Palestina

Palestinahøst

Det er tretti år siden massakrene i Sabra og Shatila, og konflikten mellom Israel og Palestina er mer fastlåst enn noensinne. Men engasjementet øker, også i Norge.

Posted on

Det er september i Oslo. Jeg sitter på en performance som er en del av Høstutstillingen på Kunstnernes Hus. Det er en tredagers performance, kalt «Beit Aza», arrangert av Atelier Populaire i samarbeid med Palestinerleiren, til støtte for papirløse palestinere. 30 stoler er satt fram. Vi sitter og venter, stirrer. En gang i blant leser vi historier om palestinske flyktninger som Norge sender tilbake til hjemlandet. Innimellom setter kunstbesøkende seg ned på stolene, kanskje uvitende om hvorfor vi sitter her på de to stolrekkene.

To gamle damer hviler bena ved siden av meg og får servert kaffe og dadler av en høflig og gjestfri asylsøker. De spør ham hvor han kommer fra, han svarer «Gaza». «Så du er fra Pakistan?» Han gjentar «Gaza.» Å ja, de hadde da hørt om Palestina, disse gamle damene fra Oslos vestkant. Nysgjerrig snur den ene seg mot meg og spør på norsk om jeg er palestiner. Hun vil vite hvorfor vi sitter her på Høstutstillingen. Jeg forklarer at jeg er nordmann, og at dette er i sympati med de innestengte palestinerne på Vestbredden og Gaza, som lever i en evig venting. Den gamle damen reiser seg etter hvert opp på ustøe ben, bøyer seg ned mot meg, og sier lavmælt «ja, jeg støtter saken» – før hun forsvinner bortover utstillingsveggene med sin venninne. Det er nå halvfullt i stolgruppen, og jeg vinker til en gammel aviskollega, som kommer bort og setter seg ved min side. Hva dette var for noe? Jo, vi sympatiserer med palestinerne som venter, de som har ventet i 60 år på å bli fri fra okkupasjon og innesperring. Han reiser seg plutselig når historien til en ny asylant leses opp foran oss: «Nei, dette er for beklemmende for meg!» sier han og går.



Medskyldig bistand

På Litteraturhuset er det konferanse om konflikten mellom Israel og Palestina. Fellesutvalget for Palestina, Palestinakomiteen og Norsk Folkehjelp har kalt inn til to dager med diskusjon. Kirsten Jagmann er klinisk helsesøsterspesialist, og har nettopp kommet tilbake fra Gaza. Fra panelet forteller hun om forurenset grunnvann, bråkende strømaggregater, hus der det bor ti personer i samme rom, høy stressfaktor, søvnproblemer, vanskapte barn. Grønnsakstilbudet var visstnok rikholdig, men proteinrik mat hadde de lite av. Fiskerne fisker bare småfisk, fordi de nektes å dra ut på dypt vann. Der tilbudene finnes, har ikke folk penger.

På denne tiden i fjor tok Jonas Gahr Støre for seg statsspørsmålet i artikkelen «Ready for Statehood» i New York Times.2 Samme måned forsøkte palestinernes president Mahmoud Abbas å få gehør for sin søknad om anerkjennelse av Palestina som stat i FNs generalforsamling – uten hell. Støre, som leder av giverlandsgruppen, poengterte i artikkelen at palestinerne har etablert alle nødvendige nøkkelinstitusjoner for å kunne opprette en selvstendig og velfungerende stat, i henhold til OECDs standard. I år var spørsmålet som ble diskutert blant publikum, det Støre stilte til avisen Haaretz på sin Midtøsten-reise nå i september: Opprettholder Norge israelernes okkupasjon ved årlig å betale for en del av nøden den forårsaker?

I en paneldebatt om hva det internasjonale samfunnet kan bidra med sier statssekretær Torgeir Larsen fra Utenriksdepartementet at det er lite Norge kan gjøre med fredsprosessen og en mulig tostatsløsning før Fatah og Hamas samarbeider. De to partienes interne konflikt bremser utviklingen. Det er ikke mulig å forhandle om fred med bare halvparten av befolkningen.

Norge har lenge hatt kontakt med Hamas, til forskjell fra andre land. Støres dialogpolitikk har vært UDs strategi, men hvem vet hvem som nå fører dialog med hvem? Hamas ønsker nok å vende nesen mot Det muslimske brorskap i Egypt. På konferansen nevner noen også et rykte om at Egypt kanskje vil gi fra seg deler av Sinai. Men ingen kan bekrefte dette.

Hvor går egentlig Norges visjon om en tostatsløsning? I det okkuperte og perforerte Vestbredden synes det nærmest umulig å lage et sammenhengende landområde for en palestinsk stat. Fafo-forsker Mark Taylor påpeker fra salen at én mulighet er at Israel kan innføre økonomiske sanksjoner for å få bosetterne til å flytte på seg. Taylor mener at den enstatsløsningen en del nå ønsker – som moralsk sett høres fornuftig ut – vil føre til langsiktig vold og apartheid. Taylor har jobbet med Oslo-prosessen på Gaza og Vestbredden, og mener at nordmenns skyldfølelse for den vanskelige situasjonen etter Oslo-avtalen i 1993 er overdrevet.

Begge partene i regionen har selv sørget for at konflikten står i stampe. Men det er ikke vanskelig å se hvem som er den sterke part i konflikten.



Kunstens distanse

September er også måneden for å minnes massakren av palestinerne i Sabra og Shatila i Sør-Beirut for 30 år siden. Ingen har blitt stilt for retten for ugjerningene. Da jeg selv vandret rundt i leiren for et halvt år siden og skulle fotografere noen av minneplatene med bilder av likhaugene, ble min palestinske følgesvenn aggressiv og spurte om hvorfor jeg skulle fotografere dette. Palestinerne vil helst glemme ugjerningene. Men enhver som har lest Robert Fisks3 detaljerte beretning om da han og norske Odd Karsten Tveit vandret blant de drepte – mest barn, gamle og kvinner – vil aldri glemme falangistenes ugjerninger. Israelske soldater sto utenfor og lot dem holde på. Heller ikke filmen Vals med Bashir (2008) unnlater å gjøre bot på den skyldfølelsen mange, også israelere, må kjenne på for manglende ansvar for de massakrerte palestinerne.

Denne måneden åpnet også en utstilling på Fotogalleriet i Oslo, med den norske kunstneren Runa Carlsen. Som barn møtte hun sammen med sine AKP-ml-foreldre en rekke palestinske barn. PLO hadde stor tro på barn som formidlere av palestinernes situasjon, og betalte kostbare flybilletter for å sende ut delegasjoner av barn til å fortelle. Carlsen ble kjent med en palestinsk jente, men hun hadde ingen gateadresse i leiren Sabra i Sør-Beirut, så brevveksling mellom småjentene var umulig. I år dro Carlsen ned dit og fant igjen noen av de som besøkte Norge i 1978. Reisen hennes dokumenteres i filmen Where the Streets Have No Name, som viser fotografier fra 1978 – vifølger henne også på leting i Tripoli og andre steder i Libanon. Filmen fortoner seg som en minnebok og et reisebrev, men er muligens noe overtydelig med kunstnerens fortellerstemme konstant til stede i bakgrunnen.

Filmen har en personlig tematikk, et mikroperspektiv i den ellers så politiserte konflikten. Det er et pustehull, ifølge med galleriets hvite vegger med fotografier og lerret som gir en personlig distanse til de ellers så politiserte problemene og debattene. Men i det ligger også et problem, som Carlsen prøver å bygge bro over etter alle disse årene: Kunstens distanse til engasjement og politikk.



Gjelden etter Oslo-avtalen

På Folkets hus holdes det også konferanse om palestinernes situasjon, der en rekke fagforeninger har gått sammen for å kreve forandring. Her forteller Ingeborg Moa fra Norsk Folkehjelp om den nye rapporten «Farlige forbindelser», som påviser norske bånd til den israelske okkupasjonen.4 Nylig førte en slik forbindelse til skattefradrag for bidrag til det norske Karmel-instituttet, som støtter okkupasjonen økonomisk. Norges holdning er fremdeles at okkupasjonen er ulovlig i henhold til folkeretten. Karmel-instituttet ble raskt tatt ut av fradragsordningen da dette ble kjent.

Er det mulig å få til forandringer via forhandlinger? Moa forteller om bevegelsen Boycott, Divestment and Sanctions (BDV). Dette nettverket ble startet opp sommeren 2005 og består av 171 ikke-statlige organisasjoner (NGO), som anbefaler internasjonale sanksjoner mot Israel. Initiativtakerne ser palestinernes situasjon som en vedvarende undertrykkelse, og mange er lei av endeløse forhandlinger som ikke fører fram.

BDV førte også til at Israel utstedte en lov som forbød enhver å støtte boikott, noe 32 israelske jusprofessorer umiddelbart erklærte som grunnlovsstridig og en alvorlig trussel mot en levende politisk debatt i Israel. BDV kan i det minste få bosetterne til å kjenne at færre kunder vil ha deres produkter. Spørsmålet er om de vil bosette seg andre steder. Liv Tørres, generalsekretær fra samme Norsk Folkehjelp, har nevnt at handelsboikott i Sør-Afrika ikke hadde målbare resultater. Jeg spør derfor Ingeborg Moa om hvor langt bevegelsen BDV er villig til å gå: Har de diskutert å støtte sabotasje av bosettingene? Gjelder ikke-voldsprinsippet kun mennesker, slik at sabotasje på vannpumpene til de israelske okkupantene som stjeler grunnvannet på Vestbredden kan anses som en ikke-voldelig sanksjon? Moa svarer at sabotasje som virkemiddel har vært diskutert, men at hun ikke kan gå mer inn på det i plenum.

Hva betyr da hjelpen fra Norge? Statssekretær Torgeir Larsen understreket at den norske stat gjerne hjelper til, så lenge noen spør oss om hjelp. Vår hjelp er etterspurt både av israelske og palestinske venner jeg har møtt på min vei i Midtøsten. Og til tross for at Norge årlig sender 750 millioner kroner til Palestina via representasjonskontoret i Øst-Jerusalem, tyder alle Palestina-arrangementene denne septembermåneden på at mange ønsker at Norge skal innta en enda mer aktiv rolle igjen. Har vi snart tjue år etter fremdeles en gjeld å betale på grunn av Oslo-avtalen?

© norske LMD




Fotnoter:
1 Se www.atelierpopulaire.no og www.palestinerleir.no.

2 Jonas Gahr Støre, «Ready for Statehood», New York Times, 22. september 2011, www.nytimes.com.

3 Robert Fisk, Pity the Nation: Lebanon at War, Oxford University Press, 1990.

4 Se www.folkehjelp.no.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver