Skatteparadiset Belgia

Belgia har funnet en egen oppskrift for å tiltrekke seg rike skattebetalere: Kapitaleiere slipper å rapportere overskudd og utbytte. Reglene tildekker de sosiale ulikhetene og hindrer politisk mobilisering.

I valgår finner man ofte en syndebukk for alle problemer. I den franske valgkampen i vår havnet en overraskelsesgjest på lista over toppkandidater til syndebukke­rollen, i tillegg til innvandrerne og lavkostlandene. Den ene presidentkandidaten etter den andre, både til venstre og til høyre, rettet pekefingeren mot det fredelige kongedømmet Belgia, som de anklaget for å huse et økende antall franske eksilrikinger tiltrukket av landets skattesystem.

Ved første øyekast kan det virke som om denne anklagen bunner mer i belgisk surrealisme enn i de faktiske forhold. Belgia er en av verdens mest avanserte velferdsstater, noe landet sikrer gjennom skatteinntekter som i 2009 var på 45,9 prosent av landets BNP (i Norge er skatteinntektene 41,8 prosent av BNP). Skatt på arbeidsinntekt utgjør en viktig del av denne skatteinngangen i form av både sosiale avgifter og progressiv inntektsskatt med en toppskatt på rundt 50 prosent. I Belgia skattelegges også kapitalinntekter, disse skatteinntektene er på rundt 8,5–10 prosent av BNP, litt over gjennomsnittet i Europa.

Slik sett er det vanskelig å forestille seg at Belgia konkurrerer med Sveits og Luxembourg om å tiltrekke seg franske skatteflyktninger. Men en rapport fra de franske skattemyndighetene viser at i 2006 var Belgia hoveddestinasjonen for formueskattflyktninger.2 Er det Brussels sjarme som gjør at det er stadig flere franskmenn å se i byens rikmannsstrøk?

Skattealkymi
Den virkelige grunnen er langt mindre romantisk. Den dreier seg om en særegenhet i det belgiske skattesystemet: Mens flertallet av skattebetalerne der må betale en av verdens høyeste skattesatser, nyter rentenistene godt av et ekstremt fordelaktig system, et system mange misunner dem. For eksempel Mitt Romney.

I januar 2012 offentliggjorde den republikanske presidentkandidaten selvangivelsen sin. Denne viste ikke bare hvor mye han faktisk tjente (mer enn 22 millioner dollar i 2009), men også at han betalte mindre enn 14 prosent i skatt, langt under det de fleste amerikanerne betaler. Men hvis Romney hadde bodd i Belgia hadde han bare trengt å oppgi mindre enn to millioner dollar i skattbar inntekt. Honorarene han fikk for sine taler (mer enn 400 000 dollar) og lønn som styreleder (mer enn 100 000 dollar) ville utgjort størsteparten av hans skattbare inntekt. De andre inntektene ville han sluppet å oppgi til skattemyndighetene og dermed sluppet å underlegge det progressive skattesystemet. De ville også vært usynlig på offentlige statistikker over inntekter og forskjeller. Dette får USA til å se ut som en sosialiststat, sammenlignet med det liberalistiske paradiset Belgia …

Av de 22 millioner dollar Romney hadde i inntekter i 2009 kom litt over 8 millioner fra renter og utbytte. Han fikk for eksempel mer enn 1,8 millioner i renter fra offentlige gjeldspapirer eid av investeringsfondene hans, allernådigst dekket av amerikanske skattepenger. Mens disse summene i USA, som de fleste andre steder, må oppgis til skattemyndighetene, har Belgia gått for et system med valgfri kildeskatt: bedrifter og finansinstitusjoner som utbetaler renter og utbytte betaler en proporsjonal skatt (15 prosent i 2009) på de utbetalte beløpene, som deretter sparer skattebetaleren for ytterligere skatt. Et slikt system gjør ikke bare progressiv skattlegging umulig, det gjør det også umulig å få oversikt over inntektsfordelingen i landet, ettersom identiteten til mottakerne aldri overføres til skattemyndighetene.

Som et direkte produkt av formue utgjør renter og utbytte åpenbart en svært viktig inntekt for de rikeste. I USA utgjorde kapitalinntekt i 2008 litt over 13 prosent av den totale skattbare inntekten for de 1 prosent rikeste husholdningene, men mindre enn 5,5 prosent for de 4 neste prosentene.3 På dette punktet er det franske skattesystemet ikke grunnleggende forskjellig, fordi renter og, siden 2008, utbytte, også kan underlegges kildeskatt. Men den franske skattesatsen er klart høyere enn den belgiske,4 som i siste instans er det eneste som interesserer potensielle skatteflyktninger.

Den mirakuløse forsvinningen av kapitalinntekter i det belgiske skattesystemet stopper ikke her. La oss gå tilbake til eksempelet vårt: Av de 14 millionene som gjenstår etter at Romney har trukket fra renter og utbytte, er mer enn 12 millioner resultat av «merverdi i kapital» som republikaneren har fått gjennom å selge aksjer til en høyere pris enn han kjøpte dem. Det dreier seg hovedsakelig om overskudd fra hundrevis av aksjekjøp og -salg. I USA og Frankrike må denne merverdien, selv om disse har fordelaktige betingelser, oppgis til skattemyndighetene. Ikke i Belgia, der de uten unntak er fritatt fra enhver skattlegging.

Merverdi i kapital er i enda større grad enn andre formuesinntekter forbeholdt de rikeste samfunnslagene. I USA utgjorde de i 2008 21,8 prosent av den skattbare inntekten til de 1 prosent rikeste husholdningene, og nær 45 prosent for de 0,01 prosent rikeste. Dette tallet faller til mindre enn 3,3 prosent for de 4 neste prosentene. I Frankrike sto de 1 prosent rikeste for mer enn 50 prosent av merverdien oppgitt til inntektsskatt mellom 2002 og 2006.5 Konsekvenser er at Belgias skattefordeler for merverdi ender med en undervurdering av inntektsforskjellene og dermed også et spesielt lavt skattebidrag fra de rikeste husholdningene.

Et siste kjennetegn ved belgiske skattelover redder også de rikeste skattebetalerne. Faktisk er det slik at selv om den teoretiske forskjellen mellom ulike inntektstyper virker åpenbar, så er håndhevelsen langt mindre åpenbar. Skattespesialistenes oppfinnsomhet er grenseløs og viser seg i en rekke mekanismer som åpner for å omdefinere arbeidsinntekt, renter og utbytte til ikke-skattbar merverdi.

Retten til å «velge den letteste skattebyrden» gjør at de belgiske skattemyndighetene ikke kan omdefinere en formelt lovlig juridisk handling gjort med det eneste formål å unndra skatt. Dermed er skattemyndighetene, i rak motsetning til i Canada eller Australia, maktesløse overfor underlige juridiske byggverk som kun er konstruert for å unngå skatt. Bruken av slike teknikker forutsetter en juridisk ekspertise og innebærer faste kostnader som gjør dem utilgjengelige eller uinteressante for de fleste skattebetalere. Dette gjør at det igjen er de med høyest inntekt som ser deres skattbare inntekt svinne hen med denne fantastiske «skatteoptimaliserende» alkymien.

Riktignok er ikke situasjonen særlig forskjellig fra i Frankrike, slik arbeidene til Camille Landais, Thomas Piketty og Emmanuel Saez har vist, ettersom flesteparten av finansinntektene også der unnslipper progressiv inntektsbeskatning.6 Men sosiale avgifter på formue og formueskatt forklarer hvorfor de franske rikingene ser på Belgia som et skatteparadis.

Urokkelig motstand
Dette er ingen historisk tilfeldighet, men et bevisst politisk valg. Dette viser seg i rollen Belgia inntar i internasjonale skattepolitiske forhandlinger. Landet var blant de tre EU-landene som i 2003 krevde unntak fra EU-direktivet om skatt på sparing, som innførte en automatisk utveksling av informasjon mellom medlemslandene om utbetaling av renter til innbyggere i andre EU-land. Belgia klarte å erstatte denne ordningen med kildeskattsystemet og unngikk dermed enhver overføring av personopplysninger til utenlandske skattemyndigheter, som dermed ikke får mulighet til å skattelegge disse inntektene.

På nasjonalt plan i et system med proporsjonal representasjon der koalisjonsregjeringer viser seg som en nødvendighet, har de sosialistiske og grønne partiene tradisjonelt avvist å stille skattereform som betingelse for regjeringssamarbeid, fordi et slikt kompromiss med høyrepartiene vil måtte betales med en reduksjon i sosialbudsjettene.

Og paradoksalt nok har de høye inntektenes fravær på de offentlige statistikkene gjort det spesielt vanskelig å angripe systemet. I den tilgjengelige statistikken framstår Belgia som et samfunn med få sosiale ulikheter, der staten i stor grad omfordeler inntektene, der det nesten ikke eksisterer store formuer. Og alt gjøres for at ulikhetene skal forbli usynlige i den offentlige debatten.

Men etter tiår med handlingsløshet kan vi nå se tegn på endring. Under trusler fra OECD om å plasseres på lista over «ikke-samarbeidsvillige finanssentre» har Belgia besluttet å bli med i det europeiske systemet for utveksling av informasjon og revurderer nå banksekretessen. De siste årene har også spørsmålet om skattlegging av de største formuene dukket opp i offentligheten, etter initiativ fra Det belgiske arbeiderparti (PTB/PVDA). Selv om dette lille kommunistpartiet er ubetydelig i valgsammenheng har det i flere år klart å føre en geriljakrig mot skattepolitikken, anført av skattefunksjonæren Marco Van Hees som uavlatelig har framvist blindsonene i det belgiske skattesystemet. Hans jordnære framtoning har gjort ham til en medieyndling.

Belgierne måtte likevel vente til de offentlige finansene ble rammet av finanskrisen før de så konkrete endringer. Som motytelse for sparetiltak fra en regjering dominert av høyrepartier, har de fransktalende og flamske sosialistpartiene høsten 2012 fått gjennomslag for en 4 prosents tilleggsskatt på kapitalinntekter over 20 000 euro. Selv om den er begrenset, er denne skatten en liten revolusjon, fordi den introduserer en liten dose progressiv skattlegging på kapitalinntekter.

De liberale partiene ønsker å holde ignoransens slør foran formueulikhetene og slåss for å bevare muligheten for kildeskatt på den nye tilleggsskatten for å unngå overføring av personlig informasjon til skattemyndighetene. Kravene om skattlegging av merverdi har møtt en urokkelig motstand. De franske skatteflyktningene trenger ikke å pakke koffertene med det første.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Eurostat, «Tax Structure by economic function».

2 Ifølge tilgjengelig statistikk er antall skatteflyktninger relativt begrenset. I 2006 forlot kun 883 personer og 2,5 milliarder euro i skattbar formue fra dette skattesjiktet Frankrike. 132 av dem valgte Belgia. Kilde: Conseil des prélèvements obligatoires, «Le patrimoine des ménages» (Husholdningenes formue), 2009.

3 Disse tallene er tilgjengelig på nettstedet til Emmanuel Saez : http://elsa.berkeley.edu/~saez.

4 I 2012 ble toppskatten på renter og utbytte økt til 25 prosent i Belgia. Til sammenligning er den 34,5 prosent for utbytte og 37,5 prosent for renter i Frankrike.

5 Camille Landais, «Les hauts revenus en France (1998–2006): une explosion des inégalités?» (Høye inntekter i Frankrike (1998–2006): eksplosjonsartet vekst i ulikheter?), Ecole d’économie de Paris, 2007.

6 Camille Landais, Thomas Piketty og Emmanuel Saez, Pour une révolution fiscale. Un impôt sur le revenu pour le XXIe siècle (For en skatterevolusjon. En inntektsskatt for det 21. århundre), Seuil, Paris, 2010.