Trojansk kalkun

Man aner alltid uråd når en film åpner med overspent latter og bajaseri, og presenterer en fest eller et miljø der det neiggu ikke spyttes i glasset.

En film der livet, som det heter, leves til fulle, såpass er klart etter 20 sekunder. I Guillaume Canets Små, hvite løgner (Les petits mouchoirs) møter vi en oppstemt fyr som i en strøm av entusiastiske grimaser og gledesutbrudd tar seg friheter med et vinnende vegg-til-vegg-smil (Jean Dujardin fra The Artist). Det lugger litt med en sånn menneske-slogan: den Vitale Typen. Han heter Ludo, for sikkerhets skyld. Hans eksalterte joie de vivre er begrunnelsen for hvorfor de andre er så forferdelig glade i ham som de bedyrer gjennom resten av filmen. Likevel blir han i løpet av få minutter så anmassende at man puster lettet ut når han blir påkjørt av en lastebil i full fart og ender på sykehus.

To og en halv time med den fyren hadde vært en prøvelse. Vel, dagen er ennå ikke over. Vennegjengen har litt å by på, de også, og lavmælte subtiliteter står ikke på timeplanen. De besøker ham på sykehuset og finner ut at de likevel vil gjennomføre ferieturen de hadde planlagt sammen, og heller besøke Ludo etterpå. To ektepar med småbarn, to karer med ulykkelige kjærlighetsforhold, og en venninne med vegring mot faste forhold. Sammen skal de feriere. Det dukes for oppgjør på kammerspillets premisser og noen solfylte, gledelige innslag av det man legger i begrepet «heisatur».

Uventede vendinger

Man bør unne hver generasjon sin Big Chill (Gjenforeningen,1983), selv om det er fare for at de får noe à la Pretty in Pink (1986) eller Peters venner (1992) i stedet, mer eller mindre inspirert dramatikk, der vennegjengen samles (for eksempel i anledning en avdød/syk venn) tar bladet fra munnen og snakker ut. Risikoen er at konseptet står for åpenlyst midt i veien for det skarve engasjement man kunne mobilisere for problemstillingene som luftes. Det kan bli et vel tydelig påskudd for å vise de riktig store følelsene, for å gi skuespillerne anledning til å få brukt seg litt. Bare for å ha nevnt det: Peters venner ble i likhet med Små, hvite løgner regissert av en skuespiller (Kenneth Branagh).

Her ligger en ikke helt neglisjerbar tendens. Med unntak som Vincent Gallo er det ikke lett å komme på skuespillere som har gjort særlig interessante ting i registolen. John Cassavetes, kanskje. Man må i hovedsak (her forsømmes sikkert noen i forbifarten) tilbake til Tati, Keaton og Chaplin, men de er jo en egen genre. Det er litt underlig, all den stund en profesjonell, erfaren skuespiller skulle ha mye gående for seg når og hvis han skulle ha regi. Både Sean Penn, George Clooney og Robert de Niro har laget filmer som er anstendige nok, men de kan knapt sies å ha satt verden i brann, eller å kunne måle seg med de beste filmene de har spilt i. Litt respektløst oppsummert kan det se ut som om tendensen er å holde kjernefokuset på de faktorer de er fortrolige med og har kontroll på: mellommenneskelige relasjoner, overbevisende spill, sannferdighet, glede og tårer. Hvilket bringer oss tilbake til dagens regisserende skuespiller, Guillaume Canet.

Som ventet viser han teft for de mange «vibbene» i de sosiale friksjonene. Gehør eller hva man skal kalle det: Det er slett ikke fritt for «melodi» i dialogene her, for ikke å nevne i tidsrommet mellom replikkene. Blant annet får vi en gruelig variant av fenomenet «ladet pause». Det skal Canet ha: noen av konfliktene og scenene kan virke aldri så åpenbare, men innimellom hugger denne filmen til, ofte med vel følelsessterke scener. De virker likevel ærlige nok, tross all støyen. Noen av de beste her er overrumplende gode, uventede vendinger på i utgangspunktet opplagte situasjoner. I blant blir det også tid til de mer lavmælte nyansene, men de er forglemmelig få. Hele truppen leverer gjennomgående et spill det står respekt, ikke minst når man ser hva de har å streve med i de verste partiene.

Ureflektert proletarromantikk

Man fornemmer likevel et solid, til tider skjemmende, uttrykksbehov: de sterke, polare følelsene. Latter og gråt – og ikke altfor mye imellom. Er det ikke litt typisk for de som snakker høyest om følelser, at det handler om retten til å bælje og skrike og leve i nuet, med sannhet og ekte følelser som gisler, og uten hensyn til øvrige gjester? Uansett hvor hardt Små, hvite løgner insisterer: Dette er ikke filmen for myldrende nyanserikdom mellom de emosjonelle ytterpunktene. Når man også ser at filmen har «løgner» i tittelen, så har man en idé om hvor det bærer, langs en akse som ikke er til å ta feil av. Følelser er jo, som kjent, ekte og dermed noe ubestridelig sant. Jo mer, jo mer, og sånn sett skulle Små, hvite løgner være et av filmhistoriens sanneste øyeblikk. Den lener seg noe naivt mot en dualistisk ekthetsforestilling som fikk så godt feste i forrige århundre, med de kjente, trauste hovedopponenter: den pyntelige fasade kontra de tarvelige realiteter bak den. Den ligner litt på de sannhetsapostler man treffer på i enkelte miljøer, i en viss alder, i en viss fase av nachspielet: Du, sier de, med gjennomtrengende (les: svømmende) øyne, du skal liksom være slik og sånn, mens egentlig, så er du bare … bare …

– Sånn og slik?

– Ja, tenk!

Dette kan vi alle ta lærdom av. I Små, hvite løgner er det en lokal krepseoppdretter som inngår i denne halvperverterte Onkel Tom-tradisjonen, det klare blikket fra bakken, liksom. Primærnæringen. Den av kultur ufordervede verdensanskuelse: Vaktmesteren i Breakfast Club som forteller jyplingene hvordan de egentlig arter seg, Susan Sarandon som folkelig talerør mot borgerlige pretensjoner i en annen film med Hvite løgner i den norske tittelen (White Palace, 1990). Hvor er Aksel Sandemoses instrumenter når man trenger dem? Jantelovene? Enn Lennons bistre strofer om arbeiderklassedydene? Man blir litt matt av slik tendensiøs lokalisering av innsikt, og for hver gang blir det lettere å sympatisere med Ettore Scolas svinske harselas med ureflektert proletarromantikk i Tarvelige, heslige, vemmelige (Brutti,sporchi e cattivi, 1976): Så mye for jordens salt og deres ubesudlede vesen. Guillaume Canet, derimot, har åpenbart ingen reservasjoner mot et såpass tradert perspektiv, og ledsager det med overtydelige poeng og vel svulstige uttrykk. Han har kanskje sine grunner til det.

La oss bare av forbrukerveiledende hensyn få katta ut av sekken: Filmen har vært en suksess i Frankrike, men jeg er rimelig sikker på at utålmodige kollegaer her hjemme vil slakte denne filmen så fjæra fyker (og lystig lesning vil det bli). Her er nok av feilskjær til å gjøre noen hver ille berørt. Slutten her er noe av det mest hysteriske som har vært å se siden Bigas Lunas’ Skinke, skinke (Jamón, jamón, 1992), men dessverre uten samme grad av, la oss si, villet kitsch, som man kunne tiltro spanjolen. Canets «smil gjennom tårer» risikerer å konverteres til vantro latterhikst så tårene renner i salen. Vår tids redsel for alvor, sier du? Dette er neppe anledningen. Vel, så er Små, hvite løgner muligens litt av en kalkun, men la oss i gemyttlighetens navn moderere det med en for anledningen passe elegant metafor: en trojansk kalkun. Jo. For inni alt dette emosjonelle sølet befinner det seg en riktig fin, aktuell og spennende historie.

En utdetonert ladning

Blant filmens litt for mange skjebner er det forholdet mellom skaphomsen og heteroen som påkaller interesse. Vincent (Benoît Magimel) er gift («jeg møtte henne altfor tidlig»), han er småbarnsfar, men betatt av vennen Max (Chabrol-veteranen François Cluzet). Vincent forteller Max dette, til sistnevntes bestyrtelse. «Men jeg er ikke homo, altså!» iler Vincent til med, før han fortsetter å kjærtegne Max verbalt. En kostelig scene. Blant annet. Forholdet deres byr på noen såre nødvendige doser multivalens i en verden som ellers virker fattigslig binær. Max blir rasende, forvirret og tar framstøtet som noe av en tilsnikelse. Hans venn sitter og lyver ham rett opp i ansiktet, og det i form av en betroelse, men altså en betroelse som ikke står løpet ut. Vincent blir litt som å høre en mann be om pølse og nekte å betale fordi han er vegetarianer. Man kan forstå at Max reagerer. Vincent er dessuten fysioterapeuten hans, og en av hans beste venner. Legg så til at Max har en rem av huden til den tradisjonelt homofobe mannen, så skulle det meste være lagt til rette for en cocktail av motstridende impulser. Riktig nok er han ikke homofob av den sjåvinistiske, trakasserende sorten, men nok til at han synes det er ekkelt med kroppskontakt med andre menn.

I anledning en kubansk film med beslektet tematikk, Jordbær og sjokolade (jo, den het faktisk det: Fresa y chocolate) fra 1994, ble en slik tilnærmelse beskrevet som «om en ku slikker deg i ansiktet». François Cluzet gir et veritabelt liv til utsagnet, med en liten katalog av WTF-mimikk. Samtidig er det en pine å se hvordan Vincent krøller seg under vekten av egne ord mens han prøver å overbevise i det minste seg selv om at han snakker sant i begge de to gjensidig utelukkende setninger. En mann som prøver å lyve så han tror det selv, attpå til ved å fornekte seg selv, er ikke noe trivelig syn. Når det dertil er en retrett fra et oppriktig forsøk på å erklære seg, så skal man være temmelig forherdet for bare å se komikken i seansen.

Slike opptrinn har vi ikke sett mange av på film før, om noensinne. Det finner sted før de drar på turen og den uforløste konflikten ligger som en udetonert ladning underveis. Sånt blir det potent drama av.

Pedagogisk appell

Hvorfor dynger Canet ned denne fine historien i platt illustrasjonsmusikk, klisjéperspektiver og hysterisk frieri til publikums «følelsesliv» i ordets mer vulgære forstand? Det er jo krevende nok å balansere skildringen av en våknende homo som framstår som smygjeger i det han gjør sine første forsøk på å trå vannet utenfor skapdøra. Man kan bare spekulere. Er man riktig mistroisk, kan det jo se ut som Canet selv forsøker seg på en lignende «Operasjon margarin»: hvis homo-tematikken anses som så utfordrende (selv i 2012), så skulle den glatteste taktikken være å gi øvrig dramatikk og humor så bred og sosialdemokratisk appell som mulig.

Pragmatisk sett er det jo forståelig at Canet velger å ikke fekte på alle fronter på en gang, men med en så overdreven sukring av pillen står han i fare for å trigge brekningsrefleksen før innlevelsen. Da heller kompromissløsheten til en Gregg Araki eller Gus van Sant. Defensive, innsmigrende henvendelser som denne blir en påminnelse om hva eksplisitt sjørøversex som Querelle (1982) må ha kostet Rainer W. Fassbinder i sin tid. Vi snakker noen tiår før Brokeback Mountain (2005). Men der en Arakis Mysterious Skin (2004) kanskje blir vel utfordrende for et mainstream-publikum, er det fare for at Canets invitasjon favner så vidt at kjernepublikummet går tapt.

Besøkstallene får være regnskapsførerens problem. Filmentusiaster kan bare fantasere om at Canet hadde flekket vekk rammefortellingen, et par av birollene og etterlatt en kortere og langt bedre film etter en omgang med saksa. Om ikke annet burde filmen ha pedagogisk appell, som kasus for filmstudenter, en lærerik parade av dos and don’ts. Ta med imaginær redigeringspult og lag din egen.