En iransk hverdag

Gorgan, 30 år etter. Gorgan er byen fra barndommens ferieminner, da jeg og mine fettere tilbrakte lange somre i den hete og klamme luften som gjorde det vanskelig å puste. Gorgan ligger i det nordøstlige Iran, like ved Det kaspiske hav, 45 mil fra Teheran. I 1997 ble byen utpekt som hovedstad i den nye provinsen Golestan. Fjellene rundt byen er dekket av ville skoger. Innbyggerne hevder at ingen andre steder blir høstfargene så praktfulle som akkurat her, når fjellene står i en skrud av gult og rødt.

Byen er ikke til å kjenne igjen. I likhet med alle andre større tettsteder i Iran har Gorgan gjennomgått dyptgripende forvandlinger siden revolusjonen i 1979. Rask urbanisering, flere nye universiteter og en eksplosiv folkevekst har her som andre steder endret bybildet totalt. Byens tentakler strekker seg nå helt ut til skogene ved Naharkoran, fem kilometer utenfor sentrum.

Ved første øyekast er det ingenting som skiller folk her fra folk i hovedstaden. Ungdommen kler seg som andre i sin generasjon. Jentene flanerer elegant kledd i tynne og tettsittende kåper, pent sminket og iblant med skjønnhetsoperert nese. Håret er tildekket av et lett slør som såvidt antyder lokkene under. De fleste guttene har nøyd seg med å få nappet øyenbrynene, men også enkelte av dem har fått seg ny nese – noe som for tre tiår siden hadde vært helt utenkelig.

Økonomisk usikkerhet

Det er tidlig vår og rolig stemning i byen. Det er ingen frykt å spore i blikket til de forbipasserende, butikkene bugner av varer, og ingen tenker på hamstring av matvarer. Faren for et israelsk angrep synes lite overhengende, da er folk mer opptatt av inflasjonen. Dollarens kraftige økning på svartebørsen gir seg utslag i dagliglivet til folk flest. Her er nemlig alt importert. I småsjappene på hvert gatehjørne finner du riktignok alle slags «eksotiske» produkter, alt fra sveitsisk sjokolade til italiensk balsamico-eddik, men prisene har skutt i været. Dette blir ytterlige forverret av de nye amerikanske og europeiske handelssanksjonene. Men også prisene på lokale produkter stiger. I løpet av tre måneder har prisen på kylling steget med 70 prosent, på fårekjøtt med 60 prosent.

Den mest opplagte forklaringen er at subsidiene til de viktigste basisvarene (bensin, gass, strøm, vann og basale matvarer) har opphørt. I statsbudsjettet for 2010-2011 gikk regjeringen inn for en gradvis fjerning, over en femårsperiode, av samtlige prisregulerende tiltak, som utgjør ikke mindre enn 30 prosent av BNP. Målet er redusere statens utgifter, få ned energiforbruket og rette sosialstøtten mot de som virkelig trenger den. Innsparingene vil bli fordelt på støtte til de mest vanskeligstilte deler av befolkningen (50 prosent), bedriftsstøtte (30 prosent), og resten regnet som inntekter til staten (20 prosent). For bare noen siden måneder mottar alle iranere, ikke bare de mest trengende, et kontantbeløp i familiestøtte, såkalt yaraneh (40 000 rial i måneden, 20 kroner).

«Bare de økte strømprisene alene tar nesten halve inntekten min,» beklager Narguesse, en enke som bor alene i et hus med fire rom. Hennes viktigste inntektskilde er utleie av to rom til studenter. «Og den kraftige prisøkningen på mat tar resten. Situasjonen har bare blitt verre.» Men samtidig legger hun til: «Enkelte tjener på dette, slik som naboene mine. De er sju mennesker i en liten toroms. De 280 000 rial de får på konto hver måned er en pen liten ekstrainntekt. For de som bare lever av brød, er dette en veldig grei inntektskilde.»

Og ganske riktig, prisen på brød – som er en viktig del av kostholdet for arbeiderklassen – har etter en økning for en tid tilbake, ikke beveget seg på månedsvis. Det vanligste brødet, barbari, koster 2300 rial (1 krone). Bensinprisene har også ligget stabilt, med to grunnsatser: den subsidierte (sahmieyh), 60 liter per bil til 4000 rial literen (2 kroner), og den såkalte «frie» satsen, begrenset til 500 liter per bil til 7000 rial literen (3,50 kroner). Regjeringen meldte nylig at den ikke-subsidierte satsen kunne bli satt opp til hele 10 000 rial literen (5 kroner). Selv hvis dette ikke skjer, sprer slike beskjeder engstelse og usikkerhet i befolkningen, som kan vinke farvel til håpet om økt kjøpekraft.

Kvinner i arbeidslivet

Kritikere kaller Irans president Mahmoud Ahmadinejads tiltak, kontantstøtten og planer om omfattende utbygging av sosialboliger («Mehr»), for populistiske. Mehr-prosjektet omfatter utbygging av to millioner boliger til fattige. Prisen varierer etter by og beliggenhet. I Gorgan er det mulig å bli eier av en treroms på 80 kvadratmeter, med en engangsinnbetaling på 70 millioner rial (34 200 kroner), og avdrag på 1,8 millioner rial i måneden (880 kroner) over 20 år.

Slik klarte de to nevøene til Narguesse å kjøpe sin bolig. Den ene er offentlig renholdsmedarbeider, den andre deler på en drosjelisens med en venn. Begge virker svært så fornøyde, men regjeringens boligprogram har ikke bare vært en suksess. I Teheran står over halvparten av leilighetene bygd under dette programmet tomme, sannsynligvis fordi de er dyrere enn andre steder. For å kjøpe leilighet her, må man legge 150 millioner rial på bordet som første avdrag (73 350 kroner), og deretter betale månedlige avdrag på 3 millioner rial i 20 år. Boligene ligger dessuten langt utenfor sentrum.

Har disse sosialprosjektene økt president Ahmadinejads popularitet? Etter resultatene av det siste parlamentsvalget å dømme (andre omgang ble avholdt i mai), er dette langt fra sikkert. Den sittende presidentens søster, som stilte i kretsen Garmsar, presidentens fødeby, ble slått ut i første valgomgang, og i Gorgan stilte ikke en eneste kandidat til valg fra hans parti.

Her, som overalt ellers i Iran (med unntak av Teheran), domineres politikken av lokale spørsmål. Identitetsspørsmål veier tungt. I Gorgan bor det flere ulike folkegrupper fra nabostatene, som turkmenere, kasakere og zabolere, sistnevnte innvandrere fra byen Zabol i Balutsjistan. Ingen av kandidatene med turkmensk eller kasakstansk bakgrunn gikk videre i parlamentsvalget, mens flere av zaboli-kandidatene har gjort det bra de tre siste valgene. I år ble de representert av en kvinne, men hun ble slått ut i første omgang, noe som startet spekulasjoner om valgfusk.

Gorgan ligner resten av Iran: Kvinnene har fått en framtredende stilling i samfunnet. Før revolusjonen fantes det bare en eneste kvinnelig butikkekspeditør i hele byen. Hun var armensk og arbeidet sammen med sin mann, innehaveren av en eksklusiv klesforretning for byens velstående familier. Hun tok seg utelukkende av de kvinnelige kundene. På den tiden var det ikke vanlig for iranske kvinner å ha den type arbeid. Når kona til en butikkeier ble enke, tok hun seg bare av butikken inntil andre kunne overta. Kvinner i arbeid ble ikke sett på med blide øyne. I dag er derimot arbeiderstrøkene i det gamle bysentrum fulle av butikker drevet av kvinner. Kvinner jobber også i tjenesteyrker og i bygge- og transportbransjen, og de gjør ingen forsøk på å skjule seg. Det finnes også kvinnelige drosjesjåfører og kvinnelige bankansatte. Kvinnenes deltakelse i arbeidslivet er i dag en realitet, på tross av tradisjonen.

Fortidens mann

Samfunnet er i ferd med å åpne seg for impulser utenfra gjennom mediene. Utenlandske fjernsynsstasjoner er med på å prege folks dagligliv. En fra regionen gikk for eksempel av med seieren i «Next Persian Star», en slags iransk «Idol», som produseres i Tyrkia og sendes på den iranske kanalen TV Persian1. Offisielt er kanalen forbudt, selv om deltakerne i programmet svært ofte sponses av det lokale næringsliv. Når de vender tilbake til Iran, kan tv-publikummets nye yndlinger opptre i bryllup og andre tilstelninger, uten å bli plaget av myndighetene. Mens regjeringen har innsett at det lønner seg å se gjennom fingrene med denne typen programmer, er de langt mer bekymret for BBC og Voice of America.

Sassan eier en musikkforretning i sentrum av Gorgan. Det finnes et titalls slike forretninger i byen, hvor du får kjøpt instrumenter, CD-er og konsertbilletter. «Jeg selger 15-20 instrumenter i måneden,» forteller han. «Gitar er mest populært. Før i tiden var det barna til velstående familier som spilte et instrument. Nå er det heller unge med middelklasse- eller arbeiderbakgrunn, de som ser på tv-kanalen Farsi One. De rike har vendt seg mot tradisjonelle instrumenter som sitar. De er ikke lenger så interessert i vestlige instrumenter.»

Under vår samtale kommer to kunder inn i butikken. De ser ved første øyekast ut til å tilhøre religiøse familier. Begge er iført hodeplagget chador, i motsetning til de fleste kvinnene på gata. Kvinnene kjøper hvert sitt instrument, den ene en fiolin og den andre en daf, en slags tamburin. For 33 år siden hadde det vært utenkelig å tilby musikkinstrumenter i et tradisjonelt strøk.

De fleste virker enten likegyldige eller rådville overfor politikken, spesielt regimeledelsens interne konflikter. «Jeg bryr meg ikke om de river hverandre i filler eller kommer til enighet,» sier Narguesse oppgitt. Ahmadinejads forsøk på å fri til middelklassen har tydelig mislykkes. Verken forsvaret av privatsfæren mot innblanding fra religiøs milits eller nasjonalistiske slagord har fungert. Også i Gorgan er presidenten fortidens mann.

Oversatt av M.B.