Mombasa Express

Østerrikeren Ulrich Seidl er et ubeskrevet blad her hjemme, men noen kjappe nettsøk gir et visst inntrykk av hans foretrukne tematikk. På hjemmesiden hans alternerer beskrivelser som «kynisk, sosialpornograf, misantrop» med yrkesbetegnelsen «regissør». Hvorvidt det er slik han virkelig ser seg selv, eller om han simpelthen gjengir andres synspunkter på sin virksomhet, er uvisst. Uansett gjør man seg noen tanker om hans verdensanskuelse etter en kikk på filmografien. Tittelen Der Busenfreund (1997) taler for seg: en puppenes venn. Models (1999) er blitt sammenlignet med fotografen Diane Arbus’ motiv fra samfunnets randsoner. Hundstage (2001) handler om en lærers forhold til en slesk hallik. Import/Export (2007) får publikum som selv bor i arbeiderblokker til å snakke om at den tar rå fattigdom til helt nye nivåer. Vi aner konturene av en forkjærlighet for livets pikante sider. Har vi her atter en filmskaper som søker kreativ næring «på skyggesiden»?






Paradis: Kjærlighet
handler om en middelaldrende kvinne som reiser til Kenya, hvor hun først utnyttes seksuelt av de innfødte, og deretter økonomisk. Det lukter reportasjepreget «aktualitetsteater» lang vei. Spørsmålet er bare hvor fantasiløst det serveres og hvor mange forutsigbare poeng man må fordøye.



Eksplosivt dokumentarisk

Ikke så rent få, viser det seg, men ingen fare: Klisjeene befinner seg fortrinnsvis i fiksjonen, ikke i Seidls behandling av dem. Det er slett ikke verst, all den stund filmen er rik på settinger der ingen skulle tro at annet enn banaliteter kunne trives. For det hender jo, når man er i Syden, at man i blant tenker at dette, det er bare for drøyt, tvers igjennom alle tenkbare fordommer, enten det er mennesker man treffer på («my friend!»), eller mer generelle fenomen som hotellets underholdningstilbud, eller reiseoperatørenes nerdifisering av «oppdagelsesturistens» antatte behov: «Når dere har blitt brune, og har lyst til å oppleve det ekte Cuba/India/osv., så kan dere gå litt utenfor allfarvei, og …» Erketurist ved bassengkanten, eller hoppe strikk i tur og orden med andre individualister?

Herr Seidl har teft for slike pussigheter, dog uten noe erklært kritisk ærend i den retning. Perspektivet er snarere å regne som en frodig basis for filmens videre hendelser. Man merker umiddelbart at man som publikum er i trygge hender.

Som ovennevnte filmografi indikerer, har Seidl blikket for det sensasjonelle/skandaløse, men vel så imponerende er hans grep på det lille livet, de vasne ritualene: «Hos oss så skåler vi slik!» I den grad den vestlige verden befinner seg på nachspielstadiet, later Ulrich Seidl til å ha tatt på seg det åk det er å flanere klinkende edru omkring og observere herligheten. At han klarer å få fyr på så forterpede situasjoner, er i seg selv imponerende. Turister i hotellbaren og innpåslitne selgere har vi vel alle sett mer av enn vi liker å tenke på. Seidl makter likevel å gi disse scenene et genuint liv. Det er kjente scener som likevel oppleves som noe eksklusivt, noe man strekker hals for å se ferdig.

Kort sagt: Et slags «privilegert» perspektiv og en sensasjonell kvalitet over pinlig trivielle situasjoner – det ser man ikke så ofte. En nærliggende forklaring på den effekten kan være at Seidl ikke går for parodien, men holder seg livsnært lyttende og våken, heller enn satirisk og dømmende/harselerende.

I Paradis hviler mye på skuespillerne, og særlig Margarete Tiesel i hovedrollen, som Teresa. Hun byr på mer av seg selv enn man til tider tror hun har godt av. Først når filmen er over rekker man å reagere på hvor bra de involverte faktisk spiller. Seidl makter å få oss til å følge hver enkelt scene med samme nysgjerrighet man retter mot en dokumentar som viser oss noe helt uhørt: Man holdes til enhver tid i ånde, og undres over hva det er som skjer. Det er ganske godt gjort. Skuespillerne er selvsagt godt hjulpet av den tekniske siden av Seidls regi, som montasje og «dokumentarisk» flue-på-veggen-føring av kamera, men her er likevel mye som tyder på at han også er en sensitiv person-instruktør. Flere scener får deg til å føle at det slett ikke er fiksjon du ser, men dokumentar med eksplosiv footage. Her er scener og situasjoner som synes å oppstå der og da, noen er det man kaller tåkrøllende flaue, andre urkomiske, noen begge deler, atter andre så opprivende og ydmykende at man nærmest ber om nåde, både på egne og rollenes vegne.



Kynisme og sårbarhet

Det er blitt en uskikk å komme trekkende med referanser til Edward Hopper stadig vekk, men slik er nå engang horisonten blitt med den filmiske motivkretsen han etterlot oss, svangre med potent dramaturgi som de er – ikke ulikt flere av tablåene Seidl byr på. Foruten åpenbare assosiasjoner som People in the Sun (1960), er det generelt Hoppers «kjent-men-fremmed»-faktor som renner en i hu i Seidls Paradis. Enkelte kompositoriske trekk kan nok også ligne, men det er framfor alt stemninger som virker beslektet med amerikanerens bilder.

Ta bildet der de lokale hustlers står på post på stranden, blikket vendt mot rekker av velfylte solsenger: To dovne arméer som mønstrer hverandre før slaget. Praktfullt.

Noen av bildene er så betente at det grenser til det uutholdelige. Visse konnotasjoner gir seg jo selv, når Hvite, Fyldige lar seg betjene av Svarte, Fyrige i et av Afrikas tidligere koloniserte land. Legg til sex, løgn og penger, og cocktailen renner over av hypersensitivt materiale. I noen scener får man det virkelig rett i fleisen, som når Teresas nye reisevenninner har spandert en stripper til bursdagen hennes. Det ene tabuet avler det andre, blant annet over lesten et lite stykke Afrika – og noen litt fyldigere stykker fra Nord-Europa. Førstnevnte skal i utgangspunktet danse og behage herskapet. Scenen utarter som et utdrikningslag av den heller «frigjorte» sorten, og kulminerer, uten at for mye skal røpes, i en på mange vis mørk dag for den falliske orden. Dette er neppe en film man ser sammen med hvem som helst. Til gjengjeld er den noe så sjeldent som en film man får lyst til se igjen bare for den ulike publikumsresponsen. «Polarisering» er neppe dekkende for mottagelsen.

Om noe, kan den kanskje anklages for å gå farlig nær antikorrekt kitsch, men da skal man være temmelig puritansk. Skjønt, her er flere anledninger til å bli sittende og måpe i vantro. En grunn til det er hovedrollen, Teresa, som stadig overrasker. Hvor blåøyd er hun egentlig? Hun viser på den ene side en merkverdig naivitet, av den sorten de fleste kureres for etter et par dager sør for alpene på sin første interrail, ved en annen anledning ter hun seg som en blasert horekunde med spesifikke krav, i neste gråter hun som en tenåringspike. Eller hun fantaserer høylydt om «en som kan se meg dypt inn i øynene». Kynisme og sårbarhet om hverandre. I likhet med filmen er hun ikke særlig forutsigbar – det kommer godt med for en tematikk som fort kunne blitt en to timers illustrert ukebladreportasje.

Enkelte detaljer ville gjort denne filmen til en mediebombe om den kom for bare ti-femten år siden, sånn anno Dumonts Jesu liv (1997) eller von Triers Idiotene (1998). Det er veldig greit at vi slipper all støy om provokasjon, og heller kan fokusere dens egenverdi som filmfortelling. Uansett hvor «aktuell» eller «kontroversiell» denne filmen risikerer å bli framstilt som, så står Seidl igjen som en kresen regissør, en som kunne gjort selv telefonkatalogen til et lite eventyr.

© norske LMD

Paradis: Kjærlighet, på kino fra 19. oktober.