Fluktens behagelige illusjon

Den vestlige turisten er i identitetskrise. Er det mulig å være turist og samtidig redde verden? En omdefinering av turismen krever et nytt forhold til rom og tid.

Rekreasjon – det vil si både turisme, reise og fritid – framstilles som oftest positivt. Da de store massene begynte å bruke fritiden til rekreasjon på 1960-tallet, fryktet sosiologen Joffre Dumazedier at rekreasjonens frigjørende potensial skulle forsvinne og bli et nytt opium for folket. Da historikeren Maurice Dommanget gjenutga Paul Lafargues bok om retten til latskap, Droit à la paresse (1880) på ny i 1970, merket han seg at folk hadde mistet interessen for samfunn og politikk, og heller investerte energien sin i den årlige ferien. Med fare for akseptere mer fremmedgjøring i arbeidslivet.

Med framveksten av turistindustrien ble fritidens frigjørende aspekt svekket av produktivitetskrav og kommersiell tenkning. For turismen slipper ikke unna at verden blir et marked, der målet er å forføre de ferierende, få de til å legge igjen så mye penger som mulig. Slik har det oppstått en parallell virkelighet som stenger turisten inne i svært selektive kretsløp som hindrer ham i å blande seg med de fastboende. Dette er vært tydelig i de fetisjerte stedene kalt «parker». Du kan bli «parkert» i Venezia eller i et fjellområde der du blir anvist hvor du skal sove, gå og hvordan du skal bør oppføre deg overfor bjørner som snuser i søpla. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Jakten på det autentiske

Default thumbnail
Neste sak

Når kineserne drar på ferie

Andre saker om Historie

Falskmyntnere

Når EU-parlamentet skriver historien i stedet for historikerne.

Frihandel med kanon

Den økonomiske liberalismens globale talerør er imot statlig innblanding, men ikke når det dreier seg om

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.