Grenser og tall

Hvordan finne gode argumenter for å framstille og navngi disse stedene der aktørene lett lar seg fornærme? Å kartlegge verden vekker uenighet og debatt, derfor må man ta enkelte etiske og politiske valg. Det finnes mange sammenfiltrede hendelser og problemer som vi ikke klarer å gi perfekte løsninger på. Kartet er aldri et objektivt bilde av det som skjer på bakken, men en delvis gjengivelse, et resultat av valgene til de som lager det.

Dette er vanskelige valg. Når FN har en oppfatning kan vi følge den, ettersom det er den mest legitime, og for eksempel streke opp grensen i sanden mellom Marokko og Vest-Sahara (som fortsatt står på listen over verdens 16 ikke-selvstendige områder, men som Marokko mener er en marokkansk provins), eller den «grønne linjen» mellom Israel og de palestinske territoriene (selv om denne grensen så å si har forsvunnet fra de israelske kartene). For enkelte regioner har ikke FN noen løsning og nøyer seg med å gi vage og forsiktige «anbefalinger». Det er tilfellet i Kashmir, som India gjør krav på, eller Taiwan som Kina mener er en kinesisk provins.

Mange databaser – med flere millioner statistiske serier – er nå fritt tilgjengelig (på energifeltet er de fortsatt begrenset). Med denne overfloden er det stadig vanskeligere å velge hvilken serie som dekker feltet best, selv før man har kastet et kritisk blikk på tallenes relevans. Hva innebærer egentlig de 3970 dollarene i BNP per innbygger i Turkmenistan?

Leseren blir kanskje ikke overrasket over at Sør-Sudan, som ble en selvstendig stat i 2011, ikke er med på kartene i dette atlaset når den relevante statistikken er eldre. Men dette nye landet er selvfølgelig med på de geopolitiske kartene for Afrika og Midtøsten.

Grenser er gjenstand for politisk rivalisering og strategiske spill, dermed er de notorisk vanskelige å kartlegge, fordi de er solid forankret i den følelsesmessige forestillingsverdenen til folkene de skiller fra hverandre eller fører sammen.

(…)