Philippe Rivière

Det åttende kontinent

Elon Musk legger ikke skjul på selvtilfredsheten sin. «Jeg tror det vil være kult å fødes på Jorda og død på Mars. Men helst ikke i en krasjlanding,» sier han delvis på spøk. Sjefen for det kaliforniske romselskapet SpaceX er den nye poster boy blant IT-gründere som har tjent store formuer (Musk grunnla nettbetalingsselskapet PayPal) og som nå spør seg: Hva nå? Musk har funnet svaret i verdensrommet. Romkapselen Dragons trygge landing på Jorda 31. mai 2012 signaliserte en vending i romeventyret.

august 2012

Det nye romkappløpet

Hva med en ferie til månen? Siden 19. juni har to selskaper solgt billetter dit til 20 millioner dollar stykket. Mens det første romkappløpet var en styrkeprøve mellom supermaktene USA og Sovjetunionen, ser det andre ut til å bli en konkurranse mellom private selskaper på den lille øya Man.

august 2012

Digitalt angrep mot Iran

Samtidig som forhandlingene om Irans atomprogram startet i Istanbul i januar, dukket det opp noen sensasjonelle avsløringer: Dataviruset Stuxnet som rammet Iran skal ha blitt utviklet i Israel med amerikansk hjelp.

Skyt budbringeren!

Det var EN VIKTIG TALE, en tale som USAs grunnlovsfedre ikke ville blitt skjemt av. 21. januar 2010 holdt Hillary Clinton en tale om hennes syn på frihet på nettet. Hun kritiserte landene som «har reist elektroniske barrierer som hindrer folket deres å få tilgang til deler av verdens nettverk, [og som] har fjernet ord, navn og fraser fra resultatene til søkemotorer». Den amerikanske utenriksministeren gjentok president Obamas kredo: «Fri flyt av informasjon styrker samfunn.» Med denne «troen» på ytringsfriheten og nettverkene [som] «hjelper folk å oppdage nye fakta og holde regjeringene ansvarlige for sine handlinger» lanserte Obama-administrasjonen et program for «utvikle nye redskaper som lar borgere utøve sin rett til å uttrykke seg fritt gjennom å omgå politisk motivert sensur.» Clinton advarte også mot regjeringer som «på samme måte som fortidens diktaturer […] angriper selvstendige tenkere som bruker disse redskapene». En vidunderlig tale. Men som skjønnånden som krever gjeninnføring av dødstraffen etter å ha blitt frastjålet mobiltelefonen på gata, lot Clinton seg shanghaies. 30. november 2010 erklærte hun at hun vil gå til «aggressive skritt» for å rettsforfølge Julian Assange og WikiLeaks. For hvilken forbrytelse? Ved blant annet å ha avslørt at Clinton ba sine diplomater i FN om å spionere på FN-ansatte og samle inn så mye biometrisk data, passord og kredittkortnummer som mulig, skal WikiLeaks utsatt «det internasjonale samfunnet» for fare. Raseriet nådde raskt kommentatorer over hele det politiske spekteret, som flokket til tv-studioene og krevde at «drittsekken skytes ulovlig» (journalisten Bob Beckel, Fox News), at han måtte trekkes for retten for «terrorisme» (Peter King, Komiteen for innenrikssikkerhet), eller at man definerte ham som en «fiendtlig stridende» på linje med fangene på Guantanamo (Newt Gingrich, Fox News). Det henger en velkjent eim av maccarthyisme over det hele, mener en kjent fredsforkjemper – en lynsjestemning som med ujevne mellomrom hjemsøker USA.1 DA ASSANGE GRUNNLA WIKILEAKS ønsket han å få fram i dagen de reelle «konspirasjonene», hemmelige avtaler mellom mektige som møysommelig skjules for offentligheten. Det har han klart. I dagene som fulgte etter publiseringen av de første diplomatmemoene, blokkerte Kina tilgangen til WikiLeaks. Den amerikanske regjeringen anbefalte studenter å ikke skrive om nettstedet på bloggene sine, og luftforsvaret blokkerte adgangen til nettavisene til New York Times, Der Spiegel og Guardian, som videreformidlet informasjonen. Vi har sett de tre største bankoperatørene på nettet – som ikke har noe imot å ta seg av pengegaver til Ku Klux Klan – nekter å formidle pengebidrag til Wikileaks. Slik viser Visa, Mastercard og Paypal sitt sanne ansikt som «redskap for den amerikanske utenrikspolitikken,» bemerket Assange. Uten noen juridisk begrunnelse stengte den sveitsiske postbanken, Postfinans, kontoen den australske hackeren hadde i banken. Vi har sett Tableau Software – et sted som tilbyr visualisering av data – sensurere ikke bare selve dokumentene, men også en innholdsfortegnelse over lekkasjene, med begrunnelsen at Wikileaks ikke har «rettighetene til disse dataene». Vi har sett Amazon – en serverleverandør som er juridisk beskyttet mot innhold som selskapet selv ikke har lastet opp – stenge på eget initiativ WikiLeaks’ konto. Vi har også sett domeneleverandøren EveryDNS fjerne WikiLeaks.org fra nettet. Alle svakhetene til nettet (de sentraliserte leddene, avhengigheten av USA) og alle pressmidlene som «nettanarkistene» har ropt ulv-ulv om i årevis, har blitt brukt. Demoniseringen av Assange har økt med anklagen om seksuell trakassering og voldtekt i Sverige, som

januar 2011

Det magiske speilet

FOR NOEN DAGER SIDEN ba Facebook meg skifte navn. Ikke fordi jeg hadde valgt et grisete pseudonym, oppfordret til rasisme, eller stjålet navnet til den allmektige Mark Zuckerberg (sjefen, grunnleggeren og hovedaksjonæren i nettstedet Facebook). Jeg hadde heller ikke valgt meg et navn som lignet på et eller annet varemerke. Det jeg hadde gjort ,var å skrive familienavnet mitt i blindeskrift. Teknikerne til det kalifornske nettstedet hadde plutselig bestemt seg for at dette ikke lengre var typografisk korrekt.

desember 2010

Uro i Cape Towns slumbyer

Boligmangelen er prekær i Sør-Afrika. Bare i provinsen Western Cape venter 500 000 mennesker på boliger. Men i stedet for å bygge boliger, fjerner regjeringen ulovlige boligområder for å gjøre plass til en plasskrevende middelklasse. De sosiale ulikhetene i Sør-Afrika er kolossale, og har bare økt i takt med regjeringens nyliberale politikk. Le Monde diplomatique har besøkt slumbyene utenfor Cape Town.

april 2008

En lege på Haiti

Legen og antropologen Paul Farmer ønsker en helsepolitikk som ikke handler om å telle penger. Han har selv viet sitt liv til å sette dette ut i livet, og har skrevet flere bøker om helse, makt og sosial ulikhet.

desember 2003