Jordan venter på sin vår

I Amman snakker de friere, som i andre arabiske hovedsteder. I bydelen Weibdeh driver den kjente teaterregissøren Nader en liten restaurant: «Slik står det til med kulturen her: jeg serverer coshary en populær egyptisk rett for å kunne lage teater.» Stemningen er god. Samtaleemnet er teaterstykket Nå har jeg endelig forstått Dem, som parodierer den tidligere tunisiske presidenten Ben Alis måte å snakke på. Selv kong Abdullah har i egen høye person sett stykket. «Inviter ham på en coshary, du kan overtale ham!» roper gjestene til Nader.

«Kongedømmet begynte med Abdullah og vil ende med Abdullah,» spøkte de mest hardnakkede motstanderne av det hashemittiske kongehuset med, da kong Abdullah 2 tok over etter faren, kong Hussein, vinteren 1999. Den første Abdallah, far til Hussein, grunnla kongedømmet og ble drept i 1951. Etter den arabiske våren framstår spådommen som et dårlig varsel, selv om det jordanske samfunnet fortsatt består etter mange kaotiske tiår.



Hajaya-skandalen

Forholdet mellom Abdullah 2 og hans folk er en historie om en forventet mangel på kjærlighet. Helt siden kroningen har jordanerne merket seg hans altfor britiske utdannelse, avstand fra folket, taler som er blåkopier av Verdensbankens og Washingtons. Da han marsjerte krigersk i hælene på George W. Bush under Irak-krigen i 2003, spolerte han alle muligheter til å nærme seg folket. «Denne kongen har aldri henvendt seg til oss,» sier innbyggerne. «Han snakker til amerikanerne gjennom oss.»

Myndighetenes forsøk på å samle folket med slagord som «Jordan først» og «Vi er alle Jordan», har ikke lykkes. I stedet florerer det rykter om kongens spillegalskap og bunnløse gjeld. Det spiller ingen rolle om dette stemmer eller ikke, for folket er det beinharde fakta.

Uroen stikker dypere enn kongens person. Siden monarkiet ble innstiftet, har historien gjentatt seg: regional krig, demografisk sjokk, tilstrømming av mennesker. Det skjedde i 1948, med den første israelsk-arabiske krigen og annekteringen av Vestbredden og Øst-Jerusalem. Det skjedde igjen i 1967, da disse områdene ble tapt til Israel og flere hundre tusen palestinere strømmet til Jordan. Det skjedde på ny i 1990–1991, med Iraks invasjon i Kuwait, den påfølgende krigen og de mange hundre tusen palestinere som ble kastet ut av emiratet og søkte eksil i Jordan. Og igjen i 2003 med den amerikanske invasjonen av Irak, da flere hundre tusen irakere flyktet til Jordan. For ikke å glemme «Svart september» i 1970–71, da de hashemittiske makthaverne knuste den palestinske motstandsbevegelsen.

Hver gang ble de samme midlene mobilisert for å dempe problemene skapt av den nye virkeligheten: ovenfra ga Vesten og Golfstatene bistand for at kongedømmet skulle overleve; nedenfra bidro familiesolidaritet, sosiale og regionale nettverk. Slik ble samfunnskontrakt stadig fornyet mellom de ulike befolkningsgruppene, så vel som mellom samfunnet og makthaverne.

I dag er det slutt på denne mobiliseringen. Det er slutt på den internasjonale pengestrømmen, som lot kong Hussein spille på spliden mellom folkegruppene, særlig mellom palestinerne og jordanere, og undertrykke misnøyen i sør. De viktige inntektene, særlig for palestinerne, fra utvandrede oljearbeidere i Golfen uteblir, fordi asiatiske arbeidere har erstattet de arabiske. Den hemningsløse privatiseringen av vannforsyning, telekommunikasjon og strøm, samt etableringen av økonomiske frisoner, har økt levekostnadene og erstattet lokale arbeidere med billigere utenlandsk arbeidskraft. Siden 2003 har en ukontrollert investeringsvekst i eiendom presset boligprisene til himmels, knust middelklassen og marginalisert utkantene til fordel for en forvokst hovedstad.

Samfunnskroppen har lenge vært i ferd med å gå i oppløsning. Misnøyen var synlig lenge før den arabiske våren. I 1989 brøt et opprør ut i Maan som spredte seg til hele landet. Det førte til at unntakslover ble fjernet og nasjonale og lokale valg. På tross av sensuren har det i flere år blitt avdekket mange korrupsjonsskandaler. Den foreløpig siste dreier seg om jorda til Hajaya-stammen, som har blitt ekspropriert av regjeringen og registrert i kongens eget navn «til investeringsformål». Skandalen har vakt sinne i befolkningen og gitt hoffet et enda dårligere rykte.



Torpederer protestbevegelsen

Kongens store akilleshæl er i sør, særlig i Tafilah, Kerak og Maan, som tidligere var lojale til de hashemittiske makthaverne. To framtredende grupperinger er aktive der: Samlingen av de 36 stammene og Nasjonalt initiativ. De arrangerer folkemøter, demonstrerer og støter sammen med ordensmakten. Flere har blitt fengslet for majestetsfornærmelser. Samlingen av de 36 stammene, som krever at staten skal gi tilbake Hajaya-stammens jord, klager over den ydmykende behandlingen i rettsapparatet (diwan): «I dag må en stammeleder stå i kø foran diwan for å levere en klage. På kong Husseins tid ble han skånet for den slags fornærmelser,» sier aktivisten Yasser Muhaisen fra Tafilah.

Nasjonalt initiativ, en gruppering med røtter i den arabiske nasjonalismen, er opptatt av sosiale forhold og lønnsbetingelser, og støtter streiker blant lærere og postansatte. Arbeiderne i pottaskegruvene ved Dødehavet protesterer mot nyliberal politikk og at fabrikken deres skal selges til kanadiere: «Frisonen i Aqaba skulle gagne oss, men det er ikke tilfellet. Nå vil de selge ut den største arbeidsgiveren – sammen med militæret – i Kerak. Hva hindrer kanadierne i å ansette asiatiske arbeidere i stedet for våre?» spør advokaten Waddah i Nasjonalt initiativ.

Lenger nord føyer trykket fra Muslimbrødrene og palestinerne seg til stammenes sinne og den historiske fiendtligheten en del av de opprinnelig østjordanske familier har til hashemittene.

De største palestinske områdene, først og fremst flyktningleirene, er overraskende fredelige. «For en gangs skyld er det trøbbel mellom jordanere uten at palestinerne har noe med det å gjøre,» sier en kvinne her. De jordanske palestinerne er nå tilskuere til en sak som ikke er deres egen. De følger den nøye, oppmerksomt og kritisk, men samtidig resignert. De føler seg som en del av seierene i Tunisia og Egypt og sammenlikner undertrykkelsen i Syria med den israelske undertrykkelsen i Gaza: «Det er verre i Syria, for Bashar massakrerer sitt eget folk,» sier Abu Anas. Broren hans, Abu Omar, snakker om USAs usynlige hånd: «Hva er dette for en revolusjon, der opposisjonen får støtte fra Qatar og ordre fra Washington?»

Situasjonen har skapt distanse mellom folket og de dominerende politiske organisasjonene. Palestinerne ironiserer til og med over Hamas-lederen Khaled Mashal og hans helomvending i det syriske opprøret. Etter først å ha forsikret det syriske regimet om sin støtte, endret han synspunkt etter et besøk i Qatar og la seg på linjen til Muslimbrødrene. Folk er også kritiske til at Mashal møtte en utsending fra Qatar og kong Abdullah 2 i januar 2012, få dager etter at kongen kom hjem fra Washington. Møtte ledet til spekulasjoner om en permanent bosetting av de palestinske flyktningene i Jordan, finansiert av Qatar: «Hva kan man vente av en politisk leder som forlater Syria for å dra til Gaza etter å ha møtt emiren av Qatar og kongen av Jordan?» spør Abu Omar.

Muslimbrødrene prøver å bruke misnøyen til å posisjonere seg som en sentral politisk aktør. Det skjer ikke uten kamp, ikke bare med regjeringen, men også med stammene (særlig i Mafraq med stammene Bani Hassan i desember 2011) og de andre opposisjonelle gruppene. Khalil, en journalist tilknyttet Nasjonalt initiativ, er forbannet: «De er ikke til å stole på. De samler inn folks klager og snakker for dem, for så å diktere et helt annet politisk program. Vi arrangerer en demonstrasjon foran innenriksdepartementet og så arrangerer de en annen samtidig foran den syriske ambassaden. Forsøket deres på å styre protestbevegelsen torpederer den. Og hvis det betyr at islamistene får makten – nei takk!»

Advokaten Assem ser annerledes på situasjonen: «Jeg kjenner islamistene godt, faren min var med. I Jordan har de en annen historie enn i andre land. De har alltid vært assosiert med makthaverne, som har støttet seg på dem; og de har et regionalt og internasjonalt format som den liberale opposisjonen mangler. Dessuten er de nødt til å inngå kompromisser. Om de ikke lykkes, må de gå. Hva er problemet?»



Styrket opprørspoliti

Uroen og diskusjonene om framtiden klarer ikke å skjule usikkerheten. Grupperingen Det konstitusjonelle monarki virker mest bevisst på at kongedømmet kan gå i oppløsning. Jamal, som etablerte grupperingen sammen med tre høye offiserer, har havnet i flere konflikter med regimet de siste årene. Han saumfarer hele kongedømmet, møter organisasjoner, stammeledere og viktige nasjonale og internasjonale politiske aktører for å overbevise dem om en grunnlovsreform med parlamentarisme, der regjeringen utnevnes av parlamentet, ikke kongen. «Det er ingen annen måte å redde landet på. Folket må få bestemme over sin egen skjebne. De andre spørsmålene kommer etterpå. Alle andre løsninger vil bli for kostbare. Siden kongehuset ikke er særlig populært og kongen så å si har skapt et familievakuum rundt seg, er det nesten umulig å erstatte ham med en av brødrene. Republikk? Hvorfor? Tanken på å leve i et kongedømme virker betryggende for folk. Se bare hva som skjer i republikkene, i Syria, i Jemen.»

Det virker ikke som om kongen har skjønt alvoret i situasjonen. Han nøler med å gjennomføre lovede reformer og skifter stadig ut statsministerne, hver gang beskylder han den avtroppende for ineffektivet og manglende evne til å gjøre noe med korrupsjonen. Kongen kjøper seg tiden mens han ser hvordan det går med regimet i Syria. Imens fortsetter prisen på bensin og strøm å stige i været.

Det er slutt på å servere kaffe til demonstrantene. Nå er det sikkerhet som teller. 25. mars 2011 brukte ordensmakten i Amman køller mot protestantene og jagde dem like inn i sykehusene. I november 2011 ble et opprør i Ramtha slått hardt ned. Politiet har fått større ressurser for å slå ned opptøyer. Militærøvelsen «Eager Lion» med USA og 15 andre land var også en maktdemonstrasjon. Militæret og den en reformvennlige sivile etterretningen er også splittet. Det snakkes og det snakkes, men ingen synes å forstå at tiden er over for løftebrudd.

Oversatt av L.H.T.


Fotnoter:
1 Hashemittene er en famile opprinnelig fra Hedjaz, som britene etter første verdenskrig satte på tronen i Jordan øst for Jordanelva og i Irak, der de grunnla kongedømmer.