Internasjonal handel i nyliberalismens tidsalder

Verdenshandelen er fortsatt konsentrert om få land. I 2010 sto ti land alene for over halvparten av den globale eksporten av varer og mer enn to tredjedeler av eksporten av tjenester. EU sto for mer enn en tredjedel av totalen (34,6 prosent), fulgt av Asia (31,5 prosent) og Nord-Amerika (13,2 prosent). Afrika viser seg med sine fattige 3,3 prosent (men 15 prosent av verdens befolkning) fortsatt som en marginalisert region. De asiatiske landenes andel av den internasjonale handelen styrkes av den økonomiske krisen, som har sitt episenter i de utviklede vestlige landene. De asiatiske landenes andel vil dermed etter all sannsynlighet øke de kommende årene.

Det siste tiåret har vært kjennetegnet av en forverring av handelsubalansene. Tyskland har fått større handelsoverskudd mens flesteparten av EU-landene har underskudd. Men de største ubalansene finner vi i Kinas handel med USA og EU.

 

Den kinesisk-amerikanske aksen

Kinas handelsoverskudd holdt seg rundt 1–1,5 prosent av BNP i perioden 1980–2010, men økte kraftig til hele 11 prosent av BNP i 2011. USAs andel i den globale eksporten minket derimot med nær en tredjedel fra 1980 til 2009.

Handelen mellom USA og Kina, som var nesten ikke-eksisterende på slutten av 1970-tallet (ti milliarder dollar), var i 2010 på 460 milliarder dollar. Samme år kom nærmere 20 prosent av USAs import fra Kina – mot 17 prosent fra EU, 14,5 prosent fra Canada og 12 prosent fra Mexico. Beløpet på USAs eksport til Kina er langt mindre enn eksporten til EU, Canada og Mexico.

Handelsforbindelsene mellom Kina og USA er dermed en sentral brikke i verdensøkonomien (se side 102), men forbindelsene mellom de to landene antyder en ny polarisering av den internasjonale handelen. En rapport fra Barack Obamas Council of Economic Advisers spår at 70 prosent av den amerikanske eksportveksten i 2009–2014 vil skje i handel med framvoksende økonomier, hvorav 18 prosent til Kina.

 

Regionalisering

Likevel er det sannsynlig at den transatlantiske aksen USA–EU fortsatt vil være solid, fordi den hviler på en aktiv om enn svekket militærallianse (NATO), sterkt integrerte markeder og finansinstitusjoner, så vel som tette bånd mellom de store industrikonsernene.
En annen sterk tendens i verdenshandelen de siste tiårene er en kontinental og subkontinental regionalisering. Handel innad i verdensregionene utgjorde 54 prosent av den samlede eksporten i 2009. Det er særlig kontorutstyr og telekommunikasjon som bidrar til denne økningen, etterfulgt av bilindustrien.

Ikke overraskende er den regionale handelen mest ut-viklet i EU. I 2010 gikk 71 prosent av EU-landenes eksport til andre EU-land, samtidig utgjorde den indre handelen i EU 26,9 prosent av verdenshandelen. Men også i andre regioner vokser denne typen handel. Andelen handel innad i Asia steg fra 42 prosent i 1990 til 53 prosent i 2010: Kina er faktisk blitt det sentrale omdreiningspunktet for det meste av Asias industri, som produserer deler og komponenter som sendes til Kina for å settes sammen før de igjen eksporteres til markedene i de utviklede landene. For Nord-Amerika er den interne handelen i dag 49 prosent – mot 26 prosent for Sentral- og Latin-Amerika, og kun 12 prosent for Afrika.

Verdens handelsorganisasjons (WTO) rapport for 2011 vier stor plass til handelsreguleringer fastsatt av regionale organisasjoner og avtaler mellom to eller flere land. I 2010 var nær 300 Preferential trade agreements (PTA) operative – på felt som tollavgifter, investeringer, beskyttelse av opphavsrett, konkurransepolitikk, arbeidsmarked. Disse avtalene kan forsvare WTOs økende press på nasjonal lovgivning når det er svært skjeve styrkeforhold mellom landene. Men veksten i avtaler henger etter alt å dømme mer sammen med utvikling av globale produksjonskjeder enn ønsker om markedsadgang.

 

Sektorvis utvikling

På tross av den utbredte ideen om at vi at vi er gått inn i en postindustriell tidsalder, sto varer for over 80 prosent av verdenshandelen i 2010, mens tjenester sto for under 20 prosent – deres begrensede plass i verdenshandelen står i kontrast til plassen de har i mange lands BNP, særlig i de utviklede landene (nær to tredjedeler av BNP i G20-landene og mer enn tre fjerdedeler i Frankrike, Storbritannia og USA). Denne fordelingen har vært bemerkelsesverdig stabil de siste tretti årene. Ifølge det franske forskningsinstituttet CEPII økte vareeksporten i perioden 1967–2008 mer (11,2 prosent) enn eksporten av tjenester (11,1 prosent). Industrivarenes andel i handelen med varer har økt jevnt de siste fire tiårene og er i dag i underkant av 70 prosent. Det dreier seg hovedsakelig om kjemiske produkter, kontorutstyr og telekommunikasjon (rundt 11 prosent hver av eksporten i verden), deretter bilindustrien (7 prosent). Energisektorens andel er i underkant av 20 prosent.

I tillegg kommer matvarer og mineraler, der markedene er blitt stadig mer underlagt finansialiseringen (det dreier seg særlig om den stadig mer sentrale rollen finansinstitusjoner og spekulasjon spiller på disse produktenes sekundærmarkeder). Selv om matvarenes andel av verdenshandelen ble halvert i perioden 1967–2007, doblet den seg i volum i samme periode. Veksten i eksport av landbruksprodukter i en rekke utviklingsland (særlig i Afrika) ledsages dessverre av en økende avhengighet av import av matvarer, fordi selvbergingslandbruket forsvinner.

I frihandelsavtalen GATT (General Agreement on Tariffs and Trade, signert i 1947) ble landbruk og tjenestesektoren holdt utenfor. De var dermed beskyttede sektorer. Men på begynnelsen av 90-tallet ble tvungen liberalisering av handel med tjenester fremmet av George Bush’ amerikanske administrasjon – som ville bruke landbrukshandelen som brekkstang i de internasjonale forhandlingene. De første avtalene i GATS (General Agreement on Trade in Services) trådte i kraft etter press fra de utviklede landene i april 1994, da Marrakech-avtalen ble signert og la grunnlaget for WTO.

WTOs handlingslammelse i dag er en direkte konsekvens av denne strategien, fordi både USA og EU nå foretrekker å forhandle om handel med tjenester utenfor WTO-rammeverket (særlig via bilaterale avtaler). GATS har som mål å omfatte nesten alle tjenester med unntak av tjenester knyttet til «utøvelse av regjeringsmakt» (artikkel 1.3). Denne sterkt omstridte klausulen innebærer at helse og utdannelse også omfattes av disse avtalene, hvis disse tjenestene privatiseres. På grunn av den overveiende immaterielle karakteren til de fleste tjenester er det vanskelig å måle handelen på dette feltet. Så vanskelig at den innflytelsesrike amerikanske økonomen Robert E. Lipsey har kalt tjenestesektoren «et foreldreløst barn i internasjonal måling av handel». I 1973 rapporterte bare 22 land handel med tjenester til IMF. Målingen er fortsatt en utfordring for statistikere, derfor ga de internasjonale organisasjonene nye anbefalinger i 2010.

I perioden 1997–2008 økte handelen med tjenester tydelig mer på områdene informasjon og informatikk, finans og forsikring, patenter og royalties, enn for transport og turisme. I dag er veksten særlig stor for bedriftstjenester – kalt «andre kommersielle tjenester» (finans, regnskap, ledelse, opphavsrettigheter). Disse utgjorde rundt 53 prosent av eksporten av tjenester i 2009 (og 48,3 prosent av importen), fulgt av reiseliv (26 prosent) og transport (20,9 prosent).

Denne handelen domineres av et fåtall utviklede land: Blant de største eksportørene av «andre kommersielle tjenester» ligger EU i tet (50 prosent, hvorav halvparten går til andre EU-land), foran USA (15,9 prosent) og Japan (4,7 prosent).

GATS har favorisert konkurranseutsetting og privatisering av offentlige tjenester (helse, utdanning). Avtalen har også vært en sentral drivkraft for finansglobaliseringen, til fordel for de utviklede landene. I februar 2010 følte WTO seg også forpliktet til å forsvare resultatene av liberaliseringen ved å benekte at de multinasjonale finansinstitusjonene (særlig banker, pensjonsfond, forsikringsfond og investeringsfond) er medskyldig i dagens finanskrise.

 

Internasjonal eller globalisert handel?

De store multinasjonale selskapene bruker tjenestehandelen til å investere overskuddene sine med finansielle snarere enn industrielle mål (mindre skatt, fordeling av utbytte).

De siste tiårenes etablering av globale produksjonskjeder (eller «globale verdikjeder»), kontrollert av de store multinasjonale konsernene, er et annet problem for målingen av den internasjonale handelen. Vi ser i dag en sterk vekst i utflytting av produksjon (offshoring) via filialer og en utsetting (outsourcing) av produksjon til underleverandører. Disse to tendensene øker volumet på handelen av produkter som skal videreforedles, fordi produktene ofte settes sammen i et land for så å eksporteres igjen til et annet for å videreforedles ytterligere.

Foruten produksjonen flyttes nå også forskning og utvikling ut av de multinasjonale konsernenes hjemland. For eksempel steg omsetningen for offshore-tjenester utført i India fra 1,8 prosent av BNP i 2004 til 4 prosent i 2009. Men en del av den utflyttede produksjonen bidrar til å blåse opp Indias eksport. Den indiske eksporten av tjenester knyttet til informasjons- og kommunikasjonsteknologi utgjorde nesten en femtedel av den globale eksporten av denne typen tjenester i 2009.

Selv om målingen av denne eksporten er omdiskutert, regner man med at handelen med intermediære produkter (kjøpt for å videreforedles til et sluttprodukt) står for mer enn halvparten av importen til de utviklede landene. Den utstrakte bruken av filialer og underleverandører betyr at størrelsen på disse handelsstrømmene ikke nødvendigvis har så mye å gjøre med den reelle verdiskapningen i et land, for ikke å snakke om konsekvensene for miljøet. Gjeneksporten kan dermed dekke over hvor verdiskapningen faktisk skjer og hvem som sitter igjen med den. Statistikken over den internasjonale handelen som registrerer handelsstrømmer over grenser må ta i betraktning det integrerte globale rommet de multinasjonale selskapene har bidratt til å forme de tre siste tiårene.