Rekreasjon – det vil si både turisme, reise og fritid – framstilles som oftest positivt. Da de store massene begynte å bruke fritiden til rekreasjon på 1960-tallet, fryktet sosiologen Joffre Dumazedier at rekreasjonens frigjørende potensial skulle forsvinne og bli et nytt opium for folket. Da historikeren Maurice Dommanget gjenutga Paul Lafargues bok om retten til latskap, Droit à la paresse (1880) på ny i 1970, merket han seg at folk hadde mistet interessen for samfunn og politikk, og heller investerte energien sin i den årlige ferien. Med fare for akseptere mer fremmedgjøring i arbeidslivet.
Med framveksten av turistindustrien ble fritidens frigjørende aspekt svekket av produktivitetskrav og kommersiell tenkning. For turismen slipper ikke unna at verden blir et marked, der målet er å forføre de ferierende, få de til å legge igjen så mye penger som mulig. Slik har det oppstått en parallell virkelighet som stenger turisten inne i svært selektive kretsløp som hindrer ham i å blande seg med de fastboende. Dette er vært tydelig i de fetisjerte stedene kalt «parker». Du kan bli «parkert» i Venezia eller i et fjellområde der du blir anvist hvor du skal sove, gå og hvordan du skal bør oppføre deg overfor bjørner som snuser i søpla. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
