Noen fotballklubber er likere enn andre

M
ars 2003. På et møte i Budapest kritiserer det europeiske fotballforbundet (UEFA) de store klubbenes lobbyvirksomhet for å få enda mer makt og profitt. «Fotball er synonymt med fair play, mulighet, lidenskap og mangfold,» slår de fast. «Det er ikke en lukket sport der kun de rikeste og mektigste får delta. UEFA vil ikke tolerere en struktur eller et system der de små klubbene, de små forbundene og deres supportere ikke har en sjanse til å virkeliggjøre drømmene sine. Dette er verken forenlig med UEFAs, Europas eller fotballens idealer.»

April 2012. De rike spanske klubbene dominerer den europeiske fotballen. Blant de åtte lagene som kvalifiserer seg til semifinalene i Mesterligaen og Europaligaen (begge arrangert av UEFA), finner vi FC Barcelona, Real Madrid, Atlético Madrid, Valencia CF og Athletic Bilbao. Sentralt i denne sportslige suksessen står en svært fordelaktig behandling fra de spanske skattemyndighetene. I et land med en arbeidsledighet på over 20 prosent er det upopulært at den sittende høyreregjeringen (og den forrige, ledet av sosialisten José-Luis Zapatero) ikke har det særlig travelt med å kreve inn de 752 millioner euro de profesjonelle fotballklubbene skylder i skatt (for ikke å nevne de 250 millioner euro de skylder trygdekassen).1 «Konkurranse forutsetter at konkurrentene har like vilkår. Lagene som ikke betaler burde ikke få lov til å konkurrere,» mener Manuell Pezzi fra sosialistpartiet PSOE som har foreslått å forby dårlige skattebetalere å konkurrere.2

Like vilkår? UEFAs generalsekretær Gianni Infantino skjuler ikke sin skepsis. «Absolutt like vilkår er en illusjon,» sier han til oss. «Men underskuddene til enkelte klubber er utslagsgivende for turneringsresultatene.» Ved utgangen av 2010 var de samlede underskuddene til lagene i de europeiske toppdivisjonene på 1,6 milliarder euro. Regnestykket er enkelt: Jo rikere en klubb er, jo enklere er det å skaffe spillere som kan sikre seire. Usikkerheten i utfallet av en kamp reduseres til et minimum.


EKSISTERER FOR Å TJENE PENGER

Franske Michel Platini ble gjenvalgt som UEFA-president i 22. mars 2011 med løfter om å sette økonomisk fair play som betingelse for å delta i de europeiske turneringene. «Vi må lære klubbene å bli normale, å ikke bruke penger de ikke har. Hvis vi gjør det havner vi i fengsel, men hvis fotballklubber gjør det, vinner de lettere. Det er ikke normalt,» sa han til den italienske avisen La Repubblica like før han ble gjenvalgt.3

Så da er det altså slutt på fordelene? Ikke helt. UEFAs nye regelverk for økonomisk fair play begrenser i utgangspunktet klubbenes årlig underskudd til fem millioner euro, men det er lagt til et «slingringsmonn». I 2013 og 2014 vil et negativt resultat på 45 millioner euro aksepteres, de påfølgende tre sesongene vil taket reduseres til 30 millioner. UEFAs ledelse har ennå ikke uttalt seg om hvilket tak som skal gjelde fra 2018.

Lederen for kontrollpanelet for økonomisk fair play, den tidligere belgiske statsministeren Jean-Luc Dehaene, advarer: «Vi fungerer som ledsager for klubbene, men hvis de ikke respekterer reglene, vil vi ty til sanksjoner, som med Real Mallorca, som vi krevde skulle ekskluderes fra Europaligaen i 2010, og det før reglene for økonomisk fair play trådte i kraft.»

Utestengingen av denne lille spanske klubben skapte lite oppstuss.4 Men vil UEFA våge å utestenge storklubber som Real Madrid, Manchester United eller Bayern München? Platini sier ingenting om dette. «Hvem trodde vel for mange år siden at det franske fotballforbundet skulle degradere klubber som Bordeaux (1991) og Olympique Marseille (1994)?» sa han til sportsavisen L’Equipe få dager før han ble gjenvalgt.

I likhet med det franske fotballforbundets kontrollkomité vil UEFAs kontrollpanel ha makt til å utestenge de rikeste klubbene fra den lukrative Mesterligaen. «Hvis den franske kontrollkomiteen fulgte reglene til punkt og prikke ville ikke Paris-Saint-Germain (PSG) spilt i øverste divisjon i dag,» sier sportsøkonomen Wladimir Andreff. PSG som eies av emiren av Qatar fikk et underskudd på 100 millioner euro i sesongen 2011–2012. «Er det i det hele tatt mulig å tenke seg Mesterligaen uten de beste klubbene?» spør Andreff. «Turneringen ville blitt sterkt svekket uten Real Madrid og Chelsea,» mener Pape Diouf, tidligere direktør for Olympique Marseille.
UEFA besitter et mektig økonomisk våpen i de 754 millioner euroene (2011–2012) fra tv-rettighetene som fordeles på mesterligaklubbene, men er likevel avhengig av de prestisjetunge vertene. «UEFA sitter på sjekkheftet, men hvis de største klubbene nekter å følge reglene for økonomisk fair play og boikotter turneringen, vil sjekkheftet forsvinne som følge av manglende interesse fra tv-kanalene,» mener økonomen Michel Desbordes. «UEFA har monopol og et unikt produkt, Mesterligaen. Og forbundet er til for å tjene penger for fotballen,» sier Andreff. Og fair play-en som UEFA-lederne priset i Budapest, må lide under det.


SPORTSBUSINESSENS FALSKE VENNER

«Mesterligaen ble skapt i 1992 etter press fra de rikeste klubbene som ville begrense den sportslige usikkerheten og få mer ut av tv-rettighetene,» forteller sportsgeografen Boris Helleu. Med trusler om å lage en egen liga kun for de mektigste storklubbene, fikk disse klubbene lagt ned den gamle Serievinnercupen. Denne cupen ble startet i 1955 etter et initiativ fra den franske sportsavisen L’Equipe, og inkluderte seriemestrene i de europeiske ligaene, basert på «ett land én klubb», uansett størrelse og økonomisk makt.

Etter press fra de store nasjonale forbundene (Tyskland, England, Spania, Italia og Frankrike) og mediene lot UEFA de beste landene stille med fire klubber, mens de mindre nasjonene bare får sende et lag, som følge av dårligere resultater. De sistnevnte må dessuten vinne opptil fire kvalifiseringskamper før de kan delta i selve turneringen. Storklubbene kvalifiserer seg som regel lett og kan dermed konkurrere om tittelen og dele tv-rettighetene seg imellom. «Det er ingen tvil om at pengene er mer avgjørende for resultatene enn for ti år siden og at stadig færre klubber når til topps i turneringene,» innrømmet UEFAs talsperson, William Gaillard, i 2005.5
I 1999 truet lederne for de største europeiske tv-kanalene, med Milan AC-eier og mediemogul Silvio Berlusconi i spissen, med å lage en egen liga. Denne gangen ga ikke UEFA etter. De europeiske eliteklubbene trakk lærdom av nederlaget og opprettet året etter pressgruppen G14.

Etter at Platini ble valgt i 2007 med stemmene til de små landene og landene i Øst-Europa, utvidet han adgangen til Mesterligaen. I mars 2012 kom de kypriotiske seriemesterne Apoel Nicosia helt til kvartfinalen. Laget ble slått ut av stjernegalleriet til Real Madrid som har et femti ganger større budsjett. Året før klarte lille FC København å komme til kvartfinalen.

Platinis mer symbolske enn reelle reform begrenser ikke makten til de største lagene. I motsetning til hva han hadde annonsert før han ble gjenvalgt, ga han ikke de nasjonale cupvinnerne rett til å delta i Mesterligaen. Han ga dermed etter for de store landene, som automatisk ville fått færre plasser. G14 ble betrygget av Platinis forsonende holdning og gikk med på å oppløse seg i februar 2008. En nærmest enstemmig europeisk presse roste Platini som de svakes forsvarer. Men den franske næringslivsavisen Les Echos lot seg ikke lure og hyllet med et snev av ironi «sportsbusinessens falske venner» i juli 2009.


SJOKKERT EU-KOMMISSÆR

Den tidligere franske landslagskapteinen Platini setter sin lit til sitt gode forhold til klubbene for å håndheve reglene om økonomisk fair play. «Jeg likte ideen helt fra begynnelsen av, for allerede på den tiden var det åpenbart at den europeiske klubbfotballen gikk i feil retning,» sa tyske Karl-Heinz Rumenigge, leder for G14-etterfølgeren European Club Association og styreleder i Bayern Munchen, til den franske dagsavisen Le Monde i januar 2011.

Enkelte oppfordrer Platini til å gå enda lenger. Lederen for den europeiske avdelingen av spillerorganisasjonen FIFpro, Philippe Piat, krever et tak på overgangssummer: «Kun fire-fem klubber har råd til spillere som Cristiano Ronaldo eller Lionel Messi.» Piat ønsker derfor et tak på «ti millioner euro for å gjøre de gode spillerne tilgjengelig for flere klubber.»

I samme ånd har direktøren for den franske storklubben Olympique lyonnais foreslått å begrense spillernes lønninger og agenthonorarene – utgifter som sluker to tredjedeler av klubbenes inntekter. Etter at Bosman-dommen6 i 1995 liberaliserte arbeidsmarkedet for profesjonelle fotballspillere, har spillernes markedsverdi skutt i været.

Platini vil begrense overgangssummene og lønningene, men kun i form av «sanksjoner» mot klubber som bryter reglene for økonomisk fair play. Samtidig er han med vilje vag om detaljene i en eventuell regelendring.

Sjokkert over spanske Fernando Torres’ overgang for 58 millioner euro fra Liverpool til Chelsea i januar 2011, annonserte EU-kommissær for sport, Androulla Vassiliou, en rapport om regulering av spilleroverganger.7 EUs subsidiaritetsprinsipp, som forplikter EU til å avstå fra lovgivning hvis målet kan nås på regionalt eller nasjonalt nivå, betyr ifølge henne at EU må sørge for «en bedre kontroll på klubbenes økonomiske helse, men hvert land må finne den beste måten i tråd med sin juridiske og sportslige tradisjon». Hun er dermed tro mot EU-kommisjonens affinitet for ikke å gripe inn når det dreier seg om å bekjempe ulikheter.


Oversatt av R.N.
1 ABC, Madrid, 5. april 2012.

2 El Mundo, 5. mars 2012.

3 La Repubblica, Roma, 24. januar 2011.

4 Fire andre klubber ble også suspendert: Cork City FC (Irland), FK Vetra (Litauen), Portsmouth FC (England) og Lokomotiv Astana (Kasakhstan).

5 Le Monde, 22. februar 2005.

6 15. desember 1995 forbød en dom fra EU-domstolen nasjonale kvoter for utenlandske spillere fra EU/EØS-land, med begrunnelse i Roma-traktatens artikkel 48 om fri flyt av arbeidskraft. Dommen slo også fast at spillerne står fritt til å signere for en ny klubb når kontrakten deres utløper.

7 «Commissioner Vassiliou: ’I’m shocked’ by size of football transfer fees», 23. februar 2011, www.euractiv.com.