Felipe González’ katt

Enhver fortelling begynner med en bestemt tid og et bestemt sted. Krisen berører meg direkte: Mange av vennene mine lider under dens ødeleggelser. De føler at framtiden er usikker og ser med forbløffelse at normaliteten i et europeisk land forvitrer dag for dag i det ville rittet til en tohodet makt, det konservative partiet PP og sosialistpartiet PSOE. Ingen av dem kan forklare hva som gikk galt i går, hva som går galt i dag, eller hva som kan bli enda verre i morgen.

En regjerings rolle er å skape fortellingen om samfunnet, om motsigelsene og problemene som preger det. I Spania eksisterer ingen slik beretning, det har aldri gjort det. Med god grunn: Siden Francos død i 1975 og overgangen til demokrati, har politikerne gjort intellektuell latskap til sitt varemerke. Aldri har det blitt uttenkt en levedyktig modell for landet. I gamle valgtaler og erklæringer i nasjonalforsamlingen, må du lete forgjeves etter den minste idé om det spanske samfunnet.

Den eneste statsmannen som noen gang har prøvd seg på en slik fortelling, var Manuel Aza–a, den siste presidenten før Francos statskupp. Det har ikke vært andre, noe som henger sammen med Spanias mangel på et opplyst borgerskap, som igjen kommer av mangel på statsmenn og -kvinner.

Den eneste bemerkelsesverdige erklæringen er valgspråket til den kinesiske lederen Deng Xiaoping, som i sin tid ble sitert av den tidligere spanske statsministeren Felipe González (1982–1996): «Det spiller ingen rolle om katten er hvit eller svart, så lenge den fanger mus.» Denne metaforen har grepet inn i alle sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske forhold i landet. Med den som utgangspunkt vil jeg forsøke å lage en fortelling som gjør det mulig å forstå det som har skjedd, det som skjer, og hvorfor. Som europeisk borger har jeg behov for en fortelling som gjør marerittet begripelig, og som kan hjelpe meg til å finne en utvei før det tar overhånd, som det fordømte portrettet av Dorian Gray.



Eufemistisk paradis

Det var kaldt i Madrid, denne morgenen 4. februar 1988, men kulden kjente man i gatene, ikke i den behagelig oppvarmede salen i Kongressen. Invitert av Foreningen for bedre lederskap (APD), satt drøyt tusen bedriftsledere og sugde til seg ordene fra Carlos Solchaga, finansministeren i Felipe González’ sosialistiske regjering: «Spania er det landet i Europa og kanskje i verden hvor man kan tjene mest penger på kortest mulig tid. Det er ikke bare jeg som hevder dette: det blir sagt av børskonsulenter og -analytikere.»

Ovasjonene ministeren mottok, hevet temperaturen til tropisk nivå. PSOE sa det klart og tydelig: Spania var et land der bare idioter ikke ble rike – eller glemte å overbevise seg om at de var det. Økonomiens virkemåte, solidaritet, den sosialdemokratiske ideen om velstand, venstresidens analyse av hvordan rikdom blir til: alt dette ble feid vekk på den strålende ferden mot et samfunn som bare kjente seg igjen i rikdom, og det endatil i «kortsiktig» rikdom.

Hvordan lar et land seg forføre av lettjente penger? Økonomenes forklaringer på den globale krisen omgår et vesentlig faktum: Hele det kapitalistiske systemet har spilt fallitt, men i Spanias tilfelle har dette blitt forsterket av en mislykket overgang fra et nasjonalistisk-katolsk diktatur til en demokratisk stat besatt av å legge fortiden bak seg.

Innlemmelsen i EU gjorde enhver diskusjon om hvordan demokrati bygges, umulig eller vanskelig å få gehør for. Erfaringene fra republikkens tid ble oversett, uten at man bekymret seg for prisen av å glemme historien. Det var heller ingen særlige bekymringer å spore for hva Vesten ønsket da de kastet oss inn i NATO på slutten av den kalde krigen, eller for den kulturelle forbannelsen kalt det «picareske», fra romanene som dukket opp på 1500-tallet med en folkelig og skruppelløs antihelt, pícaro, som hovedperson. Katten, uansett farge, skulle fange mus.

Man kan le av slyngelen som mesker seg med druene han har stjålet fra en blind stakkar, men når denne picareske hangen blir et livsprinsipp, eller verre, et regjeringsprinsipp, får det varige konsekvenser. For da eksisterer dagens feilgrep bare for å minne oss om gårsdagens.

Blant disse er bruken av et pervertert vokabular som pynter på virkeligheten. Det er ingen tilfeldighet at statsterrorismen mot baskiske ETA på 80-tallet ble kalt «antiterrorpolitikk», eller at ordet «krise» ble erstattet med «lavere vekst», eller at redningen av en privat bank ble presentert som et «gunstig lån». Helt fra overgangsperiodens første dag har eufemismer vært et strukturerende element i politikken.



Jeg bryr meg ikke om det jeg ikke vet

Tre år før Berlinmurens fall og sammenbruddet til den såkalt reelle sosialismen i Øst-Europa, sluttet Spania seg til EU. Ordet globalisering stoppet enhver debatt om hva som var den beste måten å integrere Spania i den nye, globaliserte økonomien på. Overbevist om at de tilhørte verdens heldige mindretall, tenkte verken politikerne eller det store flertallet av økonomer et sekund på hva som kunne bli konsekvensene av det som tross alt er en del av grunnlaget for dagens krise.

Da de sterkeste økonomiene i verden bestemte at de mindre utviklede landene skulle forvandle seg til et digert marked, under forutsetning av at de åpnet for konkurranse fra i-landene, sluttet ikke profeter som Carlos Solchaga å messe at vilkårene for landene i den tredje verden ville skape en uimotståelig dynamikk: de fattige kom til å selge mer til de rike og bli mer konkurransedyktige.

Disse landene har opplevd en spektakulær vekst og blitt døpt «framvoksende økonomier». At de blir rikere, kan være en rimelig kompensasjon etter at de har blitt plyndret i århundrer. Men det har også ført til at storparten av den nye rikdommen har havnet i lommene på elitene, og fått landene til å sette økonomiske «nødvendigheter» foran politiske spørsmål. Profitthungeren har fått de vestlige landene til å ofre sine nasjonale industrier. Utflytting av fabrikker og utpressing av typen «blir jeg pålagt skatt, så flytter jeg», har ført til at borgerne må moderere levemåten og slår de første sprekkene i velferdsstaten, i påvente av at den skal gå fullstendig i oppløsning.

Er det grunn til å forbauses over oppførselen til de nye lederne? På ingen måte. Det er ikke noe nytt i kapitalismens framtoning. Lenge før ordet «globalisering» kom inn i det politiske og økonomiske vokabularet, var begrepsinnholdet perfekt skissert av presidenten i en fjern, søramerikansk nasjon, Salvador Allende. I en tale til FNs generalforsamling 4. desember 1972 sa han: «Vi er vitne til en direkte konflikt mellom de store transnasjonale selskapene og statene. Sistnevnte er infisert i sine viktigste avgjørelser – politiske, militære og økonomiske – av organisasjoner som ikke er underlagt noen stat, som ikke står til ansvar for noe parlament eller annen institusjon som kan sikre fellesskapets interesser. Kort fortalt er hele den politiske strukturen i verden i ferd med å undergraves.»

Allerede da oppførte markedet seg som et diktatur, og politikken, det muliges kunst, minnet om en konkurranse for å kåre de beste markedsaktørene. Alt dette ga de spanske politikerne blaffen i. Ordtaket «Jeg bryr meg ikke om det jeg ikke vet», som er så karakteristisk for pícaroen, gjorde dem totalt handlingslammet da de første symptomene meldte seg.



Varemerket Spania

Det var ikke én som ikke frydet seg over å fastslå at turismen var den viktigste (eller nest viktigste, for de sindigste) industrien i landet, ikke én som kunne minne om at turismens velsignelser kan være lunefulle og er avhengige av mange ytre faktorer. I tillegg til velstand for hotelleierne, skaper den et mindreverdighetskompleks som er skadelig for hele samfunnet. Det er ikke det samme å bo i et land med teknologisk spisskompetanse og nyskaping, som å leve i en nasjon av tjenere, kokker og resepsjonister.

Da Spania ble med i EU, sammen med Hellas og Portugal, markerte det ikke bare slutten på den iberiske halvøyas selvstyre, men også begynnelsen på en intensiv pengetilstrømming – den berømmelige tilslutningsstøtten og utviklingshjelp – som kanaliserte mer penger enn Marshall-planen gjorde til etterkrigstidens Europa. Bare i 2007–2013 har Spania fått 3,25 milliarder euro. Dogmet «det går bra med Spania» lød som et mantra i de åtte årene José María Aznar (PP) satt med makten. Etterkommeren, José Luis Rodríguez Zapatero (PSOE), mente i tillegg at landet hadde en mer blomstrende økonomi enn Italia og et finansvesen som gjorde det bedre enn resten av verden. På tross av dette har Spania ikke ofret en krone på de ti landene i Øst-Europa som kom med i EU i 2004. Denne gjerrigheten burde vært nok til at de europeiske naboene holdt for ørene. Når de ikke gjorde det, var det fordi markedet hadde funnet i Spania – som det tidligere hadde gjort i USA – ei høne som verpet gullegg som var langt mer lovende enn usikker modernisering av produksjonsutstyr, nemlig boligspekulasjon og ubegrensede boliglån.

Det var ikke mange spanske politikere og økonomer som tok innover seg det faktum at i de fem årene forut for konkursen til banken Lehman Brothers, hadde de framvoksende økonomiene som Kina, Brasil og India hatt fenomenal vekst. Den manglende oppmerksomheten skyldtes at kampen for konkurranseevnen til de få spanske bedriftene som fremdeles kunne utrette noe i det globale spillet, var så uviktig i forhold til de kortsiktige gevinstene boligboblen lovet.

I spansk politikk viste korrupsjonen seg som selve essensen av det picareske: Jeg finansierer valgkampanjen din, du gir meg tillatelse til å bygge på kommunens grunn. Skrekkeksempler på urbanisme begynte å poppe opp både her og der, som Sese–a, spøkelsesbyen i ørkenen utenfor Toledo: 13 500 leiligheter uten vann, gass eller infrastruktur. Uten innbyggere også, bortsett fra noen få stakkarer i sandføyka. Bankene skrudde prisen på denne boligvorten kunstig i været før de overga den til en av de rikeste entreprenørene i Spania, Francisco Hernando Contreras.

Tomme byer som Sese–a er bygd over hele landet. Bygging skaper arbeidsplasser. I en av de høystemte talene han var så god på, forsikret Zapatero at Spania fra 2006 til 2008 hadde skapt flere arbeidsplasser enn Frankrike, Italia og Tyskland til sammen. Han unnlot å presisere at de nye spanske arbeidstakernes lønn var en tredjedel av det de franske, italienske og tyske kollegene fikk. Landet gikk så det suste. Varemerket Spania gjorde eierne stolte.



Koldtbord for bankene

Byggeboomen korrumperte ikke bare politikken, men også det kulturelle og sosiale livet. Hundretusener av unge ofret gjerne retten til utdanning, for heisekraner og murstein ønsket dem velkommen. Hvorfor slite seg ut med 6, 7 eller 8 år med studier for å bli ingeniør eller lege, når det var nok med tre måneders lønnsarbeid for å få et boliglån med 30 eller 40 års nedbetalingstid? Et lån som garanterte leilighet, bil, flatskjerm og de nyeste mobiltelefonene? Aldri har et land opplevd en så massiv og rask flukt fra universitetene. Aldri har et land så frydefullt gitt avkall på sin egen framtid.

Byggefeberen og den medfølgende korrupsjonen ble konkretisert i grandiose flyplasser hvor fly aldri har landet, høyhastighetstog ingen passasjer har tatt, motorsportsbaner der kaninene yngler, gigantiske kulturhus som fungerer som kolossale dueslag. Midt i alt dette presenterte bankene de mest triumferende regnskap i historien. Katten fanget mus.

Trollmannen Solchagas profeti var virkeliggjort, Spania var virkelig blitt verdens beste land for å tjene millioner fra en dag til en annen, takket være en uuttømmelig naturressurs som bare steg i verdi: land. Det sies at entreprenørkulturen i et land måles etter mangfoldet i det den produserer. Vel, i Spania viet både små og mellomstore bedrifter seg utelukkende til å få blandemaskinene til å snurre.

Kanskje er det beste beviset på de spanske ledernes intellektuelle evneløshet deres manglende innsikt i at et samfunns fortelling må følge de aristoteliske reglene for dramaturgi, det vil si en progresjon i tid: presentasjon, klimaks, løsning. Dette innebærer at framtiden ikke kan være en repetisjon av nåtiden. Eller, i økonomiske termer, at syklusene nødvendigvis tar slutt.

Fra starten av boligboomen visste sjefene og fagforeningslederne at de satt på en kruttønne. På tross av beskjedne advarsler fra venstrepartiet Izguierda Unida, våget ingen å ta det første skrittet. Katten fortsatte å fange mus, selv om musene var fiktive.

PSOE ønsket seg nok et annet folk – slik Bertolt Brecht sa at politiske ledere av og til ønsker – da de led det knusende valgnederlaget i 2011. I de siste månedene ved makten så sosialistene krisen i øynene, krisen de først nektet eksisterte, ettersom markedsideologien garanterte at den spanske økonomien var usårlig. De mente det var unødvendig å forklare innbyggerne hvorfor bankene ikke lenger ville gi lån, hvorfor de små og mellomstore bedriftene gikk konkurs, den ene etter den andre, hvorfor arbeidsløsheten økte fra dag til dag. De sjeldne forsøkene fra Zapateros regjering på å redde det som reddes kunne, ble stanset av sperreild fra høyresiden. Denne opposisjonen var blant de mest uansvarlige man har sett i noe demokratisk land. De var likevel enige om én ting: engstelsen som vokste fram i folket betød ingenting i forhold til den imperative nødvendigheten av å «berolige markedet». Med andre ord: la bankene forspise seg på offentlige midler.



Maksimalt med penger på minimalt med tid

De siste månedene sosialistpartiet satt med makten beskrives best som en tragikomedie. Mens regjeringen reduserte lønningene og spanderte villig vekk på bankene, brisket opposisjonspolitikere som Cristobal Montoro, dagens finans- og administrasjonsminister, seg offentlig: La landet gå under, vi skal få det på fote igjen. Blant redningsmennene var Luis de Guindos, leder for Lehman Brothers i Spania og Portugal fra 2006 til 2008. Han underslo førstehåndsinformasjon om bankens regnskapsjuks og tegn på at den snart ville kollapse for myndighetene i Spania og Portugal. Han ble belønnet tre år senere med stillingen som minister for økonomi og konkurranseevne i Mariano Rajoys regjering.

Samtidig som sosialistregjeringen strupte de sosiale utgiftene fordi det var «nødvendige justeringer» og «forpliktelser pålagt av Brussel», gikk antall arbeidsledige fra to millioner til tre, så til fire, så til dagens fem millioner. Diskret og svikefullt endret de grunnloven for å innføre en gyllen budsjettregel som forandrer den økonomiske krisen til en sosial krise: en rask spredning av fattigdom, i et land som ikke lenger virker særlig inspirerende for eiendomsmeklere.

I valget ble det ikke sagt noe som kunne belyse det som foregikk. Et spørsmål ble hengende i lufta: Ønsker vi å være borgere eller forbrukere? En stor del av spanjolene valgte det siste og ga høyresiden et knusende flertall.

Katten kunne fortsette å fange mus. Ikke minst fordi et nytt festmåltid bød seg fram for grådigheten: offentlig gjeld på billigsalg. Pengene som ble sprøytet inn i bankene gikk ikke til bedriftene for å redde dem fra konkurs. De ble heller ikke brukt til å lempe på lånebetingelsene slik at folk slapp å bli kastet på gata. Pengene gikk til å kjøpe offentlig gjeld til 3–5 prosent rente – en statssubsidiert spekulasjon. Alt i alt kom finansnæringen seg uskadet gjennom finanskrisen. Den slår seg kanskje litt mindre på brystet enn tidligere, men den dør såvisst ikke av sult.

EU-regler pålegger medlemslandene å sørge for at finanssystemene deres er seriøse, robuste og bærekraftige. Dette gjør det mulig for spekulanter å tjene penger uansett hva som skjer: Går det bra, tar de profitten, går det dårlig, er det skattebetalerne som får regningen.

Skatteinntektene tok slutt noen måneder før Zapatero-regjeringen gikk av. Ettersom katten var sulten, innvilget Den europeiske sentralbanken (ESB) lån til bare én prosent rente, uten å bekymre seg for sunnheten til de bankene kreditten var beregnet på. Katten kunne gjøre seg enda feitere: med de billige pengene fra ECB rasket bankene til seg offentlig gjeld med en overdådig rente på fem, så seks, så sju prosent. Solchaga hadde ikke løyet: Spania var det beste stedet i verden å tjene maksimalt med penger på minimalt med tid.



Symptomatisk skandale

I eufemismenes paradis kalles avsky for korrupsjonen «politisk misnøye». Mens landet sank ned i arbeidsledighet, forberedte banksjefene pensjonisttilværelsen med å bevilge seg eventyrlige bonuser under det matte blikket fra «den politiske klassen». En sosial klasse kjennetegnes av dens anstrengelser for å forsvare sine interesser. Men den spanske politikerklassen tjener framfor alt markedets interesser. Grensene mellom de to verdenene er riktignok porøse. José María Aznar er blitt luksuskonsulent for News Corporation, Rupert Murdochs imperium, og det spanske multinasjonale kraftselskapet Endesa. Forgjengeren hans, Felipe González, er rådgiver for konsernet Gas Natural-Fenosa. Den tidligere sosialistministeren Elena Salgado er rådgiver for Chilectra, den chilenske filialen til Endesa, som herjer med miljøet i Patagonia. Katten blir aldri lei av å fange mus.

I Spania er vi alle redde for soloppgangen, for hver dag bringer nye dårlige nyheter. Først den som går igjen hele tiden: Regjeringen styrer landet som styrelederen i et borettslag. Med sine svarte fløyelsmansjetter som understreker hvitheten i skjortene, ser Mariano Rajoy ut som om en advokat fra 1800-tallet. Men det er som en mann av sin tid denne markedspredikanten går inn for å gjøre situasjonen verre for innbyggerne, som blir sett på som uheldige forbrukere. Hver morgen blir vi vekket av et nytt kloremerke: Kutt i utdanning og helse, oppsigelser kalt «justeringer», total taushet om korrupsjonsskandaler, tyveri og kjeltringstreker på rekke og rad.

Bankia-skandalen er symptomatisk for kleptomanien. Saken dreier seg om hvordan banken som var kjent som landets mest solide, truer med å velte hele finanssystemet. Bankia ble opprettet i 2010 gjennom en fusjon av sju regionale sparebanker, og kom med et klart budskap: Den tvingende nødvendigheten av å være «konkurransedyktig» krevde at de siste rester av den sosiale rollen sparebankene tidligere hadde hatt, ble ryddet av veien. De første resultatene var oppmuntrende, særlig for aksjeeierne. Men plutselig sprakk ballongen. Selv om årsakene til sammenbruddet fremdeles er godt skjult, iler staten til for å sprøyte inn 23,5 milliarder euro. Det er mer enn den bruker på infrastruktur.



Marx i Marbella

Alle erindrer bildet av den ruinerte bankmannen som kastet seg ut av vinduet etter krakket i 1929. I dagens Spania opplever de ansvarlige for finanskatastrofene en atskillig mildere utgang. Sjefen for Bankia, Rodrigo Rato, tidligere finansminister under Aznar og tidligere generaldirektør i Det internasjonale pengefondet (IMF), har slett ikke hoppet ut gjennom vinduet. Det ville da også vært ganske sprøtt, når du tjener over to millioner euro i året!

Fortellingen om den spanske krisen begynner og slutter altså med en legitimering av korrupsjon, en sosialistisk forsvarstale for pengegriskhet og en katt med ubestemmelig farge, men stor appetitt for mus.

Karl Marx sa at kapitalismen inneholdt kimen til sin egen undergang. Den hvitskjeggete filosofen hadde Storbritannia i tankene, men om han i dag slikket sol på en strand i Marbella mens Felipe Gonzalez’ katt nappet i stortærne hans, ville han kanskje sagt til seg selv at kapitalismen, som et system som skaper merverdi gjennom utbytting, i stedet for å ødelegge seg selv har gjenskapt seg selv gjennom å låne sitt usynlige ansikt til markedet, slik den har lånt bort sin uangripelige kropp og sin umåtelige glupskhet. Muligens ville han ringt til Friedrich Engels på iPhonen for å si: «Et gjenferd vandrer gjennom verden. Gjenferdet til den verden vi ønsker å leve i, gjenferdet til et mulig samfunn vi vil ta del i.»

Mens vi venter på at gjenferdet skal begynne å gå, fortsetter den fordømte katta å fange mus.

Oversatt av L.H.T.