Apokalypsens hjemmesittere

Lære seg å dyrke bønner, blomkål og kålrot. Bake eget brød, ha høner eller koke syltetøy, hamstre frøpakker, bruke aloe vera, strikke en genser, få en dieselmotor til å gå på matolje, samle regn- og brønnvann, gjøre hytta energiuavhengig. Dette er tilsynelatende uskyldige eller regelrett fornøyelige gjøremål. Men for prepperne (av preparation, forberedelse) er dette ikke bare en hobby, det er forberedelse til en sannsynlig framtid.

Denne «subkulturen av amerikanere som forbereder seg på sivilisasjonens undergang,» har en hel haug med bekymringer. Den knytter ideen om å forberede seg, som vanligvis brukes om farer som orkaner eller jordskjelv, til en rekke lokale eller systemiske kriser.

Det blir stadig flere – minst tre millioner – som arbeider med detaljerte planer for hvordan de skal overleve «slutten på verden slik vi kjenner den». Den kjente tv-kanalen National Geographic har en populær reality-serie om fenomenet. Hver måned besøker 300 000 personer det ledende nettstedet Survivalblog.com og flere konkurrerende nettverk er dannet i USA og Canada (Viking Preparedness, The Survival Mom, Ready Nutrition, Pioneer Living Survival Magazine, Prepper, The Suburban Prepper, The Prepper E-Book). Men det finnes også grupper i Latin-Amerika, Europa og Asia. Få studier har blitt gjort på disse gruppene, men vi vet at alle samfunnslag er representert, med en overvekt av unge og forgjeldede forstadsboere. Lederskikkelser har dukket opp via blogger, bøker og radioprogrammer. Preppernes pave, James Wesley, en kristenkonservativ tidligere etterretningsoffiser, selger flere hundre tusen eksemplarer av sine bøker.2 Han er svært gåtefull og avslører ikke beliggenheten til den hemmelige ranchen han har bosatt seg på med familien for å overleve det skjebnesvangre øyeblikket.



Kirkekonkurrent

Å spå verdens undergang er et klassisk kjennetegn ved sekter og enkelte kirkesamfunn. Men til forskjell fra dommedagssektene forventer ikke prepperne en bestemt katastrofe på en bestemt dato. På dette punktet er de ikke sekteriske, alt kan skje, når som helst – Jorda kan treffes av en gigantisk meteor eller en annen planet, rammes av enorme vulkanutbrudd, en kombinasjon av miljøkatastrofer, pandemier, atomkrig mellom Vesten og Kina, hyperinflasjon, kollaps i det internasjonale banksystemet på mindre enn tolv timer (minibankkortene slutter å fungere!), revolusjoner, unntakstilstand – alt går.

Denne katastrofeopportunismen favner bredt og hindrer en postapokalyptisk depresjon som den som rammet Harold Camping, lederen for Family Radio, da verden ikke gikk under i oktober 2011. Prepperne henvender seg til både paranoide konspirasjonsteoretikere, borgerlig-bohemske byfolk, populistiske isolasjonister og miljøvernere. De henvender seg også til de som bare vil vite hva de skal gjøre i tilfellet vannet eller strømmen ryker. Kort fortalt, når de dekker alle mulige scenarier kan de samle de «materialistiske» troppene med en kalvinistisk predestinasjonslære der det er de utvalgtes (vinnerne) årvåkenhet som skiller dem fra de fordømte (taperne), som er ofre for sin lettsindighet. Mange kirkesamfunn irriterer seg over dette konkurrerende fenomenet, og hevder at den materielle treningen for å overleve kaos ikke kan måle seg med den åndelige redningen av sjelen.



25 000 skarpe skudd

Til forskjell fra hippiene og survivalistene på 1990-tallet avviser prepperne verken en rådende livsstil eller en regjering som skal ha forrådt dem for den nye verdensordenens eliter. De ser bare på seg selv som enkle borgere som leter etter nyttig kunnskap. Å søke praktisk kunnskap og vedlikeholde hytta slik som filosofen Henry David Thoreau (1817–1862) gjorde, er en tradisjon som fortjener å bli gjenopplivet, men på prepper-bloggene ser vi to gjentagende tema som går langt utover dette: ønsket om isolasjon og væpnet mistro til de «ikke-forberedte», som de frykter vil bli plyndrere etter apokalypsen.

Hvordan forberede et svar på en generell kollaps? spør den tidligere jagerpiloten Joel Skousen, som har omskolert seg til katastrofeekspert og spesialist på strategic relocation. Når er tiden inne for å forlate de store byene – særlig de farligste, de som er infisert av «zombie-arbeidsledige»? Hva skal man ta med i sin bug out bag, sin nødsekk? Hvordan velge et sikkert tilfluktssted midt i den amerikanske panikken, blant kristne naboer med tilsynelatende god moral? Hvordan holde ut seks måneder i en «bærekraftig selvstendig bolig», eller i et betongrør i enden av hagen? Et par skryter av å allerede ha mat nok for femti år, og 25 000 skarpe skudd. En annen forklarer hvordan han fôrer tusen tilapia-er (ferskvannsfisk) i svømmebassenget sitt.

I det postapokalyptiske livet bør man kanskje bli jeger-sankere, sier de i fullt alvor. Uansett må man opprettholde den nødvendige kunnskapen for å «gjenoppbygge sivilisasjonen» (veve, behandle, resirkulere, ha rent vann, lodde, osv.), etter modell av framtidige romekspedisjoner. Hvor mange hester og kyr trenger hver familie, spør de. Fantasiforestillingen om et lukket samfunn, godt framstilt av Night Shyamalan i filmen The Village i 2004, trekker til seg tilhengere som utvilsomt foretrekker filmer som Roland Emmerichs 2012 eller John Hillcoats The Road, som ikke framtvinger kritisk tenkning.



Nydarwinistisk ideologi

Preppernes andre favorittema er lett å gjette seg til: frykten for den andre. Du blir tilbudt kart over «mistenkelige terroristaktiviteter» i verden og USA, så vel som metoder for å forvandle boligkomplekset ditt til en bunker med vakthold i påvente av at horder av nødlidende kommer for å innta tilfluktsstedet ditt. Den pragmatiske enigheten om «alarmøvelser» blir fulgt av marerittaktige forventninger, som kan være vel så skumle som det de innbiller seg å bekjempe.

Men enkeltes vrangforestilling bør ikke dekke over det faktum at flesteparten er forbrukere, like besatte som de som tømmer supermarkedene før helligdager. Disse forvirrede kundene kjøper våpen mot invasjoner, «nødvendighetsvarer» eller medisiner (de tre b-ene: bullets, beans, band aids – kuler, bønner og bandasje), og erstatter dermed et overforbruk med et annet. Deres nypioneristiske selvtilstrekkelighetsideal er omringet av et voksende marked med et virvar av produkter. Høydepunktet er kanskje en frysetørket matpakke med «ni måneder for fire personer» som nødlagerspesialistene selger som varmt hvetebrød til de mest pessimistiske.

Selvsagt må en god prepper være som en speider, «alltid beredt»: De må kunne lage en lampe av en potet, et håndkle av stoff, en skje av papp, tenne en ovn uten fyrstikker. Prepperne må dermed kjøpe tjenester fra tv-vakre trepedagoger, og det dreier seg stadig om et «forbrukerarbeid»: Lag din egen såpe, men med kommersielle ingredienser – borat, natriumkarbonat og revet ost fra nærbutikken.

Forventningen om katastrofe og redning fjerner fokuset fra hva som skjer nå. Hos prepperne finner vi utsagn om finanssektorens griskhet, men deres individualistiske forestilling om uavhengighet og fluktrefleks gir få perspektiver om sosial og politisk handling utenfor systemets aktuelle rammer. Like lite som kapitalisten i tvangsmessig jakt på profitt, forestiller prepperne seg at sivilisasjonen kan endre retning. At dagens gjeldskrise kan, på tross av oss og gjennom historiens feller, åpne for en overgang til et mer solidarisk samfunn, er utenkelig for prepperne. Forent i en nydarwinistisk ideologi om alles kamp mot alle, klarer de ikke å forestille seg at en enkel omfordeling av godene er langt mer effektivt enn strategisk relokalisering for å unngå depresjonens skrekk. Kort sagt nekter de å forberede seg på verdens videre eksistens etter kapitalismen.

Oversatt av R.N


Fotnoter:
1 «Subculture of Americans prepares for civilization’s collapse», Reuters, 21. januar 2012.

2 Blant andre Survivors : A Novel of the Coming Collapse (Simon & Schuster, Atria Books, New York, 2011) og How to Survive the End of the World as We Know It (Plume, New York, 2009).