Sadats fornuftsekteskap

Mange observatører mente at Nassers regime sto for fall høsten 1967. 1 Nasser selv gjorde det enda klarere da han åpnet statsrådets første møte 19. juni med disse knapt hørbare ordene: «Regimet har falt og et nytt er født i dag.» Han unnlot å presisere at døden faktisk inntraff 5. juni 1967. Den dagen brøt de sammen i vanære, alle de nasjonalistiske venstrekreftene, Nasser-tilhengerne, medlemmene av Baath-partiet, sosialistene og kommunistene, som fikk skylden for det militære nederlaget og fallitten til det politiske systemet. Da disse sekulære kreftene forsvant fra politikken, etterlot de seg et gapende tomrom som politisk islam ikke nølte lenge med å fylle.

Et forbløffende syn tiltrakk seg den gang oppmerksomheten min: Tilstrømningen til moskeene var så stor at de troende som ikke fikk plass, utførte sine religiøse plikter på fortauene og i de tilstøtende gatene. De falt på kne på små bønnetepper så langt øyet rakk, og hindret trafikken for både biler og fotgjengere. Det var egentlig et fullkomment normalt fenomen: Religionen fungerer som tilflukt for fortvilte personer og gir håp. Al islam houwa al Hal – «islam er løsningen» – slagordet som islamistene etter hvert gjorde til sitt, vant stadig terreng i mangel av noe bedre. Mange av muslimene jeg snakket med, mente at den israelske seieren hang sammen med jødenes tette bånd til sine religiøse tradisjoner, med deres tro på at deres hellige bøker legitimerte deres stat i Palestina. Muslimene hevdet selv at de tapte krigen fordi de hadde fjernet seg fra religionen og omfavnet sekulære ideologier som nasserismen, baathismen, sosialisme og kommunisme.
Nasser var ikke den siste til å registrere at samfunnet endret seg voldsomt. Til allmenn forbauselse slapp han fri over tusen muslimbrødre, som var arrestert to år tidligere for et komplott for å hevne myndighetenes drap på deres viktigste tenker, jihad-teoretiker Sayyid Qutb. Parallelt med dette innledet Nasser dialog med Brorskapets ledere i utlandet for å få til en «nasjonal samling». Ettersom Nassers eneveldige parti nå gikk på sparebluss, var Brorskapet den eneste politiske kraften med en velfungerende og dynamisk organisasjon. Radio og fjernsyn fikk ordre om å sende hyppige utdrag fra Koranen, og å gi ordet så ofte som mulig til konservative predikanter. Saudiarabiske penger strømmet inn til Nildalen, og finansierte moskeer, koranskoler og islamske organisasjoner. Disse skulle direkte eller indirekte komme til å bidra til den kommende terrorismen. Andre land i regionen nøt også godt av denne wahhabistiske manna. Den arabiske verdens ansikt endret seg.


TEOKRATISK STAT

Anwar al-Sadat 2var klar over at hullet etter Nassers sosialisme var i ferd med å fylles av islam, som var blitt populær igjen etter katastrofen i 1967. Han tok derfor til seg Profetens lærdommer og islamiserte gradvis samfunnet og staten. Sadat hadde et godt utgangspunkt. Han hadde lært å lese og skrive i en koranskole, han kunne Koranen utenat, dro flere ganger på pilegrimsferd til Mekka og besøkte flittig moskeene, der han foran kamerasalvene knelte ydmykt ved siden av vanlige dødelige. Pressebildene framhevet den harde huden i pannen hans, som ellers hadde form og farge som en rosin (zebib på arabisk). Den vitnet om at hodet så ofte var trykket mot gulvet under hans daglige bønner. «Nasjonens far» begynte også å kalle seg «den fromme presidenten». Religiøse seremonier og prekener invaderte radio- og fjernsynssendingene. Religiøs undervisning figurerte i læreplanene som «grunnemner». Forvandlingen ble fullført i 1980, da grunnloven ble supplert med en paragraf som fastsetter islam som statsreligion og at sharia er lovgivingens hovedkilde.

Innføringen av en mer eller mindre teokratisk stat var noe helt nytt i Egypts historie. Det sekulære regimet fra Nassers tid var bare et fjernt minne. For å konsolidere makten sin trengte Sadat politiske allianser, og ettersom det var uaktuelt å henvende seg til venstresiden, begynte han å kurtisere Brorskapet så snart han hadde tatt makten. Han satte hundrevis av dem fri fra fengslene Nasser hadde plassert dem i og åpnet en dialog med lederne. Han forsøkte å overbevise dem ved å minne om noe heller velkjent: den dype respekten og beundringen han hadde overfor Brorskapets grunnlegger, Hassan Al-Banna, som han hadde møtt i 1940. Sadat var også takknemlig for de pengene Al-Banna regelmessig hadde sendt til familien hans i de årene han satt fengslet.

Brorskapet klarte imidlertid ikke slippe det Sadat konsekvent unnlot å nevne, nemlig at han hadde sendt flere av de mest sentrale lederne deres til galgen for å ha egget til et attentat mot Nasser i 1954. Nassers tidligere protesjé var en av de tre dommerne i «revolusjonsdomstolen» som ble opprettet for å knekke Brorskapet.

På tross av mistroen lot de islamistiske lederne likevel som om de akseptere presidentens framstrakte hånd. De hadde alt å vinne på det. Sadat ønsket deres hjelp til å utradere felles motstandere: Nasser-tilhengerne og kommunistene, som fremdeles var dominerende i visse samfunnslag, særlig blant arbeiderne og studentene. Brorskapet skulle i tillegg få visse friheter (som var nektet alle andre bevegelser) som åpnet for enda større innflytelse. Fornuftsalliansen tok slutt da Sadats vilje til å slutte fred med Israel ble en realitet noen år senere.


Oversatt av L.H.T. Denne teksten er et utdrag fra Dans les coulisses du Proche-Orient (I kulissene i Midtøsten), Fayard, Paris, 2012.


1 Gamal Abdel Nasser og de «frie offiserer» tok makten 23. juli 1952. Nasser ble regionens mest populære leder da han snakket varmt om en panarabisk nasjonalisme og industrialisering av Egypt. Han knyttet også sterke bånd til Sovjetunionen.

2 Nassers etterfølger, Anwar al-Sadat, var en de «frie offiserer». Da Nasser døde 30. september 1970, tok Sadat makten. Han sørget for at Egypt nærmet seg USA, og åpnet den egyptiske økonomien. I 1977 reiste han til Jerusalem, en reise som banet vei for en fredsavtale med Israel.