Hvem tjener på turismen?

Internasjonale institusjoner ser på turismen som en kraftig pådriver for globaliseringen, fordi den fremmer mobilitet, forbruk og handelsliberalisering. Ifølge FN-organet Verdens turistorganisasjon (UNWTO) er den også «en viktig motor for sosioøkonomiske framskritt». I forbindelse med den 5. verdens turismedag i 2006 lanserte UNWTO kampanjen «Turismen beriker» for «å skape større forståelse for de positive ringvirkningene»: «økonomiske goder, økt mellommenneskelig forståelse, arbeidsplasser i rurale strøk og miljøvern». Slagordet «trade not aid» er velkjent, nå kan det se ut som det er «travel not aid» som gjelder. Er turismen virkelig så idyllisk?



Står for 80 prosent av reisene

For UNWTO er turisme en sjelden mulighet for produsentene i sør til å selge produkter til forbrukere i nord, fordi den baserer seg på kultur og naturressurser som ofte er de fattige landenes eneste salgbare varer. Ifølge organisasjonen integrerer turismen også de mest marginaliserte i økonomien: Når rike forbrukere reiser rundt i landet, skapes det forretningsmuligheter for små hotelleiere og lokale produsenter. Turismen bidrar også til likestilling, ifølge UNWTO, ettersom bransjen sysselsetter en stor del kvinner (70 prosent av de ansatte på verdensbasis). Og den øker bevisstheten om hvor viktig det er å ta vare på natur og kulturarv. UNWTO hevder også at turisme fremmer kontakt mellom ulike folkeslag – «Vi er alle forbundet gjennom turisme» – og at den er en kilde til «kulturell stolthet, gjensidig forståelse og fred, og skaper en følelse av eiendom og kontroll».2

Dette glansbildet unnlater å fortelle at turistindustrien domineres av multinasjonale selskaper (som TUI Travel og ACCOR) og formes av globale teknisk-kommersielle allianser. Under en UNTWO-konferanse i 2001 presenterte generalsekretæren for Den internasjonale sammenslutningen av turoperatører (IFTO) den gjennomsnittlige fordelingen av kostnadene til en turistreise kjøpt i Belgia, Tyskland og Storbritannia. I snitt ble 20 prosent værende igjen i kjøperens hjemland, 37 prosent gikk til flyselskapene. Bare 43 prosent av prisen når destinasjonslandet, og en del av dette vil gå til importvarer turisten ikke vil være foruten: drikke, mat, klimaanlegg, tv, energi. Likevel står turoperatørene for 80 prosent av reisene til utviklingsland.



Sitter igjen med 5 prosent

Det lukkede miljøet i ferieklubbene og de organiserte gruppereisene, der det finregnes på tid og handleturene er guidet, gir få anledninger til kontakt med småprodusenter. Ta for eksempel prisen på en uke med full pensjon på Tunisias kyst. Av salgsprisen på 600 euro til en fransk turist i høysesongen, når 350 euro aldri til Tunisia: De går til moms og flyplassavgifter i Frankrike, flybensin, provisjoner, samt utgifter og avanse til reisebyrået. Av de resterende 250 euro, som etter lokal flyplassavgift og moms blir betalt til feriekomplekset, må det trekkes for import og den delen av profitten som går tilbake til landene i nord. Til slutt står den lokale økonomien igjen med 150 euro.

For en ukes vandreferie i de marokkanske Atlasfjellene til 950 euro, solgt av en fransk turoperatør og med fly fra Air France, blir 540 euro værende igjen i Frankrike. I motsetning til i det tunisiske tilfellet er utgiftene til importerte varer mye lavere, ettersom vandreturene så å si utelukkende baseres på innenlandske ressurser. Til gjengjeld er fordelingen av inntektene svært skjev: 370 euro legges igjen i Marrakech (fortjeneste til det lokale byrået, en natt på et lokalt hotell, minibuss, honorar til guiden, kjøp av forsyninger), mens bare 40 euro havner hos de lokale (kokk og muldyrdriver). Destinasjonsområdet sitter til slutt igjen med under 5 prosent av det turisten har betalt.

De fleste landene i sør tjener altså lite på internasjonal turisme – for ikke å snakke om at mye av pengene som faktisk blir lagt igjen havner i lommene til det lokale økonomiske og politiske oligarkiet. I de rike landene er bransjen konsentrert på noen få selskaper, mens den i utviklingslandene er langt mer pulverisert. Dermed kan turoperatørene fra nord tvinge de lokale underleverandørene i en region eller et land til å konkurrere med hverandre, og stikke av med storparten av verdiskapningen.

Oversatt av L.H.T.


Fotnoter:
1 Verdens turistorganisasjons (UNWTO) http://unwto.org/.

2 «Tourism and Poverty Alleviation», UNWTO, Madrid, 2002.