Film som fredsbygging

Veton Nurkollari rømte rett etter krigen brøt ut i Kosovo i 1998. Han dro til Makedonia og arbeidet i en flyktningleir for barn. Han ville hjelpe – framfor å la seg verve i den meningsløse krigen. Etter tre måneder vendte han tilbake fra Makedonia sammen med første NATO-konvoi 12. juni 1999 – etter at norske spesialsoldater i samarbeid med albanske separatister (KLA) hadde forberedt invasjonen. Ankomsten i hjembyen Prizren i Kosovo betegner han som de mest interessante og lykkeligste dagene i sitt liv.

Veton har de siste ti årene drevet filmfestivalen DokuFest i Prizren. Både program, seminarer og festivalens gjestfrihet gjør den til en av verdens fremste innen dokumentar.

Målet med festivalen er fredsbygging. Veton gjør hva han kan for å slippe å oppleve krigens redsler igjen. Han mener at dokumentarfilm kan være forebyggende om den brukes på riktig måte. Han vil formidle kunnskap til neste generasjon. Her drives historieforfalskning i media og skolebøker – både av serberne og deres fiender, forteller han.

Interessant nok vant Srdjan Kecas Letter to Dad fjorårets festival. Den serbiske filmskaperen prøver her å gi et innblikk – gjennom historien, slektninger og tidligere venner – i den ulmende uhyggen bak krigene på Balkan som drev mennesker og familier fra hverandre. Han viser dette gjennom gamle videoer, bortgjemte foto og brev fra tiden hans foreldre ble sammen i 70-tallets Jugoslavia. Han forsøker å forstå hvorfor hans far forlot familien og dro frivillig ut i krigen: «Hei pappa. Du døde plutselig.» Ifølge Veton spør neste generasjon unge seg nå om hva deres fedre gjorde i krigen.

Mangfold

DokuFest samlet i år 300 festivalgjester og 200 andre internasjonalt tilreisende, i tillegg til regionens mange besøkende. I de ti dagene arrangementet foregår i Prizren, syder byen av mennesker. Fem nye hotell og flere nye restauranter har etablert seg. Filmfestivalen bidrar i år ifølge Veton med 40 millioner kroner til byens turistomsetning. Dette er mange penger i en by der en middag bare koster 20 kroner og en espresso 4. Denne store festivalens budsjett er på bare halvannen million kroner, hvorav en fjerdedelen kommer fra myndighetene som nylig forsto at kultur kunne bidra til byens inntekter. I starten ble festivalen drevet rent idealistisk. Den ble fort en kjent kult-begivenhet, med Veton som kunstnerisk leder. Den har derfor lenge hatt den luksus å kunne velge fritt blant frivillige hjelpere, som i år med 40 av 400 søkere.

DokuFest viser opplysende dokumentar året rundt på de videregående skolene i regionen. De trener også opp en rekke kommende filmskapere, med workshops for manus, fotografering, regi og klipp. Og de unge filmskaperne fra både Serbia, Albania, Kroatia og Kosovo. Her jobber man sammen. Det gjør også juryene satt sammen av internasjonale gjester for konkurranser med balkansk dokumentar, menneskerettigheter, «grønne» dokumentarer, internasjonal film eller kortfilm.

Byen Prizren er fra gammelt av en mangfoldig by. De eldste herfra behersker både tyrkisk, albansk og serbokroatisk. Dette er byen der de etniske gruppene bodde fredelig sammen. Men denne gamle kulturbyen forandret seg under og etter krigen. I dag har den nærmest ingen kino å by på. En ny kino har tatt fem år å bygge, men ifølge Veton er den ennå ikke helt ferdig. Han forteller at ni av ti beslutningstakere i Prizren er utenfra og ikke bryr seg stort. Det nyetablerte universitetet i byen med 200 000 innbyggere underviser hovedsakelig i økonomi og ledelse.

Ingen mål

I sommerukene preger festivalen byen med seks kinolerret – hvorav tre av dem er satt opp ute under nattehimmelen. Til forskjell fra Pristina, Kosovos hovedstad, er Prizren vakker, gjestfri og liten nok til å skape atmosfære. Stemningen får den unge og sky iranske filmskaperen Samira Makhmalbaf til å fortelle engasjert om hvordan familien hennes måtte rømme fra Iran. Hun ble i 2004 omtalt i britiske The Guardian som en av verdens 40 beste filmskapere. Hennes siste fiksjonsfilm Two-Legged Horse (2007) ble innspilt i Afghanistan. Irans styre har hun lite til overs for, Ahmadinejad omtaler hun i ironiske vendinger.

Hennes far, Mohsen Makhmalbaf, som har vært Samiras læremester, insisterte alltid på at film må være visuelt estetisk. Dette ble gjentatt i Prizren av østerrikske Michael Glawogger, regissøren bak Whores’ Glory. Glaswogger har noen strenge regler for filmskaping: «Lag bare film om du ikke kan unngå det! Bare om du ikke har et definert mål med filmen! Vet du svaret på hva du skal undersøke, bli lærer i stedet! Og ikke følg mine regler!»

Whores' Glory er en slag triptyk over prositusjon. Her venter de prostituerte bak glassruter i Thailand, i Bangladesh’ gettoer, i sølete meksikanske gater. Regissøren ber kvinner fra tre land, tre språk og tre religioner reflektere over sin egen situasjon. Det blir egentlig mest beskrivelser av deres liv, refleksjoner er det ikke så mye av ved lakenet.

I Prizren spør jeg Glawogger om lydsiden ved filmen som utover de prostituertes småprat er full av intens musikk. Han forteller at han i siste liten valgte å fjerne en gjennomgående fortellerstemme, en bakgrunnsdialog mellom en mann og kvinne. Han fant ut at musikkens stemning og sangtekster berørte de prostituertes liv bedre. Vi hører PJ Harvey synge lidende og sint mens de prostituertes skjebner passerer foran oss. Glawogger tilbrakte måneder blant røffe horemammaer, kunder og prostituerte – han ville finne ut hva dette livet gjorde med deres hjerter og sinn.

Han måtte selv betale dem for å bruke tid foran kamera. Mot slutten filmer hans fotograf et samleie i full mundur i Mexico, der kunden blir jagd blakk på dør med uforrettet sak. Når Glawogger betaler de prostituerte for deres tid, og rommet fylles av et filmteam, kan han virkelig regne med at kvinnene snakker autentisk om sine liv? Eller forteller de det han ønsker å høre? Den selvsikre filmskaperen med sine regler belærer meg med at objektiv flue-på-veggen-filming, nei, det hadde aldri eksistert – som om det var det jeg mente. Han forteller også at han ikke hadde noe mål med filmen, han var overhodet ikke der for å forbedre verden.

Middel mot konflikt

Hva betyr film for fredsarbeid? På festivalens siste dag forteller gruppen Global Arts Corps om hvordan de trakk med seg hvite og svarte skuespillere fra Sør-Afrika, og skapte et teaterstykke/performance om sannhetskommisjonen i arbeid. Disse skuespillerne har selv opplevd uhyrlige ting i konflikten mellom hvite og fargede. Forestillingen de hadde laget ble vist verden over og bakomfilmen Truth in Translation skal lanseres i desember. Global Art Corps neste prosjekt ble gjort her i regionen, rundt Mostar-broen, der en forestilling nå skal turnere. Deretter er planen Nord-Irland og Kambodsja.

I likhet med Veton er idealistparet Michael og Jackie Lessac fra New York ildsjelene bak det politiske teaterarbeidet. De har brukt de siste ti årene på å samle støtte og gjennomføre prosjektet. Michael på 71 år forteller at hans gamle karriere i Hollywood er langt bak ham.

Vetons valg av albanske Not a Car Wash er betegnende for filmfestivalen: I Tirana ser vi en gruppe mennesker kjempe for å bevare den kollektivt lagde utekinoen – som snart skulle huse en menneskerettighetsfestival. Igjen er film tenkt som middel mot konflikt.

Utenfor det gamle ærverdige kommunistbygget Kino Studio ser vi i dokumentaren myndighetene med politibeskyttelse rått rive ned scene og lerret. Protestgruppen av intellektuelle, kunstnere og filmelskere settes brutalt til side. Myndighetene ville heller tjene penger på å gi plassen til tv-selskaper i underholdningsbransjen enn å støtte det kulturelle initiativet. Nabolandet har nå altså ingen seriøs filmfestival over hodet.

Er det noe denne regionen ikke trenger, er det fordummende tv-underholdning og mindre kunnskap. Mitt håp er at det i Tirana ikke tar ti år – som med Veton – å gi byens befolkning et seriøst filmmiljø.

© norske LMD. truls@lmd.no