Gramscis globaliserte idékamp

Analysene til Antonio Gramsci siteres ofte både til høyre og til venstre, men leses sjelden. Italieneren mente man måtte trekke de lavere klassene ut av den dominerende ideologien for å erobre makten. Fra Europa til India og Latin-Amerika har skriftene hatt dyp påvirkning på mange politiske bevegelser og tenkere.

Hvorfor var en arbeiderrevolusjon mulig i Russland i 1917, mens den feilet alle andre steder? Hvorfor mislyktes denne arbeiderbevegelsen i alle de andre europeiske landene – i Tyskland, Ungarn og ikke minst i Italia, der arbeiderne i «Torino-rådene» i 1919–1920 okkuperte fabrikker i flere måneder?

Dette spørsmålet er utgangspunktet i Antonio Gramscis berømte Quaderni del carcere, «Fengselsdagbøkene», der denne unge revolusjonære smidde sine første våpen basert på erfaringene i Torino. Verket som ble skrevet noen år etter at denne revolusjonsbevegelsen ebbet ut, er et av 1900-tallets største politiske verk med sin dype meditasjon over revolusjonenes nederlag i Europa og hvordan man skal komme forbi arbeiderbevegelsens nederlag på 1920- og 1930-tallet. Tre kvart århundre etter Gramscis død snakker verket fortsatt til alle de som ikke har gitt opp tanken på å finne veien til en bedre verden.

Men forunderlig nok snakker de også til de som gjør alt for å forhindre at denne verdenen blir en realitet. «I bunn og grunn har jeg tatt til meg Gramscis analyse: Makt vinnes med ideer. Det er første gang en høyremann går inn i denne kampen,» erklærte Nicolas Sarkozy noen dager før første runde i det franske presidentvalget i 2007.2 Ytre høyres bruk av Gramsci – hvor enkelte av Sarkozys rådgivere kom fra – er faktisk en gammel kjensgjerning. Gramsci er en sentral referanse for «det nye høyre», der hovedteoretikeren Alain de Benoist kaller sin «kulturkrig» for «høyregramscianisme».3 Men det har ikke forhindret at revolusjonære strømninger verden over har gitt stimulerende nyfortolkninger av Gramsci i løpet av 1900-tallet.



Globalisert teori

At revolusjonen var mulig i Russland men ikke i Vest-Europa, skyldes ifølge Gramsci statsapparatets og sivilsamfunnets natur. I tsar-Russland var nesten all makt samlet i statens hender, mens sivilsamfunnet – partier, fagforeninger, bedrifter, presse, organisasjoner – var lite utviklet. Å ta makten i en slik situasjon, slik bolsjevikene gjorde, dreier seg framfor alt om å overta statsapparatet: hæren, administrasjonen, politiet, rettsvesenet. Når sivilsamfunnet ennå er i støpeskjeen, kan statsmakten ennå kontrollere det. Men med en gang staten er erobret, begynner problemene: borgerkrig, utvikling av produktivsystemet, delikate relasjoner mellom arbeiderklassen og bondestanden.

I Vest-Europa var sivilsamfunnet tett og selvstendig. Med den industrielle revolusjonen ble det gradvis hovedsted for produksjonen. Sivilsamfunnet satt på en stor del av den totale makten, så mye at det ikke holdt å erobre staten. Dette betydde at sosial endring måtte skje på en annen måte enn i Russland. Revolusjoner var på ingen måte blitt umulig i Vest-Europa, langt derifra, men de måtte inngå i langsiktige «stillingskriger».

Gramsci ønsker å være tro mot den russiske revolusjonen – han beundrer Lenin, som han stadig hyller i Fengselsdagbøkene. Men han har også forstått at denne trofastheten, i praksis, innebar å endre måten å gjøre revolusjon på. Hans teori om «hegemoni» tar utgangspunkt i denne erkjennelsen. Klassekampen, sier Gramsci, må inkorporere en kulturell dimensjon. Den må stille seg spørsmålet om de underkastede klassene er enige med revolusjonen. Tvang og samtykke er fundamentene de moderne statene er bygd på, de er hegemoniets to pilarer. Når samtykket forsvinner – slik det skjedde i den arabiske verden i 2011 – ligger betingelsene til rette for at den sittende makten kan kastes.

Den første utgaven av Fengselsdagbøkene ble gitt ut på slutten av 1940-tallet. Generalsekretær i Det italienske kommunistpartiet (PCI), Palmiro Togliatti, fikk rettighetene. Han holdt kontrollen over skriftene til sin avdøde kamerat fram til begynnelsen av 1960-tallet. Siden den gang har Gramscis verker vært et samlingspunkt for alle de som forsøker å kombinere troskap mot oktoberrevolusjon i 1917 med en vilje til å tilpasse prosessen til svært forskjellige sosiopolitiske kontekster. Dette forklarer hvorfor Gramscis teser fikk en så rask internasjonal spredning og at det oppsto en rekke ulike gramscianske strømninger verden over. Fengselsdagbøkene kan dermed sies å være en av de første globaliserte kritiske teoriene.



Historiens utelatte

Tre svært forskjellige tilfeller viser denne spredningen. Argentina ble på midten av 1900-tallet åsted for en større gramsciansk interesse. Senere begynte også folk i andre land på kontinentet – Brasil, Mexico og Chile – å studere Fengselsdagbøkene. Farten og omfanget på Gramsci-resepsjonen i Argentina skyldes den store innvandringen fra Italia, men også at hovedbegrepene – «hegemoni», «cæsarisme», «passiv revolusjon» – her ble brukt til å forstå den spesielle argentinske peronismen.

Begrepene ble også brukt mer generelt til å analysere de «progressive» eller «utviklingsfokuserte» militærregimene som dukket opp i regionen – Juan Domingo Peron i Argentina, Lázaro Cárdenas i Mexico og Getúlio Vargas i Brasil. Disse regimene skapte en slags «konservativ modernisering» (det vil si verken restaurasjon eller revolusjon) som var så vanlig i den tredje verden på 1900-tallet, da land moderniserte seg samtidig som klasseulikhetene ikke ble tatt tak i.

Denne ambivalente politiske prosessen beskrives godt av begrepet om «passiv revolusjon», som Gramsci formulerer i Fengselsdagbøkene når han undersøker dannelsen av den italienske nasjonalstaten på 1800-tallet. Enkelte ganger ledes disse revolusjonene av en «cæsar» – eller ideen om en «cæsarisme» – det vil si av en karismatisk leder som knytter et umiddelbart bånd til massene, noe det ikke mangler eksempler på i Latin-Amerika, verken tidligere eller i dag.

Tenkere som José Aricó, Juan Carlos Portantiero, Carlos Nelson Coutinho og Ernesto Laclau har gitt nyskapende lesninger av Fengselsdagbøkene, med innflytelse langt utover Latin-Amerika.4 I likhet med Gramsci selv, var mange av de viktigste fortolkerne engasjert i den revolusjonære kampen som raste på kontinentet på 1960- og 1970-tallet.

På den andre siden av planeten nådde italienerens ideer India på 60-tallet. Han er blitt en sentral referanse for postkoloniale studier. En av dette fagfeltets grunnleggere, palestinske Edward Saïd, har brukt Gramsci i sin kritikk av orientalismen, det vil si Vestens representasjoner av «Orienten».5 Under påvirkning fra Saïd, samt marxistiske britiske historikere som Eric Hobsbawm og E. P. Thompson, dukket det på 70-tallet opp en spesifikt indisk gren av postkoloniale studier: subaltern studies. Denne grenen, representert særlig av Ranajit Guha, Partha Chatterjee og Dipesh Chakrabarty, låner navnet sitt direkte fra Gramsci. Uttrykket ’subaltern’ (underordnet, underkastet) figurerer faktisk i tittelen til dagbok 25, som heter «I Historiens utkanter (Historien til subalterne samfunnsgrupper)». «Historiens utkanter», det vil si de samfunnsgruppene som er fraværende i de offisielle historiene, men som kan velte samfunnsordenen hvis de går til handling.



Teori og praksis

Spredningen av Gramscis begreper fra Italia på begynnelsen av 1900-tallet til India på 60-tallet skyldes likheten mellom de sosiale strukturene i disse landene, særlig en stor bondestand. I teksten Gramsci skrev i 1926, like før han ble fengslet, «Noen tema om sør-spørsmålet», går han inn for en allianse mellom arbeiderklassen i Nord-Italia (mindre i antall, men økonomisk og politisk i vekst) og den fortsatt tallrike bondestanden i sør. Subalternistene i India går inn for samme strategi i sitt hjemland.

En tredje strømning forsøker å tenke geopolitikk med begreper fra Gramsci. Den kaller seg nygramsciansk teori om internasjonale relasjoner. Grunnleggeren her er kanadieren Robert Cox, en nyskapende marxist som også har sittet i ledelsen av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) i Genève. Blant andre Kees van der Pijl, Henk Overbeek og Stephen Gill inngår i denne strømningen. Disse nygramscianerne har framfor alt analysert EU, og forsøker å forstå dagens krise.6 Denne skyldes, ifølge dem, på den ene side det europeiske prosjektets manglende evne til å få samtykke fra befolkningen. Men for å etablere et slikt varig hegemoni, i et land eller på et kontinent, må de dominerende overbevise de dominerte om at det i det minste er litt i deres interesse. Dessuten så vi på begynnelsen av 1900-tallet en økende sammenfiltring av europeiske og amerikanske eliter. Dette innebærer at EU som oftest har underkastet seg interessene til det amerikanske imperiet, og ikke har klart å gjøre seg til et selvstendig politisk prosjekt.

Som en av de store intellektuelle i det forrige århundret, sluttet Gramsci aldri å bygge «de undertryktes parti», både i Italia og internasjonalt, gjennom den 3. Internasjonale. Han knyttet dermed teori til praksis, noe som er relativt sjelden for dagens kritiske intellektuelle.

Oversatt av R.N.




Fotnoter:
1 Finnes i norsk i utvalg: Politikk og kultur: artikler, opptegnelser og brev fra fengslet. Gyldendal, 1973.

2 Le Figaro, Paris, 17. april 2007.

3 Se Pierre-Andre Taguieff, «Origines et metamorphoses de la nouvelle droite», Vingtieme Siecle, nr. 40, Paris, 1993.

4 Se Raul Burgos, Los gramscianos argentinos, Siglo XXI, Buenos Aires, 2004.

5 Edward Said, Orientalismen – vestlige oppfatninger av Orienten, De norske bokklubbene, Oslo, 2001

6 Se for eksempel Henk Overbeek og Bastiaan Van Apeldoorn (red.), Neoliberalism in Crisis, Palgrave Macmillan, Basingstoke, 2012.