Perverterte ritualer

Bully presenterer oss for pårørende til mobbeofre som har tatt livet sitt, den følger elever på skole og buss (inntil det går på sikkerheten løs), og den lar oss møte noen av de presumptivt ansvarlige for elevenes velferd, som lærere og lokale myndigheter. De sistnevnte kunne være verdt en dokumentar for seg, med noen uttalelser som ikke er til å tro. Men det er først og fremst barna som har fokus i Bully, og journalistisk sett er det unektelig scoop-status over opptakene vi ser av barn i kamp.






Scenene oppleves med samme fascinerte vemmelse som man har overfor dyreprogrammers frastøtende scener. Noen forklaring av den infame atferden får vi ikke. Hvordan bøllekulturen har blitt som den er, må man se andre steder etter forklaringer på. Her får hendelsene, som det heter, tale for seg selv. Det kan være en styrke, alt etter hvilke film- og
verité-prinsipper man holder seg med. Så følger spørsmålet om hvilke sannheter og opptak av virkeligheten som forble i klipperommet – kanskje er Bully en anelse tendensiøs, men det blir en marginal innvending.

Det som er urovekkende, om da disse lærernes resignasjon virkelig er representativ, er at bøllingen later til å ha satt seg som inngrodd tradisjon – også for lærerstanden. Større gutters trakassering av de mindre later til å ha blitt en naturlov, å bekjempe den blir nærmest en naivitet på linje med å protestere mot dårlig vær. Mer enn en gang underveis undres man om det virkelig er en dokumentar. Noe av det som skjer og sies er så drøyt at man skulle tro det var fingert. «Hva synes du vi skal gjøre?» spør en lærer en gråtende guttunge på 7-8 år. Han har hodesmerter etter å ha blitt kalt «soper» og fått hodet dunket i veggen.

High school som sjanger

Bully er en film man trolig bør advare mot såkalt sterke scener i. Det finnes forhenværende nerder som ikke klarer å nyte komedier som Greg Mottolas Superbad (2007), fordi skildringen av bøllenes atferd blir altfor realistisk og dermed umulig å distansere seg til, langt mindre le av. Det er langt fra første gang vi ser ekle amerikanske ungdommer på film, men dette er en av få etterlengtede dokumentarer om temaet. Fenomenet, for ikke å si det institusjonelle monsteret American High School, er en egen genre i mediebildet, og står med det i fare for å bli fiksjon mer enn noe man klarer å ta alvorlig. Men iblant senker alvoret seg, og da så det monner.

En gang etter Columbine-massakren gikk et tv-program om de to unge guttene og deres tilværelse forut for hendelsen. Som ventet ga den beskrivelser av de (med fasit i hånd) «urovekkende forvarsler» som blant annet deres fascinasjon for våpen. Blant skildringer av skole og medelever var noen av guttenes egne video-opptak. Særlig ett gjorde inntrykk: kameraet peker nedover korridoren de går i. Der kommer en bøling av sportsbøller, beskrevet som «a wall of jocks», som de to guttene må forsere for å komme seg videre i skolegangen. Det går som det må, når en viss type er flertallig. Kamera går fremdeles under det ublide møtet, men er skjult blant skolevesker. Vi ser noen føtter og hører noen dunk, skurring og knuffing som ikke er til å ta feil av. Dette var hverdagen til de to guttene som senere gikk til skolen, væpnet til tennene. Programmet etterlot et savn av dokumentar-versjoner av det amerikanske skolemiljøet generelt, og ikke minst den sterke segregeringen av elevmassen. Temaet burde interessere flere enn antropologer og pedagoger.

For all del, miljøet er interessant i seg selv, ikke minst ettersom amerikansk kultur regnes for å være mer infantil enn vår (enn så lenge). De såkalt «formende år» blir ikke mindre vesentlige av den grunn, men fraværet av dokumentarstudier av disse miljøene er en mangel også fordi det amerikanske skoleverket de siste tiår har vært gjenstand for nidportretter uten sidestykke, det være seg i pop-videoer, litteratur, filmer og tv-serier. Skolemiljøene gis en behandling som ellers forbeholdes halliker, tyske offiserer på 40-tallet, samt ymfe mafiosi. Tendensen er faktisk så entydig at skepsis oppstår automatisk: Fullt så ille kan det vel ikke være? På den annen side strevde Todd Solondz i sin tid med rollebesetningen til Welcome to the Dollhouse (1995): Det var nok av fjortiser som passet som dumme, ekle tenåringer, problemet var bare det at de simpelthen var «for dumme og stygge» i virkeligheten. Man håper i det lengste at det samme ikke er tilfelle med skolene.

Stammenes opprinnelse

Tar man den populærkulturelle framstillingen bokstavelig, er skoledagene en ubønnhørlig krig mellom evig uforsonlige klaner. Forfatteren Benjamin Nugent beskriver i American Nerd1 hvordan disse polene har etniske komponenter. The jocks nedstammer fra oppbyggelige tiltak benevnt Muscular Christianity, i respons på bekymring for at kirkens og politikkens menn skulle bli for siviliserte, altfor puslete og indoorsy. Robuste, veltrente studenter var derimot et ideal i kirkens og rikets interesse. Nerdene er på sin side overtagere av greaser-stigmaet, såkalt greasy grind: studieglade unggutter uten interesse for utendørsaktiviter eller egen apparisjon. Briller. Fett hår. Gjerne barn av immigranter, gjerne jøder.2 Nugent påpeker hvordan bilder av nerden i populærkulturen har påfallende mange likhetstrekk med gamle, anti-semittiske karikaturtegninger: stor nese, flink med tall et cetera. Han har et poeng, men vi som trodde at selve urnerden var en heslig skapning som stabbet rundt på de germanske sletter og grublet over om jernbane eller modelljernbane burde finnes opp først? Mot denne oppfatningen vil filmhistorisk interesserte anføre at vårt bilde av tyskere er formet av jødiske Hollywood-produsenter.

Det ingen nyhet at det amerikanske samfunnet preges av etniske friksjoner. Kanskje noe av denne aggresjonen er det som manifesterer seg i Bully, skjønt det her i hovedsak er hvite barn som trakasserer hverandre. Filmen gjør som nevnt lite for å forklare bøllenes oppførsel. Hva med «fordi de kan»? Uttrykket er lånt fra utenrikspolitikken: hvorfor en stat tar seg til rette på en annens bekostning. Gevinsten oppveier neglisjerbare sanksjoner. At lignende motiv skulle gjøre seg gjeldende i viltre skolebarns hverdag er ikke usannsynlig. Så hvor tar de all sin råskap fra?

Pubertal ortodoksi

Det tar en landsby å oppdra et barn, som det heter. Men om denne landsbyen et sted i midtvesten har blitt på størrelse med et par av våre større byer til sammen, er det ikke sikkert alle egenskaper ved den gamle skolestua på prærien har utviklet seg i like proporsjoner. At skoler og skoleklasser er for store har vi hørt i snart en mannsalder her hjemme, med dertil hørende snakk om fremmedgjøring. Den alltid like moderate Noam Chomsky ser (det amerikanske) skolevesenet og andre institusjoner, for eksempel lagidrett eller militærvesen, som former for indoktrinering, en kollektiv disiplinering av de oppvoksende, for å gjøre dem konforme og rede til å underkaste seg den sterke leder. Legg så til amerikaneres og særlig amerikanske tenåringers uovertrufne evner til å ritualisere det aller meste som lar seg beskrive, så ligger det til rette for litt av hvert. Ta disse henrykte ungpikene som står og heier på fotballaget sitt, det må man jo institusjonalisere. Voilà: cheerleaders.3

I dette perspektivet er det ikke så vanskelig å forestille seg at det man i norske skoler oppfatter som tendenser, er blitt tilnærmet obligatorisk atferd i amerikanske skolemiljøer: jocks skal gi tyn, nerder forventes å ta i mot.

Når arme Alex i Bully får hodet dunket inn i bussetet foran seg dag etter dag, så får det henimot et rituelt preg. Det kan tenkes at gjeldende bølle får smaken av å være et realt mannfolk, om ikke direkte «robust og veltrent», men han «vinner» og gutta heier. For å legge Chomsky noen ytterligere svulmende gloser i munnen, kunne man se at systemet holder en viss sjåvinisme i live, og legge til premisset at noen må tape for at andre skal vinne. For halvsmå skapninger som er i ferd med å stable en provisorisk mannsrolle på beina, er det ikke helt åpenbart at man er satt til verden for å underlegge seg andre og plage dem, men det er heller ikke mye i kulturen som tilsier at man skal la det være.

Når populærkulturen peprer den håpefulle med hyper-banale bekreftelser av vel så basale impulser, framstår klasserommets imperativ, flid, snarere som en perfekt feilkobling: land of the free, home of the brave – «Sitt ned, vær stille og hør etter!» Ikke til å undres over at trangen til seierspallen finner andre, mer forskrudde utløp. Og en salig bladning kan det bli hvis man, dekadent nok, fokuserer bøllingen med estetens briller.

Vi synes alle det er bedårende med stunt-poesien fem-åringer lirer av seg på spørsmål om gud og nissen og fremmedord de uttaler feil. Det blir en slags satire by default: kuperte imitasjoner av voksnes pretensjoner, ufullstendige kunnskaper og viljen til likevel å uttale seg. Like komisk, om ikke like sjarmerende, er samme mekanisme noen år senere, når de større konsepter skal tvinges inn i repertoaret. Barn og tenåringer plukker opp så mangt, uten å forstå all verden av konvensjoner de gir seg i kast med. De tar de elementære konsepter om hva som tar seg ut, om ikke nødvendigvis hvorfor. Så har man det gående, med rudimentære varianter av de mest opplagte honnørpositurene, ymse helteroller, rendyrket og blåst hinsides.

Kolliderende konvensjoner

I disse travestier oppstår noen pussige møter mellom konvensjoner, i spennet mellom skikk og instinkt, fra den staute, rotnorske «oppfør deg som folk» til den stive, britiske leppa: Compose yourself. Et uimotståelig eksempel i farten, på selvbeherskelse kombinert med patriotisme, fra Robert Altmans Grosford Park (2001): «Kutt ut den sippingen! Folk kan tro vi er italienere!»

Det dreier seg inntil sykelighet om den smale sti, om å holde seg i rekka, på geledd. Et maritimt motiv hører vel også med: «ikke lage bølger». Selv om det verken mangler moralske eller praktiske begrunnelser for disse dydene, så er det helst bare i form av det mye omtalte konformitetspress at de når inn i skolegården. Rigiditeten er imidlertid intakt, og ethvert avvik fra flokken lokaliseres med en hyenes teft for skavanker. Hva som regnes som en skavank kan være så tilfeldig, noe Alex’ omgivelser illustrerer til fulle. Her er det altså Alex de har blitt enige om at har et rart utseende, og de går løs på ham slik en andeflokk behandler et medlem som har blitt sykt. Deres resolutte tiltak mot slik «livsuverdighet» sender tankene til Goebbels & Co. Hvordan skulle det gå hvis alle var slike sveklinger? Bad for tribe4. Barnejuss kan være brutal.

Er det så en kadaverdisiplinens gjenkomst Bully agiterer for? Den såkalt «Store kjeppen» når den «Myke makten» har spilt fallitt? Konfliktmaterialet i Bully inviterer forventninger om en durabelig pay-off, boot camp eller noe lignende. Når reaksjonen omsider materialiserer seg, får vi noen av filmens edlere stunder, men i en ganske annen form enn man venter fra de trakter. Man skulle ikke tro at dette var anledningen til å styrke troen på menneskeheten, men slik er det.

Likevel stusser man litt over den adstadige aggresjonen. Kanskje kameraets tilstedeværelse setter noen ekstra hormoner i sving, kanskje de drar på med ekstra infernalsk atferd. Det hadde ikke gjort noe om Hirsch viste at han var seg feltarbeiderens påvirkning bevisst. Et mer påtrengende spørsmål er det om i hvilken grad lærere og politikere virkelig representerer seg selv og sine instanser. Når fortvilte foreldre forteller skolen at barnet hugges med penn på bussen, får de til svar at bussen er «god som gull». Er det en genuin tabbe vi ser, eller avtalt spill for å anskueliggjøre systemets mangler?

Uansett viser Bully at voksenverdenen per institusjon svikter, men også hvordan nobel motstand initieres på grasrotnivå. I et samfunn enkelte ser på randen av konstitusjonell kollaps, er det kanskje slike private initiativ som må til. © norske LMD

1 Benjamin Nugent, American Nerd, The Story of My People, Scribner, New York, 2008.

2 En rolle som de siste tiår er overtatt av flittige unge asiater.

3 Strengt tatt var de første 1800-talls cheerleaders ved Princeton menn, og kvinnene ble satt inn som vikarer under krigene.

4 Joss Ackland, tv-serien Tinker, Tailor Soldier Spy (1979).