Mediekrigen raser i Syria

Hvordan rapportere fra et 18 måneder langt opprør når det er farlig å bevege seg på bakken? Assad-regimets framferd er utvilsomt brutalt, men når mediene ikke verifiserer informasjonen de får fra ulike opposisjonsgrupper er det mer propaganda enn nyheter de formidler.

«De kjemiske våpnene under overvåkning», meldte Le Figaro 22. juli 2012; «amerikanske spesialstyrker er utplassert for å hindre at de spres». En diplomat i Jordan advarer: «Trusselen fra de kjemiske våpnene kan utløse en amerikansk intervensjon.» Med få unntak beskrives det samme scenariet i dagens Damaskus som i Bagdad for ti år siden. Vil Bashar al-Assad bruke masseødeleggelsesvåpen mot opposisjonen? Spekulasjonene er nesten et år gamle: «Assads mordere har startet luftangrep med giftgasser i Al-Astan-regionen, ikke langt fra opprørsbyen Homs,» rapporterte nettsiden til Bernard-Henri Lévy i september 2011.

«AFP har hørt dette fra et titalls personer i Hama-provinsen,» skrev det franske telegrambyrået med en uvanlig forsiktighet 27. juli 2012. «Men etter en uke med undersøkelser har ingen opprørsleder, stammeleder, lege, soldat eller sivile framvist håndfaste bevis.» Krigen i Syria, konkluderer byråmeldingen, «er også en krig om informasjon og desinformasjon».

29. januar 2012 tok propagandaen av fra en twitterkonto (@Damascustweet) til «opprørere som står nær opposisjonen»:2 Assad skulle ha flyktet fra Syria. Presidentpalasset var etter sigende omringet av den frie syriske hær. Den pressede diktatoren var på vei til flyplassen med kone, barn og bagasje for å stikke av til Moskva. Det var ikke mulig å verifisere opplysningene, men «ryktet» var likevel «ikke uten grunnlag», forsikret Nouvel Observateur: «Ifølge BBCs Midtøsten-korrespondent, Jeremy Bowen, er den frie syriske hær bare en halvtime fra presidentpalasset til Al-Assad. Diktatoren kan tvinges på flukt.»3

18. juli 2012 eksploderer en bombe i hovedkvarteret til den syriske sikkerhetstjenesten, mens en ny offensiv fra opprørerne fører til store sammenstøt i Damaskus. Bomben dreper forsvarsministeren og Assef Shawkat, Assads svoger. I de franske nyhetskanalene kommenterer representanter for opposisjonen, i all hovedsak fra Det syriske nasjonalrådet (SNC), hendelsen på direkten. De mener regimet går inn i sine siste dager, om ikke sine siste timer. «Vi kan nå si at det er begynnelsen på slutten,» mente Randa Kassis,4 leder av Koalisjonen av verdslige og demokratiske syrere og medlem av SNC. Britiske The Guardian siterte anonyme kilder som bekreftet at Assad selv ble såret under angrepet. Kona hans skal enda en gang ha tatt flyet til Moskva. ASL og en mindre islamistgruppe sier de står bak attentatet, mens regimet mener det er «utenlandske makter» som støtter den væpnede opposisjonen (Tyrkia, Qatar, Saudi-Arabia).

Det viser seg at Assad er uskadd, men går med på å «dra sin vei» to dager senere, «men på en sivilisert måte». En melding fra AFP kunngjør dette 20. juli litt før klokka ni. Da dette ble bekreftet en halvtime senere av den britiske konkurrenten Reuters, viste det seg at nyheten i virkeligheten gjentok en samtale den russiske ambassadøren i Frankrike hadde med Radio France Internationale (RFI). Han annonserte absolutt ikke Assads avreise, men fortalte bare at Syria i Genève 30. juni hadde lovet å gå i retning av «et mer demokratisk regime».

Ingen demokratisk legitimitet

Demokrati er det syrerne har kjempet for siden mars 2011, da folket reiste seg og ble møtt med en veldokumentert brutalitet og grusomhet.5 Men konflikten utspiller seg også i mediene – en krig de fleste vestlige mediene tier om. Selvsagt er det vanskelig å få informasjon om hva som er virkeligheten på bakken. Regimet er strenge med visum. De som med fare for livet lykkes i å få følge med opprørerne, støtter seg nesten alle på de samme kildene som ASL. Beretningene deres følger ASLs storytelling, som også støttespillerne i Tyrkia, Qatar og Saudi-Arabia holder seg til: Et barbarisk regime massakrerer fredelige demonstranter, demonstrantene forsvares av prodemokratiske opprørere som har mye mot, men lite av alt annet, som våpen, ammunisjon og medisiner.

De få journalistene som har tatt imot invitasjonen fra Assads regime,6 forteller ikke overraskende noen helt andre historier. Historier om mishandlede soldatlik i sykehusenes likkjellere, om minoriteter (kristne, alawitter) som terroriseres av væpnede bander som ikke slåss for frigjøring, men fører en trosbasert geriljakrig støttet av oljemonarkiene i Golfen.

Det er pinlig for den væpnede opposisjonen at jihadistgrupper, hvorav enkelte hevder å tilhøre Al-Qaida, nå er bekreftet i Syria. Enda en grunn, slår den franske avisen Libération fast 6. august 2012, til å hjelpe opprørerne «politisk og militært», «om ikke annet, så for å unngå å legge landet åpent for islamistene».

Å skille de gode revolusjonære fra jihadistene viser seg av og til å være ganske kinkig. Abu Hajjar, en «mujahedin som forlot Paris for fire måneder siden for å slutte seg til opprøret mot Bashar Al-Assad», kaller seg selv en «islamistisk aktivist, og ikke en Al-Qaida-jihadist». I spaltene til Le Figaro sverger han på at «de kristne og alawittiske minoritetene [som i stor grad støtter regimet] vil få sine plasser i parlamentet» i morgendagens Syria.7 Samtidig forteller han at han har åpnet et «forkynnelsesbyrå» i landsbyen Sarjeh for å spre «forbudte bøker» av Ibn Taymiyyja, en «stor jihad-teoretiker», heter det i Le Figaro, uten at det opplyses om at han også står bak en fatwa som oppfordrer til hellig krig mot alawittene.

Disse få tilfellene sier ikke alt om mønsteret i den syriske dramaturgien: bombingen av Homs, massakren i Hula, de døde journalistene Marie Colvin, Rémi Ochlik og Gilles Jacquier – som alle trolig ble drept av kuler fra opprørerne. En håndfull aktører dominerer fortellingen om konflikten. Blant de viktigste er de arabiske fjernsynskanalene Al-Arabiya og Al-Jazeera, som eies av de to tungvekterne i Den arabiske liga: Saudi-Arabia og Qatar. Disse eneveldige monarkiene har ingen demokratisk legitimitet, likevel fremmer de «frihet» hos naboene sine, fører en «regional kald krig» i Syria, det siste arabiske regime som, ifølge dem, er en del av «sjiaaksen», som nå strekker seg fra Beirut til Bagdad, og får Bahrain til å vakle.

Partisk kilde?

Disse kanalene behandles a priori troverdige, uansett hvor fantasifulle nyhetene deres er. For eksempel skriver essayisten Caroline Fourest i Le Monde (25. februar 2012): «Ifølge Al-Arabiya bekrefter motstandere av det iranske regimet at regjeringen deres har sendt et krematorium til sin allierte, Syria. Det er satt opp i industriområdet i Aleppo og går visstnok for fullt. Er det der for å brenne likene av opposisjonelle?»

Ellers støtter mediene seg på en syrisk menneskerettighetsorganisasjon, Syrian Observatory for Human Rights (SOHR), som via AFP, AP og Reuters sender ut oversikter over sammenstøt og beretninger fra den væpnede opposisjonen. Grunnleggeren av organisasjonen, Rami Abdel Rahman, forteller at han i 2000 emigrerte til England, der han driver en klesbutikk. Fra leiligheten sin i Coventry bekrefter han at han er «det eneste medlemmet av organisasjonen som er bosatt i England. Men jeg har 200 frivillige korrespondenter i Syria, Egypt, Tyrkia og Libanon. Det er soldater, leger, militante opposisjonelle». Han hevder han er fullstendig nøytral: «Jeg er ikke finansiert av noen. Jeg dannet SOHR i 2006 fordi jeg ønsket å gjøre noe for landet mitt.» Hvordan klarer han, med hjelp av én sekretær, å skaffe og verifisere tall på døde og sårede i de militære trefningene overalt i Syria?

Hos AFP har SOHR fått status som uunnværlig kilde, slik Ezzedine Saïd, sjefredaktøren for AFPs Midtøsten-avdeling på Kypros, forteller: «Første gang vi brukte SOHR var i november 2006. Organisasjonen har vist seg å være pålitelig og troverdig tidligere, derfor fortsetter vi å bruke den.» Han innrømmer likevel at «våre journalister har praktisk talt ingen kontakt med organisasjonens korrespondenter i Syria. De som er stasjonert i Damaskus kan ikke arbeide fritt. De klarer ikke å gi et helhetlig bilde av situasjonen i landet. SOHR, som aldri uttaler seg politisk i pressemeldingene sine, er ingen perfekt kilde. Men den oppgir de minst fantasifulle tallene på døde». Hos AFP er det enkelte som ikke legger skjul på sin misnøye. «Vi vet godt at SOHR ikke er til å lite på,» beklager en kjent reporter i det internasjonale byrået. «Vi fortsetter likevel å offentliggjøre tallene deres. Når vi spør ledelsen, er svaret alltid det samme: ’Dere har sannsynligvis rett, men de andre byråene gjør det samme. Det er hard konkurranse i vår bransje.’»

Måten SOHR dekket massakren i Hula på, reiser spørsmål om hvor upartisk organisasjonen er og om troverdigheten til dens korrespondenter. 25. mai 2012 ble 108 personer massakrert i Hula, et område som omfatter flere landsbyer i den nordlige delen av byen Homs. Her ble likene av 49 barn og 34 kvinner funnet..I en pressemelding datert 26. mai, som AFP videreformidlet, rapporterte SOHR i første omgang om 90 personer drept i luftangrep. Observatører fra FN og Den arabiske liga opplyste 29. mai at de fleste av ofrene var henrettet med blanke våpen. FN avslørte samme dag at området var kontrollert av opprørsstyrkene.

Øyeblikksdiktaturet

Ingen uavhengig og pålitelig kilde kan i dag fortelle hva som virkelig skjedde i Hula. Det hindret imidlertid ikke at den opprinnelige rapporten fra SOHR ble spredt – og utnyttet av fransk diplomati for å få Russland til å bøye seg i FNs sikkerhetsråd: «Massakren i Hula kan få folk til å tenke seg om,» sa den franske utenriksministeren Laurent Fabius i Le Monde 29. mai 2012.

Donatella Rovera fra Amnesty International oppholdt seg i hemmelighet i Syria i tre uker i april og mai, for å forsøke å gjøre opp et regnskap for konflikten. Hun peker på utfordringene: «Sykehusene er ikke pålitelige kilder, fordi de sårede ikke kan ta seg dit uten å bli arrestert av sikkerhetsstyrkene. Jeg var i Aleppo da hæren gjennomførte en massiv operasjon. Der så jeg små, improviserte medisinske enheter i leiligheter der dårlig utstyrte leger prøvde å hjelpe de sårede. Under slike forhold er det lettere å få oversikt. Når man kommer etter at ting har skjedd, er det viktig å få opplysninger fra overlevende, naboer, lete etter spor, som granatsplinter og kulehull i vegger.» Hun understreker at det er «mulig å arbeide utenfor landets grenser, men at det skaper tilleggsproblemer. Særlig med påliteligheten til kilder man kjenner dårlig og som kan fristes til å manipulere oss».

I slutten av juli hadde Amnesty talt opp 12 000 drepte, mot SOHRs 19 000. Amnestys fokus på nøyaktighet står i kontrast til tallene Abdel Rahman legger fram. Framfor alt er nøyaktigheten ikke kompatibel med øyeblikksdiktaturet som nå styrer medieøkonomien, især de nettbaserte mediene.

Oversatt av L.H.T.

Fotnoter:
1 «Syrie: la révolution s’arme et a besoin de l’OTAN» (Syria: revolusjonen tar i bruk våpen og har bruk for NATO), 30. september 2011, www.laregledujeu.org

2 «Bachar Al-Assad s’est enfui… sur Twitter» («Bachar Al-Assad har flyktet … på Twitter»), 30. januar 2012, www.lepoint.fr

3 «Bachar Al-Assad a-t-il tenté de fuir la Syrie vers Moscou?» (Har Bachar Al-Assad prøvd å flykte fra Syria til Moskva?), 30. januar 2012, tempsreel.nouvelobs.com

4 «Bataille de Damas: les jours d’Assad sont-ils comptés?» (Slaget i Damaskus: Er Assads dager talte?), France 24, 19. juli 2012.

5 «Torture archipelago: Arbitrary arrests, torture and enforced disappearances in Syria’s underground prisons since March 2011», Human Rights Watch, New York, 3. juli 2012.

6 Se for eksempel reportasjene fra Patricia Allémonière, sendt i juli på den franske tv-kanalen TF1.

7 «Abou Hajjar, combattant français en Syrie» (Abu Hajjar, fransk kriger i Syria), Le Figaro, Paris, 4. og 5. august 2012.