USAs afrikanske leiesoldater

Da USA satte i gang «krigen mot terror» og måtte sende stadig flere soldater til Irak og Afghanistan, fikk de et problem: finne nok soldater. Den gjengse amerikaner var ikke særlig lysten på å dø for fedrelandet. Dermed måtte hæren hente inn utlendinger. De private sikkerhetsselskapene rekrutterte afrikanere for Pentagon, som de kunne bruke og kaste.

Jeg forsto med en gang at jeg hadde begått den største feilen i mitt liv. Men det var for seint. Jeg hadde skrevet under for et år. Jeg måtte oppføre meg som en mann,» sukker «Bernard». Denne unge uganderen var inntil nylig en del av den usynlige hæren USA har rekruttert til krigene i Irak og Afghanistan. Da han syk reiste hjem til Uganda høsten 2011, så han ikke noe til de sosiale og helsemessige rettighetene han var lovet i kontrakten.

Mens deres hvite kolleger – amerikanere, israelere, sørafrikanere, briter, franskmenn og serbere, ansatt av selskaper med kontrakter med Pentagon (transaksjoner for rundt 120 milliarder dollar siden 2003) – har fått godt betalt, ofte over 10 000 dollar i måneden, har third country nationals som «Bernard» erfart det motsatte, dårlig behandling og forakt for arbeidsrettigheter. Skadde har blitt sendt hjem uten å få hjelp eller støtte fra sine tidligere arbeidsgivere.

Da Washington startet tilbaketrekningen fra Irak i juni 2008, fantes det 70 167 third country nationals og 153 300 vanlige soldater i landet. Ved utgangen av 2010 var de nesten like mange: 40 776 mot 47 305 amerikanere. Disse mennene og kvinnene ble rekruttert i landene i sør. I tusentall ble de gitt en rekke ulike oppgaver på de 25 amerikanske militærbasene i Irak, deriblant den berømte Camp Liberty, en «amerikansk småby» bygd utenfor Bagdad, som på sitt største hadde mer enn 100 000 innbyggere. Third country nationals (59 prosent av de ansatte i forpleiningen) tok seg av matlaging, rengjøring, vedlikehold, reparering og strøm, samt kroppspleie til de kvinnelige soldatene.

Enkelte ble også brukt til å ivareta sikkerheten på basene, ofte sammen med vanlige soldater. Dette gjaldt særlig for afrikanerne, som kontrollerte innkjørslene og områdene rundt basene. Disse afrikanerne utgjorde 15 prosent av sikkerhetsvaktene de private militærselskapene rekrutterte for Pentagon.

Flertallet av disse billige vaktene var ugandere, sannsynligvis nærmere 20 000. Enkelte ganger ble de paradoksalt nok brukt mot sine egne, som i mai 2010 da de ble sendt ut for å slå ned et opprør fra tusen indiske third country nationals i Camp Liberty.

Priskrig og dumping

Ugandernes overrepresentasjon i Irak skyldes den politiske situasjonen i det sentrale Afrika på 2000-tallet. På den tiden var krigen øst i Uganda offisielt over. I nord var opprørerne i Herrens motstandshær (LRA) nedkjempet. I nabolandet Sudan var borgerkrigen over, noe som åpnet veien for uavhengighet i sør. Mer enn 60 000 ugandiske soldater ble dimittert. Irak ga dem jobbmuligheter. Dessuten var regjeringen i Kampala USAs allierte i regionen og en av få afrikanske regjeringer som støttet invasjonen av Irak i 2003. Og militæret i de to landene har samarbeidet siden 1980-tallet. «I 2005 skjøt den amerikanske etterspørselen etter paramilitært personell i været,» forteller den ugandiske journalisten og bloggeren Angelo Izama. «I jakten på engelsktalende og dyktig arbeidskraft med krigserfaring, vendte de naturlig blikket mot Uganda.»1

Ifølge Norbert Mao, tapende presidentkandidat for Democratic Party i valget i 2011, fantes det også et annet motiv for å sende ugandere til Irak: «Tidligere soldater som nå manglet arbeid kunne skape problemer. Regjeringen så dermed på Irak som en god måtte å kvitte seg med de dimitterte.»2 For å bygge opp denne nye bransjen, forteller han, «knyttet selskaper dannet av tidligere amerikanske soldater bånd til selskaper skapt av tidligere ugandiske offiserer.» Et av selskapene, Askar, ble opprettet av Kelen Kayonga, svigerinne til en av de mest kjente bedriftslederne i sikkerhetsbransjen i Uganda, general Salim Saleh, broren til president Yoweri Museveni. Fra høsten 2005 rekrutterte Askar for Special Operation Consulting (SOC, grunnlagt i Nevada av to tidligere amerikanske offiserer). Askars hovedkonkurrent i området, pakistanske Dreshak International, åpnet samme år filial i Kampala og begynte å arbeide for det amerikanske selskapet EODT. Fra og med 2006 etablerte et titalls «konfliktgründere», som Mao kaller dem, seg i landet. I Kampalas fattige bydeler ble Irak en ny destinasjon for landets kyeyo-er, arbeidsutvandrere. Tidligere soldater kunne tjene opptil 1300 dollar i måneden, betraktelig mer enn lønningene i den blomstrende sikkerhetsbransjen i Kampala.

I 2007 jobbet mer enn 3000 ugandere i Irak. I 2008 var tallet 10 000. Hovedarbeidsgiverne var amerikanske Torres, DynCorp, Triple Canopy, Sabre og SOC. «Det var da priskrigen begynte,» forteller Izama. Under påskudd om at ugandiske kyeyo-er oversvømte markedet begynte lønningene å synke. «Lønningene var lette å senke fordi arbeid i utlandet ikke er regulert i Uganda. På den andre siden søkte de på den tiden ikke bare etter tidligere soldater. Hvem som helst kunne nå dra til Irak.» Denne dumpingen, som spilte på ny arbeidskraft rekruttert fra Kenya og Sierra Leone, utviklet seg uten at det ugandiske arbeidsdepartementet løftet en finger. Høsten 2009 sank lønningene under 700 dollar. Samtidig fikk amerikanske Sabre 1700 dollar fra de amerikanske myndighetene for hver ugandisk sikkerhetsvakt. Askar fikk 420 000 dollar for 264 sikkerhetsvakter i Irak fra amerikanske Beowulf.

I 2008 avdekket den ugandiske pressen utbyttingen av kyeyo-ene. Men regjeringen i Kampala vendte det døve øret til og nøyde seg med en begrenset opprydning til fordel for de mektigste selskapene og president Musevenis venner.

Trussel innenfra

«Å dra til Irak var som å henge seg på en krokodille for å unngå å drukne,» sier Mao. I desember 2011 hadde lønningene til kyeyo-er i Irak falt til 400 dollar i måneden, for tolv timer dagen seks dager i uka. Alle vi har snakket med, menn og kvinner i alderen 21–32, ble sendt ditt etter desember 2009. Før Irak arbeidet flesteparten av dem for vekterselskaper i Kampala. To av dem studerte på universitetet i Makerere. De har i dag problemer med å fortelle hva de har opplevd. De tar lange pauser i beretningene sine.

For dem startet det hele i Dreshaks filial i sentrum av Kampala. I to måneder gjennomgikk de en militæropplæring som skulle teste evnene deres. Treningsperioden var ubetalt, selskapet nøyde seg med å gi dem mat. Etterpå sendte Dreshak dem hjem med beskjed om å vente til de tok kontakt. Enkelte måtte vente i tre måneder. Dagen da de endelig ble kalt inn, var det ingen vei tilbake. «Det fantes ikke lenger noen annen løsning,» forteller en av dem. «Mens vi ventet brukte vi penger uten å tjene noe. Enkelte hadde solgt alt, unntatt stolene sine. Det eneste vi kunne gjøre var å signere. Dermed kunne de få oss til å akseptere alt.» Kontrakten de ble presentert var på elleve sider og måtte signeres innen et kvarter.

Denne dagen oppdaget de sin egentlige arbeidsgiver: amerikanske SOC. «Bernard» husker at han nølte litt før han skrev under. «Jeg arbeidet i nettavdelingen til en bedrift og da jeg så lønnen vi fikk forelagt, spurte jeg meg selv om det virkelig var verdt det. Det var bare 300 000 shillings [700 kroner] mer i måneden.» Etter oppfordringer fra venner og flere telefoner fra en «amerikansk sjef», besluttet «Bernard» seg for å dra. To dager og sju timer i fly senere, satte han beina på rullebanen til den internasjonale flyplassen i Bagdad.

Tre kvarter med helikopter utenfor den irakiske hovedstaden lå luftbasen Al-Assad, et annet mini-Amerika på arabisk jord. SOC-avdelingen som kyeyo-ene ble innlemmet i, hadde rundt 800 ugandere og ble ledet av en håndfull ugandere som fikk sine ordre fra amerikanske sjefer. Etter en ny måned med opplæring, også den ubetalt, oppdaget de nyankomne de trykkende ørkenstormene og de iskalde vinternettene. Til deres store overraskelse måtte de vente flere måneder før de fikk utstyret SOC hadde lovet dem. Hanskene som skulle beskyttet dem mot nattekulden kom ikke før vinteren gikk mot slutten. Flere måtte selv kjøpe støvfrakk og ofre 25 dollar av en mager lønn. Militærutstyret de ble gitt var heller ikke reglementert: AK-47, brukte magasinbelter, hjelm og skuddsikker vest – «kinesiske» sier kyeyo-ene ironisk. Uganderne fikk tyngre oppgaver enn de regulære soldatene, særlig kontrolleringen av de 500 kjøretøyene som hver dag kom inn på Al-Assads område med dårlig beskyttelse «mot skarpskyttere som kan sikte inn på deg fra flere hundre meter».

Etter hvert som ukene gikk, oppdaget de at trusselen kom like mye innenfra. Deres overordnede drev dem til det ytterste, langt forbi det kontraktene fastsatte og deres fysiske grenser. Enkelte måtte arbeide opptil 15 timer i døgnet. De (betalte) feriene de var blitt lovet etter et år i tjeneste, ble stadig utsatt. «Vi levde under konstant press, i frykt, selv på natta,» betror flere dimitterte. «Du kunne ikke si noe til dem. De bestemte over livet ditt, de kunne sende deg hvor de ville, særlig til de farligste postene, hvis de oppfattet deg som et problem.»

Vil ikke dekke medisinske utgifter

For å temme de mindre samarbeidsvillige tydde SOC til en uslåelig løsning: Å bryte kontrakten uten kompensasjon. Av de 21 disiplinærklausulene som dekker to sider av ansettelseskontraktene vi har fått tak i, står det at «Termination of services», avslutning av arbeidsforholdet, bare kan skje etter en lang rekke advarsler, alt fra skriftlig advarsel til tilbakeholdelse av fem dagers lønn. På bakken var virkeligheten langt mer brutal, da SOC tok seg retten til «å ty til andre disiplinærtiltak» i tilfelle uforutsette overtredelser: «Du fikk en skriftlig advarsel, for eksempel fordi du ikke gikk med hjelm utenfor tjeneste, og de trakk lønnen din i to uker. På tross av dette måtte du arbeide! Vi var redde for å miste jobben. Derfor holdt vi kjeft.» Skremmende ironisk krevde SOC i sine atferdsreglement at third country nationals skulle «verdig representere idealene til Republikken Uganda» og ikke «skade landets ry i utlandet».

Kontrakten til SOC sier også at en kyeyo kan sies opp hvis han eller hun ikke kan jobbe som følge av sykdom, skade eller uhell, i mer enn 30 dager av en periode på fire måneder. Bernard var privilegert fordi han jobbet i SOCs administrasjon, men han så likevel flere titalls landsmenn bli sparket på dagen på grunn av tilfeldige helseplager. «Under de lange sandstormene fikk mennene infeksjoner i ørene og bihulene,» minnes han. «De fikk problemer med øynene og lungene. Når de gikk for å få behandling, fikk de aspirin. Når de dro tilbake fordi de ikke hadde fått ordentlig behandling, fikk de sparken. SOC ville simpelthen ikke betale for medisinske utgifter. Som de sa til oss, var de der for å tjene penger. Alle utgiftskutt de kunne gjøre, gjorde de.»

Sommeren 2011 fikk Bernard problemer med det ene kneet. En «lege» fra SOC ga ham kortikosteroid: «Det ble enda verre.» Huden i ansiktet begynte å flasse av: «Jeg gikk derfor til en annen antatt lege, som begynte å søke på Google!» Noen uker senere fikk Bernard sparken. Etter 20 dager i transitt, der han ble overlatt til seg selv i en leir i Bagdad, klarte han til slutt å finne et fly til Kampala. Det var høsten 2011, bare noen uker før vi møter ham. Bernard har ennå ikke dratt for å besøke moren sin, av frykt for å skremme henne med den forstyrrende ansiktstilstanden. Men han har oppsøkt familielegen: «Jeg fortalte ham hva de hadde gitt meg. Han sa at det var en grov feil og at jeg nå måtte kjempe for å bli bedre. Han ga meg en liste med medisiner. Jeg har aldri sett en så dyr liste, mer enn 300 000 shillings. Jeg må ha penger for å fortsette behandlingen, men hos Dreshak vil de ikke høre et ord. Fra SOC hører jeg ingenting.»

Konfiskerte legejournaler

Som en hvilken som helst utenlandsk statsborger som arbeider for et privat amerikansk militærselskap under kontrakt med Pentagon, skal kyeyo-ene som vender hjem syke eller skadde fra Irak i prinsippet dekkes av Defense Base Act Insurance. Denne loven sier at arbeidsgiverens forsikringsselskap skal dekke helseutgiftene deres. Arbeidsgiveren er også pålagt å gi uførepensjon til de mest uheldige. «Likevel får uganderne svært ofte ikke dekning,» sukker den amerikanske advokaten Michelle C.

Hun oppdaget uganderne på slutten av 2000-tallet da hun var engasjert i en kristen hjelpeorganisasjon for de amerikanske soldatene i Irak. For egen regning – hennes klienter har ikke midler til å betale for legeundersøkelsene sakene deres krever – representerer hun nå tretti skadde kyeyo-er overfor det amerikanske arbeidsdepartementet. Flere av dem lider av muskel- og skjelettplager som følge av altfor tungt utstyr. I advokatens sikte er fire private sikkerhetsselskaper (SOC, Triple Canopy, Sabre og EODT), samt deres forsikringsselskaper, i første rekke giganten AIG. «For når alt kommer til alt, er det forsikringsselskapene som nekter å dekke helseutgiftene eller å gi uførepensjon til mine handikappede klienter.»

I Uganda, hvor hun allerede har vært to ganger, arbeider Michelle C. diskret, assistert av en tidligere kyeyo fra Irak. For det første må hun finne ofrene: «Mange av de skadde uganderne klarer ikke å bo i byen og vender derfor hjem til landsbyen sin uten å vite at de kan bruke det amerikanske rettsvesenet. Jeg antar at det minst dreier seg om flere hundre.» Deretter må hun motarbeide mistanken, mistroen og skammen over å betro seg til en utenlandsk muzungu (hvite kvinne). «Mange av mine klienter har blitt truet av arbeidsgiverne etter at de ble skadd. Enkelte arbeidsgivere truet med at de ville bli sendt hjem i en body bag, hvis de snakket. Dessuten konfiskerte de overordnede legejournalene til de som ble behandlet i Irak, før de reiste hjem. Dermed begynner vi på bar bakke.» Og det haster, for uganderne har bare et år på seg etter at de har reist hjem fra Irak.

Men ikke minst må advokaten kjempe mot det enorme maskineriet forsikringsselskapene har satt i gang. AIG nøler ikke med å rekruttere etterforskere, f. eks. fra maltesiske Tangiers International, for å knuse enhver motstand. «Dette er noe av det vanskeligste med arbeidet mitt,» forteller Michelle C. «Disse etterforskerne bryter skamløst all yrkesetikk. De kontakter klientene mine og tar dem med til en egen lege for å få en ’ekspertuttalelse’, noe de absolutt ikke har lov til. De har tilbudt jobb til en som ikke er i stand til å arbeide etter at han kom tilbake fra Irak, bare for å se om han ville takke ja! Ettersom det finnes få medisinske spesialister i Uganda, spør jeg meg om jeg ikke vil møte personer som har latt seg kjøpe.»

Moderne slaveri

Ifølge et estimat fra Ugandas arbeidsdepartement, har ugandiske menn og kvinner i Irak sendt mer enn 90 millioner dollar hjem til familiene sine siden 2005. Etter ofte å ha tilbrakt mer enn et år i Midtøsten har de vi møter etter endt tjeneste bare lagt opp noen millioner shillings – under 10 000 kroner. De magre lønningene som sto frosset på Crane Bank i Kampala inntil de reiste hjem, mistet verdi på grunn av vekslingskursen og inflasjonen (mer enn 40 prosent i 2011) som rammet Uganda for fullt mens de var borte. «Dreshak tjente en formue på å verve oss og selge oss videre til SOC. Mens vi bare sitter igjen med smuler. Det vi har opplevd kan bare kalles moderne slaveri.»

I sin rapport til den amerikanske kongressen i august 2011, skriver den uavhengige granskningskommisjonen for bruk av kontraktører i krigstid (Wartime Contracting) at «misbruket av kontraktsarbeidere undergraver USAs anseelse i utlandet». Rapporten presiserer også at «etter hvert som antallet amerikanske soldater synker, vil antallet kontraktører øke, i det minste på kort sikt, for det kan ta mange år – om i det hele tatt – før USA trekker seg fullstendig ut av Irak og Afghanistan».3 «Voldsmarkedet» er på ingen måte i ferd med å skrumpe inn. For å beskytte 16 000 ansatte i ambassaden i Bagdad skal det amerikanske utenriksdepartementet betale ti milliarder dollar til åtte amerikanske militærselskaper. En hær på minst 5500 kontraktører må verves. Ved siden av Triple Canopy som har ansvar for å beskytte diplomatene, vil SOC levere sikkerhetsvakter i fem år for 973 millioner dollar. «Kyeyo-er vil utvilsomt bli rekruttert,» skriver Askar-sjef Kayonga til oss på e-post. Selskapet er nå også tilstede i Afghanistan. Fra Bagdad til Kabul, og utvilsomt i Mogadishu i nær framtid, vil det alltid finnes ugandere til denne usynlige hæren, mener Irak-veteranene. Hvorfor? «Fordi inflasjonen øker skoleutgiftene og matvareprisene. Vi liker det ikke, men vi må leve!»

Oversatt av R.N.