Global indignasjon

Mens en fjerdedel av spanjolene i yrkesaktiv alder er arbeidsledige, tok flere tusen spanjoler til gatene 15. mai for å feire ettårsdagen til indignados-bevegelsen. Hvem er disse demonstrantene som i Spania, England, USA og Chile hever stemmen mot et urettferdig system?

På Broadway nr. 50, noen steinkast fra Wall Street, står det en skyskraper, som det finnes så mange av sør på Manhattan. Denne prestisjetunge adressen huser investeringsselskaper og forretningsadvokater. I et par måneder har noen nye naboer i tolvte etasje endret stemningen i bygget.

«Etternavn, fornavn, formål med besøket?» Den unge skjeggete mannen i t-skjorte spør meg uten å løfte øynene opp fra datamaskinen. Resepsjonisten for Occupy Wall Streets kontorer sitter hele dagen bak et bord og registrerer de mange som kommer og går. Gjester må bære et nummerert skilt med påskriften «The Occupied Office». Skiltet lyver: De har lov til å være her. I slutten av oktober 2011 stilte en sjenerøs anonym giver lokalene til disposisjon for bevegelsen.

Lokalene består av et par kontorer, møterom og åpne områder som allerede er dekket av de mange plakatene1 som har blitt laget siden den første okkupasjonen av Zuccotti Park sør på Manhattan 17. september 2011. Aktivistene kommer hit for å arbeide, forberede demonstrasjoner, holde kontakt med pressen og organisasjonene på bakken. Enkelte er her hver dag og sier at de arbeider fulltid for Occupy Wall Street. Er de en ukjent avantgarde for en bevegelse som avviser ethvert hierarki og ikke vil ha noen leder?

EFFEKTIV DIALOG
Mark Ray, doktorgradsstudent i europeisk historie, foretrekker å kalle seg en organisator med Occupy Wall Street. Han kritiserer de amerikanske journalistene som kaller lokalene for hovedkontor. «De leter alltid etter frontfigurer og hovedkontorer for å gjøre sakene sine klarere. Dette er ikke vårt offisielle kontor. Det er bare et lokale vi kan arbeide i.» Selv sier han at han knapt bruker det.

Også i London og Madrid er avvisningen av ideen om ledere, sentralstyring og institusjonalisering et vesentlig element i tankesettet. For okkuperingsbevegelsen dreier det seg om å praktisere nye former for solidaritet. Måten en leir, en okkupasjon, en generalforsamling eller en arbeidsgruppe fungerer på er like viktig som kravene de leder til. De dreier seg om å unngå å skape et nytt byråkrati som stikker av med de symbolske og materielle seirene. For å unngå at grupper eller personer får mer tyngde enn andre i de kollektive beslutningene, lagde los indignados og de andre okkupantene svært tidlig et sett med prosedyrer og teknikker for forsamlingene og dagliglivet i leirene.
I London i slutten av november er sekstiåringen Anna på «jobb» i informasjonsteltet i teltleiren i Finsbury Square. Dette er det andre stedet Occupy the London Stock Exchange okkuperer, etter fortauet utenfor St. Paul-katedralen. «Det viktige er, i likhet med i Spania og Amerika, at vi fatter beslutninger med konsensus,» sier hun. «Ingen snakker for teltleiren og ingen snakker for hele bevegelsen.»

Los indignados i Spania har vedtatt en «Hurtigguide for å gjøre folkeforsamlingene dynamiske». Denne forklarer at «det er viktig med rolige kroppsbevegelser for ikke å formidle personlige holdninger eller følelser til forsamlingen. Vi vil også minne om verdien av et smil i spente eller fastlåste situasjoner.»2 Det er ikke sikkert at alle reglene kan adlydes for evig og alltid, for ikke å snakke om at det til tider er vanskelig å lage slike regler.

DEN MENNESKELIGE MIKROFONEN
I New York har en arbeidsgruppe fått i oppgave å forbedre reglene for generalforsamlingene. 7. desember 2011 deltar tretti personer i diskusjonen i det publikumsåpne atriet til Deutsche Bank, Wall Street nr. 60, der okkupantene holder sine møter. Denne dagen diskuterer de om tilretteleggeren for en forsamling skal ha rett til å gripe inn i forsamlingens forløp eller om han/hun skal holde seg fullstendig nøytral. Problemet er vanskelig: Tilretteleggeren skal ikke kunne dra fordel av sin sentrale posisjon, men må samtidig få debattene til å gå framover for at forsamlingen skal bli ferdig. Etter noen timer med diskusjoner er spørsmålet fortsatt uløst.

En av teknikkene for å garantere en effektiv dialog er spesifikk for USA: Siden demonstrantene ikke får lov til å bruke forsterkere, har de gjenoppfunnet «den menneskelige mikrofonen».3 Når en person ønsker å snakke til en gruppe eller folkemengde sier han en setning, den gjentas av folkene rundt ham før den gjentas av de bak dem. Setningene sprer seg slik i stadig større sirkler slik at alle hører. Det overraskende er at det fungerer.

Teknikken er så enkel at alle kan bruke den. Når vi er der forteller en svart kvinne, som har blitt kastet ut av sin bolig i en fattig del av New York, sin historie for 2000 demonstranter foran det svært fasjonable Lincoln Center – New Yorks opera. En kunstnerisk-politisk performance avholdes der «den menneskelige mikrofonen» lar alle uttrykke seg. Tilskuerne blir med i demonstrasjonen. En av dem erklærer: «Jeg mener operaen tilhører folket og at den burde være gratis.» Den menneskelige mikrofonen brukes også under spontane demonstrasjoner for å beslutte i fellesskap hvor man skal gå. Selv om den ikke utelukker uenigheter, krangler eller at enkelte bruker den oftere enn andre, klarer den effektivt å gi ordet til alle og enhver uten å vente på at en megafon eller mikrofon skal finne veien fram. Og okkupantene liker godt å bruke dette verktøyet.

FORENKLE BUDSKAPET
I Chile har studentene det siste skoleåret ledet den største protestbevegelsen etter Augusto Pinochets diktatur. På en rekke områder kan det sies at protestene har vært en suksess. Selv om hovedkravene – mot privatisert utdannelse – har blitt avvist av regjeringen, har de klart å sette saken på dagsordenen, i likhet med de store sosiale ulikhetene i landet.

Her har studentene knapt tatt seg tid til å skrive håndbøker for sine forsamlinger. Selv om enkelte protesterte mot det, ble bevegelsen hierarkisk organisert med karismatiske ledere som forhandlet med regjeringen, holdt pressekonferanser og poserte for mediene.
Den fremste av dem har vært den unge kommunisten Camila Vallejo. Som leder for Studentunionen ved Universidad de Chile (FECH) i 2011 var hun fortroppen for demonstrasjonene, forhandlingene og pressekonferansene det året. Hun har fått en enorm sympati fra vanlige chilenere og mediene. Hennes popularitet har faktisk åpnet opinionen for kritikk av nyliberalismen og det private utdanningssystemet landet arvet etter Pinochet.

Samtidig dekker fokuset på henne over de opphetede debattene på universitetene. For det er ikke bare Vallejos karisma som har fått så mange til å slutte seg til protestene. En aktiv grasrot har spilt en viktig rolle. På slutten av skoleåret, i desember, oppsummerer to jusstudenter kampen så langt. De kritiserer enkelte av avgjørelsene til lederne som ikke fulgte beslutningene tatt på folkeforsamlingene på universitetsområdene.

En annen framtredende skikkelse har vært ingeniørstudenten Giorgio Jackson, som i 2011 ledet Studentunionen ved Universidad Católica de Chile (FEUC). Forbipasserende tar 24-åringen i hånda og takker ham. Det virker som om han setter pris på denne plutselige berømmelsen og understreker hvor viktig det er med en synlig ledelse: «Her må vi ha ledere. Vi trenger noen som kan snakke til alle. Hvis ikke Camila Vallejo hadde vært her dette året, ville bevegelsen bare vært en oljeflekk. Hun har vært en svært god leder. Hun kjenner folket, de stoler på henne. Hun skaper et bånd mellom folket og bevegelsen. En leder er en som formidler ideer på en klar og pedagogisk måte. Jeg tror ikke på at folkeforsamlingene kan gjøre det, noen snakker i et gitt øyeblikk, deretter en annen. Alt er ikke like enkelt der. Det er nettopp dette som er ledernes oppgave, nemlig å forenkle budskapet.»

Den chilenske bevegelsen har også hatt mer presise målsetninger enn Occupy Wall Street, dermed har det vært viktig å være effektiv. I denne logikken er det alle studentenes stemme som høres gjennom ledernes stemme. Det motsatte gjelder hos los indignados og Occupy Wall Street. Her dreier det seg om tålmodig å bygge en ny og så inkluderende og egalitær bevegelse som mulig. Men er det mulig å få alle til å delta, også de «marginaliserte stemmene»?

INKLUDERER DE MARGINALISERTE
Demonstrasjonen foran operaen i New York 1. desember 2011, blandet kunst, politikk og fysisk performance. En generalforsamling ble holdt samme dag etter visningen av Philip Glass’ opera Satyagraha, basert på livet til Mahatma Gandhi. Målet var å påpeke, med støtte fra komponisten som var til stede, det selvmotsigende i at byen New York setter opp en opera om ikke-voldelig motstand samtidig som den slår hardt ned på Occupy-bevegelsen. Under generalforsamlingen fulgte politiet nøye med og arresterte alle som beveget seg for nær gata. Arrangøren insisterer flere ganger på nødvendigheten av å gi ordet til alle: «I vår generalforsamling har vi progressive regler. De som snakker først er ikke de som har mest makt, men de som ofte er mest marginalisert.»

Denne kalde New York-natta varer forsamlingen flere timer. Alle forteller sin historie og forklarer hvorfor de støtter Occupy Wall Street. Men det er få virkelig marginaliserte stemmer foran operaen. De fleste er studenter fra de beste universitetene, knekt av skyhøy studiegjeld, korsangere som ikke har fått lønnsøkning, unge musikkelskere som ikke har råd til å betale over hundre dollar for å se Satyagraha.

Å få med minoritetene og «de marginaliserte stemmene» er en utfordring for Occupy Wall Street. Eric Richardson sier han kommer fra middelklassen. Etter å ha studert musikkproduksjon, gjorde livets tilfeldigheter at han fikk oppleve et relativt komfortabelt liv, men også narkotika. Han havnet siden i fengsel, kom i kontakt med en frivillig organisasjon for fanger og okkuperte hus. Sommeren før Occupy-bevegelsen begynte bodde han i en tom bygning i Bronx. Han tok seg en tur til Zuccotti Park i september og forteller om den enorme gleden da han ble med. Men han legger til: «Jeg er ingen typisk okkupant. Jeg tilhører en minoritet, og her var det ikke minoriteter i det hele tatt: Du kunne telle antall svarte på to hender.»

Denne påstanden må tas med en klype salt, skal vi tro andre beretninger. Manissa Maharawal forteller i boka Scenes from Occupied America at hun ble glad da hun så «mer fargede enn jeg trodde» i Zuccotti Park, men skuffet over at det i generalforsamlingene «særlig var hvite menn som ledet komiteene og laget erklæringene».4

Richardson beskriver fenomenet slik: «Det var mer eller mindre to teltleirer: På den ene side de flotte teltene, for informasjon og medier. På den andre kjøkkenet, de svarte og latinamerikanerne. Folk sov på stoler om natta. Det var en slags segregering. Det var selvsagt ikke intensjonelt. Men det fantes tydelig en østkant og en vestkant i Zuccotti Park. Jeg så det med en gang, siden jeg hadde en rolle i begge gruppene.»

Etter utkastelsen fra Zuccotti Park bodde Richardson i en okkupert kirke nord på Manhattan. Senere startet han Occupy Newark sammen med andre. Denne langt fattigere byen utenfor New Jersey, en halvtime med tog fra Manhattan, huser også langt flere minoriteter. «Okkupantene i Newark kommer særlig fra Zuccotti West. De føler seg hjemme her. Og her forsøker vi å nå fram til minoritetsmiljøene for å bygge en bevegelse.»

Occupy Newark har fått liten oppmerksomhet. I desember så jeg to dusin telt, på det meste, okkupert av tydelig marginaliserte folk. De hadde langt mindre utdannelse enn okkupantene på Broadway nr. 50, men forsøkte å holde liv i teltleiren. For å få til det måtte de holde kontakten med Occupy Wall Street. Til min store overraskelse spurte okkupantene meg om fem dollar til togbillett for å delta på generalforsamlingen i Manhattan!

MISTRO MOT MEDIENE
Occupy Wall Street har midler. Bevegelsen har fått mye sympati og betydelige gaver. I Zuccotti Park ble disse gitt direkte i kontanter. I London så jeg også forbipassende gå inn i velkomstteltet til Occupy London Stock Exchange for å gi noen pund. Men pengegavene blir framfor alt gitt på nettet. Et regnskap publisert i slutten av oktober 2011 viste at Occupy disponerte 399 305,62 dollar. Pete Dutro leder regnskapsgruppa som fordeler midlene mellom de ulike gruppene. Når vi møter ham på kontorene i Broadway nr. 50 forklarer han at hver gruppe har rett på 100 dollar dagen til datautstyr eller transport. Men bevegelsen bruker også pengegavene til å betale advokatutgifter i tilfelle arrestasjon og støtte andre okkupasjoner over hele USA.

Los indignados i bevegelsen 15M (oppkalt etter dagen den begynte, 15. mai 2011) avviser pengegaver. «For oss er det sjokkerende å be om penger!» sier Ricardo García Zaldívar, leder for spanske Attac. «Til nød kan man samle inn penger for en bestemt ting. Men alle gir sin tid og energi uten noen motytelse, og det er en mistro mot de som kan gi penger.» Resultatet er at alle gaver gis i form av utstyr, mat eller tjenester. «Ideen er å forandre alt, inkludert måten ting gjøres på,» forklarer Unge Pedro Acosta som dro til Madrid for å bli aktiv i bevegelsen og i dag leder avisen 15M News.

I mangel av penger trykkes ikke 15M News. Den spres som pdf på internett, de som vil kan trykke den for egne midler. En større distribusjon ville kanskje gjort det lettere for avisen å nå målene sine. «Målet med 15M News er motinformasjon,» forteller Acosta. «Vi forsøker å si sannheten, i motsetning til det mediene forteller. Vi beskriver det 15M gjør, det våre grupper foreslår. Det dreier seg om å gi informasjon om bevegelsen, få på beina en avis for folket, lage en annen journalistikk.»
Aktivistenes ønske om å skape sine egne informasjonsmidler er like stort som deres mistro mot de tradisjonelle mediene. De fleste jeg møter, indignados eller okkupanter, snakker rett ut, men enkelte er mer reserverte og frykter at det de sier skal bli vridd på. I Spania takket mange aktive medlemmene i 15M nei til mine intervjuforespørsler, av prinsipp. I New York måtte jeg veksle et dusin e-poster med organisatorene for å få et møte. Jeg måtte beskrive prosjektet mitt i detalj. I Broadway nr. 50 nektet noen tydeligvis innflytelsesrike okkupanter meg å være i lokalene. For å få besøke lokalene måtte jeg levere en skriftlig søknad med garantier fra en «fadder», og søknaden måtte aksepteres i konsensus.

REVOLUSJON ELLER REFORM?
Dette forklarer hvorfor bevegelsen gir ut så mange publikasjoner. Redaktøren for The Occupied Wall Street Journal, Michael Levitin, forteller hvordan avisen hans oppsto: «Jeg kom til Zuccotti Park i andre uke av okkupasjonen. Noen foreslo at vi skulle lage en avis. Det var en måte å uttrykke oss på, å gi et ansikt til bevegelsen og fortelle om oss selv. Vi kunne ikke stole på mediene, derfor bestemte vi oss for å dekke okkupasjonen selv. Helt fra starten av har vi hatt glimrende forfattere som Chris Hedges og Naomi Klein.»
Takket være midler samlet inn uavhengig av den offisielle generalforsamlingen, ble første nummer med åtte sider i fullformat trykket i et opplag på 21 000 eksemplarer. Det femte nummeret, forteller Levitin, hadde et opplag på 250 000. Enkelte nummer har også blitt oversatt til spansk. Utover signaturene til kjente skikkelser på den amerikanske venstresiden, har avisen overraskende profesjonelle artikler, for eksempel reportasjen fra en demonstrasjon i Oakland som også ga rom for en kritikk av aksjonen.5

Ved siden av dette uavhengige organet, har det dukket opp mange andre aviser i USA, som Boston Occupier og The Occupied Washington Post, men også et mer teoretisk tidsskrift, TIDAL – Occupy Theory, Occupy Strategy. Det trykker tekster av intellektuelle som Judith Butler og Gayatri C. Spivak. An OWS-Inspired Gazette dokumenterer på sin side i detalj bevegelsens hverdag. Occupy Comix gir illustrerte «fortellinger fra de 99 prosentene».6

Men det er muligens i London at den mest velinformerte, gjennomarbeidede og regelmessige avisen kommer ut. «Kom til teltet mitt så skal jeg vise deg kartet!» sier Matthew Myatt, som jeg møter i Finsbury Square. Han er fotograf for The Occupied Times of London. Myatt kom til London for å dekke bevegelsen, men sluttet seg heller til den og utøver naturligvis sitt yrke mens han bor i leiren. Også dette er en avis uavhengig av den offisielle generalforsamlingen, noe som lar en liten gruppe ferdigstille den i tide.

Fra slutten av oktober til begynnelsen av mai har 13 nummer kommet ut. Det siste var på 20 sider. Utover informasjon om Occupy-bevegelsen i London skriver avisen om andre okkupasjoner verden over og har også kryssord. Men framfor alt har hvert nummer en «stor debatt». Følgende debatt var tema i nummeret som kom ut 20. januar 2012: «Occupy hviler på noen grunnleggende prinsipper om økonomisk, sosial og miljømessig rettferdighet. Enkelte av oss ønsker å velte systemet, mens andre er mer for en større reform. Denne uka spør vi: Trenger vi en revolusjon eller holder det med en systemreform?»

Oversatt av R.N.