Det nye romkappløpet

Hva med en ferie til månen? Siden 19. juni har to selskaper solgt billetter dit til 20 millioner dollar stykket. Mens det første romkappløpet var en styrkeprøve mellom supermaktene USA og Sovjetunionen, ser det andre ut til å bli en konkurranse mellom private selskaper på den lille øya Man.

På Isle of Man levde det for lenge siden, forteller sagnet, en alv kalt Fenoderee («den hårete») som elsket å hjelpe arbeidsomme bønder og fiskere. Han tok innhøstingen om natta for bøndene og hentet alle steinene de trengte for å bygge uthus. For fiskerne reparerte han båter og garn tidlig på morgenen.

Tryllestaven på dagens Man heter null skatt. Den tjener ikke lenger bøndene og fiskerne, men de nye romfarerne. Midt i Irskesjøen troner saueøya der man på gode dager kan se over til de fire nabolandene: Irland, Skottland, England og Wales. Øya er faktisk nummer fem på romfartsselskapet Ascends liste over land som har mulighet til å sende et bemannet romskip til månen.1 Hvordan har et lite land med 425 000 innbyggere, som må sende sine unge utenlands fordi landet ikke har noen universiteter eller forskningssentre, klart å bli en romfartsnasjon?

I hovedstaden Douglas er forretningsområdet og regjeringsbyggene samlet i en liten ring rundt den lille havna der fiske- og fritidsbåter ligger for anker. Alexander F. Downie fra den lovgivende rådsforsamlingen (øyas overhus) tar imot meg på tinget Tynwald hvor han minner om mikrostatens vikingrøtter: «Vi har det eldste aktive parlamentet i verden. Det har vært holdt ting på Tynwald siden 979! Vår politiske stabilitet skyldes at vi ikke har tradisjonelle partier – nesten alle av de 24 folkevalgte i underhuset er partiuavhengige. Vi står samlet, men stemmer individuelt.» Hver 5. juli samles hele tinget på en bløtkakeformet voll ved landsbyen St Johns vest på øya for å proklamere alle lovene som har blitt vedtatt i løpet av året.

Ifølge Downie, som er tidligere handels- og næringsminister, fungerer Ellan Vannin (øyas navn på mansk) som en liten bedrift, og kan tilpasse lovene til omstendighetene og markedets behov. Øya er heller ikke risikoavers. I 1904 ga myndighetene Julian Orde tillatelse til å arrangere et billøp, noe som var umulig i Storbritannia der fartsgrensen var 32 kilometer i timen. Tourist Trophy ble etter hvert kjent som et av de mest prestisjefylte motorsykkelløpene i verden. Løpet tiltrekker seg i dag 40 000 tusen tilskuere og dobler for en kort tid folketallet i hovedstaden. Hvert år dør fem–ti konkurrenter – når jeg er der i juni har allerede fire motorsyklister mistet livet.

 

I ruinene av stormaktenes romambisjoner

Livet til bøndene og fiskerne på øya har vært hardt. Øyas unge ble tidligere oppfordret til å utvandre, fordi det var vanskelig å brødfø befolkningen. De store fotografiene som tar imot de besøkende på gruva i Laxey, viser at man ikke alltid spiste seg mett. På begynnelsen av 1900-tallet skapte turismen nye arbeidsplasser på øya, som ikke ligger langt fra den britiske badebyen Blackpool. Senere, da charterreiser gjorde at ferierende kunne fly til mer solfylte steder, begynte Douglas å spesialisere seg på oversjøiske finanstjenester, som nå er den største arbeidsgiveren på øya som nesten ikke har arbeidsledighet. Turisme, fiske og landbruk står ifølge siste statistikk fra 2011 for bare tre prosent av arbeidsplassene, mens forsikring og bedriftstjenester står for 27 prosent.

Øyas innbyggere lister opp alle fordelene for meg, nærmest som en Powerpoint-presentasjon: Risikovillighet, responsivitet, «nøytral» skattlegging (for som de sier: «Vi er ikke et skatteparadis!»), en regjering som jobber hånd i hånd med bedriftene, politisk stabilitet, sikkerhet for alle typer eiendom, en avansert bank- og finanssektor. Men dette er ikke i seg selv nok til å sikte mot månen. Det må finnes en etterspørsel, skapt i ruinene av stormaktenes romambisjoner.

Tom Maher, den første forretningsadvokaten i Douglas som har spesialisert seg på romfart, forteller at «etter at NASA pensjonerte romferga2 og Obama kuttet budsjettene, har romfartsindustrien blitt hovedsakelig kommersiell. Offentlige organisasjoner kjøper stadig flere tjenester fra private. Den internasjonale romstasjonen skal betjenes av romskip fra selskapet SpaceX. Transporten til omløpsbaner nær Jorda besørges stadig oftere av innovatører og forskere fra privat sektor. De offentlige organisasjonene bruker ressursene sine på utforskning av fjernere deler av rommet. Jo mer kommersiell denne sektoren blir, jo mer behov blir det for god lovgivning innen regulering og skatt.»

Det mener også Tina Rawlinson, direktør for Cavendish Trust, som har spesialisert seg på å opprette oversjøiske selskaper: «Det er en liten industri, men inntektene er gigantiske. Nå som romfart begynner å bli et verdensmarked, påvirker det de prisene som hele verden har ledd av. Gjennom bevisst strategi eller en tilfeldighet var vi akkurat i ferd med å hamre inn, på alle konferanser, at ingen selskaper som interesserte seg for sektoren kunne unngå å sjekke ut muligheten for å ha en fot på Man.» For eksempel sparer skattefritaket på forsikring en operatør hundre millioner dollar i en satellitts levetid. «Det er som når en industri bestemmer seg for å etablere produksjonen i Kina eller India,» konkluderer Rawlinson. Kollegaen hennes, Pritesh Desai, antyder en holdningsendring: «De store landene samarbeider mer enn før, men de har ikke lenger den politiske viljen, ønsket om å bevise noe. Romkappløpet er dødt og med mindre Kina eller India reiser til Mars (teknologien eksisterer!) vil de offentlige organisasjonene utviskes av de private, som utover satellitter også er interessert i romturisme og mikrogravitasjon.»

 

Et godt internasjonalt rykte

Selv om romfartsindustrien har enkelte likheter med sjø- eller lufttransport – to sektorer der Man også tilbyr bekvemmelighetsflagg og skattefordeler – er den en særegen sektor. I USA har eksport av tosidig teknologi (for militær og sivil bruk) vært strengt regulert av International Traffic in Arms Regulations (ITAR) siden 1999. Romrakettene er ikke særlig forskjellige fra vanlige missiler. «Inntil nå har den typen reguleringer hindret bedriftene i å etablere seg i utlandet,» forklarer Maher. «Når et amerikansk selskap vil etablere en filial i utlandet, eller dele teknologi med en leverandør, har det få valg. Men Man nyter godt av Storbritannias spesialstatus i ITAR.» Dette har gjort at 30 av verdens 54 satellittselskaper har en filial på Man.

Spesialstatusen gir dem (siden 2000) plasseringer i jordas omløpsbane – kalt romparkeringsplasser – via et offentlig-privat partnerskap med Mansat, et selskap grunnlagt av en innfødt, Chris Stott. «Chris, som er gift med den amerikanske astronauten Nicole Stott og har jobbet for selskaper som Lockheed Martin og Boeing, fikk ideen om å sende øya opp i rommet og har brukt sine talenter og kontakter,» forteller økonomidirektør Ian Jarritt. Stott har også grunnlagt Excalibur Almaz, et selskap for romturisme som har kjøpt brukte sovjetiske romstasjoner av typen Saljut. Romstasjonene står på lager i en hangar nord på øya, planen er å sette dem i drift igjen for å sende rike pensjonister i bane rundt månen.

Regjeringen på Man skryter også av et godt internasjonalt rykte. «Vi har etterfulgt alle kravene om transparens for å komme på G20s hviteliste. Vifølger også OECDs krav på skatteområdet,» forteller Tim Craine, avdelingsdirektør for romfartsavdelingen i næringsdepartementet. «Selskapene tiltrekkes ikke bare av våre skatteregler, men også av ekspertisen vi har utviklet ved å utdanne folk på International Space University i Strasbourg. Det beste beviset på vår nye rolle er at et nonprofittselskap som Space Data Association har valgt å etablere seg her.»

Space Data Association er opprettet av satellittoperatørene for å lage en felles database med all informasjon om posisjonene og banene til medlemmenes satellitter for å unngå kollisjoner. «Et konkret svar på et reelt problem som den internasjonale reguleringen ikke klarte å løse på grunn av industrihemmeligheter,» forteller forretningsadvokaten Heather Gordon fra advokatkontoret Cains, som har de største satellittoperatørene som kunder. Et lignende initiativ dreier seg om frekvenser, for å redusere forstyrrelser mellom forskjellige satellitter – hver kommunikasjonstime tapt som følge av tekniske problemer koster flere titalls millioner euro.

 

Bare papirflytting?

Men med sin nullskatt for romfartsbransjen, lar ikke Man denne industrien, som hovedsakelig finansieres av staten og tjener på offentlig forskning og utdanning, stikke av fra sine skatteforpliktelser? Svaret jeg får er: «Hvis regjeringene vil endre lovene sine, kan de gjøre det. Dagens situasjon passer dem tilsynelatende utmerket.» Uansett om det stemmer, gir romfartsindustrien Man betydelige indirekte inntekter. Gjennom inntektsskatt og merverdiavgift vil regjeringen få inn 34 millioner pund i perioden 2005–2013. Inntektene til den private sektoren vil være på 1,6 milliarder pund i 2011–2013. For bare 16 fulltidsarbeidsplasser i romfartssektoren!

Er det bare papirflytting på øya? Ikke egentlig, forsikrer Downie meg: «Det vil nok aldri bli store fabrikker med flere tusen arbeidere her, men vi drømmer om å etablere små avanserte fabrikker, med 20–50 ansatte. For eksempel for å lage komponenter til rakettmotorer.» Det eksisterer allerede en slik fabrikk der deler av kundegruppen kommer fra romfartssektoren. Jeg besøker fabrikken CVI Technical Optics, en spesialist på laserlinser som siden 1972 har holdt til i Onchan nord for Douglas. Fabrikken leverte et instrument for laserdeteksjon (Lidar) til Phoenix Mars Lander i 2008. Det finnes også en produsent av katapultstoler på øya, så vel som en underleverandør til Rolls Royces flymotorer, og De Beers lager industridiamanter her.

«Kanskje en guttunge fra øya en dag vil finne en måte å dra til rommet fra Man på,» sier Maher spøkefullt. «Men det er ikke målet vårt. Vi spesialiserer oss. Du kan sende opp raketter fra Kasakhstan, men du drar ikke dit for å etablere en bedrift. Det kan bli mulig å lande mineraler hentet fra andre deler av solsystemet, fra Kuiper-beltet, i Australia, men ikke på Man. Vår styrke er på forretningsområdet.»

Oversatt av R.N.