Den hellige alliansen

Dagens framvoksende stormakter er ikke verdige arvtakere etter gårsdagens antikolonialister og antiimperialister.

Landene i sør kontrollerer en økende del av verdensøkonomien. Det er bare rett og rimelig. Men denne rikdommen er så dårlig fordelt at inntektsforskjellene er enda større i Sør-Afrika og Kina enn i USA. Og formuene som har blitt skapt brukes framfor alt til å kjøpe opp vestlige selskaper og prestisjevarer, snarere enn å bedre levekårene og helsen til vanlige indere, kinesere, arabere og afrikanere.

Det kan se ut som om en ny æra med robber barons er i ferd med å innledes. I USA på slutten av 1800-tallet vokste det fram industridynastier med en legendarisk grådighet (John D. Rockefeller, J.P. Morgan, Cornelius Vanderbilt). De erstattet gradvis de store europeiske familiene innen olje, transport og bankvirksomhet. Til å begynne med var de rivaler, men de transatlantiske konkurrentene ble etter hvert enige om å utbytte verdens arbeidere, øke sine aksjonærers utbytte grenseløst og tømme jordens ressurser.

Golf-monarkene og de kinesiske, indiske og russiske oligarkene drømmer om ta over stafettpinen og finne fram til en lignende enighet. Som gårdagens amerikanske kapitalister, framstiller de seg mer enn gjerne som predikanter. På spørsmål om det (altfor) raskt forlatte prosjektet om å nasjonalisere et av sine industristeder i franske Lorrain, sier den indiske milliardæren Lakshmi Mittal at ideen var et «tilbakeskritt». Og han advarer: «En investor vil kanskje tenke seg om to ganger før han investerer i Frankrike.»1

Den russiske statsministeren tydde til lignende argumenter for å kommentere en fransk skatteøkning: «I Russland er skattesatsen 13 prosent for både fattig og rik. Man sier til oss at oligarkene burde betale mer, men vi vil ikke at kapitalen skal forsvinne ut av landet, i ugjennomsiktige strømmer.»2 De kinesiske myndighetene forsvarer sine liberalistiske framgangsmåter minst like iherdig. I juni tilkjennegjorde den kinesiske presidenten sin lettelse etter den greske høyresidens valgseier. Sjefen for det største kinesiske statsfondet har åpenlyst kritisert Europas «utdaterte sosiallovgivning», som «leder til latskap og likegyldighet snarere enn hardt arbeid.»3

Den britiske historikeren Perry Anderson minner om at i 1815 ble de fem stormaktene Frankrike, Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen enige under Wien-konferansen om å forhindre krig og knuse revolusjonene. Ifølge Anderson er verdensordenen nå ledet av et nytt uformelt «pentarki» bestående av USA, EU, Russland, Kina og India. Denne konservative hellige alliansen mellom mektige rivaler og allierte drømmer om stabilitet. Men den verden de bygger garanterer at nye økonomiske kriser vil komme. Og uansett hva de gjør, vil de gi næring til flere sosiale opprør.

Oversatt av R.N.