Fluktens behagelige illusjon

Den vestlige turisten er i identitetskrise. Er det mulig å være turist og samtidig redde verden? En omdefinering av turismen krever et nytt forhold til rom og tid.

Rekreasjon – det vil si både turisme, reise og fritid – framstilles som oftest positivt. Da de store massene begynte å bruke fritiden til rekreasjon på 1960-tallet, fryktet sosiologen Joffre Dumazedier at rekreasjonens frigjørende potensial skulle forsvinne og bli et nytt opium for folket. Da historikeren Maurice Dommanget gjenutga Paul Lafargues bok om retten til latskap, Droit à la paresse (1880) på ny i 1970, merket han seg at folk hadde mistet interessen for samfunn og politikk, og heller investerte energien sin i den årlige ferien. Med fare for akseptere mer fremmedgjøring i arbeidslivet.

Med framveksten av turistindustrien ble fritidens frigjørende aspekt svekket av produktivitetskrav og kommersiell tenkning. For turismen slipper ikke unna at verden blir et marked, der målet er å forføre de ferierende, få de til å legge igjen så mye penger som mulig. Slik har det oppstått en parallell virkelighet som stenger turisten inne i svært selektive kretsløp som hindrer ham i å blande seg med de fastboende. Dette er vært tydelig i de fetisjerte stedene kalt «parker». Du kan bli «parkert» i Venezia eller i et fjellområde der du blir anvist hvor du skal sove, gå og hvordan du skal bør oppføre deg overfor bjørner som snuser i søpla.

 

Fornøyelsens globalisering

«Parken» framstilles som det ideelle sted der det gode liv (endelig) er mulig. «Et annet liv skapes her» står det på nettsidene til sammenslutningen av regionale naturparker (PNR) i Frankrike. Disse naturparkene er gode eksempler på steder der man lokkes til å tro at noe annerledes «spontant» og «autentisk» skjer, mens de i realiteten er underlagt samme sosiale ingeniørkunst som andre steder: nyttige, inndelte og funksjonelle arealer innrettet for produksjon. En tegning av Gébé i tegneserien L’An 01 (År 01) illustrerer omfanget av denne geografiske orden. Den viser et land som nøye inndelt i områder der «ferieveier» og «privat strand» ligger side om side med «industriområde», «militært område», «privat jaktområde», «forbudt å trå på plenen» og «kjemisk landbruk».

Det er forskjellens positive konnotasjoner som gjør det rekreative annetsteds attraktivt. Det «naturlige» annetsteds gis en nærmest uendelig rekke representasjoner og dyder som står i motsetning til forholdene i byen og tvangen som kan forbindes med den: fremmedgjøring på jobben, økonomiske problemer, sosial kontroll, trengsel, byplanmessige feilgrep, forurensning, støy, utrygghet, tidsklemme, sosialt hierarki. Slik tenderer turistfantasiene mot å bli salgsargumenter: «Overbevis dine ubesluttsomme kunder om at sanddynene er det motsatte av bystresset, en psykologisk kur: stillhet, dromedarenes langsomhet og landskapets rene linjer,» skriver det franske reiselivsmagasinet L’Echo touristique. Retten til å reise har blitt et kommersielt slagord, renset for enhver tanke om sosial og kulturell frigjøring.

Denne utviklingen går hånd i hånd med trivielle henvisninger til turiststedene som «drømmefabrikker». Vi kjenner igjen perspektivet til den hollywoodske underholdningsbransjen. Utover det store behovet for å vise at turisme er en seriøs industri, viser den banale språkbruken turistbransjens rolle som fanebærer for en lykkelig globalisering, som en faktor for en «liberalisering med menneskelig ansikt» og en «turistisk verdensorden», slik Verdens turistorganisasjon (UNWTO) har proklamert.2

 

«Reise motstrøms»

Men myten om den framskrittsvennlige turismen begynner å slå sprekker. Det samme gjelder bildet av den sorgløse og selvopptatte turisten. Krisen er global, den berører energi, klima, bosetting, sikkerhet, sunnhet og identitet. En følelse av ansvar, for ikke å si skyld, har dukket opp. Den viser seg stadig i en atferd som blir stadig mindre marginal: Enkelte slutter med noen typer turisme eller tar fullstendig avstand og søker etter yrkesmessige, humanitære eller andre påskudd for å reise uten å føle seg som turist. Andre nøyer seg med fritidsaktiviteter i nærmiljøet, eller velger å tilbringe hele året på et turiststed. Ikke engang den frenetiske trangen til sol, bærebjelken i det 20. århundrets idé om ferie, er det den en gang var, siden beskyttelse mot solens skadevirkninger er blitt et spørsmål om folkehelse.

Den vestlige turistens identitetskrise angår trolig bare en liten del av middelklassen som er skeptisk til forbrukersamfunnets skadevirkninger og derfor ikke vil innta turistrollen. De vil gjerne se de besøkte landene med et nytt blikk, de forsøker å komme på innsiden av dem gjennom andre relasjoner enn gjest og vert. I stedet for å være potensiell kikker håper ikke-turisten å være et vitne som utfører en positiv samfunnshandling. Når de nekter å være forbrukere kan de føle seg invitert, som i tilfellet deltakerturisme. For eksempel Couchsurfing, et internasjonalt nettverk av folk som låner hverandre en sofa for natta, eller Greeters som tar imot besøkende gratis. I begge tilfeller handler det om gjestfrihet og byttehandel uten at penger er involvert.

I et kvart hundreår har mange forsøkt å omdefinere turismen, som følge av en voksende bevissthet om turismens innvirkninger på miljø og samfunn, og et ønske om å overskride eller integrere denne kritikken. Disse reformprosjektene kaller seg økoturisme, bærekraftig turisme, solidarisk turisme, ansvarlig turisme, etisk turisme, rettferdig turisme … Den nyeste varianten, humanitær turisme, står i fare for å gjenskape all ambivalensen i de to handlingene den forsøker å forene, nemlig å se og redde verden. Dette forhindrer ikke nødvendigvis at den går en god framtid i møte. Noen av disse nye turistformene er seriøse og respektable, andre er opportunistiske, men ingen kan neglisjeres. Selv om både måten de framstilles på og hvordan de konkret foregår kan virke tåkete: «Unngå turistene på en 100 prosent samfunnsansvarlig reise til Vietnam,» kunne vi høre i et tv-program på France Inter i januar 2010, som forklarte hvordan du skulle «reise motstrøms» for unngå masseturismen i Ha Long-bukta nord i Vietnam.

 

Situasjonistisk turisme

Med sin tilbakevisning av ethvert brudd mellom det hverdagslige og det ikke-hverdagslige, sine eksperimenter med underliggjøring av de mest ordinære tider og steder med utgangspunkt i et politisk prosjekt, la situasjonistene grunnlaget for en turisme uten et kompenserende brudd mellom her og der, mellom arbeid og fritid. Guy Debord ønsket å snu opp ned på måten vi oppfatter hverdagen på gjennom en psykogeografisk driving (dérive) – og den begynte her. Det gjaldt å erfare virkeligheten på en helt ny måte, fjernt fra alle planer diktert av samfunnsmessig og økonomisk nytte. Det poetiske i direkte kobling til det politiske. Prosjektet er fremdeles like aktuelt, og viser at det er mulig, utover den begrensede tanken om nye former for turisme, å tenke i baner som avskaffer turismen.

Det dreier seg ikke om antikonformisme, men om en radikale praksis utført i det alminnelige hverdagslivet: amatørmusikere på turné, eksistensielle og aktivistiske reiser, håndverkskurs, samarbeidsprosjekter og frivillighet. Det gir uante muligheter for bruk av rom og tid til personlige opplevelser som samtidig befrir seg fra turismens vanlige koder, atferd og steder. En praksis der det relasjonelle, eksistensielle, artistiske, manuelle, intellektuelle, geografiske og temporale står i sentrum. Slik kan turismens regler ignoreres, unngås, glemmes eller fornektes.

Mange tiår med konformistiske ritualer har tært på myten om ferienes frigjørende effekt. Nå gjenstår det å skape en etter-turisme, inspirert av Ernst Blochs utopiske likning: «fri tid = frie rom».3

Oversatt av L.H.T.

1 Gébé, L’An 01, L’Association, samlingen «Eperluette», Paris, 2000.

2 «Globale etiske regler for turisme», Verdens turistorganisasjon, 1999.

3 Ernst Bloch, Das Prinzip Hoffnung [1954–1959].