Alt er enkelt i Gaza

Ingen land i verden ville akseptert at raketter sendt opp utenfor landets grenser regner ned over dets borgere.» Da Obama kom med denne selvfølgeligheten siktet han ikke til palestinerne i Gaza, som er hjelpeløse mål for israelske bomber og missiler, ofte skutt fra amerikanskproduserte F16-fly eller Apache-helikoptere.

I en årrekke har sammenhengen mellom hendelsene i Palestina blitt framstilt like mangelfullt. For det første, har det vært en tendens til å manisk gjenta en ensidig historie der «terrorismen» til de beleirede berettiger «motangrep» fra beleirerne. Deretter, har det blitt argumentert for å gi straffefrihet til en krigførende part med en overlegen militærmakt som framstiller seg som et offer før den starter en ytterligere væpnet eskalering. Og ikke minst har det blitt lagt vekt på Israels demokratiske trekk, selv om regjeringen inkluderer et rasistisk høyreekstremt parti, representert i regjeringen med den sittende utenriksministeren.

Har den arabiske våren endret så lite i Midtøsten at samme scenario kan gjentas i Gaza fire år etter «Operasjon støpt bly»?1 I sin analyse av utviklingen i regionen siden 2011 avdekket Hussein Agha og Robert Malley nylig den vanlige forståelsesrammens svakheter: «USA er alliert med Irak, som er alliert med Iran, som støtter det syriske regimet, som USA håper å velte. USA er også alliert med Qatar, som finansierer Hamas, og Saudi-Arabia, som finansierer salafistene, inspirasjonskilden for jihadistene som dreper amerikanere overalt der de kan.»2

I det minste virker det i utgangspunktet enklere i Gaza. Svekket av sin mislykkede støtte til den republikanske presidentkandidaten Mitt Romney, satset Benjamin Netanyahu på å øke sin velgeroppslutning på ryggen til palestinerne. Han trodde at raketter mot de israelske byene ville forplikte ham til nok en gang tukte Hamas for at de, ifølge ham, ikke klarte å forhindre oppskytningene. Han «glemte» imidlertid at den første raketten ble skutt opp i Gaza 10. februar 2002, da dette området fortsatt var okkupert av Israel.

I denne konflikten har Europa oppført seg som en diplomatisk budbringer for myndighetene i Tel Aviv. Frankrike har bidratt til dette. Under et møte med Netanyahu i begynnelsen av november, mente president François Hollande at det var på sin plass å kjefte på De palestinske selvstyremyndighetene, som ifølge Hollande altfor lenge har forsøkt «å hente i FNs generalforsamling det de ikke oppnår i forhandlingene».3 Hvilke forhandlinger snakker han om? Noen dager tidligere oppsummerte den franske utenriksministeren Laurent Fabius opptakten til Gaza-krisen slik: «Raketter har blitt skutt mot Israel hele helgen, så da svarte Israel.»4 Er plagiering av offisielle amerikanske erklæringer blitt rollen til det franske diplomatiet?

Oversatt av R.N.