På jakt etter en menneskelig økonomi

Etterspørselen etter bøker om økonomi skyter i været i krisetider. Nå florerer markedet med nye og gamle verker som skal forklare hvordan det hele henger sammen. På enkelte områder er markedsmekanismen upåklagelig. I den nyoversatte klassikeren Den liberale utopi hevder Karl Polanyi at markedsøkonomien bærer med seg kimen til sin egen undergang. Den radikale økonomen Yanis Varoufakis hevder i The Global Minotaur at det ikke bare er markedsøkonomien som er problemet, men interessene som styrer den.

Markedsliberalismen gis ofte skylden for både den store depresjonen og vår tids finanskrise. Er det en altomfattende markedsøkonomi som er problemet, et samfunn styrt av kapitalistenes interesser, eller er det markedsideologien? For å besvare dette, må vi forstå markedsøkonomiens rolle i samfunnet.

Den jødiske politiske økonomen og antropologen Karl Polanyi (1886–1964) vokste opp i Østerrike-Ungarn, men emigrerte til England på grunn av fascismen og flyttet siden til USA, hvor han virket ved Columbia University. I The Great Transformation (først utgitt i 1944) som nå er oversatt til norsk med tittelen Den liberale utopi, framsetter Polanyi sin tese om at markedsøkonomien bærer i seg kimen til sin egen undergang. Det økonomiske motiv – «produksjon i vinnings øyemed» – som styrer markedsmekanismen, er et unaturlig prinsipp for organiseringen av samfunnet. Markedssystemet er en trussel mot menneskets liv og avler derfor en spontan motbevegelse av statlige reformer for å beskytte mennesket mot markedet.

Denne innflytelsesrike teorien byr på et paradoks. For Polanyi markerte den store depresjonen sluttstreken for markedsøkonomiens æra. Mennesket oppdaget samfunnet. Etter krigen ble verdensøkonomien underlagt Bretton Woods-systemets reguleringer, og de sosialdemokratiske velferdssamfunnene blomstret. Det kunne synes som økonomien var blitt temmet i menneskets og samfunnets interesser. Men hvis vi virkelig hadde oppdaget samfunnet, hvordan kunne Thatcher si at samfunnet ikke finnes? Hvordan skal vi begripe markedsideologiens tilbakekomst under nyliberalismen?

Yanis Varoufakis (1961–) er en framstående kritiker av rådende økonomisk teori, en flittig og informert kommentator av den pågående gjeldskrisen og professor i økonomi ved Universitetet i Athen. I The Global Minotaur (2011) tilbyr Varoufakis en løsning på det skisserte paradokset ved å tegne et annet bilde av markedssamfunnets logikk. Kapitalismen endrer form i takt med makthavernes interesser. Det er mulig Bretton Woods-æraen representerte en mer menneskelig økonomi, men systemets utforming var et uttrykk for USAs geopolitiske strategi. Da denne strategien endret seg, fikk vi liberalisering av verdenshandelen og deregulering av finansmarkedene. Det økonomiske motiv som Polanyi identifiserte med 1800-tallets selvregulerende marked, sluttet aldri å være toneangivende i samfunnsutviklingen. I så fall er det ikke den rene markedsøkonomien som er trusselen, men et samfunn styrt av hegemoniets økonomiske interesser.

Den liberale utopi

«Markedet utgjør en trussel mot den sosiale vevens menneskelige og naturlige elementer,» skriver Polanyi. 1800-tallets forsøk på å etablere markedssamfunnet var dømt til å feile, fordi statens beskyttende mottiltak undergravde markedsmekanismen. Denne «doble bevegelsen» er den sentrale tesen i Polanyis teori: Opprettelsen av markedsøkonomien avler automatisk beskyttelse av menneske og natur mot markedet. Den ga opphav til velferdsstatens første manifestasjoner, og det iherdige forsøket på å opprettholde markedssystemet i mellomkrigstiden var årsaken til fascismens framvekst.

Med markedsøkonomi mener Polanyi det selvregulerende marked, «en økonomi som styres av markedspriser og ingenting annet». Systemet ble drevet fram av markedsideologien, «den liberale utopi» – en fiks idé grunnet på forestillingen om at mennesket har en iboende tilbøyelighet til å tuske og bytte: Markedet oppstår naturlig som en arena hvor individene kan leve ut denne tilbøyeligheten. Den liberale utopi hadde sitt utspring i økonomifaget.

Polanyi mener at økonomenes syn på mennesket som nyttemaksimerende og økonomisk rasjonaliserende er en villfarelse. Ved å misforstå markedets tradisjonelle rolle i samfunnet var faget med på å berede grunnen for en unaturlig samfunnsorden basert på økonomisk egeninteresse. Sannheten er, mener Polanyi, at mennesket før den industrielle revolusjon aldri har latt seg styre av økonomiske motiver. I «primitive samfunn» finnes ikke homo oeconomicus. Alle samfunn har en økonomi, men den er tradisjonelt underordnet og støpt inn i den organiske samfunnsstrukturen. Markedet har eksistert lenge, som handelsplass, men har ikke vært viktig for organiseringen av samfunnet, siden samfunnets målsetning aldri har vært av økonomisk art. Økonomiske forhold har tjent som betingelse og begrensning for menneskets virke, men menneskets drivkraft er moralsk og kulturelt betinget – individets mål er å sikre status og verdighet. Den industrielle revolusjonen markerer således starten på en unaturlig prosess – utskillelsen av den økonomiske sfæren fra samfunnet, slik at det hierarkiske forholdet mellom samfunn og økonomi blir snudd på hodet. Den sosiale sfære må innrette seg etter markedsøkonomiens logikk.

Polanyis kritikk av økonomisk teori har gitt opphav til en vedvarende kontrovers i den økonomiske antropologien mellom hans «substantivisme», som ser økonomien som forankret i kultur og samfunn, og «formalismen», som ser på aktører i alle samfunn som homo oeconomicus.

Villfarelse eller ei, den «formalistiske» antropologien er fortsatt hjørnestenen i økonomisk teori. Det økonomisk rasjonaliserende individet er analyseenheten, og strukturen (og samfunnet) forstås som resultatet av individenes valg. I grunnmodellen for det økonomiske systemet sørger tilbud og etterspørsel for at alle markeder havner i likevekt («generell likevekt»). Det kan forekomme «rigiditeter» og «markedssvikt», men disse begrepene henter sin mening i kraft av å være avvik fra regelen. Markedet er grunnmekanismen, økonomens platonske idé.

I perioden før finanskrisen i 2008 avlet økonomifaget fram «hypotesen om effektive markeder», som sier at finansmarkedet tar høyde for all relevant informasjon i prissettingen, og derfor best regulerer seg selv. Den beslektede «hypotesen om rasjonelle forventninger» ga makroøkonomiske modeller hvor det er fåfengt å drive aktiv politikk for å bedre den økonomiske situasjonen, fordi markedsaktørene vil gjennomskue politikerne og tilpasse seg deretter. Det er derfor ikke uvanlig å hevde at moderne makroteori har vært intellektuelt alibi for nyliberal politikk. Yanis Varoufakis mener at disse teoriene er den «giftige» teorien som har understøttet det beståendes tankesett: «De økonomiske modellene var simpelthen matematiserte utgaver av en rørende overtro på at markedet vet best, både i rolige og urolige tider.»

Økonomifaget har ikke nevneverdig endret sitt syn på mennesket og markedet. Den liberale utopi lever i beste velgående. Som antropologisk kritikk av faget er Polanyi like aktuell som før.

Vare eller ikke vare

I Polanyis forklaring fordret den industrielle revolusjonen mobilitet i produksjonsfaktorene. For at markedssamfunnet skulle bli en realitet, måtte en viktig barriere overstiges: Alle faktorer involvert i produksjon måtte gjøres til varer som kan kjøpes og selges (kommodifisering). Problemet, og heri ligger det naturstridige med markedsøkonomien, er at arbeidskraft, jord og penger er fiktive varer. De kan ikke lagres eller konsumeres i normal forstand. «Ingen av disse produseres for salg. Varebegrepet brukt om arbeid, jord og grunn og penger, er en ren fiksjon,» skriver Polanyi.

Arbeid og jord er uløselig knyttet til menneskets liv. Kommodifiseringen av arbeid1 underlegger arbeidskraften markedets svingninger, trusselen om arbeidsløshet og sult, og menneskets liv forrykkes. Endringer i jordbruksstrukturen og konkurranse truer på sin side bøndenes livsvilkår. Det er her den «doble bevegelsen» gjør seg gjeldende. Liberaliseringen avler automatisk en motbevegelse for å beskytte samfunnet mot markedet. Polanyi nevner sikkerhetstiltak på arbeidsplassen, lover mot barnearbeid, vaksinasjonsprogram og mattilsyn som eksempler på mottiltak. Motbevegelsen skjedde i alle europeiske land under helt forskjellige politiske partier og kulturelle og religiøse innflytelser, og manifesterte seg på et vell av forskjellige samfunnsområder.

I boken spår Polanyi at hans tid (dvs. 1940-tallet) vil få æren av å ha blitt av med det selvregulerende markedet, og økonomien vil igjen innordnes samfunnets behov. Det framstår delvis riktig og delvis kuriøst i dag.

Motbevegelsen har satt sitt preg på våre samfunn i form av velferdsstaten. Vi har reguleringer av arbeidslivet, et sosialt sikkerhetsnett, lønnsavtaler som fastsettes gjennom forhandlinger mellom fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner. Samtidig hører man stadig vekk krav om mer «fleksible» lønninger og et mer «fleksibelt» arbeidsmarked, og New Public Management brer om seg. Betydningen av en stor offentlig sektor er anerkjent, men det kan se ut som markedsutopien finner nye utløp: Den agiterer ikke lenger for en ren markedsøkonomi, men for markedets innflytelse i økonomien.

Varoufakis finner også sporen til markedsøkonomien i kommodifiseringen og han påstår at «i dag griper dens fangarmer inn i mikrokosmos, hvor genomer patenteres og hybrider skal være noens ‘eiendom’. Gitt nok tid, vil månen og planetene, ja, selv solen og stjernene, privatiseres.»

I all sin overdrivelse sier dette noe viktig om kommodifiseringen av naturen og livet. Polanyis tese om at motbevegelsen vil beskytte jorden mot markedsmekanismen er ikke forenlig med for eksempel Monsantos virksomhet. Eller tenk på kvotehandel som løsning på klimakrisen: Markedsmekanismen brukes til å «internalisere» den økonomiske aktivitetens uheldige «eksternaliteter» (forurensning). Dette tilfellet representerer det stikk motsatte av en motbevegelse. Kanskje lignet gullalderen de første tiårene etter krigen det samfunnet Polanyi så for seg. Men hvorfor fikk vi da en ny bølge med liberalisering og finansialisering og en ny finanskrise?

Markedet er planlagt

«Laissez-faire ble planlagt, planleggingen ikke,» skriver Polanyi. Opprettelsen av markedssystemet var ønsket og styrt, mens motbevegelsen skjedde med nødvendighet. Men var det ikke de samme politikerne som la til rette for det selvregulerende marked som også sto bak de beskyttende tiltakene? Polanyis strenge begrep om markedsøkonomien – en økonomi styrt utelukkende av markedspriser – tilslører muligheten for at «det økonomiske motivet» kan ha presedens i samfunnet også i fraværet av et gjennomgripende markedssystem. Han åpner selv for denne tolkningen: «Da Aristoteles fordømte prinsippet om produksjon i vinnings øyemed som ’unaturlig for mennesket’, som uhemmet og grenseløs, siktet han til det avgjørende punktet: utskillelsen av det økonomiske motivet fra de sosiale relasjonene som begrenset dem.» Problemet ligger i å sette likhetstegn mellom det økonomiske motiv og markedsmekanismen. Utskillelsen av den økonomiske sfære betyr ikke nødvendigvis opprettelsen av et markedssystem.

Det er noen irrganger i Polanyis teori på dette punktet. Hvis opprettelsen av markedssystemet automatisk avlet motbevegelsen, er påstanden om at den rene markedsøkonomien faktisk eksisterte i en periode noe misvisende. Teorien tar ikke opp i seg muligheten for grader av deregulert markedsøkonomi, hvor markedslogikken kan ha større eller mindre betydning i samfunnet. Den rene markedsøkonomien fikk egentlig aldri eksistere, den finnes bare som idé. Det sentrale var at markedstenkningen fikk dominere samfunnets utvikling. I så fall kan parallellen til i dag være rettferdiggjort.

I sin beskrivelse av markedssystemet aksepterer Polanyi økonomifagets teori om hvordan det fungerer. Han fordømmer det fordi det er unaturlig og volder ulykke, ikke fordi det ikke virker slik det skal. Det kan imidlertid tenkes at økonomisk teori bommer i sin beskrivelse av det økonomiske systemet. Det har konsekvenser for Polanyis analyse.

Han vektlegger markedets selvdestruktive natur og nedtoner dermed maktforholdenes rolle i den økonomiske utviklingen. Det er ikke nødvendigvis en motsetning mellom kapitalistenes interesser og velferdsstaten. Alternativet kan være å forstå kapitalismen som i stor grad styrt av rådende interesser, for eksempel i en pendelbevegelse mellom deregulert marked og korporativ kapitalisme. Statlig inngripen kan få markedsmekanismen til å fungere, og slik kan det økonomiske motiv leve videre. Det kapitalistiske systemet er fleksibelt og kan anta mange former, og da tiden ble moden for det, beveget systemet seg igjen – eller rettere sagt: systemet ble beveget – i en mer liberalistisk retning.

Den globale minotauren

Yanis Varoufakis leser historien som en diskontinuerlig utvikling, sykluser som stoppes av en krise, og en ny æra begynner. 1929 representerer et slikt brudd, og 2008 vil stå igjen som et annet. De generelle linjene har åpenbare likhetstrekk med Polanyi: «Røttene til finanskrisen i 2008 finner vi i det industrielle markedssamfunnets frembrudd. Vår nåværende apori er en variant av den rådvillhet som ble skapt av kommodifiseringens og finansialiseringens fremvekst og de krisene disse prosessene uunngåelig fører til.»

«Markedssamfunnet» har ikke samme strenge betydning som hos Polanyi, men det er et samfunn hvor kommodifisering og finansialisering har en sentral rolle. Kommodifiseringen avlet finansialisering, som ga opphav til spekulasjon.

Varoufakis mener finansialisering var en av årsakene til finanskrisen, sammen med andre vanlige forklaringer som systemisk risiko, manglende regulering, grådighet, vestlig kultur og gal teori. Men den tilgrunnliggende årsaken var en annen – det han kaller «den globale minotauren» – USAs vedvarende doble underskudd (på handelsbalansen og statsbudsjettet). Den glupske og lunefulle minotauren forlangte en massiv tilstrømning av dollar fra utlandet som ble pumpet inn på Wall Street.

Under Bretton Woods-konferansen i 1944 tok Keynes til orde for en internasjonal valutaunion som skulle eliminere ubalanser i handelen mellom land. Det inngikk ikke i interessene til USA, som skulle sikre seg økonomisk verdenshegemoni. USA dikterte Bretton Woods-systemet i henhold til sin «globale plan», som gikk ut på å være nettoeksportør og omfordele overskuddet til underskuddssektorene i verden for å stimulere etterspørselen etter egne eksportvarer og opprette nye industrielle maktbaser (Tyskland og Japan).

Mot slutten av 60-tallet begynte USAs handelsoverskudd å synke, noe som bidro til oppløsningen av Bretton Woods-systemet i 1971 og starten på en «bevisst desintegrering» av den internasjonale økonomien, styrt fra Amerika. Dette markerte fødselen til den globale minotauren, USAs doble underskudd. USA skulle nå opprettholde sitt hegemoni som underskuddsland. Dollaren var fremdeles de facto reservevaluta (råvarer og olje handles med dollar) og USAs import skapte store dollarreserver i eksportlandene. Pengene måtte finne et utløp – og hvor ellers enn i USA? Slik ble minotauren matet og holdt i live, kapitalen fløt tilbake dit den kom fra og havnet på Wall Street. Til tross for ubalansene ble det internasjonale systemet inntil videre holdt i sjakk.

Varoufakis mener at mangelen på en institusjonalisert «Global Surplus Recycling Mechanism» (GSRM) for å forhindre systematisk opphopning av overskudd i enkelte land og underskudd i andre, ble fatalt. Hvorfor det? Hvis markedsmekanismen får rå og ubalanser ikke korrigeres, blir hele systemets forfatning skjørt. Hvis nedgangstid rammer ett land, vil den sviktende etterspørselen spre seg til underskuddslandene, som har akkumulert gjeld. Da kan gjeldsbyrden bli utålelig høy, landende vil forsøke å kutte i utgiftene, og vi kan få scenarier som de vi ser i Europa i dag.

Ifølge Varoufakis er det minotauren som er skyld i finanskrisen i 2008. Kapitalen på Wall Street motiverte ekspansiv kredittgivning til husholdningene, og finansiell innovasjon ga verdipapirisering og strukturerte spareprodukter. Den vedvarende optimismen på finansmarkedene førte til overdreven spekulasjon og risikotaking. Vi fikk boblen som måtte briste, finansaktørene søker likviditet, aksjeprisene raser og vi får økonomisk stagnasjon.

Historien tydeliggjør et par poenger. Det økonomiske motiv, her representert ved USAs og det amerikanske næringslivets interesser, spilte en avgjørende rolle for den økonomiske utviklingen i etterkrigstiden. Det økonomiske motiv ligger også bak den nyliberale vendingen – avregulering av finansmarked og internasjonal handel. Kapitalismens behov er plastiske og systemet tilpasningsdyktig.

Varoufakis tilbyr også et annet syn på økonomifaget enn Polanyi. Markedsteorien tjener mer som ideologisk styringsverktøy enn som beskrivelse av noe faktisk eksisterende økonomisk system, og teorien beskriver ikke hvordan markedsmekanismen fungerer. Den rene markedsøkonomien er et fantasifoster.

Stagnasjonen i verdensøkonomien etter 2008 har avlivet minotauren. Tilbake står bare dens håndlangere, nemlig økonomisk teori og et råttent finanssystem. Gjeldskrisen i eurosonen oppsto da landene måtte redde finanssektoren og verdensøkonomien gikk inn i resesjon. Varoufakis mener den er langt fra å løses. Vi er vitner til et sammenbrudd i sakte film, ute av stand til å overskride finansens logikk. Når en stat signaliserer gjeldsproblemer, øker spekulasjonen i CDS-er (forsikringer mot mislighold), som fører til at renten på nye lån blir høyere for landet. Én etter én går statene dukken, byrden til de andre landene som må bære dem, øker. Sykdommen fortsetter å spre seg så lenge avhengigheten av finanssektoren blokkerer gode løsninger.

Varoufakis’ forslag til løsning er, selvsagt, å opprette en mekanisme for å omfordele overskudd: Den europeiske sentralbanken (ESB) bør gjøre sin støtte til bankene betinget av at de sletter gjeld; ESB tar ansvar for resten av gjelden til nivået er i overenstemmelse med Maastricht-traktaten (60 prosent av BNP); den europeiske investeringsbanken skal besørge den manglende omfordelingsmekanismen ved å låne fra overskuddsland og investere i underskuddsland. Dette innebærer at eurosamarbeidet fortsetter. Om det er gjennomførbart eller ei, skal ikke vurderes her, men å la tingene gå sin gang som nå, innebærer ifølge Varoufakis å la finansaktørene bestemme utviklingen og styre eurosonen mot undergangen.

Den humane utopi?

The Global Minotaur bidrar til å underbygge hvordan de økonomiske interessene kan ha forrang uten at verdensøkonomien er fullstendig avregulert. Boken gjør det også smertefullt klart hvor lite vi vet om hva vi står oppe i og hvor veien går videre. Videre er den rik på detaljer om finanssektorens utvikling, krisens forløp, krisetiltakene, euroens svakheter, økonomifagets dumheter – informativt og tilgjengelig presentert.

Varoufakis mener hans fortelling representerer en endring av perspektiv som skal avdekke den tilgrunnliggende årsak. Det er imidlertid vanskelig å vrenge blikket og se den amerikanske økonomien tre fram som menneskekropp med oksehode. Den egentlige årsak blir aldri helt overbevisende. En alternativ teoretisk retning sier at bankene i praksis kan utstede så mye penger og kreditt de vil. Dette sier Varoufakis seg på et tidspunkt enig i. Men i så fall trenger man ikke utenlandske kapitalstrømmer for å blåse opp en boble, og minotaurens rolle blir overflødig.

Både i 1929 og 2008 var det en oppblåst finanssektor som trigget økonomisk krise. Polanyi forklarer det store krakket med opphopning av kapital på Wall Street da tidene ble usikre i Europa. Den umiddelbare årsak er den samme, og i begge tilfeller spilte den liberale utopi en viktig rolle i liberaliseringen av finansmarkedet. Den dypere årsak er det to forskjellige forklaringer på. Minotauren som sammenbruddets ultimate grunn er ikke like tiltalende som markedsøkonomiens selvdestruktive logikk. «Markedssystemet bærer i seg kimen til sin egen undergang» er strengt tatt en barskere tese enn «Vi mangler en GSRM».

At Polanyis teori ikke kan anvendes direkte på situasjonen i dag, er ingen overraskelse. Likevel er noen av hans skildringer oppsiktsvekkende aktuelle. Eurosamarbeidet kan ses som en ekstrem variant av den internasjonale gullstandarden som skulle besørge konkurransen mellom land i markedsøkonomiens tidsalder. For Polanyi var nasjonale sentralbanker en av de viktigste reaksjonene mot gullstandarden: Å kunne styre egen pengemengde er innbegrepet av nasjonal suverenitet. Dette virkemiddelet er eurolandene avskåret fra å bruke, og de blir tvunget til «intern devaluering» (kuttpolitikk) for å justere ubalansene, med de uheldige følger det har for sysselsettingen og investeringsklimaet innenlands. Man skulle nesten tro Polanyi kommenterer dagens situasjon:

«Tilbakebetaling av utenlandske lån og tilbakevending til et system av stabile valutakurser ble ansett som kriteriet på politisk fornuft. Ingen privatpersoners lidelser eller innskrenkinger i et lands suverenitet ble ansett som et for stort offer for å gjenvinne pengepolitisk integritet. Nøden hos dem som mistet jobben på grunn av deflasjon, armoden hos offentlige tjenestemenn som ble oppsagt på dagen, og selv tapet av nasjonale og konstitusjonelle rettigheter ble betraktet som en rimelig pris å betale for å tilfredsstille kravet om balanse på statsbudsjettet og en sterk [sound] valuta – disse a priori betingelsene for den økonomiske liberalismen.»

Hvis Polanyi hadde rett i at fascismen var et resultat av at man forsøkte å holde en forfeilet økonomisk orden i live, gir den historiske parallellen oss grunn til å være på vakt. Også i dag tåkelegger en variant av den liberale utopi utsikten over problemene.

Hvis vi kombinerer de to fortellingene, er moralen at det er umenneskelig når det økonomiske motiv – «produksjon i vinnings øyemed» – får forrang i samfunnet. De er uenige om hvordan dette motivet kommer til uttrykk. I Polanyis teori fordrer det en økonomi som styres av markedspriser og ingenting annet, men en slik økonomi har antakelig aldri eksistert. Det avgjørende poenget til Polanyi er da utskillelsen av den økonomiske sfære fra samfunnet, hvor samfunnet tvinges til å innordne seg etter økonomien. Varoufakis viser at denne hierarkiske relasjonen mellom økonomi og samfunn har bestått til dags dato, men at den kan skifte form i takt med makthavernes interesser. Når markedsmekanismen får styre i handel og finans, virker den destabiliserende. For Varoufakis er markedsideologiens rolle å være håndlanger for de økonomiske interessene når de trenger den. Det er likevel ikke sikkert at det er ideene som er maktens tjener, og ikke makten som er slaver av ideene. Bare én ting er klart: Markedsliberalismen er umenneskelig, og den er medskyldig i både den store depresjonen og vår tids finanskrise.

Begge forfatterne lengter etter et samfunn der mennesket står i sentrum. Siste kapittel i Den liberale utopi forklarer hvordan mennesket «blir modent og i stand til å eksistere som menneske i et komplekst samfunn». Varoufakis’ avsluttende ord er i samme utopiske ånd: «Om noen hundre år vil vår egen minotaurs død kanskje inspirere dikterne og myteskaperne til å angi dens bortgang som opprinnelsen til en ny og autentisk humanisme.»

© norske LMD

Gareth Dale, Karl Polanyi. The Limits of the Market. Polity Press, 2010.

Karl Polanyi, Den liberale utopi, Res Publica, 2012.

Yanis Varoufakis, The Global Minotaur, Zed Books, 2012.