En afrikansk europeer

Hyllet av noen, hatet av andre: Få er likegyldige til Jacques Derrida. En ny biografi aktualiserer diskusjonen om en av det forrige århundrets mest kontroversielle filosofer.

I dokumentarfilmen Derrida fra 2002 blir den da viden kjente og beryktede franske filosofen Jacques Derrida (1930–2004) spurt om hva han selv ville ønsket seg fra en dokumentar om en filosof som Heidegger, Kant eller Hegel. Etter en liten tenkepause svarer han at han gjerne ville hørt om sexlivene deres: «Jeg kunne ha lyst til å høre om noe de nekter å snakke om. Hvorfor framstiller disse filosofene seg som kjønnsløse i verkene sine? Hvorfor har de visket ut privatlivet sitt?»1

Sitatet er interessant, fordi Derrida så ofte blir framstilt som en tenker som vil isolere tekster fra sin kontekst. Noe slikt har han aldri ment, poenget er snarere at ingen tekst lar seg lukke mot konteksten, teksten har ingen vanntett ytterside: Den kan ikke unngå å bli influert av den historiespesifikke sammenhengen, den politiske konteksten eller det private livet. Privatlivet er med andre ord alltid relevant for verket.

Samtidig var Derrida skeptisk til biografisjangerens tvangsmessige konvensjoner. Men før eller siden måtte det komme en tradisjonell biografi også om ham. Det er denne biografien, Derrida, Benoît Peeters har skrevet.2 Boka, som ble utgitt på fransk i 2010, er nå oversatt til engelsk.3 Ifølge Terry Eagleton, som nylig anmeldte den engelske oversettelsen i The Guardian, er Derrida «den siste i en ærerik rekke av antifilosofer – fra Kierkegaard, Nietzsche og Marx til Freud, Adorno, Wittgenstein og Walter Benjamin – som bare kunne få sagt det de ville si ved å finne opp en ny måte (style) å skrive og filosofere på».4 Derfor er det påfallende at hans biograf i så liten grad virker påvirket av Derridas skrivestil.5 Eagleton er uansett svært positiv til biografien. Andre vil nok finne den i overkant høflig. Biografen innrømmer da også at han har sans for Derrida, og at han egentlig har ønsket å skrive en biografi som ikke sårer noen.6

Biografens utfordringer

I Trois ans avec Derrida (Tre år med Derrida),utgitt samtidig som biografien, publiserer Peeters arbeidsnotatene sine. Her kommenterer han sin mulige rival David Mikics, som i 2009 utga en bok med tittelen Who Was Jacques Derrida? An Intellectual Biography.7 Peeters mener at Mikics’ bok er en grei innføring for en skoleelev, men at den i realiteten er en biografi kun i navnet – ordet «intellectual» i tittelen forsøker å framstille som et aktivt valg det som i realiteten bare er mangel på research.8 Peeters er på sin side den første som har fordypet seg i Derridas enorme privatarkiv. Det viktigste nye i biografien er at Peeters henviser til en rekke brev til og fra Derrida.

Trois ans avec Derrida er langt på vei en unødvendig utgivelse. I hvert fall er og blir den for spesielt interesserte, de som for eksempel ønsker å vite at Peeters foretrekker de personlige og selvbiografiske tekstene til Derrida, eller som morer seg over å finne Derridas norske oversetter Karin Gundersen omtalt. Men på et viktig punkt gir boka nyttig bakgrunnskunnskap om utfordringene Peeters møtte som Derridas biograf, når det gjelder hvem han ikke fikk i tale, nemlig Derridas elskerinne Sylviane Agacinski og deres sønn.

Marguerite Aucouturier tok navnet Marguerite Derrida i 1957. Ekteparet fikk to barn: Pierre i 1963 (som tok det gamle familienavnet Alféri da han begynte å publisere som filosof), og Jean Louis Emmanuel i 1967 (med navn etter Derridas venner og kolleger Jean Genet, Louis Althusser og Emmanuel Levinas). I sin høflige stil nøyer biografien seg med en kortfattet henvisning til Derridas rykte som forfører, og hans mange såkalte erobringer. Men det langvarige forholdet til Sylviane Agacinski kommer man ikke så lett utenom. Forholdet ble innledet i 1972, og tok slutt i 1984, året Daniel Agacinski ble født. For Derrida var det ikke på noe tidspunkt aktuelt å forlate kona, men hva vet vi ellers om dette utenomekteskapelige forholdet? Fint lite. Saken er altså den at verken mor eller sønn Agacinski har ønsket å snakke med biografen. Vi får imidlertid opplyst at Sylviane Agacinski har godkjent passasjen som omhandler sønnen. Kort oppsummert framgår det at Derrida etter alt å dømme aldri snakket med sin sønn. Til tross for at svangerskapet sammenfalt med at forholdet med Sylviane Agacinski opphørte, er det ikke mulig å konkludere med at Derrida ikke ville ha barnet. Han valgte endog barnets navn, kan biografen opplyse.

I 1990 flyttet Sylviane Agacinski sammen med sosialistlederen Lionel Jospin, som tapte presidentvalget for Jacques Chirac i 1995 og senere sensasjonelt tapte for både Chirac og Le Pen i første valgomgang i 2002. Lionel Jospin skal ha oppdratt Derridas barn som om det var hans eget. Men nok Se og Hør! La oss vende oss fra sexlivet til livet selv.

Algerie og Palestina

Jackie Derrida (det var hans offisielle navn fram til 1962) vokste opp i El Biar, en forstad til Alger. Slekten hans var sefardiske jøder som hadde rømt til Algerie fra inkvisisjonen i Spania. Sitt jødiske opphav fikk Derrida særlig merke i oktober 1942, da han ble utvist fra skolen, fordi prosenten av jøder som ble tillatt å gå på algeriske skoler ble senket fra fjorten prosent til sju prosent. Tiltaket ble gjennomført på initiativ fra de franske myndighetene i Algerie, og var kraftigere enn det Vichy-administrasjonen praktiserte i Frankrike. Derrida framhever selv utvisningen som en skjellsettende opplevelse han slett ikke var forberedt på og overhodet ikke forsto. For Derrida, som for de fleste algeriske jøder, ble Charles de Gaulle en helteskikkelse, fordi han i 1943 fikk slutt på de antisemittiske lovene i Algerie. Til tross for at han hele livet definerte seg som del av venstresiden politisk, bevarte Derrida hele livet beundringen for de Gaulle.

Derridas syn på Algeries frigjøring vil antakelig skuffe hans postkoloniale beundrere og overraske hans konservative kritikere. Det er sentralt å forstå at de algeriske jødene må regnes som tilhørende pieds-noirs, altså den i datiden herskende gruppen av ikke-muslimer. Folkeavstemningen i 1961 var første gang muslimene i Algerie ble gitt stemmerett. Et tydelig flertall gikk inn for algerisk selvstyre, både i Frankrike (70 prosent) og i Algerie (75 prosent). På denne tiden sendte Derrida et 19 sider langt maskinskrevet brev til sin tidligere medstudent, historikeren Pierre Nora som hadde utgitt boka Les Français d’Algérie. I brevet uttrykte Derrida skepsis til det han oppfattet som Noras marxistiske dogmatikk, der koloniveldet utelukkende ble sett på som et spørsmål om økonomisk profitt, og han stilte seg positiv til holdningen Albert Camus (også han pied-noir, men fra en fransk bosetterfamilie) tok i Algerie-spørsmålet. Dette brevet har blitt kommentert av historikeren Edward Baring, som ifølge Peeters konkluderer med at Derrida her inntok en kolonialistisk holdning.9 Selv om Peeters berømmer Barings artikkel, understreker han at Derridas ideal var sameksistens mellom de ulike gruppene innad i Algerie.

Derridas ideal for Algerie kan i ettertid framstå idealistisk inntil det naive. Evian-avtalen, som ble undertegnet 18. mars 1962, skulle i prinsippet markere slutten på Algerie-krigen. I praksis markerte den begynnelsen på en storstilt utvandring av pieds-noirs til Frankrike (alt i alt ble bare rundt 100 000 av én million igjen i Algerie). Derrida fastholdt likevel sitt ståsted: I et intervju fra 1987 gjorde han det klart at han hadde ønsket en løsning som lot de franske i Algerie bli værende i landet. I 2004, i den siste fjernsynssendingen han deltok i, trakk Derrida en parallell mellom Algerie-spørsmålet og Israel-Palestina-konflikten, ettersom han mente at nasjonalstatlig suverenitet ble tillagt for stor vekt i begge tilfellene. Peeters kobler Derridas forståelse av disse konfliktene til hans beundring for Nelson Mandela, og den forsonende linjen Mandela valgte etter apartheidregimets fall i Sør-Afrika.

Dekonstruksjon og selvkritikk

I 1983 var Derrida med på å grunnlegge en forening som skulle bekjempe apartheid. Senere fortalte han at han på dette tidspunktet ikke hadde trodd at han noensinne ville få se apartheidregimet falle. I 1986 ga et knippe intellektuelle ut en antologi med bidrag til støtte for den da fengslede Nelson Mandela. Blant dem var Nadine Gordimer, Susan Sontag, Adonis og Maurice Blanchot. Bokas første tekst var skrevet av Jacques Derrida.

Derrida hevdet at apartheid var grunnleggende knyttet til en vestlig forståelse av rase. Den slags historisk-politiske påpekninger er slett ikke fremmedelementer i Derridas filosofi – snarere er det nettopp dette dekonstruksjonen dreier seg om: Dekonstruksjon innebærer kritikk av eurosentrisme, en kritikk av autoriteten til visse tankemodeller og begreper fra den europeiske intellektuelle tradisjonen.

Glemmer vi at Jacques Derrida var afrikaner, risikerer vi å underskrive på den fordummende ahistoriske forståelsen av dekonstruksjon som har vunnet fram. Det er heller ingen grunn til å mene at det er mindre vesentlig å problematisere vestlig tenkning i dag, selv om denne tenkningen ikke står like uimotsagt som før. For hele vår sivilisasjon er bygd på vestlig tenkning, og vår innsikt i hva det faktisk innebærer er langt fra fullkommen. Men den sene Derrida var nøye med å understreke at forutsetningen for hans filosofi nettopp var det idealet om selvkritikksom manifesterte seg i Vesten i opplysningstiden. Afrikaneren Derrida var også «en gammel europeer», som han selv sa.

Han var afrikaner. Og samtidig: Når det kom til den politiske situasjonen i Algerie markerte Derrida seg som en tilhenger av vestlig sekularisme, og insisterte på det avgjørende skillet mellom politikk og religion. Samme skille gjorde at han stilte seg kritisk til Desmond Tutu, ettersom Tutu stadig vekk brukte kristen terminologi som leder av Sannhets- og forsoningskommisjonen i Sør-Afrika.

Forsoning med filosofene

Derrida flyttet fra Alger til Paris i 1949 for å studere, og vant etter hvert anerkjennelse hos store navn i datidens filosofi. Jean Hyppolite, den kjente franske Hegel-oversetteren, støttet tidlig opp om ham. Da Derridas introduksjon til hans egen oversettelse av Husserls Geometriens opprinnelse ble utgitt i 1962, uttrykte den nå verdenskjente filosofen Paul Ricœur sin beundring. Det samme gjorde Michel Foucault, som året før hadde skapt seg et navn med Galskapens historie, et verk Derrida siden skulle kritisere. Vitenskapsfilosofen Georges Canguilhem ble tidlig begeistret for Derridas tenkning. Da Derrida senere publiserte den første større studien av Emmanuel Levinas, svarte Levinas med et brev der han kunngjorde «sin store beundring for den intellektuelle kraften som utfolder seg på disse sidene».

Derrida studerte ved eliteskolen École Normale Supérieure (ENS), under den senere så berømte marxisten Louis Althusser, som bidro til å få Derrida ansatt ved skolen. Vennskapet med Althusser skulle bli et av de aller mest sentrale for Derrida – David Cunningham omtaler vennskapet som «et av de mer gåtefulle i etterkrigstidens franske filosofi».10 Althusser hadde en rekke tilbakevendende psykiske problemer. Tragedien var fullkommen da han drepte sin kone i 1980. Han slapp straff, men tilbrakte mesteparten av tiden etter på institusjon. De siste årene fram til han døde i 1990, var Derrida den eneste som fikk lov til å besøke ham.

I 1965 og 1966 publiserte tidsskriftet Critique tidlige versjoner av det som skulle bli Derridas programverk, De la grammatologie (1967).11 «Den mest radikale teksten jeg noensinne har lest [i samtidsfilosofien]», skrev Foucault i et brev. Filosofen François Châtelet nølte ikke med å kalle Derrida et av århundrets «store åndsmennesker». «Hva skulle vi gjort uten deg?» står det i et brev til Derrida fra Roland Barthes året etter.

Det er et faktum at Derrida åpnet det første offentlige møtet ved ENS i 1968, men ellers skriver Peeters ganske lite om begivenhetene dette året, som har fått en slik mytisk status i Frankrike. Derridas holdning til opprøret var avventende, om ikke regelrett skeptisk. Det sies gjerne at Derridas mangel på revolusjonær glød var årsaken til at han i 1972 brøt med kretsen rundt tidsskriftet Tel Quel, deriblant Philipp Sollers og hans kone Julia Kristeva, da disse hadde omfavnet maoismen. Biografiens fortelling kan tyde på at bruddet særlig skyldtes Derridas følelse av å bli forsøkt diktert av tidsskriftredaksjonen. Selv ville han aldri snakke om bruddet, og ønsket heller ikke å forsones med Sollers. Kristevas satiriske framstilling av Derrida som Saïda, guruen bak «kondestruksjonen», i nøkkelromanen Les Samouraïs (1990), har Derrida kun henvist til indirekte.

Derrida oppfattet det selv slik at Tel Quel dannet en front mot ham, i allianse med filosofene Michel Foucault og Gilles Deleuze. Foucault utga i 1972 en ny versjon av Galskapens historie, med et mye omtalt etterord som markerte avstand til Derrida. Mellom disse to kom det imidlertid til en forsoning kort tid før Foucaults død i 1984, og Derrida omtalte senere Foucault i positive ordelag. Foucaults syn på Derrida i teksten fra 1972 er for øvrig ganske utbredt – Derrida sies her å representere et system som «reduserer diskursive praksiser til tekstuelle spor». Samme år ga Deleuze uttrykk for at han ikke regnet seg som en tekstkommentator av Derridas type, ettersom han selv primært var opptatt av hva som var tjenlig for «den ekstratekstuelle praksisen som forlenger teksten». Derrida mente på sin side at Anti-Ødipus, som Deleuze utga sammen med Félix Guattari i 1972, var en «svært dårlig bok». Men Peeters siterer også fra et brev Deleuze sendte Derrida i 1986, der han kommenterer en tekst Derrida har skrevet om Antonin Artaud, og sier at den «kommer lengre enn man noensinne har vært i Artauds verk». Derrida henviste på sin side stadig til Deleuze i sine siste seminarer, også til Mille Plateaux, Deleuze og Guattaris oppfølger til Anti-Ødipus. Derridas tekst i anledning Deleuzes død i 1995 har tydelig form av hyllest, men det kan være på sin plass å spørre om Derrida ikke her gjorde seg skyldig i en noe klam reappropriering.

Kontroversiell og verdensberømt

En viktig opplevelse i Derridas liv var da han ble arrestert i Tsjekkoslovakia i 1982, etter at det var blitt plantet narkotika i bagasjen hans. Tidligere hadde Derrida faktisk brukt amfetamin, men det er liten grunn til å tvile på at dette dopet var plantet – politibetjenten som hadde «avslørt» ham, ble senere dømt for narkotikasmugling. Bakgrunnen for Derridas visitt til Praha var at han hadde engasjert seg i foreningen Jan Hus, dannet til støtte for tsjekkoslovakiske dissidenter, og nå skulle møte noen av disse i hemmelighet. Dette må ha vært foranledningen for arrestasjonen, som førte til diplomati på høyeste nivå, og løslatelse etter et døgn. Med ett var Derrida hovedsak i franske medier, og han som hele livet hadde sørget for å unngå at pressen hadde tilgang til fotografier av ham, snakket plutselig direkte på fransk tv.

Derridas venn, forfatteren Jean Genet, spurte ham idet han var tilbake fra Praha om han i løpet av døgnet i fengsel hadde begynt å mistenke sine nærmeste for å ha plassert ham i den fortvilende situasjonen. Spørsmålet var på sin plass. For Derrida, som flere ganger gjennom livet hadde vært plaget av psykiske problemer, utløste denne hendelsen nærmest paranoide tanker. I flere måneder etterpå gikk han med følelsen av å være forfulgt.

På dette tidspunktet hadde Derrida i noen år arbeidet for å hindre at dekonstruksjonen skulle bli et rent teoretisk foretakende, ved å forsøke å påvirke selve filosofiinstitusjonen. Dette skulle bli bakgrunnen for tankene Derrida utviklet om retten til filosofi, og som han forsøkte å implementere blant annet ved å kjempe for å få innført filosofi i skolen på et tidligere tidspunkt. Det ble ingen umiddelbar suksess, men mye tyder på at Derridas innsats bidro til å verne filosofiundervisningen i Frankrike, etter at den politiske høyresiden forsøkte å angripe den på slutten av 1970-tallet.

Derrida fikk aldri noen universitetskarriere i Frankrike, til tross for at han ønsket det. Han følte seg hele livet uglesett av universitetene. Men i 1983 fikk han en ledende stilling ved École des hautes études en sciences sociales (EHESS), noe som gjorde at han forlot ENS. Derrida ble med tiden tilknyttet flere universiteter i USA, særlig Irvine i California, og University of New York.

Verdensberømmelsen som ble Derrida til del, gjorde ham svært kontroversiell. Men de to «affærene» Benoît Peeters bruker en del plass på, har ikke tilflytt den norske offentligheten i særlig grad. Den første ble primært omtalt i fransk offentlighet, og angikk Heideggers forhold til nazismen, etter at den chilenske historikeren Victor Farías’ bok Heidegger y el Nazismo ble oversatt til fransk i 1987.12 Senere samme år ble det avslørt at Derridas belgisk-amerikanske venn og kollega Paul de Man (1919–1983), en kjent talsmann for dekonstruksjonen i USA, hadde skrevet delvis antisemittiske artikler i kollaboratørpressen i Belgia under krigen. Den siste av disse sakene fikk en hel del oppmerksomhet i USA, og biografien befester et allerede utbredt inntrykk av at Derrida ikke taklet den optimalt.

På 1990-tallet hadde Derrida et par feider med sosiologen Pierre Bourdieu, en gammel studiekamerat. Disse fikk en viss oppmerksomhet i fransk offentlighet. Den tydeligste motsetningen lot til å bestå i at Bourdieu ifølge Derrida ville gi sosiologien «et absolutt, det vil si filosofisk, hegemoni». Bourdieu, på sin side, oppfattet det slik at filosofien i hans studietid hadde blitt ansett som en triumferende krondisiplin – det gjorde at han tidvis anså seg selv for å være «leder for en samfunnsvitenskapenes frigjøringsbevegelse fra filosofiens imperialisme». Uenigheten mellom dem hindret ikke Bourdieu i å støtte Derridas kandidatur til prestisjeinstitusjonen Collège de France, men Derrida fikk aldri noe sete der.

«Det kommende demokratiet»

Derrida besøkte Norge tre ganger – i 1993, 1999 og 2002 – uten at dette omtales i biografien. Da han i år 1999 holdt foredrag ved Universitetet i Oslo, var det tilgivelse som var tema. Bakgrunnen for Derridas interesse for tilgivelsesbegrepet var tendensen han hadde observert til at statsledere i moderne tid gjerne tar ord som tilgivelse i sin munn, når de for eksempel ber undertrykte grupper eller andre nasjoner om tilgivelse for fortidens uhyrligheter. Derrida var kritisk til at dette opprinnelige strengt religiøse begrepet dermed ble gitt en nærmest uforpliktende status som verktøy i praktisk politikk.

Derridas politiske skrifter betoner det avgjørende i å skille mellom ubetinget og betinget, absolutt og relativ, allmenn og partikulær, mellom idealitet og empiri, og den like praktisk nødvendige som prinsipielt umulige forhandlingen mellom slike størrelser. Ved å understreke at all politikk hviler og må hvile på noe ubestemmelig, at enhver politisk beslutning må bunne i uvisshet – ellers ville det ikke finnes noe slikt som politikk – forsøkte Derrida å skjerme det politiske fra å bli redusert til spørsmål om empirisk observasjon og faglig kalkyle. Rent erfaringsbaserte overveielser er vel og bra, men de vil aldri kunne diktere en politikk – de vil av prinsipielle årsaker alltid forbli utilstrekkelige for å ta politiske valg.

Derrida var skeptisk til vår tids omfattende bruk av ordet «dialog». Selv foretrakk han begrepet forhandling. Grunnen var at forhandlingsbegrepet, i motsetning til dialogbegrepet, tilkjenner ikke-språklige krefter en avgjørende rolle – dette er et av mange tydelige tegn på at Derrida slett ikke, som mange har hevdet, var talsmann for et syn på språket som et lukket system. Negotiations er for øvrig også tittelen på en antologi med intervjuer med og tekster av Derrida, som utgjør den kanskje beste engelskspråklige introduksjonen til hans verk for lesere uten spesifikt filosofisk eller litterær interesse.13

Til tross for sin betydelige skepsis til journalister og til pressen, var Derrida en stor beundrer av Le Monde diplomatique, et initiativ han omtalte som det «mest bemerkelsesverdige» journalistiske prosjektet i annen halvdel av det 20. århundre. Derrida forsvarte alltid liberale rettigheter, og tok til orde for å bevare og utvikle institusjoner basert på folkeretten. Det er imidlertid all grunn til å understreke at Derrida aldri ble noen naiv godfjott i det politiske kanapé-gildet. Begrepet om «det kommende demokratiet» (la démocratie à venir) var ment som en kritikk av den selvfornøyde opphausingen av det liberale demokratiet som historiens sluttpunkt, og av det ureflekterte skillet mellom demokrati og ikke-demokrati. Derrida opererte i stedet med graderav demokrati, og la vekt på at demokratiseringen er et ufullendt prosjekt.

Å ikke tie

Hva blir Derridas ettermæle? Hans entusiastiske lesere vil utvilsomt fortsette å lese ham. Men det er et faktum at flere kjente filosofer var svært skeptiske – enkelte kalte ham en sjarlatan, andre mente at han i hvert fall var noe annet enn filosof. Men ideen om at Derrida tok til orde for å oppløse alle vestlige verdier kan vi uansett stadfeste at er uhyre misvisende. Derrida var ingen nihilist, skriver Terry Eagleton: «Ei heller ville han sprenge vestlig sivilisasjon med begrepslig dynamitt. Han ønsket bare å gjøre oss mindre arrogant skråsikre på at vi vet nøyaktig hva vi mener når vi snakker om sannhet, kjærlighet, identitet og autoritet.»14

Benoît Peeters har rett i å notere i sin arbeidsdagbok at han har funnet en liten perle i Derridas brev til Roger Laporte fra 1965,15 en symptomatisk reversering av en stående frase, slik Derrida – posøren og paradoksmakeren – likte det så godt. Til sin gode venn siterer Derrida det berømte utsagnet fra Wittgenstein: «Om det man ikke kan tale, må man tie», og erklærer seg grunnleggende uenig: «Om det man ikke kan tale, må man ikke tie.» Å bekjempe tenkningens murer mot det tilsynelatende uutsigelige forble hele veien et mål for Derrida.© norske LMD

1 Derrida, regi Amy Ziering og Kirby Dick, Zeitgeist Films, 2002.

2 Benoît Peeters, Derrida, Flammarion, Paris, 2010. Henvisningene til biografien i det følgende er til denne franske utgaven. Hvis ikke annet er oppgitt, er alle sitatene i denne artikkelen hentet herfra.

3 Benoît Peeters, Derrida: A Biography, oversatt av Andrew Brown, Polity Press, London, 2012.

4 Terry Eagleton, «Derrida: A Biography by Benoît Peeters – review», The Guardian, 14. november 2012.

5 David Cunningham omtaler biografien som bemerkelsesverdig «ulitterær» («Grande biog», publisert på nettsiden www.radicalphilosophy.com, november 2012). Andy Martin skriver at biografien på mange måter er «så u-derridask som det er mulig å være» («Text Messenger», Literary Review, nr. 404, november 2012).

6 Benoît Peeters, Trois ans avec Derrida. Les carnets d’un biographe, Flammarion, Paris, 2010, s. 26.

7 David Mickis, Who Was Jacques Derrida? An Intellectual Biography, Yale University Press, New Haven, CT, 2009.

8 Peeters, Trois ans avec Derrida, se over, s. 206.

9 Edward Baring: «Liberalism and the Algerian War: The Case of Jacques Derrida», Critical Inquiry nr. 36, 2010. Etter denne artikkelen, som Peeters henviser til, har Baring utgitt boka The Young Derrida and French Philosophy, 1945–1968, Cambridge University Press, Cambridge, 2011.

10 Cunningham 2012, se over.

11 Jacques Derrida, «De la grammatologie I» og «De la grammatologie II», Critique 223 (desember 1965) og 224 (januar 1966).

12 Victor Farías, Heidegger et le nazisme, oversatt av Myriam Bennarroch og Jean-Baptiste Grasset, Verdier, Paris, 1987.

13 Jacques Derrida, Negotiations: Interventions and Interviews 1971–2001, red. Elizabeth Rottenberg, Stanford University Press, Stanford, CA, 2002.

14 Eagleton, se over, 2012.

15 Peeters, Trois ans avec Derrida, se over, s. 133.