Romneys kanondiplomati

Mitt Romney gir ikke etter for de isolasjonistiske fristelsene som partiet hans har omfavnet i en tid med store budsjettunderskudd. I stedet mener han at hele verden burde underlegges næringslivet, med våpen om nødvendig.

Som Harvard-utdannet familiemann og tidligere guvernør i Massachusetts, framstår ikke Romney som en mann med forkjærlighet for kidnapning av folkevalgte presidenter eller en som støtter tyranner med tusenvis av liv på samvittigheten. Ikke desto mindre er det dette han presenterer som sin modell for USAs framtidige utenrikspolitikk, uten at noen synes å ha fått det med seg. Mitt Romney kritiseres for å ha slaktet selskaper da han drev investeringsfondet Bain Capital, men vi bør heller se nærmere på hans vilje til å slakte demokratier.

Romney har urettmessig blitt kritisert for ikke å tro på noe, for å skifte meninger i jakten på stemmer. Men selv om han har vinglet i sosiale spørsmål (abort, klimaendringer, helseforsikring), har han gjennom hele sin karriere vært konsekvent på ett punkt: Han har alltid vært en nådeløs forkjemper for «frihet», definert på en svært spesifikk, nyliberal måte. I fjor glefset han til en møteplager: «Selskaper er mennesker, kjære deg» og formentlig tror han oppriktig på å utvide deres frihet. Han ønsker, og har alltid gjort det, at amerikanske selskaper uhindret skal få ture fram overalt på kloden.

Romneys blodfattige bok No Apology er her opplysende. I boka angriper han demokratenes utenrikspolitikk og viser en usminket versjon av «Romney-doktrinen». Særlig det han skriver om Indonesia under Suharto og hendelsene i Honduras i 2009 er avslørende.

Åpen for business
Den heller moderate president Manuel Zelaya (2006–2009) ble valgt av det honduranske folket i et fritt valg. Som Latin-Amerika-eksperten Richard Gott skrev like etter valget: «Denne rike landeieren med interesser i tømmer og storfe, var kandidat for Det liberale parti, det ene av det honduranske oligarkiets to tradisjonelle partier.»2 Men i kontinentets nest fattigste land forsøkte han å få til reelle forbedringer for flertallet av befolkningen, slik han hadde lovet i valgkampen. Han økte minstelønnen med 60 prosent og investerte i samme type sosiale programmer for de fattige som har bidratt til å forvandle Brasil til en av de største motorene i verdensøkonomien.

Høyresiden begynte å fordømme ham som en demagog og diktator in spe – en ny caudillo. Da Zelaya foreslo å avholde en folkeavstemning for å spørre folket om de ønsket en reform av grunnloven som militæret hadde skrevet i 1980, kom høyresiden med den absurde påstanden at dette var et regelrett statskupp. Midt på natta førte menn med maskingevær Zelaya og hans tre år gamle datter bort fra presidentpalasset, tok ham til en amerikansk militærbase, før han ble dumpet på en rullebane i Costa Rica og bedt om aldri å vende tilbake. Honduransk radio og telenettet ble stengt. Amnesty International rapporterte om «massearrestasjoner, vold og tortur».3 Et par måneder senere arrangerte den nye regjeringen et forum for internasjonale foretningsmenn med tittelen «Honduras er åpen for business», og den private kapitalen fulgte opp.

En av de verste massemorderne
Romney ble forbannet på USAs politikk i Honduras, ikke fordi demokratiet ble slaktet, men fordi den amerikanske regjeringen til å begynne med – for engangs skyld – ikke var rede til å støtte avsettelsen av en folkevalgt sentrum-venstre-leder i Latin-Amerika. «Da Honduras ville kaste ut deres promarxistiske president, stilte vår president seg på hans side,»4 sa han på en pressekonferanse. I No Apology kalles Zelaya en «korrupt autokrat […] som lovlig ble fjernet fra stillingen av den honduranske høyesteretten. […] Det er forbausende å tenke at USAs president ville tvinge Honduras til å handle mot sine lover for å gjeninnsette en undertrykkende, antiamerikansk leder.»

Diplomatmeldingene lekket via WikiLeaks har vist oss at ingen utenfor Honduras’ ytre høyre trodde på dette. De interne meldingene mellom amerikanske diplomater på bakken sier at «det er ingen tvil» om at dette var «et ulovlig og grunnlovsstridig statskupp» der en folkevalgt president ble «bortført» og «kidnappet».5

Romney mener det er slik USAs utenrikspolitikk skal være. I en debatt arrangert av CNN og Heritage Foundation i november 2011, trakk Romney fram en historisk periode som et godt eksempel på hvordan amerikansk utenrikspolitikk burde fungere. Han mente at USA må gjenta «det som skjedde i Indonesia på 1960-tallet, da vi hjalp Indonesia bevege seg mot modernitet med et nytt lederskap». USA burde la seg inspirere av denne perioden for å håndtere sine relasjoner med Pakistan og resten av verden. Det finnes en annen synsvinkel på denne perioden, for eksempel i et lekket CIA-notat, som mener at USA bidro til å bygge opp «en av de verste massemorderne i det 20. århundret».6

Indonesia var viktig fordi, som et britisk diplomatnotat sa i 1964, det var en «storprodusent av viktige råvarer»: «Regionen produserer nesten 85 prosent av verdens naturgummi og 65 prosent av kopraen, sitter på 45 prosent av tinnforekomstene og 23 prosent av kromårene.»7 Gjennom 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet, avviste landets autokratiske leder, Sukarno, både USA og Sovjetunionen og søkte en uavhengig linje, for at landet skulle bevare kontrollen over sine ressurser – til de amerikanske selskapenes store misnøye.

Hyllest av Suharto
Når Romney hyller det som skjedde i Indonesia på 1960-tallet, sikter han til Sukarnos enda mer autokratiske etterfølger, Suharto, og hvordan CIA hjelp denne generalen med å iscenesette et statskupp og gripe makten i 1965. CIA hadde i en årrekke bygget opp hæren som en rivaliserende maktfaktor, og da denne foretrukne institusjonen kom til makten, overleverte CIA navnene til 5000 antatte kommunister, inkludert medlemmer av kvinne- og ungdomsbevegelser. Ifølge CIAs avdelingsleder på den tiden, Joseph Lazarsky, ble dette brukt som en «henrettelsesliste»,8 som del av en større massakre på mistenkte eller antatte kommunister – kanskje så mye som en halv million, de fleste av dem jordløse bønder. Suharto invaderte senere Øst-Timor, der han utryddet en tredjedel av befolkningen.

Fra Romneys synsvinkel ble Indonesia friere – åpent for utenlandske selskaper til å handle som de ville, med folket ute av stand til å gjøre motstand. Like etter massemordene arrangerte Suharto en konferanse for internasjonale industrikonsern og ga dem retten til å utvinne så mye de ville i landet.

For Romney eksisterer verden for å hente ut profitt. Mye kan tyde på at han også ser privatlivet slik. Da han vendte tilbake til sin gamle skole, Harvard Business School, for å holde en forelesning for studentene, sa han at «de var [alle] som multinasjonale selskaper. Dere har de samme problemene som General Electric».9 For å understøtte sin teori brukte han et skjema fra Boston Consulting Group, som vanligvis brukes til bedriftsstrategi der et selskaps ulike avdelinger gjengis med sirkler som er proporsjonale med deres inntekter. På privatlivet fikk Romneys skjema tre sirkler: arbeid, familie og religion. «Tid investert i arbeid gir håndfast avkastning i form av lønnsøkning og høyere profitt. Barna dine vil derimot ikke gi noe tilbake før de blir tjue.» Men hvis studentene ikke investerte nok tid og energi i ektefeller og barn, kunne familien ende opp som dogs, dødvekt for resten av samfunnet.

Hvis du mener at dine egne barn må vurderes etter avkastning, er det ikke så overraskende at du vurderer brutale diktatorer på samme måte. Suharto ga avkastning for amerikanske selskaper og USA: De han drepte var bare dogs. Selskaper er strukturert utelukkende for å maksimere profitt. Romney anvender denne verdien på alle menneskelige institusjoner, alt fra familien til presidentembetet. Han mangler på ingen måte en ideologi, tvert imot er han en beinhard ideolog, som med letthet overser lidelsene denne ideologien forårsaker. Stalinistene ignorerte hungersnøden i Ukraina – en prosess de hevdet brakte «modernitet med et nytt lederskap». Romney har ignorert drapene på dissidenter i Honduras og Indonesia. Han mener næringslivet har alle rettigheter og vet hvordan de skal bruke dem, med kanoner hvis det trengs.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Mitt Romney, No Apology. The Case for American Greatness, St Martin’s Press, New York, 2011.

2 Richard Gott, «Honduras: Back to the bad old days?», The Guardian, London, 29. juni 2009.

3 «Honduras failing to tackle coup rights abuses», 28. juni 2010, www.amnesty.org.

4 Gail Collins, «Mitt’s zest for zings», The New York Times, 14. desember 2011.

5 Robert Naiman, «WikiLeaks Honduras: State department busted on support of coup», 29. november 2010, http://archive.truthout.org.

6 Sitert i Stephen R. Shalom, Noam Chomsky og Michael Albert, «East Timor. Questions and answers», Z Magazine, Boston, oktober 1999.

7 John Pilger, «Spoils of a massacre», The Guardian Weekend, 14. juli 2001.

8 Sitert i Noam Chomsky, Year 501. The Conquest Continues, South End Press, Cambridge, 1999.

9 Jodi Kantor, «At Harvard, a master’s in problem solving», The New York Times, 24. desember 2011.