Fengselsnettet rundt Palestina

Etter en lang sultestreik har de palestinske politiske fangene i Israel fått en avtale om slutt på isolat, begrensning av fengsling uten dom og utvidet rett til besøk. Men det israelske fengselssystemet er fortsatt et sentralt middel for kontroll av de okkuperte områdene.

Palestinerne kaller dem krigsfanger (asra) eller politiske fanger. Det israelske fengselsselskapet Shabas snakker om «sikkerhetsvaretekt», en betegnelse uten noen rettslig forankring, som idømmes av hæren, etterretningstjenestene (Shin Beth) eller fengselsadministrasjonen. Kategorien gjelder bare for palestinere, uansett om de er israelske statsborgere eller ikke. De har det langt hardere enn andre innsatte. Vilkårene for avhør, tilgang til advokat og selve fengslingen endres til stadighet etter den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen. Straffene er harde: Palestinerne kan bli idømt flere livstidsdommer alt etter antall drepte israelere som handlingen de mistenkes for direkte eller indirekte har medført. Det finnes så å si ingen soningstilpasning eller mulighet for straffereduksjon.

Fengselssystemet for palestinerne har ikke bare blitt utformet som en sanksjon mot bekreftede og beviste lovovertredelser: Dette militærrettslige systemet er en måte å styre en hel befolkning på. Siden 1967 har nærmere 40 prosent av alle palestinske menn vært innom israelske fengsler. Etter signeringen av Oslo-avtalen i 1993 ble det store flertallet av fangene sluppet løs, men da den andre intifadaen startet i september 2000, skjøt arrestasjonene i været igjen. På midten av 2000-tallet var det mer enn 8000 fengslede palestinere i Israel. 30. mars 2012 var tallet sunket til 4386,1 etter løslatelsen av 1027 fanger i bytte mot soldaten Gilad Shalit i slutten av 2011.1

Disse arrestasjonene har siden 2002 – sammen med sperringene, hærens regelmessige streiftog og målrettede drap – latt israelerne styre de palestinske territoriene på avstand. I praksis har Vestbredden blitt delt opp i et par hundre enklaver som kontrolleres av permanente og midlertidige kontrollpunkter rundt de palestinske byene og landsbyene.

«Ulovlig» politisk tilknytning

Dette fengselsnettet er det viktigste systemet for å samle inn kunnskap om og kontrollere den okkuperte befolkningen. Det er underlagt militærretten og styres av etterretningstjenestene. Systemet er basert på tilståelser fra de anklagede eller tredjeparter. Avhørerne gjør dermed det meste for å få tilståelser. Inntil Israels høyesterett begrenset det i 1999, ble ofte torturlignende fysisk og psykisk press brukt, en praksis som ble legitimert av Landau-rapporten i 1987.2

Dette elementet er viktig ettersom det i 95 prosent av tilfellene ikke finner sted en rettssak: Det hele ordnes med en straffeforhandling mellom advokatene og dommerne, noe som forutsetter tilståelse fra den siktede. De militære myndighetene presser på for å få slike forhandlinger for å unngå rettssak. De som nekter får strengere straffer, etter langvarige rettsprosesser. Så å si alle siktede blir funnet skyldig,3 noe som i den israelske og internasjonale opinionen legitimerer de massive arrestasjonene og militærdomstolens tvilsomme praksiser.

Etter tre år i varetekt ble fransk-palestinske Salah Hamouri erklært skyldig i å ha planlagt å drepe Ovadja Josef, lederen for det ultraortodokse partiet Shas. Han ble etter straffeforhandlinger dømt til sju år i fengsel for å ha tilstått å ha vært med i ungdomsorganisasjonen til Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP). Så fort dommen falt, sluttet de franske myndighetene å engasjere seg med den begrunnelse at de måtte respektere rettens beslutning.

«Sikkerhetsovertredelser», definert av hæren som «fiendtlig terroristaktivitet», sto i 2007 for 47 prosent av siktelsene. Men flesteparten av siktelsene gjaldt verken dødelige aksjoner eller planlegging av attentater. Det dreide seg simpelthen om tilknytning til en ulovlig organisasjon,4 det vil si alle de palestinske politiske partiene så vel som en rekke sivile organisasjoner på en evigvoksende liste. Listen inneholder selv Fatah, som forhandlet fram Oslo-avtalen, uten at det fjernet dem fra terroristlisten de var blitt satt på i 1986. Ofte fengsles aktivister fra pasifistiske motstandsgrupper som Nailin, Beilin, Nabi og Saleh.

Systemet åpner for å arrestere og fengsle alle palestinere over 12 år, kvinner så vel som menn. Mindreårige blir tatt hånd om av militærdomstolen og fengslet som voksne fra de er 16 år, og ikke 18 år, slik både den israelske loven og folkeretten krever. Siden høsten 2011 har det blitt rettet stadig mer kritikk mot den særegne militærdomstolen. 1. mai 2012 ble 218 mindreårige fengslet, 33 av dem var under 16 år.5

Privatisering og normalisering

Reelt og virtuelt bryter fengselsnettet med enhver idé om tid. Du kan bli arrestert for egne handlinger eller for nåtidige, fortidige og framtidige (!) sosiale og politiske tilknytninger eller selv familiebånd. Denne såkalte administrative forvaringen åpner for at en person kan varetekstfengsles i seks måneder, en periode som kan fornyes flere ganger på ordre fra Shin Beth uten at noen siktelse er nødvendig. I begynnelsen av mai 2012 satt 308 personer i varetekt uten siktelse. Andre forblir fengslet selv etter at de har dødd, i likhus eller spesiallagde kirkegårder. Gjennom disse stadige arrestasjonene rekrutterer etterretningstjenestene kollaboratører, infiltrerer det palestinske samfunnet og forhandler fram mottjenester. Systemet er en betydelig informasjonskilde til palestinernes politikk, dagligliv og samfunnsliv.

Etter Oslo-avtalen ble fengslene flyttet fra de okkuperte territoriene til Israel. I 2003 ble fengslene innlemmet i det sivile israelske fengselssystemet, underlagt Shabas. Disse endringene bidro til å utviske grensene mellom Israel og de okkuperte territoriene. De videreførte militærokkupasjonen samtidig som de normaliserte den gjennom å gjøre den usynlig. Fengslene bryter dessuten Genève-konvensjonen som sier at en okkupert befolkning skal fengsles på eget territorium. Den palestinske ministeren for krigsfanger forsøker derfor å få internasjonale rettsinstanser til å se på den uavklarte juridiske statusen til disse fangene.

Overføringen av militærfengslene til det sivile israelske fengselsvesenet ble begrunnet med at det ville redusere kostnadene med massearrestasjonene, med Shabas’ profesjonalitet og med argumenter om bedre kår for de fengslede. Etterretningstjenestene spilte imidlertid en nøkkelrolle i denne beslutningen. Som styremedlem i Shabas deltar de i beslutningene og har i stor grad stått bak den nye ordningen som ble innført i 2003.

Palestinsk finansiering

De palestinske selvstyremyndighetene har selv lagt til rette for kostnadskuttene. Da massearrestasjonene igjen begynte, fikk det palestinske departementet for krigsfanger og tidligere fanger (opprettet i 1998) en større rolle og flere midler. Selvstyremyndighetene overfører hver måned 20–25 millioner shekel (32–40 millioner kroner) til Israel. Dermed deltar de, sammen med europeiske og internasjonale pengegivere, til å betale for fengslingen. Departementet gir juridisk assistanse og betaler en fast sum for kjøp i fengselsbutikken.

I august 2004 reduserte Shabas betraktelig de innsattes matrasjoner og basisvarer (såpe, klær, sko). Fangene må derfor handle i fengselsbutikken, der prisene har økt betraktelig siden privatiseringen. Selvstyremyndighetene gir også en månedlig sum til alle palestinske og arabiske «sikkerhetsfanger». De finansierer også studier ved Det åpne universitetet i Tel Aviv, det eneste Shabas tillater. Universitetet er privat og underviser bare på hebraisk.

Siden 2011 har muligheten for å ta høyere studier og artium blitt suspendert så vel som tilgangen til bøker og skrivesaker, som en reaksjon på bortføringen av soldaten Gilad Shalit. Dessuten har Shabas nylig innført – i tillegg til de vanlige straffene (isolat, besøksforbud) – bøter på rundt 650 kroner for ethvert brudd på fengselets regler. Bøtene er blitt en del av systemet de siste årene, og for å forhindre ytterligere inflasjon har selvstyremyndighetene begrenset støtten til bøter til 4000 shekel (omtrent 6200 kroner).

Passivisering

Fengselsmyndighetene forsøker også å forverre splittelsen fra 2007 mellom Hamas og Fatah. De har plassert fangene tilknyttet de religiøse partiene (Hamas og Islamsk jihad) og medlemmer av de politiske partiene (Fatah, PFLP, FDLP, kommunistene) i egne, atskilte avdelinger.
Fangene blir også atskilt etter statsborgerskap eller status, etter de samme delings- og isolasjonslinjene som gjelder utenfor, i en stadig mer påtakelig parallell mellom innsiden og utsiden. «1948-palestinerne» (israelske statsborgere, innbyggere i Øst-Jerusalem) blir behandlet på samme måte. Ofte blir de isolert fra de andre, som en del av de israelske ambisjonene om å annektere hele den hellige byen. Disse palestinerne blir betraktet som «indre fiender» og idømt strengere straffer enn palestinerne fra de okkuperte områdene. Dette er grunnen til at den eksepsjonelle løslatelsen høsten 2011 av 48 palestinere fra Øst-Jerusalem og sju «1948-palestinere» ble oppfattet som en av Hamas’ store seire i denne avtalen.

Walid Dacca, som har vært fengslet i mer enn tjue år, fortalte nylig6 at Shabas i enkelte fengsler også skiller innsatte fra hverandre etter geografi eller familiebånd: Bybeboere skilles fra palestinere fra flyktningleire eller landsbyer, folk fra Ramallah skilles fra folk fra Nablus, Jenin og Hebron.

Flyttingen av fengslene til Israel har også vanskeliggjort besøk fra pårørende (begrenset etter 1996 til nær familie: foreldre, barn, søsken), siden familiemedlemmene må få innreisetillatelse til Israel, noe som ofte avvises på grunn av «sikkerheten» eller at slektskapet settes i tvil. Det er særlig koner og enslige barn som besøker fangene. Siden 2004 har de besøkende måttet snakke med sine nære gjennom vindu og telefon, med unntak for barn under seks måneder.

Den økende isoleringen støtter seg også på en nyliberal logikk for å fremme individualisme og passivitet. I enkelte fengsler er allerede forferdelige forhold blitt radikalt forverret etter at Shabas tok over. I Ofer, Ksiot og Hadarim har det blitt bygd nye fløyer og gamle blitt renovert etter amerikansk modell, fullstendig ribbet for enhver komfort, uten kjøkken og vaskeri. Ny teknologi gjør kontrollen og frihetsberøvelsen mindre synlig. Fangene lukker selv døren før en vokter starter det sentraliserte låsesystemet. Andre fanger bor i «selvstendige» rom, uten å se overvåkerne, der de «fritt» styrer sine gjøremål. Denne normaliseringen via materiell komfort er framfor alt innrettet mot lederskikkelser: Forskjellsbehandlingen brukes aktivt for å skape splid mellom fangene.

Denne behandlingen forsøker å få fangene til å trekke seg tilbake til seg selv. Sport og tv-underholdning prioriteres framfor politisk og kulturell skolering eller lesing, som fram til nå har vært en sentral del av sosialiseringen i fengslene.

Hverdagsliggjøringen av fangenes liv i fengselet og pendlingen mellom innenfor og utenfor skaper en glidende overgang mellom livet i fengsel og livet utenfor. Fangene forsøker å holde på livet utenfor, på tross av fengslingen: Det viser de mange universitetskursene fangene tok i perioden etter Oslo-avtalen og oppfordringene om å gifte seg. Ny teknologi skaper nye affektive og politiske bånd i møtet med fengselets oppstykking. Fra 2002–2003 har fangene fått tilgang til mobiltelefoner. Dette har gjort det enklere å kommunisere med utsiden, samtidig som det har skapt en svartebørs og gitt fengselsmyndighetene et nytt overvåkningsverktøy. Nettilgang og Facebook-profiler oppdatert av familiemedlemmer eller frivillige organisasjoner har også åpnet for en virtuell eksistens på utsiden og gitt en ny kollektiv klangbunn til fangenes politiske kamp.

Oversatt av R.N.