Syria splitter den arabiske venstresiden

August 2011 opplevde den venstrenasjonalistiske libanesiske avisen Al-Akhbar sin første krise siden starten sommeren 2006. Redaksjonssjef Khaled Saghieh forlot avisen han hadde vært med på å grunnlegge. Årsaken var behandlingen av den syriske krisen, Saghieh fordømte avisens manglende støtte til folkeopprøret som begynte mars 2011.2 Al-Akhbar har aldri benektet sine politiske bånd til det libanesiske Hizbollah, en av Bashar al-Assads viktigste allierte i regionen. Avisen har heller aldri skjult at den ønsker en dialog mellom makthaverne i Damaskus og deler av opposisjonen framfor at regimet kastes. Samtidig har avisen gitt ordet til en rekke syriske opposisjonelle. Blant andre den palestinsk-syriske forfatteren Salamah Kaileh som ble arrestert av de syriske sikkerhetstjenestene i slutten av april 2012.

I juni dukket striden opp i den engelske nettutgaven av avisen, etter en artikkel av Amal Saad Ghorayeb.3 Den libanesiske spaltisten tok eksplisitt opp den redaksjonelle støtten til regimet i Damaskus og angrep de som ønsker en «tredje vei», de som fordømmer det autoritære syriske regimet samtidig som de advarer mot en utenlandsk intervensjon à la den vestlige militæraksjonen i Libya. Etter denne artikkelen takket en annen bidragsyter til Al-Akhbar English, Max Blumenthal, for seg med en artikkel som kritiserte «Assad-apologistene» i redaksjonen.4

Krisen i Al-Akhbar er symptomatisk for debattene om strategi og ideologi som splitter den arabiske venstresiden. Enkelte fortsetter å støtte regimet i Syria, for dets kamp mot Israel og «motstand mot imperialismen». Andre gir opprørerne sin udelte støtte, for deres «revolusjonære» holdning og forsvar av menneskerettighetene. Mens atter andre har inntatt en mellomposisjon: De er for demonstrantenes krav om demokrati, men avviser «utenlandsk innblanding» og ønsker en eller annen nasjonal forsoning. Om de er kommunistiske eller marxistiske, om de er venstrenasjonalistiske, radikale eller moderate, er den arabiske venstresiden sterkt splittet i synet på Syria.

Anti-imperialistisk refleks

Direkte støtte til Al-Assad er det få eksempler på. Man hører svært sjelden oppfordringer til å støtte regimet. Men ubetinget støtte til folkeopprøret er heller ikke en dominerende posisjon. De som gjør det befinner seg ofte på ytterste venstrefløy, enten trotskister, som Sosialistisk forum i Libanon og revolusjonære sosialister i Egypt, eller maoister, som marokkanske Den demokratiske vei. De har tette bånd til enkelte fraksjoner i den syriske opposisjonen, som Ghayath Nassers Revolusjonære Venstre. Siden våren 2011 har de deltatt i punktdemonstrasjoner foran syriske ambassader og konsulater i hjemlandene. Enkelte uavhengige venstreintellektuelle støtter også opprøret, slik som den libanesiske historikeren Fawwaz Traboulsi.5 De krever framfor alt at regimet kastes og utelukker enhver dialog. Selv om de mener demonstrasjonene bør være ikke-voldelige, benekter de ikke at opprørerne har rett til å ty til våpen. På ytre venstre skiller de revolusjonære seg fra den dominerende opposisjonskoalisjonen Det syriske nasjonalrådet (SNC)6 på et sentralt punkt: Alliansene med stater som Qatar, Tyrkia og Saudi-Arabia kritiseres som en trussel mot den syriske folkebevegelsens uavhengighet.

De delene av den radikale venstresiden som fordømmer regimet og krever at det går av, er altså skeptiske til støtten de revolusjonære i Syria får fra monarkiene i Persiabukta. Samtidig våger de ikke å ta til seg retorikken mot Assad fra deler av det internasjonale samfunnet, med USA i spissen. Men denne anti-imperialistiske refleksen får ikke forrang foran støtten til opprøret. Den interne situasjonen i Syria er førsteprioritet: Folkets opprør mot regimet er det viktigste, slik det var i Tunisia og Egypt.

Protester mot SNC

Majoriteten av venstrekrefter i den arabiske verden preges derimot av en forsiktig distanse til det syriske opprøret. Disse fordømmer framfor alt militariseringen av opprøret, som bare tjener de radikale islamistene og de utenlandske krigerne som strømmer inn i Syria. De påpeker deretter tendensen til å gjøre opprøret til en konflikt mellom trosretninger, og dermed faren for endeløs borgerkrig med de kristne og alawittene mot den sunnimuslimske majoriteten som har blitt radikalisert av regimets undertrykking. Og ikke minst er de urolige for de regionale og globale styrkeforholdene. Iran og Syria mot Golf-monarkiene, Russland og Kina mot USA: I det store regionale og internasjonale krigsspillet der Syria er en frontlinje mellom flere internasjonale aktører, velger venstresiden ofte de førstnevnte framfor de andre.

For eksempel da Unionen av nasjonalist- og venstrepartier i Jordan, en koalisjon mellom seks partier fra kommunister til arabiske nasjonalister, holdt et folkemøte i Amman 4. april 2012 på niårsdagen for den amerikanske invasjonen av Irak. Det var mindre markeringen av Saddam Husseins fall enn krisen i Syria som sto i sentrum: «utenlandsk intervensjon» i Syria ble fordømt, enkelte talere trakk en parallell mellom invasjonen av Irak i april 2003 og Vestens støtte til SNC og den væpnede opposisjonen.7

I Tunisia advarte det mektige fagforbundet UGTT – hvor en del av ledelsen kommer fra ytre venstre – i en pressemelding 17. mai 2012 mot et «komplott [fra] kolonistater og reaksjonære arabiske land», samtidig som de støttet det syriske folkets kamp for demokrati. To måneder tidligere hadde det tunisiske kommunistpartiet POCT bedt de arabiske nasjonalistpartiene bli med på en demonstrasjon mot møtet til «Syrias venner» i Tunis som samlet deler av SNC og nær 60 utenlandske delegasjoner.

Det libanesiske kommunistpartiet har valgt et svært forsiktig standpunkt: I sine presseorganer publiserer de til tider artikler fra syriske opposisjonelle, som Michel Kilo (som ikke tilhører SNC), men deltar ikke i demonstrasjonene utenfor den syriske ambassaden i Beirut. Dessuten blir de også kritisert fra det ytre venstre i Libanon fordi deler av ledelsen har bånd til Qadri Jamils Parti for folkets vilje, som er del av den «lovlige» opposisjonen som er med i den nye regjeringen Assad utpekte i juni med Riad Hijab i spissen, der Jamil er visefinansminister.

Frykt for islamistisk maktovertakelse

En del av de arabiske venstrepartiene går inn for reformer og gradvis overgang til demokrati, og framhever at konflikten i Syria må løses politisk, ikke militært. Den arabiske nasjonalistkonferansen i tunisiske Hammamet samlet 200 medlemmer fra ulike arabiske nasjonalistpartier, venstrepartier,8 og enkelte islamister. Sluttdokumentet for møtet forsøkte å være så samlende som mulig. Konferansen anerkjente det syriske folkets rett til «frihet, demokrati og fredelig maktskifte», samtidig som det fordømte «volden fra alle parter». De sidestilte dermed regimet og den væpnede opposisjonen og oppfordret dem begge til å gå i dialog basert på fredsplanen FN-utsendingen Kofi Annan foreslo i mars 2012.

Om revolusjon står på dagsorden for deler av den radikale arabiske venstresiden, ønsker en annen langt større fraksjon ikke en brutal velting av regimet. For disse består kjernen av problemet i en uuttalt kald krig. Frykten for et maktvakuum og et Syria etter Assad som både har forsonet seg med USA og alliert seg med Golf-landene, er langt sterkere enn ubehaget ved at regimet får leve enda litt til.

Dessuten er Syria et slags janusansikt i øynene til arabiske venstreaktivister. De benekter sjelden regimets autoritære og repressive trekk, men fortsatt den dag i dag rører regimets forsvarstaler, kombinert med de internasjonale sanksjonene, ved den arabiske venstresidens dypeste ideologiske røtter, nemlig tredje-verdenismen og antiimperialismen. Opprørets folkelige karakter gir gjenklang med tredje-verdenismen, mens den økende internasjonaliseringen av konflikten nører ved antiimperialismen og begrenser oppslutningen.

I tillegg til dette har islamismens framgang etter den arabiske våren, med Muslimbrødrenes valgsuksess i Marokko, Tunisia og Egypt, utvilsomt skapt en viss tvil hos deler av venstresiden: De arabiske opprørene fryktes nå også, fordi de kan ende med en islamistisk maktovertakelse. Ennahda i Tunisia, Muslimbrødrene i Egypt og Jordan støtter det syriske opprøret. Standpunktet til en stor del av den arabiske venstresiden gjenspeiler dermed deres forhold til politisk islam. Av den grunn foretrekker partier som ofte snakker om revolusjon og framskritt, paradoksalt nok en forhandlingsløsning og gradvis overgang til demokrati i Syria, av frykt for en verre morgendag.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 Avisen har i en periode hatt Le Monde diplomatique som supplement.

2 Ibrahim Al-Amin, «Hvorfor forlot Khaled Saghieh Al-Akhbar?» (på arabisk), Al-Akhbar, Beirut, 21. august 2011.

3 «Syrian crisis: There’s a crowd», Al-Akhbar English, 12. juni 2012, http://english.al-akhbar.com.

4 «The right to resist is universal: A farewell to Al Akhbar and Assad’s apologists», Al-Akhbar English, 20. juni 2012.

5 Fawwaz Traboulsi er tidligere leder for Organisasjonen for kommunistisk handling i Libanon (OACL). I dag underviser han i historie på Lebanese American University (LAU) i Beirut.

6 Syrian National Council ble grunnlagt sommeren 2011 med base i Istanbul. SNC omfatter flere store syriske opposisjonspartier, blant andre Muslimbrødrene.

7 «Nasjonalistpartiene og venstresiden stadfester sin avvisning av utenlandsk innblanding i arabiske anliggender» (på arabisk), Nida Al-Watan, Amman, april 2012.

8 I tillegg til baahister og nasserister omfattter Den arabiske nasjonalistkonferansen venstrepartier, slik som det marokkanske PSU, Nasjonalfronten for frigjøring av Palestina og Jemens sosialistparti.