Liberalismens utrettelige fanebærer

Det britiske magasinet har støttet Irak-krigen, legalisering av narkotika og hjelpepakker til bankene, fordømt WikiLeaks og samtidig hyllet liberalismen. Hver uke holder det et flatterende speil opp for de herskende klasser.

august 2012

Løssalg, abonnement og annonseinntekter faller over hele linja. Papirjournalistikken er inne i en dyp krise som (ennå) ikke har blitt lindret av overgangen til digitale plattformer, med et unntak: The Economist. Selv om ukemagasinet har opplevd sviktende løssalg de siste årene, har dets lange suksess, særlig i USA der majoriteten av leserne nå befinner seg, blitt en evinnelig mediesak i seg selv. Da den tidligere sjefredaktøren Bill Emmott trakk seg i 2006, spurte amerikanske National Public Radio (NPR) forundret hvordan et magasin med en «søvndyssende tittel» og til tider «esoterisk innhold» hadde klart å øke lesertallet med 13 prosent i 2005 – bare tabloidaviser som US Weekly og Star kunne skilte med en lignende vekst. Offentliggjøringen av opplagstallene for 2010 – 1,42 millioner totalt, hvorav 820 000 faste lesere i USA, en tidobling siden 1982 – ga anledning til en ny runde med ros.

New York Times forklarte da The Economists suksess, gitt nyhetsmagasinets høye pris sammenlignet med tilsvarende publikasjoner, med smart markedsføring. Magasinets kjente røde banner med hvit skrift rører borti usikkerheten hos de ambisiøse leserne og er et statussymbol for framtidige rikinger, mente avisen.1 «Jeg leser aldri The Economist, trainee. Alder 42» sto det på en reklame fra 1988. En annen fra 2007 sa ironisk: «Det er ensomt på toppen, men i det minste finnes det noe å lese.» Denne hyllesten skylder sitt til journalisten James Fallows som i 1991 skrev en artikkel om magasinet i Washington Post som fortsatt i dag er et sjeldent eksempel på negativ omtale. The Economist, mente han, langet konvensjonell visdom til amerikanske næringslivsfolk som var for besnæret av den britiske aksenten og den pompøse stilen fra Oxbridge (Cambridge og Oxford) til å se forskjellen.2 Fallows’ allusjon til sosial klasse treffer utvilsomt. Ifølge The Economists egne tall er leserne de rikeste blant USAs avislesere (medianinntekten for husholdningen var 166 626 dollar mot bare 156 162 dollar for Wall Street Journals lesere) og i verden («hver tredje leser er millionær»). De er også generelt glade i forbruk: I 2007 skrøt magasinets nettside at 4,7 prosent gladelig ville bruke mer enn 3000 dollar på en klokke, mens 20 prosent sa de hadde en «kjeller med årgangsviner». The Economist er et statusobjekt med masseappell. Det leses og beundres av den frie verdens ledere, forretningsmagnater, førstesemesterstudenter og selveste Sarah Palin.

Andre, som Columbia Journalism Review, sa seg raskt uenig med New York Times’ analyse: Høy kvalitet og global dekning, ikke markedsføring av britisk eleganse, er The Economists sanne verdi. Likevel er det en kjensgjerning at både kritikken og hyllesten hovedsakelig har brukt dets særegne stil som forklaring på den vellykkede invasjonen av USA. Dette fokuset dekker imidlertid over at magasinets evne til å vokse i krisetider – som det selv skryter grenseløst av – dreier seg om mer enn journalistisk integritet: for et magasin som avskyr statlig innblanding og hyller markedets visdom, dreier det seg om bekreftelse av den redaksjonelle linja. Dermed har pressen så å si bekreftet The Economists framstilling av seg selv som en commonsensisk representant for «det ekstreme sentrum». I en nylig leder til støtte for De konservative formulerte magasinet det slik: «The Economist har ingen nedarvet troskap til noe parti, men en vedvarende forkjærlighet for liberalismen» – en holdning publikasjonen har hatt helt siden den ble grunnlagt i 1843 da Storbritannia var verdens eneste industrimakt.



Journalistisk usynlighetskappe

The Economist ble startet av hattemakeren James Wilson i kampen mot loven som beskyttet britiske kornprodusenter fra utenlandske konkurrenter (corn laws). Siden har det kjempet innbitt for frihandel. Næringslivet i Manchester mente at tollen på landbruksvarer, innført etter et fall i kornprisene i 1815, var blitt skadelig på slutten av 1830-tallet: Levekostnadene holdt lønningene oppe og hindret eksport, mente de, siden den eneste måten å få resten av verden til å kjøpe britiske industrivarer var å importere landbruksvarer til Storbritannia. Loven ble opphevet i 1846. James Wilson kunne gni seg i hendene: En første seier for kampanjejournalistikken.

Etterfølgeren, Walter Bagehot, raffinerte og utvidet Wilsons avis og ga en ferniss av mildhet til dens velfortjente uforsonlige rykte. Spalten om britisk politikk bærer i dag Bagehots navn, men hans nærvær er mer enn symbolsk: Bagehots store kampsak – at den britiske sentralbanken, Bank of England, måtte bli selvstendig – ble endelig oppfylt i 1997.

Publikasjonens unike institusjonelle karakter er delvis bevart gjennom en delt eierskapsstruktur. Pearson-konsernet, som også eier Financial Times, sitter ikke på mer enn halvparten av aksjene, mens resten tilhører uavhengige aksjonærer: familiene Cadbury, Rotschild og Schroder, samt nåværende og tidligere redaksjonsmedlemmer. På 169 år har det bare vært 16 sjefredaktører. De har nesten alle vært under 40 og siden begynnelsen av 1900-tallet hatt utdannelse fra Oxbrigde.

En faktor som bidrar til den konsistente redaksjonelle linja er åpenbar for enhver leser: Artiklene er ikke signerte. Med unntak av gjesteartikler og avtroppende skribenters siste artikkel, arbeider de rundt 70 journalistene (hvorav 50 holder til i kontorene i London) anonymt. Suksessen til magasinets blogger har ikke fjernet denne journalistiske usynlighetskappen. Redigeringsprosessen er dermed uvanlig demokratisk, blir jeg fortalt av nåværende sjefredaktør John Micklethwait. Hele staben inkluderes i prosessen. «Fraværet av signatur fremmer også samarbeid mellom journalistene,» sa den forrige redaktøren, Bill Emmott, til den franske avisen Libération i 2003. En ikke ufarlig bemerkning med tanke på at The Economist i halvannet århundre har gått inn for konkurranse på alle områder, men tydeligvis organiserer sin egen produksjon med det motsatte prinsippet.



Selvsikker mangel på konsekvens

Man kan lære mye om en avis bare ved å besøke kontorene. The Economists kontorer ligger i Saint James langt fra Londons akersgater, Fleet Street og Square Mile. I dette fasjonable strøket kan leserne slappe av i private herreklubber, kjøpe vin, sigarer eller samtidskunst, inngravere monogrammet sitt på spaserstokken, eller få skreddersydd dressene sine. I denne enklave for den urbane gentleman er magasinets nybrutalistiske hovedkvarter fortsatt like grasiøst påtrengende som da det ble ferdigstilt i 1964. Byggets legendariske arkitekter beskrev det som et «didaktisk bygg, et tørt bygg» og på et vis klarer de tre ujevne tårnene i betong og glass både å refse og forsterke de pompøse omgivelsene. På innsiden huser en labyrint av smale kontorer staben, som hver mandag stuer seg sammen på redaktørens kontor. Her bestemmes lederne for hver seksjon, tørre vitser utveksles, og de forsøker å bestemme seg for en forside. Når jeg er der teller jeg rundt 40 journalister som kommer og går, en tredjedel av dem er kvinner og en fjerdedel under 30. Vittigheten om at The Economist redigeres anonymt av veslevoksne tjueåringer, stemmer åpenbart ikke. De fleste jeg så var middelaldrende menn. Financial Times-spaltist Gideon Rachman, som var fagredaktør her i femten år, kaller dette en relativt ny utvikling: «På begynnelsen av 90-tallet så alle ambisiøse unge journalister på The Economist som et springbrett til Fleet Street,» forteller han meg. «Nå har det endret seg, The Economist betaler langt bedre og gir tryggere arbeidsplasser, så nå står folk i kø for å gå andre veien.» Selv om staben muligens har blitt eldre, er den ikke blitt mindre homogen. «Mangel på mangfold er faktisk en fordel,» mener Rachman, «det gjør det lettere å holde fast på en kollektiv stemme og stabile synspunkt.»

Prinsippfasthet og alder er både en styrke og en svakhet, og The Economists reaksjon på finanskrisen som startet i 2008, kjennetegnes av begge deler. På den ene side er magasinet vaksinert mot enkelte former for hysteri. Da USAs finansminister Henry «Hank» Paulson ba på sine knær om støtte til sin redningspakke til Wall Street, ga The Economist ham kjølig råd om hvordan han skulle fikse kollapsen i boligmarkedet, likviditetsproblemene, den raskt økende arbeidsledighet og det stadig mer sårbare obligasjonsmarkedet. Magasinets verdensvante tone var et kvalitetsstempel: Det hadde sett alt dette før.

I sitt første århundre som avis (selv et resultat av hungersnøden på 1840-tallet) så den kapitalismen oppleve store depresjoner (1873–1896, 1930-tallet), jernbanekrakk (1873), bankpanikk (1907), børskrakk (1929) og valutaangrep (mot pundet i 1931) – for bare å nevne noen økonomiske omveltninger. Det andre århundret har vært nesten like begivenhetsrikt, med slutten på gullstandarden i 1971, oljekriser og regionale kriser som har bremset veksten siden begynnelsen på 1970-tallet. The Economists anbefalinger for hva som bør gjøres med finanskrisen har vært like selvsikre som de har manglet klarhet og konsekvens.



Avregulering på dagsordenen igjen

The Economists svar har vært sjokkerende lite liberale og originale. På tross av noe brumming om moralsk risiko, hyllet de redningspakkene til bankene. «Tiden er inne for å legge dogmer og politikk til side og konsentrere seg om pragmatiske løsninger. Det betyr mer statlig innblanding på kort sikt enn skattebetalere, politikere og selvsagt frimarkedsaviser normalt vil like.» Velgerne kan forventes å protestere mot en tilsynelatende sløsing av flere hundre millioner på uforskammede banksjefer, men regjeringen gjorde et klokt valg: borgerne ble spart for 1930-tallets bankpanikk og suppekjøkkener. «Ingen land eller industri ville blitt spart av et slikt økonomisk hjerteinfarkt», advarte magasinet i 11. oktober 2008.

Tre måneder senere mente de at den statlige innblandingen hadde gått langt nok – fullstendig nasjonalisering av bankene ville «undergrave eiendomsretten», skape politisk kameraderi, sløse store summer og drepe det private initiativ (24. januar 2009). Magasinets egne anbefalinger er vage og vaklende. Man trenger mer koordinering, særlig innad i eurosonen, for å redde bankene og forhindre at den statlige gjeldskrisen sprer seg. Men å tøyle spekulantene som presser opp rentene på statsobligasjoner i det ene landet etter det andre kommer ikke på tale (9. desember 2010).

Magasinets eneste håndfaste forslag (foruten mer budsjettdisiplin og lønnskutt der det er mulig) – har vært å utstede felles euroobligasjoner for å skape en ny kategori jomfruelig gjeld. En mirakelkur hentet fra den Brussel-baserte tenketanken Bruegel, som den italienske statslederen Mario Monti ledet fram til 2008. Forslaget ligger åpenbart milevis fra motet magasinet skryter av.

Krisens årsaker har de tydeligvis store problemer med å forklare. «Folkene som flykter fra systemet har skylden, ikke systemet i seg selv,» var konklusjonen 20. september 2010. På kontinentet har magasinet skjelt ut Berlusconi for korrupsjon, kritisert Sarkozy for å forkludre reformer og godtatt Merkels dystre kompetanse. Overfor den parlamentariske blokkeringen i Washington mente det at man skulle «skylde på Obama heller enn systemet» (18. februar 2010). Den statlige gjeldskrisens spredning etter 2010 har drevet magasinet til å revurdere Merkel, men ikke EU og unionens demokratiske underskudd (10. mars 2011).

«Kapitalismen er det beste økonomiske systemet mennesket har oppfunnet så langt,» ble det erklært i oktober 2008. «Men på lang sikt avhenger mye av hvordan skylden for denne katastrofen fordeles. Dette er en viktig idékamp som kan og må vinnes.» The Economist ønsker tydeligvis ikke å granske krisen, men å forsvare systemet og utviklingen forut for krisen: lavere lønninger, mer privatisering, flere kutt i det offentlige. I januar 2012 var avregulering på dagsordenen igjen. Med en forside som minnet om bombingen av London under andre verdenskrig bønnfalt magasinet: «Redd City» (7. januar 2012).



Umodne ungdommers verk

Du lærer alltid noe av å lese The Economist. Wilson ville ha en tydelig avis med presise fakta, tall og tabeller for å hjelpe forretningsmenn og ministre med å ta veloverveide beslutninger. Avisen var den første til å trykke lister med engrospriser, og vier fortsatt den dag i dag flere sider til ledende økonomiske indikatorer og ulike andre datasett: klimagassutslipp, spådommer om BNP-vekst eller den nå berømte Big Mac Index.3

The Economist skiller seg ut med en bred dekning. I hvilke andre nyhetsmagasiner kan man i en og samme utgave støte på artikler om e-handel i Kina, finanskrisens innvirkning på Las Vegas, fredsforhandlinger i Midtøsten, leting etter liv på Mars, et nytt kunstmuseum i Qatar og nekrologen til en obskur sørafrikansk oppdagelsesreisende som ble spist av en krokodille? Ambisjonene har alltid vært encyklopediske, noe som viste seg i avishodet den hadde i en kort periode i 1845, for å tjene på jernbaneboomen: «The Economist, Weekly Commercial Times, Bankers’ Gazette & Railway Monitor. A Political, Literary, and General Newspaper». I store deler av avisens historie var dette avishodet nesten like langt som avisen: Den nådde femti sider først på 1920-tallet, før papirmangel reduserte sidetallet til et dusin på 1940-tallet. I dag har en vanlig utgave vokst til mer enn hundre sider. Om bredden er encyklopedisk, er dens evne til å gå i dybden forkortet: Med unntak av enkelte spesialreportasjer er artiklene besynderlig korte.

The Economists svakhet er mindre lengden enn en altfor selvsikker kultur som ikke klarer, eller ikke vil, møte kritikk på en redelig måte. Paul Krugman fører på ingen måte et korstog mot næringslivet, men selv han har fått følgende tirade rettet mot seg: «en ubehøvlet keynesianer […] nådeløs partimann […] den amerikanske venstresidens folkelige helt i elfenbenstårnet […] tenkende folks Michael Moore» (13. november 2003). Til forskjell fra omtalen av alterglobaliseringsbevegelsen for et tiår siden – «hjernedøde […] egoistiske […] et forsøk på å gjøre den framvoksende verden fattigere gjennom proteksjonisme» – innrømmer magasinet at Occupy-bevegelsen gjenspeiler en «legitim, dypt forankret misnøye». Men denne misnøyen retter seg egentlig mot en «tungrodd stat» og kan løses med å «åpne opp økonomiene» (22. oktober 2011). Det er heller tvilsomt at demonstrantene fra Zucotti Park eller Puerta del Sol kjenner seg igjen i denne framstillingen.

Protester avvises vanligvis som umodne ungdommers verk. Dette gjorde magasinet blindt for omfanget av misnøyen i Tunisia, der det feilaktig konkluderte med at studentene og fagbevegelsen ikke ville klare å kaste Ben Ali (6. januar 2011). Mer urovekkende var portrettet av Ben Ali som angivelig «imøtegikk fredelige folkemengder med innrømmelser» – innrømmelser som ikke ble fulgt opp, bør det bemerkes, før 234 demonstranter var drept og 510 såret (26. februar 2011).



Liberalismens huller

The Economist har lite til overs for alt som lukter av akademia – lærere, studenter og andre sertifiserte nerder. Til tider kan magasinets kritikk gi innsikt. En reportasje nylig om overfloden av masterstudenter og hvordan universitetene utnytter dem i jakten på billig arbeidskraft og prestisje, inneholdt verdifull informasjon om strykprosenter, globale trender i doktorgradsproduksjon og gjennomsnittsinntekt (16. desember 2010). Løsningen var, selvfølgelig, ikke å øke bevilgningene til høyere utdanning og opprette flere stillinger, men å begrense antallet doktorgradsstudenter. Seks år tidligere spottet magasinet «Derrida og Foucaults arvtakere» som forsket på The Economist, når de ikke kastet bort tiden på «obskure» fag og motefenomener som dekonstruksjon og kulturstudier (16. desember 2004). Antiintellektualismen er tydeligvis en sikker vinner, hvis vi skal dømme ut fra nekrologen over Tony Judt der filosofen Louis Althusser ekspederes med fire ord: «en sprø marxistisk konedreper» (12. august 2010).4 The Economist er tilsynelatende uanfektet av sine egne journalistiske begrensninger.

The Economist har selv aldri vært den perfekte blandingen av økonomisk, politisk og sosial liberalisme som nåværende sjefredaktør Micklethwait beskriver for sine amerikanske lesere. I praksis har frihandel alltid kommet foran de andre frihetene, der sosiale friheter tidvis har vært prisen å betale, særlig for ikke-briter. Liberalismen The Economist har frontet i to århundrer har ikke alltid gjort økonomien mer effektiv eller mer human, langt derifra. Wilson gikk imot forbud mot å handle med land som drev med slavehandel, fordi det ville skade både britiske forbrukere og slavene uten at det ville avskaffe slaveriet. Wilsons svar på hungersnøden i Irland på 1840-tallet var selvsagt frihandel. Da dette sviktet, sammen med håpet om en landbruksreform, trykte avisen artikler som skjelte ut irene for å være utakknemlige og mente de burde straffes hardt.

Fransk politikk har alltid vært et hatobjekt for avisen. Derfor lovpriset Bagehot Napoleon 3s definitivt illiberale maktovertakelse i 1851, fordi den franske nasjonalkarakteren – «hissig, flyktig, overfladisk, overlogisk, kompromissløs» – ikke var forenlig med den engelske modellens parlamentariske finesser.5 169 år har ikke mildnet forakten: i en leder nylig ble den relativt grå François Hollande kalt «en farlig mann» med en «dypt forankret fiendtlighet mot næringslivet», mens det heller servile og germanofile franske sosialistpartiet ble karakterisert som «ureformert» og tilbøyelig til å skape «et brudd mellom Frankrike og Tyskland» (28. april 2012).

Bagehot var imot intervensjon i den amerikanske borgerkrigen, men hyllet samtidig oppløsningen av den amerikanske føderasjonen som et faktum i 1861, nektet for at slaveriet spilte noen rolle i konflikten og så fram til en framtid med to «mindre aggressive, mindre uforskammede og mindre irritable» land – med lavere bomullspriser for tekstilfabrikkene i Manchester.6 På tross av disse og andre flekker på The Economists liberale fane var 1800-tallets avis konsistent på tre punkter: sakte, gradvise reformer for å unngå den typen revolusjoner som feide over Europa i 1848, frihandel og fred på kontinentet.



Ærbødighet overfor USA

Minst to større endringer har funnet sted siden andre verdenskrig. For det første har den politiske tonen og intellektuelle substansen endret seg. På 1940-tallet gjenspeilte avisens dekning dens aksept av velferdsstaten, en innrømmelse av at Wilsons liberalisme hadde store huller. I en essaysamling bestilt til hundreårsjubileet i 1943 slo daværende redaktør Geoffrey Crowther an en forsonende tone: laissez-faire-liberalismen hadde skapt ulikheter og en utrygghet som bare staten nå var i stand til å korrigere. Selv om The Economist likevel fortsatt var uenige med sosialistene var det «ikke på grunn av deres mål, men metodene de ville bruke for å nå det».7 Under Crowther og etterfølgeren Tyerman hadde avisen sitt største mangfold av talenter og synspunkter. Blant mange akademikere og journalister var det flere flyktninger fra det naziokkuperte Europa. De mest usannsynlige og talende eksemplene var den marxistiske historikeren Isaac Deutscher, som skrev artikler om Sentral-Europa og Sovjetunionen, og sosialisten Daniel Singer. Denne mangfoldige parentesen ble lukket på 1960-tallet.

I dag ser magasinet på etterkrigstidens kompromiss som en hindring for vekst og mener de siste sosiale sikkerhetsnettene må sprenges. Fagforeningene er et yndet mål. I 2011 mente magasinet at pensjonskutt og økt pensjonsalder i offentlig sektor ikke ville være nok for å fjerne budsjettunderskuddene – i «krigen [sic!] mot offentlige fagforeninger» trengte man også produktivitetsvekst og korte, fleksible ansettelseskontrakter (6. januar 2011). En holdning og en språklig tone som ville vært utenkelig femti år tidligere.

Den største endringen i avisens personlighet har imidlertid vært på utenrikssiden. På 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet mente den at det britiske imperiet var en klok investering, men avisen var sjelden sjåvinistisk. Mellom 1919 og 1939 argumenterte den lidenskapelig for å styrke Folkeforbundet ved å innlemme Tyskland, Russland og USA.8 Denne tilnærmingen endret seg dramatisk i etterkrigstiden. Avisens motstand mot den fransk-britiske invasjonen av Egypt under Suez-krisen i 1956 var vendepunktet, som hadde mindre å gjøre med uro for imperiale forviklinger enn en ny ærbødighet overfor USA.9



Gammel og ny liberalisme

Siden har denne troskapen vært den røde tråden i det utenrikspolitiske synet. Resultatet er en svimlende og krigersk vending. Redaktørene har støttet USA i alle de store konfliktene siden Vietnam-krigen: Golfkrigen, krigene på Balkan, og invasjonene av Afghanistan og Irak. De har hyllet Obamas troppeopptrapping i Afghanistan og hans stadig økende bruk av droner i Pakistan. Overfor Nord-Korea og Iran er de for Obama-administrasjonens harde linje, mens FN regelmessig avvises som klønete og byråkratisk.

Dekningen av Latin-Amerika har vært enda skjevere, særlig i de venstrestyrte landene Argentina, Brasil, Bolivia og nå nylig Nicaragua. Dekningen av Venezuela er et kapittel for seg selv. Selv om Hugo Chavez har vunnet 13 av 14 nasjonale valg, blir magasinet aldri lei av å hausse opp «frykten for at Venezuela vil gli enda raskere mot diktatur». Hva er kildene? Den samme opposisjonen og de samme private mediene som forsøkte å kaste Chavez i 2002 i et amerikansk-støttet statskupp (23. september 2010 og 5. januar 2012).

Den kanskje beste indikasjonen på avisens synkronisering med det amerikanske diplomatiet, finner vi i holdningen til Julian Assange og WikiLeaks. Magasinet unnlot å gripe sjansen til å forsvare en klassisk liberal kampsak, nemlig informasjonsfrihet. USA har rett til å straffe de som stjeler og offentliggjør landets statshemmeligheter, mener The Economist, om de så er «digitale jakobinere med sekteriske tilhengere» (9. desember 2010).

The Economist har i en viss forstand gjenoppdaget sin ungdoms liberalisme. Dagens standpunkter om statens rolle, markedets visdom og farene ved organisering skiller seg lite fra victoriatidens redaktører. Men denne gangen må den leve ut sine lidenskaper gjennom andre. Liberalismen har forandret seg. Den mest åpenbare forskjellen er at den siden 1945 har vært forbundet med et land, nemlig USA. Vaksinert for anklager om nasjonal sjåvinisme, har den støttet kriger med begrunnelser (humanisme, patriotisme, økonomi) som den tidligere ville mistrodd i munnen på britiske ministre. Dagens redaktør, som er utdannet i USAs banker og nyhetsdesker, er et produkt av denne nye redaksjonelle kulturen – en balanse mellom den klassiske liberalismen i publikasjonens gullalder og dagens nyliberalisme.

Etter 169 år leses flaggskipet for den rådende økonomien på alle kontinenter utenom Afrika. Et imperium større enn de britiske forfedrenes.

Oversatt av R.N.



Fotnoter:
1 Jeremy W. Peters, «The Economist Tends its Sophisticated Garden,» New York Times, 8. august 2010.

2 «The Economics of the Colonial Cringe,» The Washington Post, 6. oktober 1991.

3 Sammenligning av kjøpekraft i ulike land basert på hvor mange hamburgere man kan kjøpe for en gitt sum.

4 Althusser (1918–1990) drepte sin kone i 1980.

5 The Collected Works of Walter Bagehot, Oxford University Press, 1986, bind 4, side 81. Britenes «uovertrufne dumhet« gjorde at parlamentarisme fungerte spesielt bra i England, ifølge Bagehot. En ordentlig franskmann «kan ikke være dum; esprit er hans essens, vidd er som vann for ham, bons-mots som bon-bons».

6 «The Disruption of the Union» (19. january 1861), «Is the success off the North Possible?» (29. juni 1861), «English Feeling Towards America» (28. september 1861), «The Invasion of the Federal States» (11. juli 1863).

7 The Economist, 1843–1943: A Centenary Volume, Oxford University Press, 1944, side 13–15.

8 I samme periode ble 150 artikler viet felles sikkerhet og nedrustning. Se Graham Hutton, «The Economist and foreign affairs», The Economist, 1843–1943, se over.

9 The Economist, «Channel Crossing», 6. oktober 1956. En artikkel som forklarer motstanden mot Suez i nettopp disse termene: Ettersom tiden var over da Storbritannia og Frankrike var mektige nok til å ordne kolonisaker seg imellom, måtte Europa stole på USA.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal