Blair Inc.

Ved lunsjtider 11. oktober var Nicolas Sarkozy i New York for å gjøre sin inntreden i den lukrative kretsen av prestisjetunge foredragsholdere. Forespørsler av denne typen (honorert med rundt 115 000 euro) strømmer allerede inn til Frankrikes tidligere president. Ifølge magasinet L’Express har han «fått 66 siden han forlot presidentembetet i mai» (3. oktober 2012).

Er de høyeste offentlige stillinger nå bare blitt etapper i karriereplaner der personlig formue er endemålet? Det var i alle fall i disse termer Sarkozy selv reflekterte over sin framtid i 2008, mens han ennå ikke så for seg å prøve på en ny periode: «I 2012 vil jeg være 57 år, jeg stiller ikke på ny. Og når jeg ser milliardene Clinton tjener, vil jeg fylle lommene mine! Jeg vil gjøre dette i fem år til og deretter stikker jeg for å tjene penger som Clinton.» 1 Med en gjeld på opptil elleve millioner dollar da han flyttet ut av Det hvite hus i januar 2001, ble den tidligere amerikanske presidenten «skribent og foredragsholder». På et år gikk Clinton-parets inntekter fra 358 000 dollar til 16 millioner dollar takket være forskudd på memoarene sine og sjenerøse honorarer for foredrag.

I denne lille klubben av tidligere statsledere er Storbritannias tidligere statsminister Tony Blair (1997–2007) utvilsomt blant de mest vellykkede. Hans like briljante som akrobatiske politiske karriere – innledet på venstrefløyen i Labour og avsluttet under Irak-krigen med en servilitet overfor den amerikanske administrasjonen som ga ham kallenavnet «puddelen til Bush» – åpnet en framtid der gode intensjoner og gode forretninger skulle gå hånd i hånd.


MEKTIGE KONTAKTER

Godt og ondt, fagre ord og store prinsipper gjennomsyrer «Blair-systemet». «Religionen har alltid opptatt meg mer enn politikken,» betror han oss i sine memoarer. 2 Han hadde så vidt forlatt statsministerposten før han møtte pave Benedikt 16 for å informere ham om at han ville forlate den anglikanske kirken og konvertere til den katolske – den teologiske strengheten mangler kanskje i Church of England som så dagens lys for at Henrik 8 skulle få skilsmissen paven nektet ham. I stjernetåken av veldedige stiftelser og organisasjoner Blair har skapt, finner vi Tony Blair Faith Foundation («som skal fremme respekt og forståelse mellom religionene») side om side med andre mer politiske stiftelser, som Tony Blair Africa Governance Initiative, som skal «forbedre regjeringers effektivitet». Men formålet er det samme: skape publisitet om den tidligere statsministerens gode gjerninger og sikre ham en kontinuerlig strøm av euro, dollar og all annen valuta.
Blair er langt mer diskret om sine andre aktiviteter, om jakten på gullkantede kontrakter og forføring av storkunder. For mellom to møter for å redde utrydningstruede fugler eller fremme tro, har han grunnlagt langt mindre interesseløse selskaper. Tony Blair Associates, som skal «tilby, i et kommersielt øyemed, strategisk rådgivning om politiske og økonomiske tendenser og statlig reform», eller investeringsselskapet Firerush Ventures No 3. Den tidligere arbeiderpartilederen gir sine gode råd til den amerikanske forretningsbanken JP Morgan, forsikringsselskapet Zurich Financial Services, så vel som en rekke internasjonale finansinstitusjoner og stater – med en forkjærlighet for oligarker og kleptokrater i Midtøsten, Afrika og tidligere sovjetstater. Anslagene over pengebingen den tidligere statsmannen har fylt siden han konverterte varierer fra 20 millioner til 60 millioner pund.

Blair, som tidvis blir beskrevet som en grisk finansmann, kaller seg selv «velsignet»: «Jeg vier to tredjedeler av min tid til veldedige aktiviteter, eller fredsprosessen i Midtøsten, også det gratis.» Før han legger til at han kunne «tjene mye mer penger», 3 hvis han virkelig ville.

Mannen bak New Labour har egentlig aldri forlatt politikken. 27. juni 2007 – samme dag som han leverte sin avskjed i tråd med en avtale inngått med sin etterfølger, finansminister Gordon Brown, et år i forveien – ble han spesialutsending for «Kvartetten» (USA, EU, Russland og FN) i Midtøsten. Oppdraget hans er å ledsage «den israelsk-palestinske fredsprosessen» og bedre levekårene i de okkuperte territoriene. Han drar sjelden dit og det vil være svært snilt å kalle resultatene hans «beskjedne» – hovedsakelig tårekvalte bønnfallinger om at den ene eller andre parten må vise vilje til å finne en løsning.
Rollen som spesialutsending er ikke desto mindre en viktig bestanddel i et system der frivillig arbeid viser seg å være lukrativt. «Kvartetten» inkluderer alle som teller i politiske og økonomiske sfærer. Blair har dermed til enhver tid tilgang til hvilken som helst leder, deriblant (og særlig) potentatene i Persiabukta, de største økonomiske bidragsyterne til det palestinske området. For ikke å nevne adresselisten han fikk i løpet av sine ti år i Downing Street nr. 10, eller unnskyldningene for å ta kontakt han har via de mange nonprofitt-organisasjonene han har stiftet. Merkevaren Blair bygger slik på en rolleblanding, den mest fullendte formen for adgangskapital som gir god avkastning.


FILANTROPIENS DYDER

I september rapporterte Le Monde hvordan Blair grep inn for å legge til rette for råvaregiganten Glencores oppkjøpstilbud på gruveselskapet Xstrata, der statsfondet Qatar Holding er nest største aksjonær. «Hver så snill, gjør noe for å overtale Qatar,» sukker Glencore-sjefen, Ivan Glasenberg. «Uten å vente et sekund,» forteller den franske dagsavisen, ringer Blair til sin venn Hamad bin Jassim Al-Thani, statsminister for oljeemiratet og leder for Qatar Holding. «Etter samtalen møtes de to partene i London.» Oppkjøpet vil bli en realitet i slutten av november. Honoraret til Blair? «Mer enn en million pund […] for tre timers arbeid.»
Tjenestene til en mann som aldri har jobbet i privat sektor, vekker også interessen til mange selskaper som sikler etter saftige kontrakter i vanskelige markeder, som spekulasjonsfond på jakt etter tips (eller innsideinformasjon). Et ytterligere paradoks er at denne kapitaliseringen på et navn dekker over arbeidet til over hundre medarbeidere, deriblant enkelte som var livvakt da Blair var statsminister, mens andre kommer fra City eller Wall Street, eller fra prestisjetunge rådgivningskontorer.

Rolleblandingen forhindrer ikke dårlig dømmekraft. Som statsminister framsto Blair som garantist for Gaddafis «forvandling» til en akseptabel statsmann – med suksessen vi alle kjenner. I sin nye rolle som mellommann, dro han flere ganger til Tripoli som finansrådgiver for familien til den libyske diktatoren og konsulent for JP Morgan, med et honorar anslått til to millioner dollar i året. Mer nylig har han gjort forretninger med Kasakhstans brutale enehersker Nursultan Nazarbajev, som nylig ble gjenvalgt med mer enn 95 prosent av stemmene. Det er for en god sak! sverger Blair som får åtte millioner pund i året for å «utdanne administrasjonen» og «reformere myndighetene» i landets overgang til demokrati. 4

Lider ikke det demokratiske idealet når politiske stillinger ikke er et mål i seg selv, men kun en etappe i en karriereplan for å tjene penger? Som den avhoppede «superlobbyisten» Jack Abramoff har fortalt, er den enkleste måten for et selskap å korrumpere en politiker å vifte med perspektivet om en framtidig gullkantet stilling. 5
I en nylig kronikk om filantropiens dyder, forklarer Blair at «å jobbe utenfor statens slitte begrensninger var givende, inspirerende og potensielt mer innflytelsesrikt enn min tid i politikken.» 6
Oversatt av R.N.


1 Le Point, Paris, 3. juli 2008.

2 Tony Blair, A Journey: My Political Life, Knopf, New York, 2010, s. 654.

3 The Daily Telegraph, London, 30. september 2011.

4 The Daily Telegraph, 22. oktober 2011.

5 Jack Abramoff, Capitol Punishment: The Hard Truth About Washington Corruption From America’s Most Notorious Lobbyist, WND Books, New York, 2011.

6 «In Favour of Philantropy», www.huffingtonpost.com, 16. april 2012.