En tidsinnstilt bombe

Skolepengene øker og staten trekker seg gradvis ut av utdanningssystemet. Resultatet er at stadig flere amerikanske studenter pådrar seg studiegjeld de aldri vil klare å betale tilbake.

Vil studiegjeld ta over for subprimekrisen i den amerikanske kapitalismens uendelige kriseføljetong? De tolv siste årene har studiegjelden blitt doblet: Den anslås nå til mer enn tusen milliarder dollar, mer enn den totale summen av kredittkortkjøp. I 2008 steg gjennomsnittsgjelden for nyutdannede til 23 200 dollar (ca. 132 700 kroner) – noe mindre for de som gikk ut av et offentlig universitet (20 200 dollar). Med USAs økonomiske problemer og økende arbeidsledighet får stadig flere problemer med å betjene studielånet. Andelen av misligholdte lån steg fra fem til ti prosent mellom 2008 og 2011, og det finnes ingen konkursordning for studentene.

Hvorfor har studiegjelden økt så raskt? Et viktig bakteppe er den høyere utdanningens historie i USA. De store private institusjonene – som Cornell, Johns Hopkins og universitetene i Chicago og Stanford – har røtter tilbake til religiøse høyskoler og forskningsuniversiteter som ble opprettet på 1800-tallet av rike mesener. Siden starten har de vært blant de dyreste utdanningsinstitusjonene i verden: Et års studier ved Harvard koster i snitt 36 000 dollar, eller 52 650 dollar hvis vi tar med levekostnader.2 Det er disse institusjonene som bestemmer markedsprisen. Konkurransen om studentene presser institusjonene til å øke utgiftene for å tilby det samme som institusjoner som Harvard. Siden statsstøtten ikke er nok, kompenserer institusjonene en del av kostnadene gjennom stadig høyere skolepenger. Selv de offentlige universitetene krever nå skolepenger: Til tross for at de ble opprettet for å tilby et tilnærmet gratis alternativ til de private kan de nå koste opp mot 13 000 dollar i året. Idealene er forduftet og for studentene blir regningen stadig større.

Skolepengene stiger nå to til fire ganger mer enn inflasjonen. På verdensbasis har utdanningsutgiftene blitt doblet de siste 13 årene.3 Den økonomiske krisen har på ingen måte stagget utviklingen, snarere satt fart i den. Utgiftene økte i snitt med 83 prosent i den private sektoren i 2011, men økningen var enda større i den offentlige, særlig i delstatene i vest, der de fleste nyutdannede historisk sett kommer fra det offentlige universitetssystemet. Utgiftene økte 21 prosent i California, 17 prosent i Arizona og 16 prosent i Washington.4 Denne utviklingen blir forsterket av at de fleste av de femti amerikanske delstatene, som er utdanningssektorens viktigste finansieringskilde, trekker seg stadig mer ut av utdanningssystemet. I 1990 utbetalte delstaten Washington rundt 14 000 dollar per student, mens studentene ikke betalte mer enn 3000 dollar i skolepenger. Tjue år senere er dette nærmest snudd på hodet: Den offentlige støtten er ikke mer enn 5000 dollar, mens hver student må betale 11 000 i skolepenger årlig.5 Alle universitetene har økt skolepengene, i snitt har de steget fra 8800 dollar i 1999–2000 til 14 400 dollar i 2010–2011.

30 milliarder i renteinntekter
Siden 1960 har de føderale myndighetene gitt studiestøtte direkte til studentene (og ikke til universitetene), men denne har ikke fulgt samme utvikling. Det største stipendet, Pell Grant, er på maksimalt 5500 dollar i året, knapt en tredjedel av gjennomsnittskostnaden for et skoleår. Dermed tvinges studentene ikke bare til å ta opp studielån fra staten, men også til å søke om lån i vanlige banker, til høyere renter. Resultater er at antallet studenter med mer enn 40 000 dollar i gjeld er blitt tidoblet på ti år.

Dessuten begynner stadig flere unge amerikanere på kommersielle universiteter, som tilbyr en dyrere, men dårligere utdanning. Disse private institusjonene er 90 prosent finansiert av staten,6 men bruker tre ganger mindre på undervisning enn de offentlige universitetene, og tar dobbelt så mye i skolepenger. Dette gapet gjenspeiler seg i gjennomføringsraten: Bare 20 prosent av studentene fullfører studiene. Med dårlige kvalifikasjoner har de minimale sjanser til å få en jobb med god nok lønn til å betjene skyhøye studielån.

Selv om de svært ofte blir gransket av myndighetene, opplever de kommersielle universitetene en rekordstor tilstrømming, særlig fra de fattigste samfunnslagene som sparepolitikken har presset ut av det offentlige systemet. Budsjettkuttene i det offentlige utdanningssystemet, som fortsatt er mer lønnsomt, får de kommersielle til å vokse. Mens Storbritannia nylig stoppet sin universitetsreform, fordi de er bekymret for den finanskrise studiegjeldsbyrden kan føre til, fortsetter USA å legge alt til rette for en sektor som hviler på forgjeldelse, som i minst halvparten av tilfellene ikke vil bli tilbakebetalt.7

Et stort hinder står i veien for en reform av utdanningssystemet: banksektoren. Som den største profitøren på denne eksponentielle studiegjeldsveksten, har den ingen interesse av forandring. Med hundre milliarder dollar i studielån innvilget i 2011 og tusen milliarder i utestående lån, står en gudegave på 30 milliarder dollar i årlige renteinntekter på spill.8

Situasjonen er så prekær at Obama tok den opp i sin tradisjonelle årlige tale om nasjonens tilstand i januar 2012. Han truet med å redusere den offentlige støtten til universiteter som øker skolepengene for raskt. I løpet av sin presidentperiode har han dessuten forsøkt å redusere de kommersielle bankenes plass i myndighetenes støtteordning for studentene – uten hell. Men disse tiltakene går ikke til roten av problemet, som er prisen på høyere utdanning. Denne avslører den amerikanske kapitalismens manglende evne til å oppfylle sitt viktigste oppdrag: Å gi flest mulig tilgang til middelklassens levestandard.

Nyreaganismen
Nederlaget har sine røtter i de siste tretti års sparepolitikk, som ikke bare har ført til forfall i helse- og utdanningssektorene, men også lønnsstagnasjon og eksplosjonsartet vekst i sosiale ulikheter. Denne politikkens fundament i den nykonservative ideologien, som kom på moten under Reagan og siden har blitt fremmet av alle de republikanske (av og til også demokratiske) presidentene i Det hvite hus, støttes av trickle-down-teorien om at det er de rikes privilegium å skape arbeidsplasser og rikdom. For å fullføre denne misjonen har de en mektig støttespiller, staten, som legger forholdene til rette. Det var slik George W. Bush begrunnet sin reduksjon av skatten på profitt til 15 prosent, halvparten av skatten på arbeid. Reagans teorier har fått så stor innflytelse at de har klart å bryte ned opinionens tro på en aktiv offentlig sektor, som kan investere og igangsette prosjekter til det gode for samfunnet. I denne konteksten kalles selv den beskjedne sykeforsikringsreformen en «sosialistisk» hindring for næringsfriheten. For å bli hørt, føler Obama og demokratene seg tvunget til å framstå som mer nyliberale enn de ønsker.

Disse tiårenes budsjettkutt har vært svært ødeleggende for universitetene. Likevel fortsetter nyreaganianerne å forkynne overføring av kostnader fra det offentlige til det private utdanningssystemet. I tretti år har vi sett hvor det bærer og resultatene er entydige: Tre av fire amerikanere fra de fattige samfunnslagene er ikke i nærheten av å få et vitnemål.

Oversatt av I.G.Å.

Fotnoter:
1 «The student loan default trap. Why borrowers default and what can be done», National Consumer Law Center, Boston, juli 2012.

2 Julie M. Zauzmer, «Harvard tuition rises to $52 650», The Harvard Crimson, Cambridge, 24. februar 2011.

3 Laura Choi, «Student debt and default in the 12th district», Federal Reserve Bank of San Francisco, desember 2011.

4 Larry Gordon, «California leads nation in escalation of college costs», Los Angeles Times, 26. oktober 2011.

5 Dan Jacoby, «A better business plan for Washington state’s public higher education», The Seattle Times, 25. januar 2011.

6 Golde Blumenstyk, «For-profit colleges show increasing dependence on federal student aid», The Chronicle of Higher Education, Washington D.C., 15. februar 2011.

7 «Half of money lent to students at for-profits will end up in default, government predicts», The Chronicle of Higher Education, 22. desember 2010.

8 Dennis Cauchon, «Students’ loans outstanding will exceed $1 trillion this year», USA Today, McLean (Virginia), 25. oktober 2011.