Livet i en Apple-fabrikk

«Det er første gang jeg snakker med en utlending. Vet du hvem Michael Jackson er? Jeg har alle sangene hans på mobilen!» Det er over midnatt. Vi står foran inngangsporten til Hongfujin, en Foxconn-avdeling som produserer iPod. I det klamme nattemørket i Longhua i utkanten av Shenzhen, kommer en hærskare av omreisende kokker med gassprimuser bakpå de trehjulte varesyklene for å konkurrere med fabrikk-kantinen. De roper til de mange tusen sultne unge arbeiderne med lyserøde eller svarte jakker. Enkelte er nysgjerrige og snakker ivrig til oss. Hos Bo Zhang koster stekte nudler 3 yuan (ca. 2,40 kroner). Zhang tilbereder over tusen porsjoner hver dag. «Sjefene ved Foxconn foretrekker at arbeiderne holder seg i nærheten i matpausen. Derfor senker de prisen i kantina til 1,50 yuan så snart vi dukker opp, mens den ellers koster 4 yuan.»

Bo Zhang jobbet tidligere for Foxconn, der han utvalset metalldekslene til MacBook. Han husker en dårlig ventilert og støyende fabrikkhall med kvelende varme og aluminiumsstøv som dekket håret og huden. På den tiden var det ikke bare arbeiderne som hadde null kontakt med de taiwanske sjefene, det samme gjaldt de kinesiske funksjonærene, trass i at det var deres taiwanske kolleger som fattet beslutningene i bedriften. Ikke overraskende ble alle forespørslene hans om forflytning avslått. I mai 2010 forlot han fabrikken etter et år. For å komme bedre tilbake. «Nå er det arbeiderne som holder liv i meg,» spøker han. Så får det ikke hjelpe om rottene piler under plaststolene hans, og røyken fra fabrikkene blander seg med den gjennomtrengende lukten av soyasaus.
Det er ingen vakter rundt den provisoriske restauranten hans, bare en gruppe slitne, unge mennesker som foretrekker den joviale stemningen hos Bo framfor den strenge disiplinen hos Foxconn på den andre siden av sikkerhetsportene. De forteller at fornedrelsen og avdelingssjefenes avstraffing har avtatt etter selvmordsskandalene våren 2010, da 13 unge arbeidere prøvde å ta sitt eget liv og 10 lyktes. «Lederne er blitt mye mer diskrete. Faktisk hører vi ikke noe til dem lenger. Er du sterk i hodet, holder du ut. Jeg arbeider stående, men med en ti minutters pause annenhver time,» forteller 21-åringen Yang. Kameraten hans, Cao Di, husker ydmykelsene godt: «Dersom produksjonsmålet ikke ble nådd, måtte vi stå i seks timer mot en vegg og tenke over hva vi hadde gjort.» Men reglene er fremdeles strenge: «Vi legger alltid igjen mobiltelefonene ved inngangen, og vi kan ikke gå på do, prate eller drikke en munnfull vann under arbeidet.» De må vente til det blir pause. De to unge mennene pakker 8000 iPader hver dag, fra åtte om morgenen til sju om kvelden. «Det har vi gjort siden den første iPad-en i 2010,» sier Yang stolt.


BARNEARBEID

Det var her i Longhua at den taiwanske grunnleggeren av Foxconn, Terry Tai Ming Gou, bygde sin første kinesiske fabrikk i 1988. Klemt inne i en festning på tre kvadratkilometer omgitt av sovesaler i egne betongblokker, produserer 350 000 arbeidere dag og natt skrivere og blekkpatroner for Hewlett Packard, pc-er for Dell og Acer, Amazons lesebrett Kindle, Sonys Playstation og hele produkt-spekteret til Apple. Den umettelige etterspørselen etter Apple-produkter verden over har fått Foxconn til å bygge to enda større fabrik-ker: en i Sichuan for iPad og en i Henan for iPhone. Den første startet produksjonen 30. september, den andre i august 2011. Hver av dem sysselsetter 200 000 arbeidere.

I Shenzhen har noen mørkkledde menn spilt kort i et røykfylt rom siden i morges. Fra tid til annen kaster de et distré blikk på en overvåkningsskjerm. De har oppsyn med et titalls soveblokker med flislagte fasader. Slike finnes overalt i Shenzhen. To firefelts veier der lastebilene kjører dag og natt skiller soveblokkene fra avdeling B4 i Foxconn-fabrikken. Gjennom vindusgitrene ser vi unge menn stable svarte og grønne kartonger – Acers farger.

Oppsynsmennene er ansatt av en rik huseier for å samle inn husleie fra 12 000 arbeidere som er stuet sammen i 1500 rom, jenter og gutter atskilt. Vaskemaskiner og drikkevannsautomater er plassert utenfor, mellom søppelsekker som er kastet ut fra vinduene og revet opp av løshunder. Jernpersiennene i første etasje skjuler et vell av illegale nettkafeer og døgnåpne spillehaller der en time koster en yuan.

På grunn av plassmangel klarer Foxconn nemlig ikke huse mer enn en fjerdedel av arbeidsstokken på en «campus med olympisk svømmebasseng, treningsstudioer og sykehus», som det står i pressemeldinger. Majoriteten av arbeiderne bor derfor i private blokker oppført i full fart, side om side i områder uten gatenavn. Arbeiderne er prisgitt alle slags spekulanter og grådige huseiere som det taiwanske selskapet har liten kontroll med.
Oppsynsmennene oppdager en beboer som er i ferd med å kaste en sneip i trappeoppgangen. De sender en vakt for å fakke ham. Ifølge reglementet som henger i alle korridorene, kvalifiserer stakkaren til en bot på 20 yuan. I Longhua er vaktholdet overlatt til private sikkerhetsselskaper: spirrevipper i politiuniform, men uten våpen eller politiskilt. I likhet med dem de er satt til å overvåke, er de tilreisende som er rekruttert foran fabrikken. Lønna er den samme, bare en uniformslue skiller dem.

Ved inngangene til fabrikklokaler, butikker og soveblokker ilegger de bøter i hytt og vær, sjekker ID og ransaker ryggsekker. Er du i en nødssituasjon og ringer politiet, er det vaktene som dukker opp først. De fleste av dem sykler omkring på terrengsykler med blålys på bagasjebrettet. Om kvelden stiller de seg i enden av hver gate med alle lys tente og later som det er politisperringer for å kontrollere menneskestrømmen. «Det virkelige politiet beveger seg ikke med mindre det meldes om uvanlige folkeansamlinger. Da filmer de oppviglerne én etter én, til ungguttene har spredt seg,» forteller en handelsmann. Politiet i Longhua har kamera på sine fjonge pickuper. Skrekken deres er demonstrasjoner, som forekommer hyppig i området. Til gjengjeld virker de langt mer tolerante overfor de utallige bordellene, kamuflert som karaokekafeer og massasjeinstitutt. Mange plakater tilbyr falske eksamenspapirer, falske førerkort og falske identitetspapirer. En sann plage, ifølge Foxconn: «Vi ville aldri drømme om å ansette mindreårige. Dukker det opp slike saker er det fordi arbeidere har brukt falske dokumenter,» har bedriften sagt. Undersøkelser gjennomført av Apple i 2011 påviste barnearbeid hos fem av deres leverandører.1


BER, GRÅTER OG SYNGER

I denne fabrikkbyen er det også snodige «etterutdanningsskoler» som frister arbeiderne med «omstillingsmuligheter». 25-åringen Guo Tan slo til. I to år har han malt Nokia-telefoner. Broren arbeider på en lighterfabrikk i Zhejiang, søsteren på en tøffelfabrikk i Dongguan. Etter kinesisk nyttår tok han et kurs i «markedsføring på nett» hos et velstående institutt i Longhua som lovte ham en ny karriere, en ny start: «Jeg ville prøve noe nytt, fordi jeg veksler mellom dag- og nattarbeid, av og til hver fjortende dag uten forvarsel, så jeg får ikke sovet skikkelig.» Guo arbeider tolv timer dagen, seks dager i uka. For den overveldende summen av 4000 yuan «på avbetaling», over det dobbelte av grunnlønna hans, fikk han tre skoletimer daglig fire ganger i uka i to måneder – og et vakkert vitnemål. Men dette er ikke et eksamenspapir, og utdanningen er ikke godkjent av noen av de kinesiske bedriftene han har søkt arbeid hos. Guo kommer fra Guizhou, en av de fattigste provinsene i landet, og har et eneste mål: «Jeg vil gjerne dra hjem med en kone og nok penger til å starte min egen lille butikk, være min egen sjef. Det ville berolige foreldrene mine.» Tvunget som han er til å fylle opp kontoen på ny, blir han nok værende en stund til hos Foxconn.

I Longhua kan arbeidernes naivitet bare måle seg med deres voldsomme appetitt på forbruk. Rett utenfor fabrikkporten svømmer de i et hav av fristelser. Soveblokkene nærmest utgangene fra fabrikken er dekket av lysende og støyende reklamer for mobiltelefoner og energidrikker. Megafoner frister de unge: gigantiske teddybjørner, juksesmykker og selv falske Foxconn-jakker til 35 yuan stykket. «Før eller senere mister de den de fikk da de ble ansatt, og det er obligatorisk å bære den seks dager i uka,» sier selgeren. Lenger borte har en tatovør plassert det elektriske utstyret sitt ved en gatelykt. Han lar seg ikke distrahere av støvet fra lastebilene. For 300 yuan tryller han fram fryktinngytende drager på kroppene til de unge arbeiderne. Når ukens fridag – eller månedens, om overtiden hoper seg opp – kommer, står disse arbeiderne i kø foran frisøren eller leier rulleskøyter på den store plassen. Skjult bak bannere som lovpriser Longhuas «harmoniske utvikling», spyr høyttalere ut favorittmusikken deres.

Skjermet fra det verste spetakkelet, over en teppebutikk, lyder salmesangen fra en evangelisk kirke som må ha unnsluppet myndighetenes radar. «Herren kaller på deg» står det med grønne og røde bokstaver på vinduet i andre etasje. Siden den åpnet for fem år siden, har Foxconn-arbeidere kommet hit for å be, gråte og synge, om natta så vel som om dagen. Kollekten har allerede gjort det mulig å kjøpe et lite piano og betale transporten for en prest bosatt i Dongguan. For øyeblikket skjer det ikke stort som kan skake opp myndighetene.


FØLER SEG OVERVÅKET

I april 2011 skjedde et mirakel: Metroen kom endelig til Longhua. Hvert åttende minutt stopper et togsett ved Qinghu-terminalen i Heping Lu-gata og frakter de unge arbeiderne til Lohuo, forlystelsesstrøket i Shenzhen, ved grensen til Hongkong. «Stadig mer tvilsom shopping, fristelser og utrygghet», sier ingeniøren Sunny Yang, han er nettopp kommet tilbake fra en badmintonkveld med venner. Han bor i Longhua med kona og en to år gammel datter, og trives dårligere og dårligere med ståket i fabrikkbyen. «Men byen gir muligheter for folk med utdanning,» legger han til.

Sunny Yang finner trøst i at en fredeligere gruppe har gjort sitt inntog i soveblokkene: pensjonistene. De tilbringer sine rolige dager sittende rundt de få lekeplassene, og bruker gjerdene som tørkestativ for barneklær.
Disse sekstiåringene har ikke flyttet inn blant fabrikkene for fornøyelsens skyld, men fordi sønnene og døtrene deres, som arbeider hos Foxconn, har bedt dem komme for å ta seg av ungene deres. Slik er det for 23 år gamle Lei, opprinnelig fra Hunan og mor til en to og et halvt år gammel gutt: «Foreldrene mine var også migrantarbeidere, og deres rurale hukou internt pass gjorde det umulig for meg å komme inn på skolen der (migrantene har ikke de samme rettighetene som byboerne, særlig gjelder dette adgang til offentlige tjenester). Derfor måtte de etterlate meg i landsbyen. I oppveksten så jeg dem bare én gang i året, når det var kinesisk nyttår. Jeg vil ikke at sønnen min skal oppleve den samme ensomheten. Jeg vil at han skal gå på skole der jeg er, og jeg er rede til å betale hva det koster», sier den unge kvinnen, som viser oss sin beskjedne bopel.

For øyeblikket disponerer familien på tre et rom på ni kvadratmeter til 350 yuan i måneden. Det er akkurat plass til en madrass, en tv og sportsvogna til den lille. Leis ektemann setter sammen fasttelefoner for Cisco, tolv timer dagen, seks dager i uka. Han tjener bra, opptil 4000 yuan i måneden. Lei sluttet å arbeide da sønnen ble født. Nå er hun fem måneder på vei igjen. Når barn nummer to kommer til verden, skal hun få sine pensjonerte foreldre til å komme, og selv ta opp igjen arbeidet på fabrikken for å doble familiens inntekt.

Hva synes de eldre som har forlatt landsbyene sine? «Vi kjeder oss litt her, lufta er forurenset, gatene er skitne, det er ingen steder vi kan ha en liten kjøkkenhage, og vi føler oss litt overvåket av alle disse vaktene,» sukker 63 år gamle fru Jiang. Sammen med flere andre venter hun i dag på et bud fra Hongkong med importert morsmelkerstatning, «garantert uten melamin».


FRIGJØRENDE SEKSUALOPPLYSNING

I Longhua er det mange mødre og framtidige mødre som vet mye om kroppen sin og om rettighetene sine, noe som irriterer sjefene på fabrikken. «Da jeg oppdaget at jeg var gravid, ventet avdelingssjefen i ti dager før han lot meg slippe å gå gjennom metalldetektoren. Da jeg ba om å få skifte avdeling, nektet han. Jeg måtte overtale hans overordnede,» forteller en ung kvinne. Jun Hao er gravid i åttende måned, og er nå satt til å klistre etiketter på pc-kartonger: «Jeg klistrer selvklebende etiketter for 3000 yuan i måneden. Det er vel ok?»2 Etter fødselen har hun krav på tre måneders fødselspermisjon: «Min mor tror ikke på det et sekund, men det står i kontrakten.» Fastlands-Kina tilbyr 98 dagers fødselspermisjon med 100 prosent av forrige års gjennomsnittlige månedslønn, 28 dager mer enn Hongkong. Det er en ordning det er enkelt …/

/… å gjennomføre i det offentlige og i de store statseide bedriftene i Kina, men ikke like enkelt i privat sektor, skriver den statlige dagsavisen China Daily.3

Hvor kommer Jun Haos bevissthet om rettigheter fra? Fra timer foran pc-er på overfylte nettkafeer, fra ivrig feministiske diskusjonsfora? Tvilsomt. Kafeene er altfor dominert av nettspillbesatte gutter. Det er snarere informasjonskampanjer fra sykehusene, som det gynekologiske senteret Huaai i Longhua. Anonymt og sent på kvelden kommer de kvinnelige arbeiderne med sine partnere og snapper opp all slags informasjon om svangerskap og prevensjon. «Jo mer de vet om rettighetene sine, jo lettere vil det være å få framskritt, og ikke bare når det gjelder lønn. Det er en garanti for stabilitet i Shenzhen,» sier de på senteret. Det er en forbausende presis observasjon. Trass i at det er malt i en sukkertøyrosa farge, samarbeider helsesenteret med Folkets frigjøringshær. De fleste legene er offiserer. Vi blir stående forbløffet foran illustrerte seksualopplysningsplakater i korridorene som en vakt nekter oss å fotografere: «Homoseksualitet er et kulturelt fenomen på linje med sadomasochisme. Det har ennå ikke modnet i Kina», kan vi lese. Det er en måte å opplyse om at det kinesiske samfunnet ikke er helt klar til å akseptere homoseksualitet.


FLYTTER PRODUKSJONEN

Når de unge migrantene kommer med klesbylten sin til det imponerende rekrutteringssenteret ved den nordlige inngangsporten, blir de ønsket velkommen av slagord: «Virkeliggjør drømmene dine», «Bli rik». De ser gigantiske fotografier av euforiske arbeidere avbildet som om de var studenter på et amerikansk campus. Noe mer pragmatisk er den røde plakaten som minner om at «det trengs verken eksamenspapirer eller penger for å bli med i bedriften». Den liker ververne godt. For å verve stadig flere lover de jobber til de forvirrede nykommerne idet de kommer ut fra metroen, og lyver om lønn og arbeidstid.

Foxconn må nå slåss om arbeidskraften med lokale småbedrifter som ikke nøler med å henge opp jobbtilbud på dørene til Foxconns soveblokker, eller å matche lønnsnivået i Longhua. De utnytter hightech-miljøet i industrisonen for å produsere egne telefoner for de beskjedne markedene i kinesiske småbyer og landsbyer. «Det vi taper på prisen på arbeidskraft, tar vi igjen med direktesalg til kundene våre,» forklarer en forretningsmann som vi møter i forretningen til Samzong – som naturligvis ikke må forveksles med Samsung. De Blackberry-inspirerte KPT-telefonene og de Nokia-lignende Ying Haifu produseres også i Longhua. Kanskje skjer det i de fabrikkene med «til leie»-skilt.

Vi forlater Shenzhen Longhua og dets nådeløse verden med en følelse av at Foxconn – utover den strenge arbeidstiden – slett ikke har full kontroll over sine små elektronikksoldater. Fritid, søvn, utdanning, åndelighet, føde, kjøpekraft og transport utnyttes av som oftest glupske eksterne aktører.

Foxconn-tallsmann Louis Woo bekrefter dette over telefon, men fordømmer det ikke: «Vi kan ikke kontrollere en ny generasjon arbeidere som har valgt å leve blant andre unge. Vi har skjønt at drømmen deres ikke er å vende tilbake til hjemstedet. Selv om de ikke har noe imot å besøke familien oftere, vil de bo, forbruke og leve sammen med andre unge.»
Med dette i bakhodet har det taiwanske firmaet valgt å satse videre andre steder, lenger inn i landet. Her slår de seg ned i provinser som ligger langt fra de store havnene, men med store, jomfruelige arealer der det er mulig å nytenke et industrikompleks fra A til Å med stor velvilje fra lokalmyndighetene.

Ett eksempel er Pixian, i utkanten av Chengdu i Sichuan-provinsen, der Danone produserer sitt flaskevann Robust og Intel lager sine prosessorer. 16. oktober 2009, det vil si før selvmordsbølgen i 2010, ble en investeringsavtale undertegnet med myndighetene i Sichuan. Byggearbeidene tok til 25. juli 2010 og 30. september var produksjonen i gang. Men sju måneder senere inntraff en dødelig eksplosjon. Den skyldtes en feil ved ventilasjonsanlegget, kunne New York Times melde etter en undersøkelse som avdekket arbeidsforholdene i Chengdu i detalj.4


«PROFITTHIMMEL»

Foxconn produserer nå tolv millioner iPad-er der hvert kvartal. Det er to tredjedeler av den totale produksjonen, og foregår i åtte avdelinger med femti produksjonslinjer med et areal på fire kvadratkilometer.

Her er ingen glorete bordeller og prangende karaokebarer, ingen lysreklame, fabrikker for falske telefoner eller evangeliske kirker: Arbeiderne rusler stillferdig omkring i en flunkende ny, steril fabrikkby i nystalinistisk stil. Seksfelts veier binder avdelingene A, B og C sammen med soveblokkene 1, 2 og 3. Leddbusser fra byen Chengdu går i skytteltrafikk dag og natt – sakte, for å unngå de automatiske fartsmålerne. Sammen med betongbiler, lastebiler og politibiler er det de eneste bilene vi ser i Pixian.
Dette nye industrikomplekset ble bygd i rekordfart på 75 dager av Jiangong, et selskap eid av Chengdu by. Det ligger i en ny økonomisk frisone. Lokalpressen omtaler Foxconn-etableringen som «Sichuan-regjeringens prosjekt nummer 1». For Foxconns skyld har myndighetene bygd seks nye veier, to bruer og 1,12 millioner kvadratmeter boareal for arbeiderne. 2,2 milliarder yuan har blitt utbetalt i ekspropriasjonserstatninger til 10 000 familier i de omkringliggende landsbyene som ble rasert i august 2010.5
Foxconns nyetablering er ikke stort annet enn stramme betongkolosser gjennomhullet av flere tusen små, fargede vinduer. De strekker seg langs to snorrette gater med navn som Tian Sheng lu («Seiershimmel») og Tian Run lu («Profitthimmel»). Ingen antiselvmordsnett er strukket rundt fabrikkbygningene, slik det er i Longhua. Arbeidsstokken er yngre og dårligere betalt (grunnlønna er 1550 yuan, mot 1800 i Shenzhen), men arbeiderne kommer fra nærområdet og kan lettere besøke familien. «Kulturelt har Chengdu ingenting til felles med Shenzhen, der det utelukkende bor migranter. I Longhua-fabrikken vår er 20 prosent av arbeiderne fra Henan, 10 prosent fra Sichuan. Men her er arbeiderne fra Sichuan sammen med sine egne. De kan derfor slappe mer av. Dessuten er folk fra Sichuan kjent for sin menneskelige varme. Det kryr av tesalonger her,» sier Louis Woo begeistret. Det er ikke sikkert at arbeiderne hans har tid til å forville seg inn i tesalongene.


VARMTVANN, KLIMAANLEGG OG TV

Lokalmyndighetene rekrutterer selv arbeidere – et bevis på at Chengdu tar dette prosjektet svært alvorlig. Hver landsby i Sichuan-provinsen er pålagt å skaffe Foxconn bestemte kvoter med arbeidere. «Jeg aksepterte tilbudet fra partisjefen i landsbyen i bytte mot litt administrativ hjelp: Han fikk fart på bryllupsforberedelsene våre, kona er nemlig fra naboprovinsen. Men det er ikke tvangsarbeid. Jeg kan slutte når jeg vil, og landsbyen vår vil fortsatt motta støtte fra provinsregjeringen,» sier lagerarbeideren Yang. Til og med IT-studenter blir spurt om å legge praksisperioder til fabrikken. «Disse metodene er provisoriske. De er del av en tidlig fase av utviklingen. Arbeiderne kjenner oss ikke og kommer ikke av seg selv for å stå i kø foran rekrutteringssenteret. Derfor må vi hente dem,» sier Foxconn. Utskiftingen av arbeidere skjer i høyt tempo: 24 000 (nesten sju prosent av den totale arbeidsstokken) hver måned i Shenzhen Longhua, melder Daily Telegraph.6 Kanskje gjelder det mange flere i Chengdu: «Da noen venner ville slutte, ba en personalsjef dem om å vente. Han hadde allerede 40 000 oppsigelsesbrev å ta seg av,» forteller en ansatt.
Soveblokkene i Pixian heter «Lykkelig ungdom», men er stappfulle av vakter. De er opptil 18 etasjer høye med egne fløyer for jenter og gutter. De fordeler seg på områdene Deyuan, Shunjiang og Qingjiang. Hver enhet består av tre blokker og har kantine, supermarked uten alkohol, internettkafé, minibank, pingpongbord og badmintonbane. Hver sovesal huser seks–åtte personer, til en månedlig leie per seng på 110 yuan, og har et baderom med toaletter og dusjkabinett. For at arbeiderne skal spare tid og energi, blir sengetøyet deres vasket av et firma.

Nettkafeen kom etter krav fra arbeiderungdommen i Pixian. Den er fint dekorert og utstyrt med klimaanlegg og dype lenestoler. Datamaskinene har Foxconn-logoen som skjermsparer. Oppkoplingsprisen dobles etter en time, for at arbeiderne ikke skal sitte for lenge. Bare godkjente butikker, for eksempel Family Mart, får etablere seg her. «Når du er utenfor rommet eller fabrikken, er det temmelig dyrt her,» klager Cheng, som har en arbeidsdag like strukturert som et notepapir. «Jeg står opp klokka 6.00, tar bussen 6.40 og starter arbeidet 7.30. Jeg arbeider til 20.30 og er hjemme 21.10. Da har jeg en time før lyset slukkes.» Utenfor leker illegale nuddel- og grillspydselgere katt og mus med politi i golfbiler hele natta.

Det samme landskapet finner vi i utkanten av Chongqing, 300 kilometer fra Chengdu. Foxconn har flyttet en del av skriverproduksjonen for HP hit fra Shenzhen. Produksjonen var knapt igang før universitetsbusser fra Chongqing brakte horder av studenter til et obligatorisk kurs i fabrikken. De slutter seg sikkert til de 10 000 arbeiderne fra HP-fabrikken i Shenzen som allerede har gått med på å flytte tilbake til barndommens provins, som 22-åringen Pan Fang og vennene hans. Det nye rommet deres inneholder åtte nummererte senger og åtte stoler. Førsteinntrykket er positivt: «Her er lufta mindre forurenset. Foxconn har lagt inn varmtvann til oss, her er klimaanlegg og til og med en tv.» De vet at arbeidet vil være det samme som før. Hver av dem kommer til å sette sammen 600 skrivere hver dag. De håper på at lønna vil følge etter …

Oversatt av L.H.T.
1 «Apple Supplier Responsibility Report – 2012 progress report», www.apple.com

2 Siden 2009 er grunnlønna til 350 000 arbeidere i Longhua – utenom bonus og overtid – doblet, fra 900 til 1 800 yuan.

3 The China Daily, 26. april 2012, «Soft Welfare needs supervision».

4 New York Times, 26. januar 2012. Denne undersøkelsen fikk Apple til å slutte seg til organisasjonen Fair Labor.

5 Nanfang Zhoumo, Canton, 10. desember 2010.

6 «Mass suicide protest at Apple manufacturer Foxconn company», Daily Telegraph, London, 11. januar 2012.