Dokumentar

Dokumentarisk selvrefleksjon

Dokumentarfilmen er et demokratisk uttrykk og undervurdert som kunstform. Men flere selvstendige filmskapere og journalister har dødd de siste årene når de har begitt seg inn i krigsområder. Hva kan man lære om bransjen i løpet av hundre seminarer på en britisk dokumentarfilmfestival?

Posted on

Den britiske dokumentarfilmfestivalen Sheffield Doc/Fest gikk nylig av stabelen med over 100 dokumentarer og 50 kortfilmer på programmet. Men det var ikke filmene jeg var der for å se. Min ukeplan i Sheffield var å løpe rundt blant hundre seminarer og høre på dokumentarfilmbransjens selvrefleksjon.

Noen av filmene på programmet bør likevel nevnes. Åpningsfilmen Searching for Sugar Man (2012), av den svenske Malik Bendjelloul, handler om musikeren Sixto Rodriguez som floppet med to Dylan-aktige album på 60-tallet. Uten at han eller produsentene visste det, ble piratkopier massedistribuert i Sør-Afrika, der Rodriguez ble mer kjent enn Elvis. Myten forteller at deprimerte Rodriguez tok sitt liv på scenen. Underveis avdekker filmen biter av en dypere historie. Jeg forteller derfor ikke her hvilken aldrende mann som spilte gitar foran et entusiastisk publikum i Sheffield denne kvelden …

Marina Abramovic The Artist is Present
(2012), regissert av Matthew Akers, er en rørende film om et kunstnerkall, et forsøk på å nærme seg den menneskelige tilværelsen gjennom smerte. Eller berøring uten berøring: Nylig satt performancekunstneren i tre måneder med sine triste øyne på Museum of Modern Art i New York og lot publikum sitte enkeltvis med øyekontakt rett overfor henne – gjerne til tårene deres spratt.



Mer enn en film

Victor Kossakovskys Vivan Las Antipodas! (2011) er et visuelt storverk fra fire parallelle akser rundt på kloden – fra en liten argentinsk gjeterhytte og ødemarkens stillhet til den støyende storbyen i Shanghai. Spania og New Zealand. Hawaii og Botswana. Russland og Chile. Det er sjelden jeg ser en film som spenner meg fast i setet, fanget av musikken, som når en storfugl kretser over en fjellside i flere minutter før den stuper over sitt bytte. Kossakovskys bruk av helikopter gjør at jordens overflate svinger foran øynene på deg, før den skråner over til en annen del av kloden som klippes inn i bildets andre halvdel. Han står selv bak kamera. Bildene er fascinerende vakre, uten noen fortelling som rammeverk.

Dessverre fikk jeg ikke gleden av å se Kossakovskys enorme bilder på kinolerretet, men måtte nøye meg med en liten plass i rekken på Sheffields videotek med hodetelefoner, et par timer før møtet med regissøren. En så liten visning er ikke rettferdig overfor en slik visualitet.

Men seminaret eller «mestermøtet» med Kossakovsky var heller ikke rettferdig overfor oss som kom for å møte russeren. Mannen er stadig på farten, slik vi får se i den nye filmen om ham, Where the Condors fly (2012), regissert av Carlos Klein. Mannen som blir kalt dokumentarens Rembrandt hadde ikke tid til å komme til Sheffield, men møter oss i stedet på lerret via skype – over en kobling som til alles irritasjon stadig faller ut. Den prisberømte regissøren får såvidt forklart at folk ikke trenger film, og at han egentlig ikke burde lage film. Men han har vanskelig for å sove, og må stadig gjøre noe. Så går lerretet i svart før vi hører og etter hvert ser noen tilfeldige opptak fra Barcelona, vanlige mennesker på gata, før kontakten forsvinner igjen.

Kløner Kossakovsky med datamaskinen, eller driver han gjøn med oss? Seminarets drevne ordstyrer Peter Wintonick ser for en gangs skyld fortvilet ut. En fra salen spør lerretet hvorfor han som fotograf i Vivan Las Antipodas! aldri gikk nærmere innpå den døde kjempehvalen på stranden i filmen. Wintonick supplerer spørsmålet mens lerretet går i svart: Er du redd for døden? Jeg forlater etter hvert salen, men får med meg at han insisterer på at en film må være noe mer enn en film om den skal lages, siden alle kan lage film i dag. Man kan kanskje ane hvorfor Kossakovsky mister åtte venner for hver film han lager.



Vanskelige spørsmål

Det første seminaret dreide seg om self shooters, regissører som gjør alt kameraarbeidet selv. Den britiske regissøren Henry Singer jobber med et filmprosjekt om Utøya, der han viser nærbilder av likene. På spørsmål om det ikke er spekulativt, svarer han at verden må få vite hva Breivik gjorde, og at man lett glemmer det man ikke ser: Morderen må huskes emosjonelt for ugjerningene. Jeg vet ikke om denne prisbelønte britiske regissøren selv var og fotograferte på Utøya.

Panelet gir deltakerne ulike tips om å filme i vanskelige områder: For eksempel bruk av små teipbiter for å markere kameraknapper man må bruke raskt mens man har øyet på kameralinsen. Singer viser et eksempel på hurtig fokusering der kulene hviner forbi utenfor et sykehus på Vestbredden. Som self shooter må man kjenne sitt kamera, underveis i opptaket er det for sent. Man filmer alt som er viktig, slik som likene Singer plutselig kom over i innerste Kongo. Filmatiske og etiske avgjørelser om hva som kan vises tar man ved klippebordet senere.

Hvis man skal reise langt ut i et farlig område, er rådet å alltid å ta med et ekstra kamera, siden de lett går i stykker. Hvis du har gått i åtte timer for å gjøre et opptak av en geværveivende kampgruppe, kan du ikke løpe tilbake og hente et nytt kamera. Et støt fra en geværkolbe er nok til at alt er ødelagt. Da regissøren Guy Davidi filmet 5 Broken Cameras (2011) på Vestbredden skjøt faktisk soldatene rett på kameraet hans.

Paneldeltakerne påpeker også at regissører i dag er for opptatt av kamerautstyr og nye duppeditter. Først og fremst må man drive self directing før self shooting! Man må heller ikke glemme nytten av å diskutere med en filmfotograf eller assistent, man trenger å ordlegge hvilken story og hvilke karakterer man skaper. Dessuten må bildene opplyse, ikke bare illustrere.

Neste seminar fant ikke sted. Besøket til en kinesisk tv-delegasjon var annonsert som det første på en internasjonal festival som Sheffield. Men de ti kinesiske filmoppkjøperne fra de viktigste tv-kanalene ble sittende igjen i Kina. For man viser ikke filmen om den kinesiske protestkunstneren Ai Weiwei (Ai Weiwei: Never Sorry, 2012) ustraffet.

I stedet hørte jeg BBCs dokumentarveteran, Nick Fraser, snakke om «Why Documentary Matters», som han også nylig har gitt ut bok om. Hvorfor har dokumentarfilmer en verdi? Fordi dokumentar som filmsjanger både er «konstant overraskende, et demokratisk uttrykk for oss alle, og undervurdert som kunstform.» Historiske eksempler ble vist: Marc Ophuls, D.A. Pennebaker, Werner Herzog, Ian Palmer, Errol Morris, Andrew Rossi og Harry Freeland. Fraser er med sin aristokratengelsk kjent for å skremme livet av unge filmskapere i verdens «pitche-forum», der oppkjøperne vurderer filmideer som er i ferd med å bli laget. Fraser er kjent for fraser som «Jeg ser ikke hva filmen handler om, hvor er egentlig fortellingen?» eller «Jeg er overhodet ikke interessert». Mannen leder BBCs dokumentaravdeling Storyville og mener at kanalens hovedoppgave må være å utfordre med vanskelige spørsmål – og hindre at folk blir dumme.



Foran skjebnene

Sheffield-festivalens seminarer, i samarbeid med organisasjonen Documentary Campus, dreide seg om finansiering, distribusjon og aktivisme. Et dreide seg om kvinnelige produsenter, men seminaret til den 40 år gamle organisasjonen Women Make Movies var for lite temaorientert. «Secrets of Successful Producers: Lessons for Women and Other Filmmakers» avslørte få hemmeligheter. Den stadig hviskende klagingen fra kvinnen ved siden av meg, som pekte på sin tomme notatblokk, fikk meg til å gå.

Mer interessant var debatten med arabiske filmskapere. Den arabiske våren har skapt en rekke nye filmskapere og filmaktivister. Dette bekrefter lederen for Al-Jazeeras dokumentarfilmavdeling, Mostafa Jagy. Han forteller at de har jobbet mye med å trene dokumentarister. I denne regionen med 300 millioner innbyggere vises det årlig 2600 timer dokumentar og faktastoff. Før var dokumentar ren og pen idyll, men i dag viser de kritisk dokumentar. Jeg spør panelet om gode filmer om det arabiske samfunnet kan lages av utlendinger. Libanesiske Nadim Mishlavi nevner filmen Syriana med George Clooney, der det blir spilt sunnimuslimsk musikk i en scene fra et sjiadominert libanesisk område. Slikt ville ikke en lokal filmskaper gjort. Vi må forstå at arabisk egentlig er 22 ulike arabiske nasjoner og grupper. Det er vel ingen som ville lagd en film om en «europeer» heller.

Før jeg vender nesen hjem til Norge får jeg også med meg seminaret «Dying to tell the Story», der panelet understreker hvor lite forberedt en del filmregissører er når de reiser inn i krigsoner eller risikable områder. Det er flere filmskapere og journalister som har dødd de siste årene som self shooters. Med litt førstehjelpskunnskap hadde en del liv vært reddet.

Etter paneldebatten med eksempler på altfor farlige filmopptak, slår jeg av en prat med en av dem. Den britiske fotografen Giles Duley har nå en kunstig arm og ben av metall. Han tråkket i fjor på en landmine i Afghanistan da han fulgte en amerikansk militærpatrulje. Militæret fløy ham heldigvis raskt ut i helikopter og reddet livet hans.

Jeg har sjeldent sett en mann med så godt humør og pågangsmot. Han forsikrer meg at han snart skal ned igjen, han vil reise inn i krigsområder og fotografere mer.

Tydeligvis er det der han finner en mening i livet: i å være der ute, bak kamera, foran skjebnene, på oppdrag der han risikerer å bli sendt hinsides. Langt mer spennende enn å være på filmfestival, det var tydelig.

© norske LMD, truls@lmd.no

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver