Frels Europa fra frelserne

Forestill deg en scene fra en dystopisk film som viser samfunnet vårt i oppløsning i nær framtid: Vanlige folk går i gatene med en spesiell fløyte, og når de ser noe mistenkelig – en innvandrer, en skitten uteligger – blåser de i fløyta og en spesialvakt kommer springende for å banke opp inntrengeren. Denne billige Hollywood-scenen er blitt virkelighet i dagens Hellas. Medlemmer fra den fascistiske bevegelsen Gyllent daggry deler nå ut fløyter i Athens gater – når noen ser en mistenkelig utlending, oppfordres folk til å blåse i fløyta slik at bevegelsens folk kan storme til og undersøke vedkommende. Slik forsvares Europa våren 2012.
For et århundre siden formulerte den britiske forfatteren G. K. Chesterton religionskritikernes blindspor: «Folk som begynner å slåss mot Kirken for frihet og menneskelighet, ender opp med å gi kast på frihet og menneskelighet for bare å slåss mot Kirken. […] Sekularistene har ikke ødelagt de guddommelige ting, men de har ødelagt de sekulære, hvis det er en trøst for dem.»1 Stemmer ikke dette også for de som kjemper for religion? Hvor mange fanatiske forsvarere av religion startet ikke med rabiate angrep på samtidens sekulære kultur for så å ende opp med å forsake enhver meningsfull religiøs erfaring? På lignende vis er mange liberale så ivrige etter å slåss mot antidemokratisk fundamentalisme at de ender opp med å gi kast på frihet og demokrati for bare å krige mot terror. Om «terroristene» er rede til å ødelegge denne verden ut av kjærlighet til en annen verden, er våre terrorkrigere rede til å ødelegge den demokratiske verdenen av hat til den muslimske andre. Enkelte av dem elsker menneskeverdet så mye at de vil legalisere tortur – den ytterste nedverdigelsen av mennesket – for å forsvare det. Og stemmer ikke dette også for den nylige økningen i folk som vil forsvare Europa mot innvandrertrusselen? Det er fanatikerne fra Gyllent daggry, ikke innvandrerne, som er den reelle trusselen mot den europeiske arven. Med slike forsvarere trenger ikke Europa fiender.


SELVOPPFYLLENDE PROFETIER

Men disse innvandringsfiendtlige forsvarerne er likevel ikke hovedfaren. De er bare en utilsiktet skadevirkning skapt av den virkelige trusselen: sparepolitikken som har satt Hellas i denne knipen. Når det greske nyvalget nå nærmer seg, gjentar det europeiske etablissementet som besatt advarslene om at dette valget er avgjørende: Ikke bare vil det bli skjebnesvangert for Hellas, hele Europas skjebne kan bli beseglet denne dagen. Valget står ifølge dem mellom å videreføre den smertefulle, men uunngåelige prosessen med å gjenskape økonomisk vekst gjennom sparetiltak eller slutten på (den europeiske) verden slik vi kjenner den, hvis det «venstreekstreme» Syriza vinner. Disse dommedagsprofetene har rett, men ikke på den måten de tror.

De som kritiserer våre institusjonelle demokratier klager ofte over at det som regel ikke finnes noen reelle alternativ i valgene: Vi står vanligvis overfor et valg mellom to partier, sentrum-venstre og sentrum-høyre, som knapt kan skilles fra hverandre. Men 17. juni vil grekerne ha et reelt valg: etablissementet (Nytt demokrati og Pasok) på den ene siden, Syriza på den andre. Og som i de fleste tilfeller skaper situasjoner med reelle valg panikk hos etablissementet: De tegner et bilde av sosialt kaos, fattigdom og vold hvis folket velger feil. Muligheten for at Syriza kan vinne har sendt bølger av frykt gjennom verdensmarkedene, og som vanlig i slike situasjoner opplever ideologiske personifikasjoner en storhetstid: «Markedet» begynner igjen å snakke som et levende menneske, bekymrer seg for hva som vil skje hvis valget 17. juni ikke gir en regjering som vil videreføre EU og IMFs spare- og reformprogram. Vanlige grekere har derimot ikke tid til å bekymre seg for disse utsiktene: De har allerede nok problemer i en hverdag som er i ferd med å nå et nivå av elendighet som Europa ikke har sett på flere tiår.

Slike spådommer er åpenbart selvoppfyllende profetier: De skaper panikk og fører dermed til nettopp det de advarer mot. Hvis Syriza vinner, ønsker det europeiske etablissementet tydeligvis å gi oss alle en brutal lærepenge for å vise oss hva som skjer når man prøver å bryte den onde sirkelen mellom Brussels nøytrale teknokrati og innvandringsfiendtlig populisme. Dette er grunnen til at den første oppgaven, hvis Syriza vinner, vil bli å stoppe panikkeffekten, slik Syrizas leder Alexis Tsipras nylig sa i et intervju: «Folk vil overvinne frykten. De vil ikke gi etter, de vil ikke la seg utpresse.»2

Syriza står overfor en nærmest umulig oppgave: Partiet er ikke «venstreekstrem» galskap, men den pragmatiske fornuftens stemme i møte med markedsideologiens galskap. Med sin vilje til å ta over bryter de venstresidens frykt for å ta makten og viser motet som må til for å rydde opp i de andres rot. For å få til dette trenger de en formidabel kombinasjon av prinsippbasert politikk og nådeløs pragmatisme, av demokratisk engasjement og vilje til å handle raskt og brutalt når det trengs. Hvis de skal ha en minimal sjanse til å lykkes, må de få solidaritet fra hele Europa: alt fra press i alle europeiske land for å behandle Hellas anstendig til mer kreative ideer, som for eksempel solidaritetsturisme i sommer. Mye står på spill i denne kampen, den angår oss alle.


TRE FORTELLINGER

I sine Notes Towards a Definition of Culture bemerket den store konservative poeten T.S. Eliot at det finnes øyeblikk da valget står mellom kjetteri og ikke-tro, det vil si når den eneste måten å holde religionen i live på er en sekterisk splittelse fra religionens hovedorgan. Dette er vår posisjon i dag med tanke på Europa: Bare et nytt «kjetteri» (for tiden representert av Syriza) kan redde det som er verdt å redde av den europeiske arven: demokrati, tillit og egalitær solidaritet. Det Europa som vinner hvis Syriza utmanøvreres, er et «Europa med asiatiske verdier» (som selvfølgelig ikke har noe med Asia å gjøre, men med en klar og tydelig tendens i samtidens kapitalisme til å oppheve demokratiet): Den viktigste europeiske arven vil bli kidnappet.

Vi bør huske på sirkelparadokset som de «frie valg» i våre demokratiske samfunn hviler på: Vi er frie til å velge så lenge vi gjør det rette valget. Dette er grunnen til at «feil» valg blir behandlet som en feiltakelse – slik det skjedde når Irland avviste EU-grunnloven, eller den greske statsministeren foreslo folkeavstemning. Etablissement påtvinger da umiddelbart gjenvalg for å gi landet mulighet til å korrigere feiltaket og ta det rette valget (eller, som i Hellas’ tilfelle, avvise ideen om folkeavstemning som et falsk alternativ).

Det finnes to hovedfortellinger om den greske krisen i mediene: Den tysk-europeiske (de uansvarlige, late, sløsende, skattesvindlende grekerne som må kontrolleres og lære seg økonomisk disiplin) og den greske (nasjonal suverenitet truet av Brussels nyliberale byråkrati). Et av Jacques Lacans kjente utsagn er at, selv om det en sjalu ektemann hevder om sin kone viser seg å være sant, er hans sjalusi fortsatt sykelig. Det samme kan sies om nazistenes påstander om jødene: Selv om de var sanne (de utbytter tyskerne, forfører tyske jenter) – noe som selvfølgelig ikke var tilfellet – var (og er) deres antisemittisme fortsatt patologisk, siden den fortrenger den virkelige grunnen til hvorfor nazistene trengte antisemittismen for å understøtte sin ideologi. Det samme er tilfellet for anklagene om at grekerne er late: Selv om det var tilfellet, noe det ikke er, er fortellingen falsk fordi den fortrenger den komplekse globale økonomiske situasjonen som har drevet Tyskland og Frankrike til å finansiere de «late» grekerne. Da det ble umulig å ignorere byrden til vanlige grekere, dukket en tredje fortelling opp: Vanlige grekere blir stadig oftere framstilt som nødlidende humanitære ofre, som om landet var rammet av en naturkatastrofe eller en krig. Selv om alle tre fortellingene er falske, er den tredje utvilsomt den mest avskyelige: Den fortrenger det faktum at grekerne ikke er passive ofre, men folk som kjemper, og at det de trenger er solidaritet, fordi det ikke bare er deres kamp, men vår alles.


DEN FATALE FEILEN

Hellas er ikke et unntak, det er et testområde for en ny sosio-økonomisk modell med universelle pretensjoner: Den avpolitiserte teknokratiske modellen der bankfolk og andre eksperter får lov til å skvise demokratiet. Hellas er dermed Europas knutepunkt, stedet der den historiske tendensen som former vår samtid er på sitt reneste. Dette er grunnen til at vi ikke bare bør redde grekerne fra sine frelsere, fra det europeiske konsortiet av økonomiske Dr. Mengeler som tester ut sine «sparetiltak», men også redde Europa fra disse frelserne, fra det samme konsortiet som promoterer denne bitre pillen.

I bakgrunnen lurer et langt mer foruroligende spørsmål: Vi bør ikke forstå den pågående nedbyggingen av velferdsstaten som et forræderi mot en nobel idé, men som et nederlag som i ettertid lar oss skille ut den fatale feilen i selve ideen om velferdsstaten: Lærepengen er at hvis vi ønsker å bevare den frigjørende kjernen i denne ideen, må vi skifte terreng og forlate velferdsstatens grunnleggende implikasjoner (for eksempel forutsetningen om at den «sosiale markedsøkonomien», det vil si en samfunnsansvarlig kapitalisme, er levedyktig på lengre sikt). Hvis ikke vil vi bare bidra til den prosessen vi forsøker å reversere.

© norske LMD / Slavoj Zizek. Oversatt av R.N.
1 Gilbert Keith Chesterton, Orthodoxy, 1908.

2 «Greeks voice frustration as world holds its breath for election», www.CNN.com, 17. mai 2012.