tid før de europeiske lederne unnskyldte utskeielsene til de «grådige» spekulantene de hadde hengt ut offentlig. Da gjensto det bare å gjenopprette æren til oligarkiets verdige representanter, som urettmessig var tilgriset. Hvordan? Jo, utpeke dem til å lede kommisjonene som skulle utarbeide nye etiske retningslinjer! Paul Volcker (JPMorgan Chase), Mario Draghi (Goldman Sachs), Jacques Larosière (AIG, BNP Paribas), lord Adair Turner (Standard Chartered Bank, Merrill Lynch Europe) og baron Alexandre Lamfalussy (CNP Assurances, Fortis): alle som har fått i oppgave å forklare finanskrisen, hadde selv tette bånd til de viktigste aktørene i privat sektor. Det kan virke som om gårsdagens «uansvarlige» har blitt rørt av nåden og forvandlet seg til økonomiske vismenn, drevet fram av mediene og intellektuelle som for ikke så lenge siden ikke fant krasse nok ord for å kritisere bankfolkenes selvtilstrekkelige blindhet. Det er ikke lenger noen tvil om at spekulantene har tjent godt på krisene disse siste årene. Likevel må ikke deres åpenbare opportunisme og kynisme få oss til å glemme at de har nytt godt av kontakter på høyeste hold i statsapparatene. Ble ikke John Paulson, etter å ha tjent to milliarder dollar på subprime-krisen, hyret inn av USAs tidligere sentralbanksjef, Alan Greenspan, daværende rådgiver for Pacific Investment Management Company (Pimco, eid av Allianz), en av den amerikanske statens største kreditorer? Og hva skal man si om forvalterne i de største internasjonale hegdefondene: tidligere direktør for National Economic Council (under Obama) og tidligere finansminister under Bill Clinton, Lawrence Summer, var administrerende direktør for D.E. Shaw (32 milliarder dollar i kapital); grunnleggeren av Citadell Investment, Kenneth Griffin, finansierte Obamas valgkampanje, mens investoren George Soros har kjøpt tjenester av Labour-politikeren lord Mark Malloch-Brown, tidligere leder for FNs utviklingsprogram.

Finanskapitalen har ansikter: Man har lenge kunnet treffe dem i maktens korridorer.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Jean Peyrelevade, Le Capitalisme total [Den totale kapitalisme], Seuil, Paris, 2005.

2 Anne Le Nir, «En Italie, Mario Monti réunit un gouvernement d’experts» [I Italia: Mario Monti samler sammen en regjering av eksperter], 16. november 2011, www.la-croix.com. Guillaume Delacroix, «Le gouvernement Monti prêt à prendre les rênes de l’Italie» [Montiregjeringen klar til å ta kommando i Italia], www.lesechos.fr, 16. november 2011.

3 Keith Dixon, Un digne héritier. Blair et le thatchérisme [En verdig arvtaker. Blair og thacherismen], Raisons d’agir, Paris, 2000.

4 Jean Peyrelevade, Le Capitalisme total, se over.

5 Gérard Duménil og Dominique Lévy, The Crisis of Neoliberalism, Harvard University Press, Cambridge (Massachussets), 2011.

6 «Pierre Moscovici: ’Ne pas avoir peur de la rigueur’» [Pierre Moscovici: ’ikke være redd for innstramninger], 8. november 2011, www.lexpress.fr.